torsdag 29. januar 2015

Ofte stilte spørsmål i Afrika (kontinentet der ingenting er privat?)

 Er du gift? 

Vi single reisende i Afrika blir etter hvert litt trøtte av dette favoritt-samtaleemnet som ofte kommer før alt annet (i noen tilfeller til og med før 'bonjour'). En tsjadisk venn av meg som har studert sosiologi sier at det rett og slett bare er en måte å få noen i snakk på. Å spørre 'Er du gift?' er den store inngangsporten til samtalen med deg, den fremmede.

En tsjadisk lærer forteller videre at menn stiller kvinner dette spørsmålet tidlig i samtalen for å finne ut om det er trygt å snakke med henne eller ikke - hvis hun er gift, kan den sjalu ektemannen hennes nemlig dukke opp i alt annet enn godt humør, og situasjonen kan fort bli farlig. 

Greit nok, tenker du kanskje. Men spørsmålet om du er gift ender nesten aldri med et enkelt 'ja' eller 'nei.' Hvis du svarer 'ja' kan vedkommende begynne en form for taquinage (erting): 'Hvorfor har du forlatt ektemannen din? Han kommer til å ta seg en ny kone mens du er borte!' I tilfelle 'nei' vil de nesten alltid si: 'Vi skal finne en ektemann til deg her i Tsjad/Afrika!' Samtalepartneren din foreslår i mange tilfeller seg selv, uavhengig av om han selv allerede er gift både én og to ganger. Det er alltid plass til en nasara i den afrikanske storfamilien!

'Alt dette er måter å muntre deg opp på', forteller sosiologen meg. 'Ikke ta det som et press. Når du kommer til neste landsby og folk enda en gang spør, Hvorfor er du ikke gift?, så vil du kanskje tenke: Pokker også! Men det er bare for å få deg i prat.' 

Har du barn? 

Hvis du ikke er gift, vil mange muslimer be om unnskyldning for å stille deg dette spørsmålet. Men de vil likevel absolutt vite. Er du så uheldig å ikke ha barn, vil de uttrykke at det er synd. Og spørre: 'Hvor mange barn vil du ha?' 'Kanskje ingen', svarer du. Dette sjokkerer dem så de nesten ramler av stolen. 'Ingen!' De begynner øyeblikkelig å argumentere: 'Hadde ikke foreldrene dine satt barn til verden, ville ikke du selv ha vært på jorden!' 'Om du dør, vil ingen huske deg!' 'Du må i alle fall ha ett barn!' Afrikanere - som iblant ser ut til å betrakte mennesker som en utrydningstruet art - maner frem konsekvensene av dette destruktive valget ditt: En folketom og trist jordklode.

'Når det er så mange som lager ti barn og mer, gjør det vel ingenting om noen få velger å lage bare noen få barn, eller ingen barn overhodet', påpeker du. Nei, det gjør kanskje ikke noe ... men det er likevel 'ikke bra', holder de hardnakket fast ved.

(Det må presiseres at det sosiale presset om å få barn naturligvis er størst på afrikanere selv - i et samfunn der barn er den eneste rikdommen tilgjengelig for alle og enhver. Og presset tar alltid nye former når du først har gitt etter: For ugifte er det mye press om å gifte seg; for gifte er det mye press om å lage barn; for gifte med barn er det press om å lage flere barn; og iblant er det press på mannen om å ta seg flere koner, for tenk hvor mange barn han kan lage da! 'Iblant må en mann være veldig sterk for å motstå familiens ønske om at han skal bli polygam', forteller en tsjadisk funksjonær meg.)

Hvor gammel er du? 

Afrikanere er veldig opptatte av alder, og i Afrika er det ikke uhøflig å spørre. Kanskje fordi det ikke er noen skam å bli gammel her? Jo eldre du er, jo mer respekt har du jo krav på. Vifter du spørsmålet bort med at 'man aldri bør spørre en dame om alderen hennes', tar de ikke et nei for et nei. De vil vite hvor gammel du er, og hvis du ikke vil svare dem, begynner de å gjette. 25? 15? 35? og så videre. Til slutt er du nødt til å svare for å få samtalen ut av dette kjedelige sporet. 

Spørsmålet om alder er naturligvis ofte direkte knyttet til spørsmålet om barn - en afrikansk kvinne på samme alder som deg har nå så og så mange barn. Hun slår deg med andre ord langt ned i støvlene! 

Hvor mange land har du besøkt? 

Det forundrer afrikanere når du ikke uten videre husker hvor mange land du har besøkt. For min egen del husker jeg rett og slett ikke. Etter en stund sluttet jeg bare å telle.

Det som forundrer meg, er til gjengjeld når afrikanere ikke er i stand til å fortelle hvor mange barn de har, eller hvor mange søsken de har. 'Mange!' sier de ofte, men uten å presisere antallet. De kan si: 'mer enn ti.' Eller: 'mer enn tjue', hvis det er snakk om en polygam familie. Ofte må de ramse opp alle navnene på barna etter mor og alder for å finne ut hvor mange de faktisk er.

Etter et visst punkt er ikke tall lenger viktige ...

Hvor mange kvadratkilometer består landet ditt av? 

Dette er et såkalt 'intellektuelt' spørsmål som ikke dukker opp hver dag, men likevel ofte nok til å skille seg ut. Det er særlig fransktalende afrikanere som liker å spørre om dette. Kanskje fordi det franskimporterte skolesystemet deres, uendret siden uavhengighet for 50+ år siden, legger mye vekt på å pugge tall? Alle som har en utdanning i fransktalende afrikanske land forventes å kunne svare på det grunnleggende spørsmålet om antall kvadratkilometer i eget land; om du ikke kan svare, er det som om du aldri har gått på skolen. Og det holder heller ikke med omtrentlige tall. Alle tsjadere med skolegang har fått hamret inn at Tsjad har et overflateareal på 1 284 000 kvadratkilometer. Mange vet også at Frankrike har et overflateareal på 549 190 kvadratkilometer. Hvorfor kan jeg ikke komme opp med det tilsvarende tallet for Norge? 'Hvis jeg trenger det, kan jeg bare slå det opp', trekker jeg på skuldrene. 'Vi lærer ikke sånt på skolen i Norge.' 

Men det kan jo være greit å vite at Norge, inkludert Svalbard og Jan Mayen, har et omtrentlig overflateareal på nesten 400 000 kvadratkilometer. Bare for å ikke virke helt tapt bak en vogn når du snakker med intellektuelle afrikanere i fremtiden.

Alt i alt er det veldig spennende å se hvilke emner som ofte dukker opp i samtale med afrikanere. Men de mest spennende samtalepartnerne mine er nok de som aldri har spurt om alderen min eller antallet kvadratkilometer landet mitt består av. Hvorvidt du er gift og har barn er essensielle biter av informasjon alle afrikanere til slutt vil vriste ut av deg; men jeg liker de som raskt beveger seg videre og ikke kjører seg fast i spørsmål 1 eller 2. 

Noe må jo samtalen uansett begynne med. Og som min venn sosiologen sa, 'Det er bare for å muntre deg opp!'

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar