En historie om krigen i Den Sentralafrikanske Republikk

I Afrika sier man at en gammel mann som dør er som et bibliotek som brenner. Det behøver ikke engang å være en gammel mann, har jeg ofte tenkt, men enhver person som har sett og opplevd mye.

I en internettkafé ved siden av Koleramarkedet i N'djamena sitter nettopp en slik person. Mahmoud er et oppkomme av historier. Han er en tretti år gammel sentralafrikansk muslim av tsjadisk opprinnelse, og flyktning. I januar 2014 rømte han fra Bangui med tomme hender. Fordi han har slekt i N'djamena, kom han seg raskt ut av transittleiren Gaoui, og nå jobber han i brorens internettkafé, hvor han treffer meg med full kraft en dag jeg kommer for skrive ut et dokument. 

En stol, et glass peppermyntete, et glemt dokument, og hele dagen går ...

Flyktningen begynner historien med sentralafrikaneres vennlighet. Det er ikke et land man er glad i - det er folket, sier Mahmoud. Sentralafrikanere er veldig hyggelige, veldig gjestfrie. Han går til og med så langt som til å si at 'Når du kommer til dem, så er tsjadere ingenting i sammenligning.' (Ganske utrolig i forhold til hvor vennlige tsjadere er - jeg er ikke sikker på om det kan stemme!) 'Når folk kommer til Bangui etter tretti-førti år her, så angrer de på den tiden de har tilbrakt her', påstår Mahmoud videre. Som så mange andre flyktninger og returneer omtaler han Den Sentralafrikanske Republikk nærmest som et paradis. Mens Tsjad på sin side er invivable, 'ulevelig' for de som er vant til det tropiske nabolandet i sør. 

Sentralafrikanere er også gjennomgående ikke-voldelige, ifølge Mahmoud. De liker ikke å gyte blod. De støtter alltid den svake. Drap i SAR var uhørt før Begivenhetene. At en sentralafrikaner skulle drepe noen? Mahmoud rister på hodet mens han smatter benektende. Slikt fantes knapt! 

På begynnelsen av 1900-tallet var det ingen andre enn sentralafrikanere i Den Sentralafrikanske Republikk, ifølge Mahmoud. De var at primitivt folk - animister og kristne - mens Tsjad var mer avansert og hadde sultanater. Tsjadiske kvegoppdrettere kom til Den Sentralafrikanske Republikk med kyrne sine, solgte dem dyrt, tjente godt, og noen av dem slo seg ned og ble akseptert av lokalbefolkningen. De begynte å komme som handelsmenn. Det var profitabelt. Flere og flere kom og installerte seg i Bangui. Folk godtok dem, fordi de brakte med seg ting, og varer ble billigere når de var der. Dessuten er sentralafrikanere av natur tolerante ...

Kvegoppdrettere, Djedda, Tsjad

Men på et eller annet tidspunkt, ganske umerkelig, begynte diskriminering: En muslim får ingen stilling i det offentlige, selv om han har et diplom. Om du heter Ibrahim eller Muhammed vil ingen gi deg en jobb. Ikke fordi direktøren i en offentlig institusjon ikke kan akseptere deg, men fordi folket ikke kan akseptere at en innvandrer får stillingen. Det er folkets press på staten. Bantuer får jobbene. Det er som om de sier til den innvandrede muslimen (hvis besteforeldre kanskje allerede var født på sentralafrikansk jord - men linjene trekkes ofte veldig langt tilbake i Afrika): 'Du er godtatt, vi har ikke noe problem med deg, men hold deg i ditt hjørne - vær en handelsmann!' Utseendemessig er det himmelvid forskjell mellom sentralafrikanere og tsjadere, ifølge Mahmoud; det er som forskjellen mellom nordmenn og kinesere. Sentralafrikanere er bantuer. Tsjadere er et sahelisk folk. (En tsjadisk kristen fra sørlige Tsjad kunne få jobb selv mens denne diskrimineringen pågikk, fordi de ser ut som bantuer. De teller ikke. Mahmoud sier at kristne tsjadere uansett var en bitteliten minoritet i den tsjadiskættede minoriteten i SAR.)

Du, en muslim, holder deg altså til handel eller søker jobb i det private. Du gifter deg med andre muslimer av tsjadisk opprinnelse, for selv om du har et godt forhold til sentralafrikanerne, ligger det i din kultur å anse deg som overlegen dem. Fra begynnelsen av 1980-tallet opplever du økt trakassering fra det korrupte sentralafrikanske politiet som stadig stanser deg under påskudd av å kontrollere id-kortet ditt, og som krever penger. Men du bygger huset ditt i Kilomètre 5, den muslimske bydelen i Bangui, og er generelt fornøyd med livet og tilværelsen. 

I 2012 - bare noen måneder før maktovertakelsen - hører muslimene i Bangui at et opprør er i ferd med å ta form nord i landet, men de føler ikke at det angår dem. De har ikke noe med det å gjøre. Bare noen få stenger butikkene sine og drar nordover som eventyrere. Kanskje husker de den enorme berikelsen enkelte tsjadiske leiesoldater opplevde den gangen Bozizé tok makten fra Patassé ti år tidligere. Da Bozizé kom til makten i 2003 var det flere sentralafrikanske muslimer som låste butikkene sine, deltok i uroen og ble styrtrike på bare noen timer. Noen av de som var blitt værende i butikkene sine så det og angret på at ikke de også hadde benyttet seg av anledningen. Og de satte seg fore at når anledningen bød seg igjen, ville de være med. Likevel mener Mahmoud at sentralafrikanske muslimer er en minoritet i Seleka-opprøret. Anslaget hans er at andelen ligger på rundt femten prosent. 

Selekamilitsen består for det meste av tsjadere som aldri har bodd i Den Sentralafrikanske Republikk, ifølge Mahmoud. Men de måtte finne et sentralafrikansk ansikt til opprøret, og det var Djotodia. Hvorfor han? Fordi han var muslim OG sentralafrikaner. Dette skyldes en sudansk slavehandel-invasjon i Den Sentralafrikanske Republikk for lenge siden (med opprettelsen av et muslimsk kongedømme i Ndele). Ellers er det veldig lite kontakt mellom det muslimske tsjadiskættede samfunnet i Bangui og denne muslimske lommen nord i landet. Eneste fellesstrekk er religionen. Og hadde ikke Djotodia vært muslim, ville han heller ikke ha fått den støtten han fikk fra folk i nabolandene. 

Da folk i Tjad - eksmilitære, arbeidsledige, opportunister og banditter - hørte at et muslimsk opprør var i ferd med å ta form nord i Den Sentralafrikanske Republikk, kom de fra mange landsbyer i Tsjad og til og med fra N'djamena for å slutte seg til opprøret. De kom og ville berike seg. Det var som en ruée vers l'or, sier Mahmoud. En gullfeber. Vi, det tsjadiske samfunnet i Bangui, betraktet dem som utlendinger da de kom. Vi hadde aldri sett dem; vi kjente dem ikke. Men da Djotodia kom til makten benyttet vi sjansen til å komme i posisjoner. Opprørerne søkte rikdom; vi søkte stillinger. Mahmoud ble nominert til en post i Turismedepartementet ved presidensielt dekret i juli 2013 (han viser meg pdf-filen av dekretet på datamaskinen, signert av av Djotodia selv). 'Vi tok alle postene', konstaterer han. Tidligere handelsmenn og kvegoppdrettere ble over natten diplomater, ambassadører, administratorer, statsråder, utnevnte og selverklærte generaler ... De erstattet menneskene som tidligere hadde okkupert disse postene. Dette var da det verste første kaoset etter maktovertakelsen hadde lagt seg og Djotodia prøvde å få en fungerende stat på beina. 

Det første kaoset var 'totalt', ifølge Mahmoud. Djotodia hadde invitert tsjadere til å delta i opprøret for å ta makten ved hjelp av dem. Etterpå kunne han ikke kontrollere dem. Mahmoud kommer bare med denne ene og tilsynelatende altforklarende uttalelsen: 'Tsjadere er krigere.' Seleka-militsen ranet, voldtok, drepte, massakrerte - de gjorde alt, og det var mange som dro tilbake til Tsjad med det samme med pengene og tingene de hadde røvet. 'Vi, det tsjadiske samfunnet i Bangui, betalte prisen', smiler Mahmoud bittert.

Ryttere, Djedda, Tsjad

President Bozizé hadde prøvd å sette opp folket i et par måneder før opprøret inntok hovedstaden. Han hadde samlet ungdommen på stadionet i Bangui som kan ta 20.000 personer - Mahmoud gikk også dit to ganger fordi han 'ikke visste', og fordi 'det er vår president.' Bozizé sa ifølge Mahmoud noe slikt til de fremmøtte: 'Utlendinger vil komme og ta over landet deres. De vil massakrere dere, de vil stjele eiendelene deres, de vil voldta kvinnene og døtrene deres ... Dere må forsvare dere!' Og han delte ut macheter via chefs du quartier. På den tiden var det ikke noen hatstemning; det hadde vært opprør i Den Sentralafrikanske Republikk før, men interne opprør, ikke så blodige ('det er som om nordmenn gjorde et opprør i Norge', sier Mahmoud), og hver president hadde prøvd å hause opp folket til å forsvare regimet før det ble feid over ende. Folk forklarte dermed talene med at 'presidenten har panikk'. De tok machetene, men det var ikke noe hat, og muslimene i Bangui følte seg ikke truet. 

Da opprørerne kom, begynte sentralafrikanerne å føle at president Bozizé hadde hatt rett. 

Da opprørerne kom, var det ulikt noe sentralafrikanere noensinne hadde sett. Seleka ranet, massakrerte og voldtok. 'Det de gjorde var helt uakseptabelt', sier Mahmoud. 'Og du kan forestille deg selv. Hva om kinesere tok makten i Norge? Hva om kinesere massakrerte nordmenn på norsk jord? Ville det ikke vært helt utålelig? Ville det ikke ha fått represalier?'

Det sentralafrikanske folket begynte å hevne seg. Og de skilte ikke mellom folk i Seleka og den permanente tsjadiskættede befolkningen. De så ikke forskjell: Samme utseende. 'De kunne ikke se forskjell eller de ville ikke?' lurer jeg. 'Noen kunne ikke, noen ville ikke. Det var hat også', sier Mahmoud likefrem. Sentralafrikanere var sjokkerte over å se at noen av muslimene de hadde bodd sammen med i tiår, sluttet seg til rebellene. For dette skjedde også, enkelte personer, i enkelte hjem; dagdrivere og opportunister, presiserer Mahmoud. Sentralafrikanere reflekterte som følger: 'Vi ga dem husrom i så mange år, og så gjør de dette mot oss - de er forrædere!' 'Seleka-militsen er disses brødre. Selv om det ikke er dem personlig, så er det brødrene deres!' Og heksejakten på muslimer begynte. 'Ikke på muslimer som sådan', presiserer Mahmoud; 'på tsjadiskættede muslimer.'

Han har ikke noe problem med å sette seg inn i sentralafrikaneres hode. Han bruker antibalakaenes egen hatmetafor når han snakker om det som med en inneforstått eufemisme omtales som Begivenhetene (les événements). 'Man dreper en slange ikke fordi den er dårlig, men fordi den er giftig', sier Mahmoud. 'Den er uskyldig så lenge den ikke angriper, stemmer ikke dette? Men man dreper den for hva den er i stand til å gjøre. Fordi tsjadiske muslimer er krigere som transformerer seg til handelsmenn, og så til krigere igjen.' 

Seremoniell kriger, Mao, Tsjad

Mahmoud vil tilbake til Bangui når ting har roet seg fordi han er redd for å miste jobben sin i Turismedepartementet, en stilling som etter tolv måneders fravær fremdeles venter på ham. Men han tror at opprøret vil komme tilbake. De som har vendt tilbake til Tsjad, vil dra igjen, for å berike seg på ny. Det er bare de franske styrkene som bevarer roen nå, og straks de har dratt, vil ting forverre seg, tror han. 

Når jeg spør om de som beriket seg i Den Sentralafrikanske Republikk forfølges strafferettslig i Tsjad, rynker Mahmoud på nesen og rister på hodet. Ikke så fremt de deler krigsbyttet, mener han. Noen kan offisielt arresteres, men i stedet for varetektsfengsel vil vedkommende tilbringe natten i byens beste hotell. Ministere vil komme og hilse på ham; 'Folk som har vært på tokt drar utenlands, men du kom hit til Tsjad, du skulle dekoreres!' De kommer for å få sin del. 'Du vet at du må gi, det er en ofring. Om du ikke gir, kan det ende dårlig.'

'Og hva sier media om dette', lurer jeg. Mahmoud trekker på skuldrene. 'Media kan skrive, men ingenting skjer. Hundene bjeffer, men karavanen passerer.'

Jeg spør om han kjenner folk i N'djamena som har vært 'på eventyr' i Den Sentralafrikanske Republikk. Han smiler og sier, 'Mange!' De er overalt, de er nå taxisjåfører, selgere og arbeidsledige. Folk beriket seg, men brukte opp alt på kort tid; for det meste brukte de pengene på kvinner. Nå er de fattige og har ingenting. Hvis sjansen byr seg, vil de slutte seg til opprøret på nytt. 

Gjennom Mahmoud møter jeg noen av denne gjengen av folk som var med i Seleka, deriblant en Djotodia-utnevnt oberst som før var skoselger i Bangui og nå er arbeidsledig, eller 'pensjonert' som han sier, og vansmekter i N'djamena. Han kommer chic til møtet vårt, i hvit vest, hvite bukser, hvite spisse sko, svart skjorte med noen loddrette striper på, og i en eim av parfyme (Mahmoud sier at han betrakter meg som en potensiell donor, ergo den flotte fremtoningen). 'Vi er også barn av dette landet', sier den pengelense Seleka-obersten når han forklarer grunnen til opprøret. 'Vi vil ha rettighetene våre!' 

Retorikk, gir Mahmoud uttrykk for at han mener. Visst var muslimer dårlig behandlet av Bozizé-regimet. Men motivet var for de fleste Seleka-opprørerne bare berikelse, holder han fast ved. Å bli rik fort og uten egeninnsats, på andres bekostning ... Der har du Seleka-opprøret og så mange andre opprør i et nøtteskall, ifølge flyktningen. 

Og det er én ting Mahmoud er stolt av. Da Seleka kom inn i Bangui, lå mulighetene åpne. Muslimer så stadig noen av Seleka som de kjente, og utbrøt, 'Er ikke det den og den selgeren av sko?' 'Jo.' Til vedkommende: 'Når ble du med i opprøret?' 'For tre uker siden.' Og de som var blitt med i Seleka, delte ut våpen til venner og familie. Det var ingen fiende, men våpnene var for bruk i ran. Da Mahmoud ikke tok noe våpen, syntes andre at han sløste bort tid. 'Bli med oss!', oppfordret de - 'hva vil du sitte her for?' Men Mahmoud takket nei. 'Du føler deg unektelig dum', sier flyktningen; 'På tjuefire timer kunne de som kastet seg på ransbølgen, tjene opptil 200 millioner cfa. Tenk deg de som brøt seg inn hos et selskap og stjal fire biler, hver verd 40 millioner. De kom rike tilbake.' Mahmoud er veldig stolt av at han greide å motstå, for fristelsen, sier han, 'var veldig stor.' Og i dag har ikke disse menneskene lenger noen plass blant verken kristne eller muslimer i Den Sentralafrikanske Republikk. Alle vet at de er tyver. 

Mahmoud, derimot, har en plass. Og en jobb. For ham har Seleka-opprøret hatt denne lille fordelen: Alle er nå klar over at sentralafrikanske muslimer krever likestilling. Å integrere i offentlig forvaltning har vært en drøm for dem. Når de endelig fikk stillinger etter at Djotodia kom til makten, følte de seg som den malieren som fikk fransk statsborgerskap etter å ha reddet folk i det jødiske supermarkedet i Paris, ifølge Mahmoud (denne episoden etter Charlie Hebdo-terroren er noe han og flere muslimer oppvokst i SAR, har lagt spesielt merke til). En drøm som endelig oppfylles - en evig handelsmann som endelig får storsamfunnet til å forstå at det ikke bare er handel han vil drive med! 

Og i motsetning til mange andre flyktninger jeg har møtt i Afrika, er det ikke Vesten Mahmoud ser mot. Han vil tilbake til Den Sentralafrikanske Republikk. Til huset som ble brent og fikk veggene slått ut. Til massegravene hvor venner, naboer og familiemedlemmer ligger uten navneplater. Moderlandet er bestandig moderlandet, hevder han. Det er Den Sentralafrikanske Republikk Mahmoud lengter etter. Og han snakker forunderlig nok fremdeles om det landet som om det var et uovertruffent paradis på jord - bebodd av verdens vennligste, lykkeligste og mest tolerante mennesker. 

I transittleiren Gaoui i N'djamena