lørdag 28. februar 2015

Å være på tidsreise i den før-digitale stat

Når jeg reiser i Afrika, føler jeg ofte at jeg er på en tidsreise: en tynn fasade av modernitet i hovedstedene, og bak - en hel verden som ligger århundrer unna det vi er vant til i Vesten.

Hvilke forskjeller slår deg når du forflytter deg til en før-digital stat? Hvilke kuriositeter - for oss reisende handler det jo heldigvis ikke om mer enn dette - kommer du over når du reiser til en annen tidsalder?

I Tsjad har du en trésorier som forflytter seg med lønningene hver måned, og som er ventet i provinsene som en slags Messias. Ingen vet nøyaktig når han kommer (selv om det offisielt sett er noe som heter Lønningsdag), for med så mange millioner i bilen er han et åpenbart mål for landeveisrøvere. Jeg kjente spenningen bygge seg opp blant funksjonærene i Bardaï i november - fyren hadde uteblitt måneden før, og denne måneden var han allerede to uker forsinket ... Da han endelig dukket opp hos guvernøren var det i blå boubou, spisse, chice sko og med pistol i hånden. Jeg hadde unektelig vært nysgjerrig på bilen som kjører 1700 kilometer full av penger nærmere tolv ganger i året, men når dagen først var opprunnet, var det ingenting spesielt å se. Skattmesteren sa bare at han bruker personbilen sin for pengetransporten. 'Men du må da ha militæreskorte, du som kjører med penger?' lurte jeg. 'Ja,' svarte han. 'Og jeg har våpenet mitt. Og jeg er beskyttet av Gud!' Dessuten forteller de ingen om nøyaktig når de drar, fikk han meg til å forstå. Turen fra hovedstaden til den gudsforlatte utposten Bardaï tar to og en halv dag når de kjører dag og natt, og dét gjør de naturligvis, etter at de først har lagt ut. Det er ingen grunn til å drøye.

I Yao i Midt-Tsjad fortelles jeg at eskorten til deres egen skattmester kun består av én person: 'Og hva kan én person gjøre mot en Toyota full av landeveisrøvere?' Den eneste løsningen er at tidspunktet for pengebilens avgang og ankomst forblir totalt ukjent, også for lønnstakerne selv. Dessuten bytter skattmesteren stadig bil. Iblant kommer han med sultanens bil, iblant med handelsmenns bil, iblant med sin egen bil ... Slik minimeres risikoen for bakholdsangrep.

En kiste med bannere og klær til feiringen av Frihetens og Demokratiets Dag ankommer Bardaï etter en lang reise gjennom ørkenen. Den åpnes med øks i guvernørbygget. 

Distribusjon av og tilgang på penger er bare ett problem ved å leve i en delvis før-digital stat. Ta informasjon. Ren og skjær informasjon - av alle typer. Det er ikke minst etter å ha kommet til Afrika at jeg har fått føle betydningen av begrepet 'informasjonsalderen' på kroppen. Som med så mye annet, føler du det først når du ikke har det ... 

Underprefekten i Yao har bare vært én måned i stillingen når vi møtes, og klager over at forgjengeren hans ikke etterlot seg noen informasjon. Dennes papirer ble ødelagt i regntiden da taket på kontoret visstnok fløy av - underprefekten nikker mot bølgeblikktaket over oss - og regnvann kom inn. 'Når man vet at byen oversvømmes hvert år, burde man ikke la dokumenter være igjen her', slår underprefekten fast med mild bebreidelse i stemmen. Han er nå i ferd med å 'rekonstruere fortiden', som han sier, men dette er lettere sagt enn gjort. Det verste er at han ikke vet hvilke avgjørelser som har blitt tatt i Yao tidligere. 

Siden den nye underprefekten åpenbart er en mann som kjenner betydningen av dokumenter, vil han ganske sikkert ha en mappe å gi sin etterfølger. Men dokumentene vil fremdeles ikke være digitalisert, innser jeg. Og da vil det være vanskelig for alle andre enn påfølgende underprefekter i Yao å ha tilgang til dem. Vil noen andre ha informasjon, må de ringe eller forflytte seg hit. Og kanskje går dokumentene tapt et sted på veien. 

Yao er vanligvis en bortgjemt krok, men har, på samme tid som jeg er der, besøk av studenter fra universitetene i Sorbonne og N'djamena som skal skrive masteroppgave om temaer med utgangspunkt i Fitri-sjøen. Studentene har et kart over sjøen som med god margin er det beste regionskartet jeg har sett siden jeg kom til Tsjad. Det viser seg å være fra kolonitiden, fra 1957, og er laget av Le Service Géographique de l'A. E. F. et du Cameroun. En av de franske veilederne sier at mange ting har endret seg siden den gang - for eksempel stemmer ikke sjøens maksimale utstrekning i regntiden lenger, på grunn av klimaendringer.

Et slikt kart er likevel luksus. Jeg har besøkt prefektkontorer og sykehus i Tsjad hvor de ennå opererer med håndtegnede kart av sine respektive områder. Det er ikke det at gode kart ikke finnes - i den franske militærbasen i Faya så jeg utmerkede kart - men snarere at slike ikke er gjort tilgjengelige for alle statens utsendinger som kunne tenkes å behøve dem. Hvilken forskjell gjør eksistensen av gode elektroniske kart, når så mange administratorer ikke har et eneste elektronisk hjelpemiddel?

Politiet i Moussoro kjente ikke til regelen om at tsjadiske visa begynner å løpe fra innreisedato, ikke utstedelsesdato. Tross denne leie misforståelsen ble jeg imponert over at de hadde et verdenskart på politistasjonen.

Det er så typisk i Tsjad at du kommer inn på et kontor som er helt nakent, med unntak av et bord, en stol (der kanskje plasten sitter på, for å bevare den lenge), en papirbunke, et stempel og en stempelpute. Disse landene legger så mye vekt på stempler. Norske dokumenter har latterlig enkle stempler i forhold - selv et barn kan forfalske dem! Men i Norge kan en institusjon bestandig gå tilbake og verifisere autentisiteten av et dokument vedkommende institusjon har utstedt. Dette er ikke tilfelle i Tsjad og flere andre afrikanske land jeg har besøkt. Ting går tapt - og arkivene, slik det ser ut for en stakkars bruker på den andre siden av luken, virker uhåndterlige. Du kan ende med å tilbringe hele dagen i et immigrasjonskontor eller en skoleadministrasjon fordi de tilsynelatende leter etter et papir i en bunke. Eller er det bare for å få deg til å betale noe? Folk heller mot den oppfatningen også.

Det er ikke det at den elektroniske verdenen er ukjent i Tsjad. Den er bare ikke tatt i bruk på en systematisk måte, spredd over alle provinser og til alle nivåer så disse blir informasjonsmessig forbundet. En kneik for overgangen til Informasjonsalderen er det permanente underskuddet på elektrisitet - noe som vanskeliggjør digitalisering så vel som tilgang til digitalisert informasjon. Solcellepaneler er en åpenbar løsning. Slike er allerede tatt i bruk i enkelte tsjadiske byer for gatebelysning, og det er ikke urimelig å tenke at de på sikt vil kunne mate lokaladministrasjonen med strøm.

Det må også understrekes at folk i hovedstaden er mye mer kjent med den digitale tidsalder enn folk på landsbygda. Da N'djamena fikk 3G og 4G mot slutten av 2014, merket alle internettbrukere i byen, inkludert meg selv, enorm forskjell. Før var internett i N'djamena så dårlig at det til og med ble slått av nettverket i Niamey, hovedstaden i verdens fattigste land Niger. Nå greier man faktisk å både laste ned og sende en pdf-fil. I N'djamena, vel og merke. Hele denne verdenen forsvinner som dogg for klar himmel når du beveger deg ut i den tsjadiske provinsen. 

Generelt er det spennende å være på tidsreise og få en idé om hvordan ting kanskje fungerte før i tiden, selv hos oss. Du blir ikke romantiker av det og føler snarere enorm takknemlighet over hvor lettvint alt har blitt i land der informasjonsalderen og digitaliseringen har kommet til modning. Foreløpig fortsetter fysisk avstand å være veritable informasjonsmessige kneiker i land som Tsjad - og du er glad over at du har den moderne tidsalderen å fly til når du er sliten. Men hvem vet? For deg som reiser er det kanskje denne ugjennomtrengeligheten som gjør at du fremdeles har litt oppdagelsesreisende-følelse i deg, sommerfuglaktig og dragende, når du først kaster deg inn i det ukjente på dette kontinentet.

Befolkningen i Kouba Oulanga i Djurab-ørkenen har utpekt en kvinnelig 'borgermester'. Maire de la ville, kalles hun respektfullt, men er ikke anerkjent eller lønnet av staten, fordi Kouba Oulanga offisielt ikke har noen borgermester.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar