Å være på tidsreise i den før-digitale stat

Når jeg reiser i Afrika, føler jeg ofte at jeg er på en tidsreise: en tynn fasade av modernitet i hovedstedene, og bak - en hel verden som ligger århundrer unna det vi er vant til i Vesten.

Hvilke forskjeller slår deg når du forflytter deg til en før-digital stat? Hvilke kuriositeter - for oss reisende handler det jo heldigvis ikke om mer enn dette - kommer du over når du reiser til en annen tidsalder?

I Tsjad har du en trésorier som forflytter seg med lønningene hver måned, og som er ventet i provinsene som en slags Messias. Ingen vet nøyaktig når han kommer (selv om det offisielt sett er noe som heter Lønningsdag), for med så mange millioner i bilen er han et åpenbart mål for landeveisrøvere. Jeg kjente spenningen bygge seg opp blant funksjonærene i Bardaï i november - fyren hadde uteblitt måneden før, og denne måneden var han allerede to uker forsinket ... Da han endelig dukket opp hos guvernøren var det i blå boubou, spisse, chice sko og med pistol i hånden. Jeg hadde unektelig vært nysgjerrig på bilen som kjører 1700 kilometer full av penger nærmere tolv ganger i året, men når dagen først var opprunnet, var det ingenting spesielt å se. Skattmesteren sa bare at han bruker personbilen sin for pengetransporten. 'Men du må da ha militæreskorte, du som kjører med penger?' lurte jeg. 'Ja,' svarte han. 'Og jeg har våpenet mitt. Og jeg er beskyttet av Gud!' Dessuten forteller de ingen om nøyaktig når de drar, fikk han meg til å forstå. Turen fra hovedstaden til den gudsforlatte utposten Bardaï tar to og en halv dag når de kjører dag og natt, og dét gjør de naturligvis, etter at de først har lagt ut. Det er ingen grunn til å drøye.

I Yao i Midt-Tsjad fortelles jeg at eskorten til deres egen skattmester kun består av én person: 'Og hva kan én person gjøre mot en Toyota full av landeveisrøvere?' Den eneste løsningen er at tidspunktet for pengebilens avgang og ankomst forblir totalt ukjent, også for lønnstakerne selv. Dessuten bytter skattmesteren stadig bil. Iblant kommer han med sultanens bil, iblant med handelsmenns bil, iblant med sin egen bil ... Slik minimeres risikoen for bakholdsangrep.

En kiste med bannere og klær til feiringen av Frihetens og Demokratiets Dag ankommer Bardaï etter en lang reise gjennom ørkenen. Den åpnes med øks i guvernørbygget. 

Distribusjon av og tilgang på penger er bare ett problem ved å leve i en delvis før-digital stat. Ta informasjon. Ren og skjær informasjon - av alle typer. Det er ikke minst etter å ha kommet til Afrika at jeg har fått føle betydningen av begrepet 'informasjonsalderen' på kroppen. Som med så mye annet, føler du det først når du ikke har det ... 

Underprefekten i Yao har bare vært én måned i stillingen når vi møtes, og klager over at forgjengeren hans ikke etterlot seg noen informasjon. Dennes papirer ble ødelagt i regntiden da taket på kontoret visstnok fløy av - underprefekten nikker mot bølgeblikktaket over oss - og regnvann kom inn. 'Når man vet at byen oversvømmes hvert år, burde man ikke la dokumenter være igjen her', slår underprefekten fast med mild bebreidelse i stemmen. Han er nå i ferd med å 'rekonstruere fortiden', som han sier, men dette er lettere sagt enn gjort. Det verste er at han ikke vet hvilke avgjørelser som har blitt tatt i Yao tidligere. 

Siden den nye underprefekten åpenbart er en mann som kjenner betydningen av dokumenter, vil han ganske sikkert ha en mappe å gi sin etterfølger. Men dokumentene vil fremdeles ikke være digitalisert, innser jeg. Og da vil det være vanskelig for alle andre enn påfølgende underprefekter i Yao å ha tilgang til dem. Vil noen andre ha informasjon, må de ringe eller forflytte seg hit. Og kanskje går dokumentene tapt et sted på veien. 

Yao er vanligvis en bortgjemt krok, men har, på samme tid som jeg er der, besøk av studenter fra universitetene i Sorbonne og N'djamena som skal skrive masteroppgave om temaer med utgangspunkt i Fitri-sjøen. Studentene har et kart over sjøen som med god margin er det beste regionskartet jeg har sett siden jeg kom til Tsjad. Det viser seg å være fra kolonitiden, fra 1957, og er laget av Le Service Géographique de l'A. E. F. et du Cameroun. En av de franske veilederne sier at mange ting har endret seg siden den gang - for eksempel stemmer ikke sjøens maksimale utstrekning i regntiden lenger, på grunn av klimaendringer.

Et slikt kart er likevel luksus. Jeg har besøkt prefektkontorer og sykehus i Tsjad hvor de ennå opererer med håndtegnede kart av sine respektive områder. Det er ikke det at gode kart ikke finnes - i den franske militærbasen i Faya så jeg utmerkede kart - men snarere at slike ikke er gjort tilgjengelige for alle statens utsendinger som kunne tenkes å behøve dem. Hvilken forskjell gjør eksistensen av gode elektroniske kart, når så mange administratorer ikke har et eneste elektronisk hjelpemiddel?

Politiet i Moussoro kjente ikke til regelen om at tsjadiske visa begynner å løpe fra innreisedato, ikke utstedelsesdato. Tross denne leie misforståelsen ble jeg imponert over at de hadde et verdenskart på politistasjonen.

Det er så typisk i Tsjad at du kommer inn på et kontor som er helt nakent, med unntak av et bord, en stol (der kanskje plasten sitter på, for å bevare den lenge), en papirbunke, et stempel og en stempelpute. Disse landene legger så mye vekt på stempler. Norske dokumenter har latterlig enkle stempler i forhold - selv et barn kan forfalske dem! Men i Norge kan en institusjon bestandig gå tilbake og verifisere autentisiteten av et dokument vedkommende institusjon har utstedt. Dette er ikke tilfelle i Tsjad og flere andre afrikanske land jeg har besøkt. Ting går tapt - og arkivene, slik det ser ut for en stakkars bruker på den andre siden av luken, virker uhåndterlige. Du kan ende med å tilbringe hele dagen i et immigrasjonskontor eller en skoleadministrasjon fordi de tilsynelatende leter etter et papir i en bunke. Eller er det bare for å få deg til å betale noe? Folk heller mot den oppfatningen også.

Det er ikke det at den elektroniske verdenen er ukjent i Tsjad. Den er bare ikke tatt i bruk på en systematisk måte, spredd over alle provinser og til alle nivåer så disse blir informasjonsmessig forbundet. En kneik for overgangen til Informasjonsalderen er det permanente underskuddet på elektrisitet - noe som vanskeliggjør digitalisering så vel som tilgang til digitalisert informasjon. Solcellepaneler er en åpenbar løsning. Slike er allerede tatt i bruk i enkelte tsjadiske byer for gatebelysning, og det er ikke urimelig å tenke at de på sikt vil kunne mate lokaladministrasjonen med strøm.

Det må også understrekes at folk i hovedstaden er mye mer kjent med den digitale tidsalder enn folk på landsbygda. Da N'djamena fikk 3G og 4G mot slutten av 2014, merket alle internettbrukere i byen, inkludert meg selv, enorm forskjell. Før var internett i N'djamena så dårlig at det til og med ble slått av nettverket i Niamey, hovedstaden i verdens fattigste land Niger. Nå greier man faktisk å både laste ned og sende en pdf-fil. I N'djamena, vel og merke. Hele denne verdenen forsvinner som dogg for klar himmel når du beveger deg ut i den tsjadiske provinsen. 

Generelt er det spennende å være på tidsreise og få en idé om hvordan ting kanskje fungerte før i tiden, selv hos oss. Du blir ikke romantiker av det og føler snarere enorm takknemlighet over hvor lettvint alt har blitt i land der informasjonsalderen og digitaliseringen har kommet til modning. Foreløpig fortsetter fysisk avstand å være veritable informasjonsmessige kneiker i land som Tsjad - og du er glad over at du har den moderne tidsalderen å fly til når du er sliten. Men hvem vet? For deg som reiser er det kanskje denne ugjennomtrengeligheten som gjør at du fremdeles har litt oppdagelsesreisende-følelse i deg, sommerfuglaktig og dragende, når du først kaster deg inn i det ukjente på dette kontinentet.

Befolkningen i Kouba Oulanga i Djurab-ørkenen har utpekt en kvinnelig 'borgermester'. Maire de la ville, kalles hun respektfullt, men er ikke anerkjent eller lønnet av staten, fordi Kouba Oulanga offisielt ikke har noen borgermester.

Der tiden står stille

Utviklingsarbeideren Matalama har et bilde på telefonen sin av ei tolv år gammel jente som han sier at han kanskje skal gifte seg med.

Jenta sitter pyntet på en seng med det halvlange, svarte håret gredd i to musefletter. Hun har lys hud og ser inn i kameraet. 'Hun er søt, er hun ikke?' spør Matalama. 'Hvor gammel er hun, igjen?' spør jeg. 'Tolv år', gjentar Matalama. 'Det er barneekteskap' (mariage précoce), kommenterer en skoleinspektør som lytter. Selv er Matalama en godt voksen mann på nærmere tretti. 

Det kunne egentlig ha endt her: en trettiåring som planlegger å gifte seg med en tolvåring. Du trenger tilsynelatende ikke noe mer for å avskrive den voksne fullstendig, både moralsk og kunnskapsmessig. Men etter hvert som samtalen med Matalama skrider frem, gir han mindre og mindre inntrykk av å være et umenneske, eller snarere mer og mer inntrykk av at det umenneskelige ikke er begrenset til ham. Jenta er niesen hans, og det er jentas far som har foreslått at Matalama skal gifte seg med henne. Hele familien er enig. Matalama kommer fra sultanfamilien - og når du kommer fra sultanfamilien, er hvem du skal gifte deg med en kollektiv avgjørelse. Matalama, som er barnebarn av den hundreogandre sultanen av Fitri, kan ikke gifte seg med hvem som helst! Og det kan ikke jenta, av slik nobel slekt, heller.

Matalama forteller at det var en kvinne fra hadjaraï-folket han ville gifte seg med - en kvinne han hadde følge med i fire år da de begge var studenter i N'djamena. Men da han foreslo å gifte seg med henne, satte moren hans foten ned. Ikke bare hun, men hele familien. Den jenta var ikke oss verdige! 'Jeg hadde et vanskelig valg', sier Matalama, 'mellom kjæresten min og familien min. Jeg valgte familien.'

'Jeg er utrolig glad i familien min', legger han til.

'Du er glad i familien din, men de er også glade i deg', påpeker jeg. 'De er veldig glade i meg', bekrefter Matalama. Jeg formulerer tanken min: Hvis familien er glad i deg, hvorfor vil de påtvinge deg et valg som ikke er ditt eget, og som kommer til å påvirke hele livet ditt? For individet er det et stort offer å gifte seg med en annen enn den man ønsker. Men for familien er det et forholdsvis lite offer å ikke få viljen sin i en slik sak, mener jeg. 

'Du har skjønt det!' sier Matalama. Men han synes fremdeles å mene at det ikke er noe man kan gjøre med disse disproporsjonalt store ofrene individet er nødt til å gjøre for kollektivet. Han gir fremdeles uttrykk for at familien bestemmer. 'Jeg har stor anseelse for moren min', sier han. 'I Koranen står det at Paradis ligger foran moren din sine føtter!'

Når jeg spør om ikke familien hans kan reflektere én gang til, og kanskje ta en annen avgjørelse, sier han nei. Man reflekterer ikke to ganger! Man fatter én avgjørelse, og når den er fattet, er den endelig. Ingen ny deliberasjon, ingen ny debatt, ingen appell ... Det er dette enkle og rigide som er så typisk for Tradisjonene. Folk må bare underkaste seg de to uangripelige størrelsene Familien og Fortiden. Hadde det ikke vært for familien og tradisjoner etablert i en fjern fortid, ville man kanskje ikke engang ha vært i live i dag ...

Barneekteskap tas opp i tsjadiske aviser. Her i La Voix 19-25.01.2015

Matalama tar meg til palasset for å møte Goumsou, Dronningen - moren til den nåværende sultanen av Fitri. Dronningens område ligger øst for palassinngangen. Her er blant annet en stor hytte med mursteinbase og mange leirkrukker som kjøler ned drikkevann. Utendørs på en matte sitter dronningen selv, med bilalaenes arr i kinnene fra det som nesten er tinning til kjevebein. På samme matte sitter sultanens lillesøster prinsesse Hassina. Kvinner kommer barføtt og hilser dem, og når de sitter foran dem, klapper de mange ganger taktfast i hendene. En kvinne tiltaler prinsesse Hassina ved å ramse opp prinsessens far og bestefar og bestefars far ved navn - 'datter av den og den og den kongen!' Hun får prinsessen til å smile. Det høres unektelig imponerende ut.

Prinsessen serverer kaffe, jujube og dadler. Hun er i begynnelsen av tjueårene og har allerede fem barn. Hun ble gift da hun var tretten-fjorten år gammel. 'Og var hun redd?' lurer jeg. Prinsessen ler og sender spørsmålet tilbake til meg selv, 'Er jenter redde hos dere?' 'Hos oss eksisterer ikke ekteskap med jenter på tretten-fjorten år', sier jeg. 'De kan ha kjærester på sin egen alder, men hvis en voksen har et forhold med dem, sier man at den voksne er i ferd med å utnytte et barn. Hos oss kan den voksne stilles for retten for dette!'

Matalama oversetter for den interesserte prinsessen. Hun sier ikke mye, men er enig med Matalama i at 'mammaen bestemmer' hos bilalaene. Matalama synes det er rart at tenåringsjenter hos oss kan gå ut med 'hvem de vil' så lenge vedkommende er på deres egen alder. Men han ser også det problematiske i at en voksen har et forhold til en mindreårig. 

Matalama er en av de mange unge afrikanerne som føler at tradisjonene er så mye sterkere enn seg selv. Han føler at det er umulig å forandre på noe. Jeg forundres stadig over denne respekten for det overleverte - og til tider maktesløsheten - i unge afrikanere. 'Dere har tatt en bestemt type avgjørelse i uminnelige tider. Men det betyr vel ikke at dere ikke kan ta en annen avgjørelse i dag?' Jo, er svaret jeg får igjen og igjen. Det er umulig!

Det er ting Matalama ikke liker ved egen kultur - det er ikke dét. En gang tok han opp de lavere klassenes situasjon i et conseil de sages (vises råd) - stemningen vendte seg raskt mot ham, det var til og med en av de vise han trodde ville fike til ham.

Det som har blitt gjort før - tradisjonene - er en evig rettesnor. Så uendelig mye handler generelt om hierarki, selvkontroll, og selvoppofrelse på dette kontinentet. I tradisjonenes og kollektivets relieff er enkeltmenneskets ønsker ingenting. Det er derfor tolvårige jenter fortsatt blir gift; det er derfor tiåringer fortsatt blir omskåret; det er derfor kvinner fortsatt aksepterer sine menns nye koner og sin egen underlegenhet i forhold til mannen; det er derfor menn fortsatt gifter seg med sine foreldres valg, i stedet for å følge hjertet. Det er ikke minst derfor du så ofte hører afrikanere komme med den mystiske uttalelsen 'Afrika vil aldri endre seg.' Og du begynner i hemmelighet å lure på om det ikke er sant - eller på om det ikke vil ta veldig lang tid. Jeg har aldri sett noe kontinent så resistent mot endring som Afrika. Jeg har sjelden sett steder hvor tiden står like stille.

Vei i Yao, Fitri-sultanatets hovedstad

Sultanen som holder borgen

'Skal du besøke en sultan nå igjen? Du virker jo helt forelsket i sultaner. Du skulle gifte deg med en', sa min venn Ibrahim Chitou, fransk rådgiver til Utdanningsdepartementet i Tsjad, da jeg sa at jeg ville til Yao.

Jeg har kanskje møtt i overkant mange sultaner på denne reisen: Sultanen av Agadez (Niger), sultanen av Zinder (Niger), sultanen av Mao (Tsjad), sultanen av Gaoui (Tsjad), konger og høvdinger i hopetall, og selveste moro nabaen i Burkina Faso. Er ikke dette nok? Skulle man ikke etter hvert nå et metningspunkt hva konger og sultaner angår? 

Grunnen til at jeg ikke kunne glemme sultanen av Yao, er kanskje det områdets spesielle geografiske virkelighet - en virkelighet som lett pirrer fantasien. Yao er fullstendig avskåret fra resten av Tsjad i tre måneder hvert år - juli, august, og september - når Fitri-sjøen, næret av den regnsvulmende Bata-elven, stiger over sine bredder og lukker veien til Ambassatna. Hele administrasjonen, med prefekt, underprefekt og departementsutsendinger, forflytter seg fra Yao til Ambassatna 45 kilometer unna før vannet kommer og stenger veiene. Bare sultanen holder borgen. De som mot formodning skulle ønske å besøke Yao i regntiden, kan ta hest og kjerre et stykke sørover fra Ambassatna, og deretter kano. Men mange - deriblant et forskningsteam fra Helsedepartementet som jeg møtte på strekningen i august - mister motet når de ser den svulmende sjøen, og skriver i rapporten sin at 'Yao var utilgjengelig'.

Nær Ambassatna, der Yaos administrasjon oppholder seg i regntiden.
Her med forskningsteam som bokstavelig talt trakk meg opp av søla

Sjøen er ikke en hvilken som helst sjø. Naturligvis ikke! Den er bebodd av génies, ånder. Bilalafolket som lever i området er muslimer, men sjøen legger sitt beslag på forestillingsverdenen deres. Yaos skoleinspektør fikk for eksempel dokumentmappen sin sugd ned i sjøen fra en kanobunn en gang han - en født-igjen-muslim som skulle kvitte seg med sin animistiske fortid - hadde nektet å gjøre en foreskrevet ofring av rød hirse. Når de gamle forteller deg at du må gjøre noe, og du ikke gjør det, ja, da vil du få føle at sjøens ånder er virkelige, uansett hvor monoteistisk og rettroende du hevdet å være. 

Det er særlig folkene bak sjøen som ivaretar forholdet med åndene. Det er de som kommer til sultanen hvert år og forteller at 'Fitri har kommet.' De gjør det når vannet fra Bata-elven stiger og møter vannet fra Fitri-sjøen, så de to blir ett. Det kan skje så sent som mot midten av regntiden, for det tar tid for vannet å stige så mye at elven flyter inn i sjøen. Det er et betydningsfullt øyeblikk. Når sultanen får beskjed om at det har inntruffet, slår han på en tromme og gir en okse som blir ofret ved bredden av sjøen. Sjøen er alt her. Den er alfa og omega. 

Og når Bata-elven en sjelden gang ikke når Fitri-sjøen, fordi det ikke regner nok, ja, da blir det hungersnød. Slik som i 1984 og 1985. Dette er svarte år etset inn i det kollektive minnet i regionen. Men siden den gang har Fitri-sjøen hvert år fått sin livsviktige tilførsel av vann fra Bata-elven, og folk lever lykkelige, stort sett. 

Flåte på Bata-elven, som mater Fitri-sjøen i regntiden. Her ved byen Ati

Naturligvis møter jeg sultanen både én og to ganger i løpet av mitt opphold i Yao. Jeg treffer ham i palasset og i byen når han kjører forbi i den sølvgrå Toyota Hiluxen sin (med Sultan av Fitri skrevet på siden). Han er en ung mann i begynnelsen av trettiårene som leder en fem hundre år gammel institusjon. Sultanatet er politisk organisert med ministere ('utenriksminister', 'statsminister', 'justisminister', som bilalaene stolt ramser opp når du spør dem) og flere lag med høvdinger (khalifa, kaidala, boulama). Et parlament bestående av 120 medlemmer kommer sammen ved de store muslimske høytidene, og kan i tillegg holde ekstraordinære møter når det er påkrevet. Sultanen er også dommer. Alt i alt er oppgavene hans mange, og han forlater aldri Yao lenger enn nødvendig - i motsetning til enkelte andre autoriteter som ferierer i månedsvis i N'djamena og Frankrike om bare de får anledningen.

Mange tsjadiske administratorer affektert til en liten landsby ved presidensielt dekret - som ingen kan stille spørsmålstegn ved - klager over at vedkommende landsby er 'et fengsel.' Vel, Yao ER et fengsel, i tre måneder hvert år, men sultanen holder borgen selv når alle andre myndigheter vender nesen mot Ambassatna. Dette står det respekt av, synes jeg. 

Angående min venn Ibrahim Chitous forslag om at jeg burde gifte meg med en sultan, er det imidlertid neppe noe jeg har mindre lyst til. Sultaner, konger og annet afrikansk aristokrati er nemlig notorisk polygame. Dette ligger i forventningene folk har til en leder. En høvding må ha mange barn, som underprefekten i Yao sier ... 'Om jeg har fem barn og han har femti, hvem er sjefen?' Den forrige sultanen av Mao hadde for eksempel sytti barn og 294 barnebarn. Sultanen av Yao har bare fire koner - de som er tillatt av islam - men i mindre demokratiske tider kunne forgjengerne hans beordre en hvilken som helst ugift kvinne av kouka-stammen om å komme til palasset, for koukaene var et folk bilalaene hadde overvunnet i krig, og kvinnene deres, i generasjon etter generasjon, var som krigsbytte å regne. 

En ny generasjon sultaner er på plass i Sahel nå - unge menn som er 'intellektuelle' (det vil si utdannede) og som har lagt skikker med slaver, evnukker og krigsbytter bak seg. Slaver har blitt tjenere, mens palassfengslene som før var krydret med skorpioner og maur har blitt konvertert til varetektsfengsler der folk sitter toppen tjuefire timer før de sendes til underprefekt eller konvensjonelt rettssystem. Afrika er i endring, også på det tradisjonelle planet. Mest sannsynlig møter du en sultan som har flatskjerm og utfordrer deg på områder du minst ventet det. Uansett er det ikke hverdagskost å møte noen med en slik tittel. Jeg sier aldri nei til å møte en sultan!

På Fitri-sjøen, som er livsviktig for bilalaene

Jeg gleder meg til vi kan snakke om kuer igjen

Jeg har gode minner fra Bol, byen ved bredden av Tsjad-sjøen hvor jeg for første gang i ro og mak - uten en militæreskorte i nakken - fikk stifte bekjentskap med den unike kouri-kua. Fra det øyeblikket kantonhøvdingen i Bol tok meg imot i palasset sitt, i en høy sal med himling av tepper og tverrstokker, var han helt på bølgelengde med prosjektet og sa at han ville hjelpe meg med å beundre den berømte kouri-kua på nært hold.

Det var slutten av september, og regntiden var ennå ikke helt over. Det var ennå ikke tid for kuene å vende tilbake til de mygginfiserte øyene i Tsjad-sjøen. Men noen flokker var i ferd med å nærme seg etter å ha beitet på savannen lenger nord. Høvdingen tok meg en dag tolv kilometer ut av Bol, til et sted som heter Tala, for å se flokker passere - kourier i alle farger, hundrevis av dem. Barn fulgte på esler med gjeteroppakning, eller til fots med pisker og gjeterstaver. 

Budumaene, oppdretterne av kouri-kua, tar kuene sine av øyene når myggen blir for plagsom idet regntiden setter inn. Når regnet stopper, svømmer kuene tilbake ut på øyene. Jeg fortalte kantonhøvdingen at det var blitt meg fortalt at budumaene til og med plasserer kuene sine i myggnett om natten i den verste perioden. Høvdingen lo og sa at dette utelukkende gjelder kalver. (Da jeg senere dro til øya Fitine, var den ene kua jeg så, beskyttet av myggrepellerende røyk. Myggen på øyene i Tsjad-sjøen i regntiden kan sammenlignes litt med myggen på Finnmarksvidda om sommeren - den er virkelig av en annen dimensjon. Men mange mennesker blir tross alt værende på øyene - mens dyrene evakueres!) 

På grunn av dårlig regnfall dette året, var beitetiden på fastlandet raskere over enn ventet. Høvdingen ringte meg da noen tidlige første flokker var i ferd med å krysse Bol og svømme over til den nærmeste øya. Uheldigvis var jeg i kirken på det aktuelle tidspunktet, men tok senere en kano og fotograferte kuer i sivet på den andre siden. Ei ku hadde dekorative snorer over forhode og øyne. Høvdingen forklarte at dette er kua som leder flokken når de svømmer fra én side til en annen. Det er denne kua som går først ut i vannet. Hun har naturlig nok en spesiell karakter ...

En ikke hvilken som helst ku

En dag satt høvdingen i besøkshallen med en gjest da jeg kom til palasset. En tjener viftet dem med en vifte av svarte cigogne-fjær, festet til et skaft av kuskinn. Jeg ble bedt om å slå meg ned. Gjesten var en militær, og de to snakket om Boko Haram. Sekten skapte allerede trøbbel på øyene i Tsjad-sjøen - først og fremst økonomisk. Grensen var stengt, og budumaene, som i tillegg til å være store kvegdrivere også er store fiskere (og som naturligvis lett kan finne omveier rundt en offisiell grensestenging), turte ikke lenger å sende den tørkede og røkte fisken sin til Nigeria, av frykt for å få varene stjålet.

Kantonhøvdingen i Bol (til venstre)

Nå har nesten fem måneder gått. Jeg ringer kantonhøvdingen i forbindelse med Boko Harams første angrep i Tsjad, i Ngouboua ved Tsjad-sjøen, om morgenen den 13. februar. Jeg ringer for å vise at jeg bryr meg, og for å kondolere, siden en annen kantonhøvding ble drept i angrepet. 

Dessuten er jeg igjen ved en sjø, Fitri, selv om denne riktignok ligger langt fra det urolige grenseområdet mot Nigeria. Mange budumaer - noen sier så mange som fem tusen - har forflyttet seg fra Tsjad-sjøen til Fitri-sjøen den siste tiden. De fisker her, siden deres eget område er utrygt for den type aktivitet. Men tilstedeværelsen deres skaper spenning med Fitris lokalbefolkning bilalaene. Budumaenes fiske oppfattes til dels som et rovfiske. Og selv om de er tsjadere, så regnes de som 'étrangères', 'utlendinger', her hvor dette ordet ikke bare dekker folk fra et annet land, men fra et annet område i eget land. 

Men hva skal budumaene gjøre? Faren har definitivt rykket mye nærmere i og rundt Tsjad-sjøen. Kantonhøvdingen i Bol sier på en sprakende linje at Bol har blitt en 'sone for militæroperasjoner.' Og at det er farlig å dra til øyene nå. Og at en høvding er død. 

Jeg gleder meg til Boko Haram er borte, så vi kan snakke om kuer igjen, tenker jeg idet vi avslutter samtalen. 

Kalv med eiermerke, Tala

En død manns historie (om sult og firfisler)

Før var det ingen busser i Den Sentralafrikanske Republikk, bare lastebiler, forteller Mahmoud. Og fremdeles er det slik på mange strekninger i landet. Transportørene fyller lasteplanet eller lastevognen med kvinner, menn, unge, gamle, og kanskje noen dyr også, samt mange varer, og alle sitter veldig trangt, med albuene presset til kroppen.

En gang reiste Mahmoud med en slik lastebil mellom Bangui og Bossembélé. Ved siden av ham var det en mann som pratet mye. Han pratet og fikk folk til å le. For på en slik reise utveksles uvilkårlig mange historier på mange språk ... og denne mannen snakket mer enn noen annen i lastebilen. Mannen snakket og snakket og snakket, folk lo og lo og lo - han visste virkelig hvordan han skulle muntre opp passasjerene, historiene og anekdotene bare rant ut av ham.

Plutselig, midt i en setning, sluttet han å prate. Folk ventet på at mannen skulle fortsette der han hadde sluppet. Hadde han glemt hva han skulle si? Hadde han plutselig kommet på noe annet? Mahmoud satt ved siden av mannen, og det første han la merke til, var at vedkommendes kropp med ett var blitt mye tyngre. Det var som om det i stedet for vekten av én mann, var vekten av fire-fem menn. Da de så på ham, var han død.

Ved hjelp av dunking og roping fikk de sagt fra til sjåføren, som stoppet og lempet ut mannen. Vanligvis skal du gravlegges i hjemlandsbyen din av slektningene dine, men ingen kjente denne mannens identitet, hvor han kom fra, så det var ikke noe annet å gjøre enn å begrave ham på stedet.

Og hvilke historier fortalte mannen? lurer jeg. Mange historier - men det er særlig én Mahmoud husker: Mannen fortalte om hvordan han hadde klaget til en venn over at han var pengelens og sulten og ikke hadde spist på to dager. Vennen fortalte at han heller ikke hadde noen penger, men at det fantes en utvei. En gang hadde vennen drept en firfisle, puttet den i lommen og tatt den med på restaurant. Der bestilte han mat av hjertens lyst, og til slutt bestilte han suppe. Mens ingen så det la han firfislen i suppen. Så skrek han opp og ropte på restaurantarbeiderne, 'Hva slags restaurant er dette? Se hva som ligger i suppen min!' I Den Sentralafrikanske Republikk er firfisle noe man absolutt ikke spiser. Det stiller på linje med hund, katt og ugle. Restaurantarbeiderne beklaget seg, firfisler er jo overalt, også på veggene i kjøkkenet, en av dem måtte ha falt i suppegryta uten at noen merket det ... Eieren kom i person og beklaget overfor mannen, 'De skal naturligvis ikke betale noe, monsieur', sa han, og ga til og med en liten erstatning for tort og svie.

Mannen som forteller historien - lastebilens store underholder - bestemte seg for å gjøre det samme som vennen. Han drepte en firfisle, puttet den i lommen og gikk på restaurant. Her spiste han av hjertens lyst. Til slutt bestilte han suppe. 'Dessverre, monsieur, vi har ikke mer suppe igjen', opplyste kelneren. Mannen fikk panikk. Desperat tok han firfislen opp av lommen, holdt den opp etter halen for alle tilstedeværende å se, og spurte høyt, 'Hva gjør jeg så med denne?'

Lastebil i Khartoum, Sudan

En historie om krigen i Den Sentralafrikanske Republikk

I Afrika sier man at en gammel mann som dør er som et bibliotek som brenner. Det behøver ikke engang å være en gammel mann, har jeg ofte tenkt, men enhver person som har sett og opplevd mye.

I en internettkafé ved siden av Koleramarkedet i N'djamena sitter nettopp en slik person. Mahmoud er et oppkomme av historier. Han er en tretti år gammel sentralafrikansk muslim av tsjadisk opprinnelse, og flyktning. I januar 2014 rømte han fra Bangui med tomme hender. Fordi han har slekt i N'djamena, kom han seg raskt ut av transittleiren Gaoui, og nå jobber han i brorens internettkafé, hvor han treffer meg med full kraft en dag jeg kommer for skrive ut et dokument. 

En stol, et glass peppermyntete, et glemt dokument, og hele dagen går ...

Flyktningen begynner historien med sentralafrikaneres vennlighet. Det er ikke et land man er glad i - det er folket, sier Mahmoud. Sentralafrikanere er veldig hyggelige, veldig gjestfrie. Han går til og med så langt som til å si at 'Når du kommer til dem, så er tsjadere ingenting i sammenligning.' (Ganske utrolig i forhold til hvor vennlige tsjadere er - jeg er ikke sikker på om det kan stemme!) 'Når folk kommer til Bangui etter tretti-førti år her, så angrer de på den tiden de har tilbrakt her', påstår Mahmoud videre. Som så mange andre flyktninger og returneer omtaler han Den Sentralafrikanske Republikk nærmest som et paradis. Mens Tsjad på sin side er invivable, 'ulevelig' for de som er vant til det tropiske nabolandet i sør. 

Sentralafrikanere er også gjennomgående ikke-voldelige, ifølge Mahmoud. De liker ikke å gyte blod. De støtter alltid den svake. Drap i SAR var uhørt før Begivenhetene. At en sentralafrikaner skulle drepe noen? Mahmoud rister på hodet mens han smatter benektende. Slikt fantes knapt! 

På begynnelsen av 1900-tallet var det ingen andre enn sentralafrikanere i Den Sentralafrikanske Republikk, ifølge Mahmoud. De var at primitivt folk - animister og kristne - mens Tsjad var mer avansert og hadde sultanater. Tsjadiske kvegoppdrettere kom til Den Sentralafrikanske Republikk med kyrne sine, solgte dem dyrt, tjente godt, og noen av dem slo seg ned og ble akseptert av lokalbefolkningen. De begynte å komme som handelsmenn. Det var profitabelt. Flere og flere kom og installerte seg i Bangui. Folk godtok dem, fordi de brakte med seg ting, og varer ble billigere når de var der. Dessuten er sentralafrikanere av natur tolerante ...

Kvegoppdrettere, Djedda, Tsjad

Men på et eller annet tidspunkt, ganske umerkelig, begynte diskriminering: En muslim får ingen stilling i det offentlige, selv om han har et diplom. Om du heter Ibrahim eller Muhammed vil ingen gi deg en jobb. Ikke fordi direktøren i en offentlig institusjon ikke kan akseptere deg, men fordi folket ikke kan akseptere at en innvandrer får stillingen. Det er folkets press på staten. Bantuer får jobbene. Det er som om de sier til den innvandrede muslimen (hvis besteforeldre kanskje allerede var født på sentralafrikansk jord - men linjene trekkes ofte veldig langt tilbake i Afrika): 'Du er godtatt, vi har ikke noe problem med deg, men hold deg i ditt hjørne - vær en handelsmann!' Utseendemessig er det himmelvid forskjell mellom sentralafrikanere og tsjadere, ifølge Mahmoud; det er som forskjellen mellom nordmenn og kinesere. Sentralafrikanere er bantuer. Tsjadere er et sahelisk folk. (En tsjadisk kristen fra sørlige Tsjad kunne få jobb selv mens denne diskrimineringen pågikk, fordi de ser ut som bantuer. De teller ikke. Mahmoud sier at kristne tsjadere uansett var en bitteliten minoritet i den tsjadiskættede minoriteten i SAR.)

Du, en muslim, holder deg altså til handel eller søker jobb i det private. Du gifter deg med andre muslimer av tsjadisk opprinnelse, for selv om du har et godt forhold til sentralafrikanerne, ligger det i din kultur å anse deg som overlegen dem. Fra begynnelsen av 1980-tallet opplever du økt trakassering fra det korrupte sentralafrikanske politiet som stadig stanser deg under påskudd av å kontrollere id-kortet ditt, og som krever penger. Men du bygger huset ditt i Kilomètre 5, den muslimske bydelen i Bangui, og er generelt fornøyd med livet og tilværelsen. 

I 2012 - bare noen måneder før maktovertakelsen - hører muslimene i Bangui at et opprør er i ferd med å ta form nord i landet, men de føler ikke at det angår dem. De har ikke noe med det å gjøre. Bare noen få stenger butikkene sine og drar nordover som eventyrere. Kanskje husker de den enorme berikelsen enkelte tsjadiske leiesoldater opplevde den gangen Bozizé tok makten fra Patassé ti år tidligere. Da Bozizé kom til makten i 2003 var det flere sentralafrikanske muslimer som låste butikkene sine, deltok i uroen og ble styrtrike på bare noen timer. Noen av de som var blitt værende i butikkene sine så det og angret på at ikke de også hadde benyttet seg av anledningen. Og de satte seg fore at når anledningen bød seg igjen, ville de være med. Likevel mener Mahmoud at sentralafrikanske muslimer er en minoritet i Seleka-opprøret. Anslaget hans er at andelen ligger på rundt femten prosent. 

Selekamilitsen består for det meste av tsjadere som aldri har bodd i Den Sentralafrikanske Republikk, ifølge Mahmoud. Men de måtte finne et sentralafrikansk ansikt til opprøret, og det var Djotodia. Hvorfor han? Fordi han var muslim OG sentralafrikaner. Dette skyldes en sudansk slavehandel-invasjon i Den Sentralafrikanske Republikk for lenge siden (med opprettelsen av et muslimsk kongedømme i Ndele). Ellers er det veldig lite kontakt mellom det muslimske tsjadiskættede samfunnet i Bangui og denne muslimske lommen nord i landet. Eneste fellesstrekk er religionen. Og hadde ikke Djotodia vært muslim, ville han heller ikke ha fått den støtten han fikk fra folk i nabolandene. 

Da folk i Tjad - eksmilitære, arbeidsledige, opportunister og banditter - hørte at et muslimsk opprør var i ferd med å ta form nord i Den Sentralafrikanske Republikk, kom de fra mange landsbyer i Tsjad og til og med fra N'djamena for å slutte seg til opprøret. De kom og ville berike seg. Det var som en ruée vers l'or, sier Mahmoud. En gullfeber. Vi, det tsjadiske samfunnet i Bangui, betraktet dem som utlendinger da de kom. Vi hadde aldri sett dem; vi kjente dem ikke. Men da Djotodia kom til makten benyttet vi sjansen til å komme i posisjoner. Opprørerne søkte rikdom; vi søkte stillinger. Mahmoud ble nominert til en post i Turismedepartementet ved presidensielt dekret i juli 2013 (han viser meg pdf-filen av dekretet på datamaskinen, signert av av Djotodia selv). 'Vi tok alle postene', konstaterer han. Tidligere handelsmenn og kvegoppdrettere ble over natten diplomater, ambassadører, administratorer, statsråder, utnevnte og selverklærte generaler ... De erstattet menneskene som tidligere hadde okkupert disse postene. Dette var da det verste første kaoset etter maktovertakelsen hadde lagt seg og Djotodia prøvde å få en fungerende stat på beina. 

Det første kaoset var 'totalt', ifølge Mahmoud. Djotodia hadde invitert tsjadere til å delta i opprøret for å ta makten ved hjelp av dem. Etterpå kunne han ikke kontrollere dem. Mahmoud kommer bare med denne ene og tilsynelatende altforklarende uttalelsen: 'Tsjadere er krigere.' Seleka-militsen ranet, voldtok, drepte, massakrerte - de gjorde alt, og det var mange som dro tilbake til Tsjad med det samme med pengene og tingene de hadde røvet. 'Vi, det tsjadiske samfunnet i Bangui, betalte prisen', smiler Mahmoud bittert.

Ryttere, Djedda, Tsjad

President Bozizé hadde prøvd å sette opp folket i et par måneder før opprøret inntok hovedstaden. Han hadde samlet ungdommen på stadionet i Bangui som kan ta 20.000 personer - Mahmoud gikk også dit to ganger fordi han 'ikke visste', og fordi 'det er vår president.' Bozizé sa ifølge Mahmoud noe slikt til de fremmøtte: 'Utlendinger vil komme og ta over landet deres. De vil massakrere dere, de vil stjele eiendelene deres, de vil voldta kvinnene og døtrene deres ... Dere må forsvare dere!' Og han delte ut macheter via chefs du quartier. På den tiden var det ikke noen hatstemning; det hadde vært opprør i Den Sentralafrikanske Republikk før, men interne opprør, ikke så blodige ('det er som om nordmenn gjorde et opprør i Norge', sier Mahmoud), og hver president hadde prøvd å hause opp folket til å forsvare regimet før det ble feid over ende. Folk forklarte dermed talene med at 'presidenten har panikk'. De tok machetene, men det var ikke noe hat, og muslimene i Bangui følte seg ikke truet. 

Da opprørerne kom, begynte sentralafrikanerne å føle at president Bozizé hadde hatt rett. 

Da opprørerne kom, var det ulikt noe sentralafrikanere noensinne hadde sett. Seleka ranet, massakrerte og voldtok. 'Det de gjorde var helt uakseptabelt', sier Mahmoud. 'Og du kan forestille deg selv. Hva om kinesere tok makten i Norge? Hva om kinesere massakrerte nordmenn på norsk jord? Ville det ikke vært helt utålelig? Ville det ikke ha fått represalier?'

Det sentralafrikanske folket begynte å hevne seg. Og de skilte ikke mellom folk i Seleka og den permanente tsjadiskættede befolkningen. De så ikke forskjell: Samme utseende. 'De kunne ikke se forskjell eller de ville ikke?' lurer jeg. 'Noen kunne ikke, noen ville ikke. Det var hat også', sier Mahmoud likefrem. Sentralafrikanere var sjokkerte over å se at noen av muslimene de hadde bodd sammen med i tiår, sluttet seg til rebellene. For dette skjedde også, enkelte personer, i enkelte hjem; dagdrivere og opportunister, presiserer Mahmoud. Sentralafrikanere reflekterte som følger: 'Vi ga dem husrom i så mange år, og så gjør de dette mot oss - de er forrædere!' 'Seleka-militsen er disses brødre. Selv om det ikke er dem personlig, så er det brødrene deres!' Og heksejakten på muslimer begynte. 'Ikke på muslimer som sådan', presiserer Mahmoud; 'på tsjadiskættede muslimer.'

Han har ikke noe problem med å sette seg inn i sentralafrikaneres hode. Han bruker antibalakaenes egen hatmetafor når han snakker om det som med en inneforstått eufemisme omtales som Begivenhetene (les événements). 'Man dreper en slange ikke fordi den er dårlig, men fordi den er giftig', sier Mahmoud. 'Den er uskyldig så lenge den ikke angriper, stemmer ikke dette? Men man dreper den for hva den er i stand til å gjøre. Fordi tsjadiske muslimer er krigere som transformerer seg til handelsmenn, og så til krigere igjen.' 

Seremoniell kriger, Mao, Tsjad

Mahmoud vil tilbake til Bangui når ting har roet seg fordi han er redd for å miste jobben sin i Turismedepartementet, en stilling som etter tolv måneders fravær fremdeles venter på ham. Men han tror at opprøret vil komme tilbake. De som har vendt tilbake til Tsjad, vil dra igjen, for å berike seg på ny. Det er bare de franske styrkene som bevarer roen nå, og straks de har dratt, vil ting forverre seg, tror han. 

Når jeg spør om de som beriket seg i Den Sentralafrikanske Republikk forfølges strafferettslig i Tsjad, rynker Mahmoud på nesen og rister på hodet. Ikke så fremt de deler krigsbyttet, mener han. Noen kan offisielt arresteres, men i stedet for varetektsfengsel vil vedkommende tilbringe natten i byens beste hotell. Ministere vil komme og hilse på ham; 'Folk som har vært på tokt drar utenlands, men du kom hit til Tsjad, du skulle dekoreres!' De kommer for å få sin del. 'Du vet at du må gi, det er en ofring. Om du ikke gir, kan det ende dårlig.'

'Og hva sier media om dette', lurer jeg. Mahmoud trekker på skuldrene. 'Media kan skrive, men ingenting skjer. Hundene bjeffer, men karavanen passerer.'

Jeg spør om han kjenner folk i N'djamena som har vært 'på eventyr' i Den Sentralafrikanske Republikk. Han smiler og sier, 'Mange!' De er overalt, de er nå taxisjåfører, selgere og arbeidsledige. Folk beriket seg, men brukte opp alt på kort tid; for det meste brukte de pengene på kvinner. Nå er de fattige og har ingenting. Hvis sjansen byr seg, vil de slutte seg til opprøret på nytt. 

Gjennom Mahmoud møter jeg noen av denne gjengen av folk som var med i Seleka, deriblant en Djotodia-utnevnt oberst som før var skoselger i Bangui og nå er arbeidsledig, eller 'pensjonert' som han sier, og vansmekter i N'djamena. Han kommer chic til møtet vårt, i hvit vest, hvite bukser, hvite spisse sko, svart skjorte med noen loddrette striper på, og i en eim av parfyme (Mahmoud sier at han betrakter meg som en potensiell donor, ergo den flotte fremtoningen). 'Vi er også barn av dette landet', sier den pengelense Seleka-obersten når han forklarer grunnen til opprøret. 'Vi vil ha rettighetene våre!' 

Retorikk, gir Mahmoud uttrykk for at han mener. Visst var muslimer dårlig behandlet av Bozizé-regimet. Men motivet var for de fleste Seleka-opprørerne bare berikelse, holder han fast ved. Å bli rik fort og uten egeninnsats, på andres bekostning ... Der har du Seleka-opprøret og så mange andre opprør i et nøtteskall, ifølge flyktningen. 

Og det er én ting Mahmoud er stolt av. Da Seleka kom inn i Bangui, lå mulighetene åpne. Muslimer så stadig noen av Seleka som de kjente, og utbrøt, 'Er ikke det den og den selgeren av sko?' 'Jo.' Til vedkommende: 'Når ble du med i opprøret?' 'For tre uker siden.' Og de som var blitt med i Seleka, delte ut våpen til venner og familie. Det var ingen fiende, men våpnene var for bruk i ran. Da Mahmoud ikke tok noe våpen, syntes andre at han sløste bort tid. 'Bli med oss!', oppfordret de - 'hva vil du sitte her for?' Men Mahmoud takket nei. 'Du føler deg unektelig dum', sier flyktningen; 'På tjuefire timer kunne de som kastet seg på ransbølgen, tjene opptil 200 millioner cfa. Tenk deg de som brøt seg inn hos et selskap og stjal fire biler, hver verd 40 millioner. De kom rike tilbake.' Mahmoud er veldig stolt av at han greide å motstå, for fristelsen, sier han, 'var veldig stor.' Og i dag har ikke disse menneskene lenger noen plass blant verken kristne eller muslimer i Den Sentralafrikanske Republikk. Alle vet at de er tyver. 

Mahmoud, derimot, har en plass. Og en jobb. For ham har Seleka-opprøret hatt denne lille fordelen: Alle er nå klar over at sentralafrikanske muslimer krever likestilling. Å integrere i offentlig forvaltning har vært en drøm for dem. Når de endelig fikk stillinger etter at Djotodia kom til makten, følte de seg som den malieren som fikk fransk statsborgerskap etter å ha reddet folk i det jødiske supermarkedet i Paris, ifølge Mahmoud (denne episoden etter Charlie Hebdo-terroren er noe han og flere muslimer oppvokst i SAR, har lagt spesielt merke til). En drøm som endelig oppfylles - en evig handelsmann som endelig får storsamfunnet til å forstå at det ikke bare er handel han vil drive med! 

Og i motsetning til mange andre flyktninger jeg har møtt i Afrika, er det ikke Vesten Mahmoud ser mot. Han vil tilbake til Den Sentralafrikanske Republikk. Til huset som ble brent og fikk veggene slått ut. Til massegravene hvor venner, naboer og familiemedlemmer ligger uten navneplater. Moderlandet er bestandig moderlandet, hevder han. Det er Den Sentralafrikanske Republikk Mahmoud lengter etter. Og han snakker forunderlig nok fremdeles om det landet som om det var et uovertruffent paradis på jord - bebodd av verdens vennligste, lykkeligste og mest tolerante mennesker. 

I transittleiren Gaoui i N'djamena

Landet som nettopp stod opp mot Boko Haram

Siden Tsjad uventet bestemte seg for å gå til krig mot Boko Haram, og kolonnen med 400 kjøretøy og 2.000 tsjadiske soldater satte kurs mot Kamerun den 16. januar, har atmosfæren i hovedstaden N'djamena blitt merkbart annerledes. Det er stor bevissthet rundt at 'Tsjad er i krig nå.' Folk føler med ett at N'djamena, med sin geografiske nærhet til den kamerunske grensa, ligger utsatt til. Og at Tsjad - som hittil har gått klar av angrep fra sekten - nå ganske sikkert må ha tiltrukket seg dens spesielle oppmerksomhet.

Bakgrunnen for intervensjonen er at Tsjads nasjonale interesser står på spill. Landet er kystløst og helt avhengig av import som kommer via havnen i Douala i Kamerun. Tsjads viktigste eksportvare, olje, går også i en rørledning gjennom Kamerun til Atlanterhavskysten. Om nordlige Kamerun destabiliseres - noe vi har sett tendenser til den siste tiden - vil Tsjad risikere å bli 'kvalt' i mer enn én forstand. I tillegg har Boko Harams herjinger andre negative effekter: Tsjad må hanskes med flyktningstrømmer (14.000* bare i januar 2015) og potensielt med infiltrasjon og terror på egen jord.

En marsj til støtte for intervensjonen ble arrangert i N'djamena 17. januar. Tusenvis av mennesker deltok. Men de fleste er enige om at omstendighetene ikke er de beste for et kostbart militært engasjement i utlandet. Prisen på olje har falt, og dette har påvirket Tsjads økonomi negativt - så mye at landet har måttet avstå fra å holde Den Afrikanske Unionens toppmøte i 2015. Har Tsjad råd til å engasjere seg i krigen mot terror? Kritikere mener at Tsjad er mer opptatt av å pleie sitt image utad enn av å tilfredsstille behovene til egen befolkning - som stadig mangler vann, strøm og andre nødvendigheter. Andre sier at fred 'ikke har noen pris' og mener at Boko Haram truer fred og stabilitet også i Tsjad.

I N'djamena har politikontroller økt merkbart siden offensiven begynte. Om kvelden blir biler stanset og gjennomsøkt for våpen. Folk bes av myndighetene om å være 'årvåkne' og rapportere 'suspekt' og 'bisarr' oppførsel til politiet. Ifølge RFI** har over tusen papirløse utlendinger blitt anholdt i hovedstaden de siste ukene for nærmere skrutine. Det er mange ID-kontroller langs de store hovedveiene, på transportknutepunkt og i rundkjøringer.

'Er dere årvåkne?' spør jeg en kelner på stamrestauranten min. Han ler, slår ut med armene og sier, 'Vi er som før!'

Livet i N'djamena går sin gang. Men mange føler at noe kan skje - at Tsjad for alvor har ertet på seg Boko Haram nå. Og at gruppa vil prøve å slå til. På markedet; på ekspatriatrestaurantene; på det ene bakeriet som serverer et skikkelig utvalg av viennoiseries; på barer hvor tsjadiske prostituerte og franske militære møtes om kveldene - folk prøver å gjette seg frem til hvor det vil skje. Ingen tror at Boko Haram kan komme til krigserfarne Tsjad med bilkolonnene sine ('tsjadere er kombattanter!' som en tsjadisk administrator sier); men de kan alltids sprenge en bombe når man minst venter det.

Ordene til Boko Haram-leder Abubakar Shekau i en video publisert 20. januar får det til å gå kaldt nedover ryggen på de fleste: 'Idriss Déby, kongene av Afrika, jeg utfordrer dere til å angripe meg nå. Jeg er klar.'

Tsjadiske militære i N'djamena

*Le Monde 28.01.2015: Fuyant Boko Haram, plus de 14 000 personnes se sont réfugiées au Tchad

**RFI 23.01.2015: Lutte contre Boko Haram: contrôles de sécurité accrus à Ndjamena