fredag 27. februar 2015

Der tiden står stille

Utviklingsarbeideren Matalama har et bilde på telefonen sin av ei tolv år gammel jente som han sier at han kanskje skal gifte seg med.

Jenta sitter pyntet på en seng med det halvlange, svarte håret gredd i to musefletter. Hun har lys hud og ser inn i kameraet. 'Hun er søt, er hun ikke?' spør Matalama. 'Hvor gammel er hun, igjen?' spør jeg. 'Tolv år', gjentar Matalama. 'Det er barneekteskap' (mariage précoce), kommenterer en skoleinspektør som lytter. Selv er Matalama en godt voksen mann på nærmere tretti. 

Det kunne egentlig ha endt her: en trettiåring som planlegger å gifte seg med en tolvåring. Du trenger tilsynelatende ikke noe mer for å avskrive den voksne fullstendig, både moralsk og kunnskapsmessig. Men etter hvert som samtalen med Matalama skrider frem, gir han mindre og mindre inntrykk av å være et umenneske, eller snarere mer og mer inntrykk av at det umenneskelige ikke er begrenset til ham. Jenta er niesen hans, og det er jentas far som har foreslått at Matalama skal gifte seg med henne. Hele familien er enig. Matalama kommer fra sultanfamilien - og når du kommer fra sultanfamilien, er hvem du skal gifte deg med en kollektiv avgjørelse. Matalama, som er barnebarn av den hundreogandre sultanen av Fitri, kan ikke gifte seg med hvem som helst! Og det kan ikke jenta, av slik nobel slekt, heller.

Matalama forteller at det var en kvinne fra hadjaraï-folket han ville gifte seg med - en kvinne han hadde følge med i fire år da de begge var studenter i N'djamena. Men da han foreslo å gifte seg med henne, satte moren hans foten ned. Ikke bare hun, men hele familien. Den jenta var ikke oss verdige! 'Jeg hadde et vanskelig valg', sier Matalama, 'mellom kjæresten min og familien min. Jeg valgte familien.'

'Jeg er utrolig glad i familien min', legger han til.

'Du er glad i familien din, men de er også glade i deg', påpeker jeg. 'De er veldig glade i meg', bekrefter Matalama. Jeg formulerer tanken min: Hvis familien er glad i deg, hvorfor vil de påtvinge deg et valg som ikke er ditt eget, og som kommer til å påvirke hele livet ditt? For individet er det et stort offer å gifte seg med en annen enn den man ønsker. Men for familien er det et forholdsvis lite offer å ikke få viljen sin i en slik sak, mener jeg. 

'Du har skjønt det!' sier Matalama. Men han synes fremdeles å mene at det ikke er noe man kan gjøre med disse disproporsjonalt store ofrene individet er nødt til å gjøre for kollektivet. Han gir fremdeles uttrykk for at familien bestemmer. 'Jeg har stor anseelse for moren min', sier han. 'I Koranen står det at Paradis ligger foran moren din sine føtter!'

Når jeg spør om ikke familien hans kan reflektere én gang til, og kanskje ta en annen avgjørelse, sier han nei. Man reflekterer ikke to ganger! Man fatter én avgjørelse, og når den er fattet, er den endelig. Ingen ny deliberasjon, ingen ny debatt, ingen appell ... Det er dette enkle og rigide som er så typisk for Tradisjonene. Folk må bare underkaste seg de to uangripelige størrelsene Familien og Fortiden. Hadde det ikke vært for familien og tradisjoner etablert i en fjern fortid, ville man kanskje ikke engang ha vært i live i dag ...

Barneekteskap tas opp i tsjadiske aviser. Her i La Voix 19-25.01.2015

Matalama tar meg til palasset for å møte Goumsou, Dronningen - moren til den nåværende sultanen av Fitri. Dronningens område ligger øst for palassinngangen. Her er blant annet en stor hytte med mursteinbase og mange leirkrukker som kjøler ned drikkevann. Utendørs på en matte sitter dronningen selv, med bilalaenes arr i kinnene fra det som nesten er tinning til kjevebein. På samme matte sitter sultanens lillesøster prinsesse Hassina. Kvinner kommer barføtt og hilser dem, og når de sitter foran dem, klapper de mange ganger taktfast i hendene. En kvinne tiltaler prinsesse Hassina ved å ramse opp prinsessens far og bestefar og bestefars far ved navn - 'datter av den og den og den kongen!' Hun får prinsessen til å smile. Det høres unektelig imponerende ut.

Prinsessen serverer kaffe, jujube og dadler. Hun er i begynnelsen av tjueårene og har allerede fem barn. Hun ble gift da hun var tretten-fjorten år gammel. 'Og var hun redd?' lurer jeg. Prinsessen ler og sender spørsmålet tilbake til meg selv, 'Er jenter redde hos dere?' 'Hos oss eksisterer ikke ekteskap med jenter på tretten-fjorten år', sier jeg. 'De kan ha kjærester på sin egen alder, men hvis en voksen har et forhold med dem, sier man at den voksne er i ferd med å utnytte et barn. Hos oss kan den voksne stilles for retten for dette!'

Matalama oversetter for den interesserte prinsessen. Hun sier ikke mye, men er enig med Matalama i at 'mammaen bestemmer' hos bilalaene. Matalama synes det er rart at tenåringsjenter hos oss kan gå ut med 'hvem de vil' så lenge vedkommende er på deres egen alder. Men han ser også det problematiske i at en voksen har et forhold til en mindreårig. 

Matalama er en av de mange unge afrikanerne som føler at tradisjonene er så mye sterkere enn seg selv. Han føler at det er umulig å forandre på noe. Jeg forundres stadig over denne respekten for det overleverte - og til tider maktesløsheten - i unge afrikanere. 'Dere har tatt en bestemt type avgjørelse i uminnelige tider. Men det betyr vel ikke at dere ikke kan ta en annen avgjørelse i dag?' Jo, er svaret jeg får igjen og igjen. Det er umulig!

Det er ting Matalama ikke liker ved egen kultur - det er ikke dét. En gang tok han opp de lavere klassenes situasjon i et conseil de sages (vises råd) - stemningen vendte seg raskt mot ham, det var til og med en av de vise han trodde ville fike til ham.

Det som har blitt gjort før - tradisjonene - er en evig rettesnor. Så uendelig mye handler generelt om hierarki, selvkontroll, og selvoppofrelse på dette kontinentet. I tradisjonenes og kollektivets relieff er enkeltmenneskets ønsker ingenting. Det er derfor tolvårige jenter fortsatt blir gift; det er derfor tiåringer fortsatt blir omskåret; det er derfor kvinner fortsatt aksepterer sine menns nye koner og sin egen underlegenhet i forhold til mannen; det er derfor menn fortsatt gifter seg med sine foreldres valg, i stedet for å følge hjertet. Det er ikke minst derfor du så ofte hører afrikanere komme med den mystiske uttalelsen 'Afrika vil aldri endre seg.' Og du begynner i hemmelighet å lure på om det ikke er sant - eller på om det ikke vil ta veldig lang tid. Jeg har aldri sett noe kontinent så resistent mot endring som Afrika. Jeg har sjelden sett steder hvor tiden står like stille.

Vei i Yao, Fitri-sultanatets hovedstad

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar