mandag 26. januar 2015

Seierherreversjonen

Den franske journalisten François Mattei begynner boken sin For sannheten og rettferdigheten (Pour la vérité et la justice) med det afrikanske ordtaket 'Så lenge løvene ikke har sin historieforteller, vil jaktfortellingene alltid være en hyllest av jegerne'.

Det var med interesse at jeg leste artikkelen i Dagbladet om rettsprosessen som nylig startet mot Elfenbenskystens tidligere presidentfrue Simone Gbagbo. Først og fremst fordi det ikke er ofte at jeg ser artikler om Afrika i norske aviser - med mindre det handler om nordmenn som er i trøbbel i Afrika, da. Artikler om Afrika blir dessuten ofte stående uutfordret i Norge. Få har kunnskap nok - som kommer av interesse nok - til å virkelig sette seg inn i afrikanske forhold i den hensikt å gi en dyptpløyende analyse av begivenheter på 'det mørke kontinentet'. Dessuten er det stor internasjonal konsensus om hvem som var 'heltene' og 'skurkene' på den politiske arenaen i Elfenbenskysten frem til våren 2011. Men et tema som skaper så mye kontrovers i Elfenbenskysten selv er neppe så enkelt som vestlig media ofte vil ha det til. 

Ansiktet til borgerkrigen i Elfenbenskysten er ivoiritė, et konsept som ble politisert av president Henri Konan Bédié på nittitallet og som postulerte at man bare er å regne for ivorianer hvis begge foreldrene (på et tidspunkt snakket man også om alle fire besteforeldrene) er ivorianere. Ifølge dette konseptet er ikke nåværende president Alassane Ouattara ivorianer - han er burkinabé, fra nabolandet Burkina Faso. Dermed har han heller ingen rett til å stille til presidentvalg i Elfenbenskysten. Det æreløse ivoirité ble borgerkrigens 'ansikt' i Vesten - rasismen som viste oss tydelig hvilken side vi skulle heie på. 

Virkeligheten er som oftest mer komplisert. Eller til og med enklere! En senofo jeg pratet med i Yamoussoukro, Elfenbenskystens politiske hovedstad, mente at det hele egentlig bare begynte som personlige intriger. Ivoirité var rett og slett en måte å ekskludere Ouattara, Vestens favoritt, fra presidentvalgene på gjennom 90- og 2000-årene. Men loven som ekskluderte en sterk politisk rival, ekskluderte også folkegrupper. Den politiske intrigen ble dermed noe mye mer. Den ble borgerkrig. 

Hvordan det enn begynte, så er ivorianere dypt splittet når det gjelder Gbagbo, borgerkrigen og volden i kjølvannet av 2010-valget. Personlig kjente jeg denne splittelsen på kroppen under oppholdet mitt i Abidjan i begynnelsen av 2014. Jeg lærte fort hvilke communes som støtter den tidligere presidenten, Gbagbo, og hvilke som støtter den nye presidenten, Ouattara. Treichville-gutta hadde bilder av en massakre vest i landet på mobiltelefonene sine. Men i Akouedo snakker de om 'den usynlige kommandoen' som drepte om natten i Abidjan. Pro-Gbagbo, pro-Ouattara ... Jeg tenkte på det når jeg snakket med venner som konsekvent refererte til den nye presidenten og folkene hans som 'rebeller'. Jeg tenkte på det når jeg var med venner som snakket om Charles Blé Goudés 'Artikkel 125' - bensin for 100 franc, fyrstikker for 25, alt hatefulle ungdommer fra Gbagbos parti trengte for å brenne en nordist levende. Jeg tenkte på det når jeg kjøpte aviser. I Abidjan er nemlig opposisjonens aviser blå og regjeringens aviser røde. Som en utenforstående som ville forstå alt, leste jeg alt. Men jeg spaserte ikke rundt med en blå avis i Abobo, og jeg slo meg ikke ned på en espressobar i Rivera 2 med en rød avis. Ingen som oppholder seg lenge i Abidjan, kan la være å tenke på disse tingene. Elfenbenskystens økonomiske hovedstad har ennå frontlinjer, selv om de slumrer og er dekket av førstedamens juledekorasjoner og utviklingsindikatorer som igjen peker enestående oppover. 

Strøket jeg bodde i, støttet Gbagbo. Her ble en tidligere fallskjermjeger som var blitt fanget og torturert av Ouattaras styrker like etter maktovertakelsen i april 2011, en av mine beste venner. Nå var han flyktning, arbeidsløs og prøvde å gjenoppbygge livet sitt som parfymeselger. Det var av ham jeg begynte å høre de alternative historiene. Som at det var Gbagbo som endelig, i motsetning til sine forgjengere, tillot Ouattara å stille til valg, basert på artikkel 48 i konstitusjonen som gir presidenten rett til å fatte 'ekstraordinære tiltak' (her et unntak fra artikkel 35 om valgbarhet til presidentvervet). Og det ubenektelige: At Vesten støtter rebeller, 'alltid rebeller'.

François Mattei skriver om ting som sjelden kommer frem i vestlig media - som at proklamasjonen av Ouattara som vinner av presidentvalget i 2010 ikke foregikk i henhold til Elfenbenskystens grunnlov. Den uavhengige valgkommisjonen ble nær sagt kuppet. Kommisjonens president proklamerte Ouattara som vinner i Ouattaras valgbase, Hôtel du Golf, med de franske og amerikanske ambassadørene ved sin side, uten å ha konsultert resten av kommisjonens medlemmer, som var samlet som avtalt i Valgkommisjonens lokaler. Det Konstitusjonelle Rådet - landets høyeste juridiske autoritet, og den eneste som ifølge konstitusjonen kan validere resultatet av et valg - nektet å godkjenne resultatet. Deres konklusjon etter å ha telt stemmene: Gbagbo er vinneren. Elfenbenskysten hadde plutselig to presidenter, én støttet av det internasjonale samfunnet, en annen støttet av Det Konstitusjonelle Rådet. Da Gbagbo på nyttårsaften ba om at stemmene skulle bli telt om igjen under internasjonal kontroll, fikk han nei fra både FNs spesialutsending Young-jin Choi, Ouattara, Frankrike og USA. Men en slik telling kunne ha etablert sannheten, eller i det minste minsket tvilen, og hindret blodsutgytingen som senere fulgte. 

Støttet Frankrike Ouattara fordi han hadde en 'rettferdig sak' på vegne av de ekskluderte folkene i nord, eller fordi han er en venn av Frankrike som de kan stole på at vil gi dem de kontraktene de ønsker? Dette er spørsmålet mange afrikanere stiller seg også utenfor Elfenbenskysten. Françafrique, nettverket av fransk og afrikansk elite (i den rekkefølgen), der afrikanske land underkastes Frankrikes behov og tjener Frankrikes interesser, anses i hvert fall for å ha tjent på Ouattaras innsettelse. Etter Gbagbos fall finner Total store oljefelt nær San Pedro og den ghanesiske grensen, forteller François Mattei i boken sin; den franske industrigruppen Bouygues begynner å utvinne gass; det britiske kakaoselskapet Armajaro får Ouattaras stesønn som Afrikadirektør. Å forfølge økonomiske interesser i kjølvannet av en innblanding er som alltid litt kinkig når man prøver å overbevise afrikanere om at man hele tiden bare ville installere demokrati i landene deres. 

Nå er ikke mitt poeng å påstå at Gbagbo-paret ikke hadde noen skyld i postvalgvolden i 2011 der tre tusen mennesker mistet livet. Påtalemyndighetene har nok hatt gode grunner til å reise tiltale mot dem. Men eksopprøreren Ouattara har antagelig like mye blod på hendene som Gbagbo. Mange ivorianere har en intens følelse av at den internasjonale opinionen, og kanskje særlig Den Internasjonale Straffedomstolen, bare stiller noen nøye utvalgte individer til ansvar, mens andre går fri. Nå når verden venter på at Laurent og Simone Gbagbo skal dømmes, spør jeg bare, hva med Alassane Ouattara?

Målet helliger så vidt jeg vet ikke midlene, selv ikke for internasjonalt anerkjente presidenter.

Treichville, Abidjan

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar