lørdag 21. februar 2015

En død manns historie (om sult og firfisler)

Før var det ingen busser i Den Sentralafrikanske Republikk, bare lastebiler, forteller Mahmoud. Og fremdeles er det slik på mange strekninger i landet. Transportørene fyller lasteplanet eller lastevognen med kvinner, menn, unge, gamle, og kanskje noen dyr også, samt mange varer, og alle sitter veldig trangt, med albuene presset til kroppen.

En gang reiste Mahmoud med en slik lastebil mellom Bangui og Bossembélé. Ved siden av ham var det en mann som pratet mye. Han pratet og fikk folk til å le. For på en slik reise utveksles uvilkårlig mange historier på mange språk ... og denne mannen snakket mer enn noen annen i lastebilen. Mannen snakket og snakket og snakket, folk lo og lo og lo - han visste virkelig hvordan han skulle muntre opp passasjerene, historiene og anekdotene bare rant ut av ham.

Plutselig, midt i en setning, sluttet han å prate. Folk ventet på at mannen skulle fortsette der han hadde sluppet. Hadde han glemt hva han skulle si? Hadde han plutselig kommet på noe annet? Mahmoud satt ved siden av mannen, og det første han la merke til, var at vedkommendes kropp med ett var blitt mye tyngre. Det var som om det i stedet for vekten av én mann, var vekten av fire-fem menn. Da de så på ham, var han død.

Ved hjelp av dunking og roping fikk de sagt fra til sjåføren, som stoppet og lempet ut mannen. Vanligvis skal du gravlegges i hjemlandsbyen din av slektningene dine, men ingen kjente denne mannens identitet, hvor han kom fra, så det var ikke noe annet å gjøre enn å begrave ham på stedet.

Og hvilke historier fortalte mannen? lurer jeg. Mange historier - men det er særlig én Mahmoud husker: Mannen fortalte om hvordan han hadde klaget til en venn over at han var pengelens og sulten og ikke hadde spist på to dager. Vennen fortalte at han heller ikke hadde noen penger, men at det fantes en utvei. En gang hadde vennen drept en firfisle, puttet den i lommen og tatt den med på restaurant. Der bestilte han mat av hjertens lyst, og til slutt bestilte han suppe. Mens ingen så det la han firfislen i suppen. Så skrek han opp og ropte på restaurantarbeiderne, 'Hva slags restaurant er dette? Se hva som ligger i suppen min!' I Den Sentralafrikanske Republikk er firfisle noe man absolutt ikke spiser. Det stiller på linje med hund, katt og ugle. Restaurantarbeiderne beklaget seg, firfisler er jo overalt, også på veggene i kjøkkenet, en av dem måtte ha falt i suppegryta uten at noen merket det ... Eieren kom i person og beklaget overfor mannen, 'De skal naturligvis ikke betale noe, monsieur', sa han, og ga til og med en liten erstatning for tort og svie.

Mannen som forteller historien - lastebilens store underholder - bestemte seg for å gjøre det samme som vennen. Han drepte en firfisle, puttet den i lommen og gikk på restaurant. Her spiste han av hjertens lyst. Til slutt bestilte han suppe. 'Dessverre, monsieur, vi har ikke mer suppe igjen', opplyste kelneren. Mannen fikk panikk. Desperat tok han firfislen opp av lommen, holdt den opp etter halen for alle tilstedeværende å se, og spurte høyt, 'Hva gjør jeg så med denne?'

Lastebil i Khartoum, Sudan

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar