lørdag 17. januar 2015

La Gud forsvare seg selv

Dagen etter terrorangrepet mot Charlie Hebdo, mens terroristene ennå er på frifot, går jeg ut av den store treetasjers villaen i N'djamena, Tsjad, hvor jeg er så heldig å nyte nok en tsjadisk families gjestfrihet i disse dager. 

Tjuefireårige Abakar passer meg opp ved utgangen. 'Har du hørt om det som har skjedd i Frankrike?' spør han. 'Ja', sier jeg. 'Det er trist', sier Abakar. 'Ja, vold er ikke bra', slår jeg fast. Han snur plutselig om og sier lavt: 'Men disse menneskene fortjente det! De ville fornærme Profeten!' 

Abakar er fundamentalisten i familien, og overhodet ikke representativ for den velutdannede og opplyste slekta han kommer fra. Han støtter det at kvinner skal være hjemmeværende hele livet. Han støtter det at jenter på tolv-tretten år skal gifte seg. Han sier 'ja, det er bra', når jeg spør om det er bra at noen kvinner i Pakistan ikke engang tør å gå ut til den nærmeste butikken for å kjøpe brød. En gang fortalte han meg at han ikke vil at traktorer skal erstatte mennesker i jordbruket (og Abakar kommer fra en av de regionene i Tsjad som er hardest rammet av underernæring - Kanem!). Han unnlater også å svare på nyttårshilsener fordi 'religionen vår ikke tillater det.'

Abakar, en ung mann med antikke ideer, ser kort sagt ut til å ha en annen religion enn de fleste muslimer jeg kjenner, så det er kanskje urettferdig å bruke synspunktene hans som utgangspunkt for et innlegg. Men han er nå en gang det første mennesket jeg støter på denne januarmorgenen mens vinden leker i villaetasjene og sola bryter gjennom harmattanstøvet og de fleste av oss nettopp har hørt RFIs spesialsending om det grufulle angrepet i Paris.

Nå er ikke jeg noen stor tilhenger av Himmel og Helvete, men jeg pleier å mobilisere dem begge når jeg snakker med fundamentalister hvis lidenskap i livet synes å være å dømme andre. 'Det er jo Gud som skal dømme oss', sier jeg, 'på Dommedag! Så hva er vitsen med at mennesker dømmer hverandre?' Å ta utgangspunkt i Gud er så mye enklere enn å ta utgangspunkt i ytringsfrihet når jeg snakker med folk som Abakar: 'La Gud dømme, og la Gud forsvare seg selv - jeg tror Gud er i stand til å forsvare seg selv!'

Abakar er enig i at Gud er i stand til å forsvare seg selv.

Under Muhamed Morsis valgseier, 24. juni 2012. Tahrir-plassen, Kairo

Det er ikke første gang jeg står overfor en muslim som er opprørt over den vestlige ytringsfriheten. I juni 2012 snakket jeg med en egyptisk student på gaten i Kairo. Han fordømte 'amerikanerne' på grunn av handlingene til den koranbrennende pastoren Terry Jones. Dette var bare noen dager etter Egypts første demokratiske presidentvalg noensinne, og selv den enkleste mannen i gata hadde ivrig satt seg inn i demokratiske begreper, som om de var et skinnende nytt kjøretøy de nå endelig skulle få kjøre. Blant disse nye begrepene var representativitet.

Jeg sa til studenten at Terry Jones ikke representerer amerikanerne i det hele tatt; han er ikke folkevalgt, og representerer dermed bare seg selv eller i høyden sin egen kirke på femti og noen medlemmer. Han er virkelig en hvemsomhelst! En hvemsomhelst som nå har fått uforutsett mye oppmerksomhet fordi han vet hvordan han skal erte på seg folk. Studenten så poenget. Han sa at muslimer ikke anklaget amerikanere som sådan for det pastoren gjorde - han var enig i at pastoren ikke representerte noen andre enn seg selv - men at de anklaget amerikanerne for å la være å straffe ham. 'For at de ikke straffer slike handlinger!'

Selv Barack Obama ba Terry Jones om å la være å brenne Koranen. Dette var det eneste presidenten kunne gjøre. For i rettsstater kan man jo ikke straffe en handling dersom det ikke finnes noen lov som kriminaliserer den. Og å vedta blasfemilover i sekulære stater (som i mange tilfeller betrakter religion som et tilbakelagt stadium) vil ikke være enkelt. Og for at slike lover skulle være på høyde med dagens multikulturelle og multireligiøse samfunn, måtte de jo ha vært religionsnøytrale, så de beskyttet alle borgeres religion. Ingen karikaturer av utegnelige profeter - men heller ingen skjending av kristne, jødiske, hinduistiske, buddhistiske eller animistiske symboler.

Ville Abakar ha mobilisert seg hvis en kirke i Kairo ble brent eller hvis et hindutempel i New Delhi ble skjendet? Men han er altså enig i volden mot noen karikaturtegnere i Paris, så uendelig langt unna N'djamenas uasfalterte bakgater, og så lite relevant for livet hans, vil jeg tro. 

Man behøver for øvrig ikke være buddhist for å synes at det er ille at de store ett tusen fem hundre år gamle buddhastatuene i Afghanistan ble sprengt i filler av Taliban i 2001. Dette ødela et monument som stod på Unescos verdensarvliste og som de fleste av oss, uansett religion, kunne se den historiske og kunstneriske verdien av.

Jeg synes nok at de som benytter seg av ytringsfriheten også har et ansvar for hva de ytrer - og for å vurdere om det de ytrer er et bidrag til verden, eller snarere noe verden kan være foruten. Jeg har ikke noe til overs for brenning av Koranen, som åpenbart bare er en provoserende og hatefull handling. Men når intellektuelle giganter som Salman Rushdie produserer et verk som er ganske uovertruffent i verdenslitteraturen, eller når Charlie Hebdo bruker sin satiriske penn (for å nevne noen), ja, da er det bare Gud som kan dømme dem. Jeg tar hatten av for at de får tanker til å sirkulere hos alle som går med på å tenke.

Muhamed Morsis første tale som president, 29. juni 2012, Tahrir-plassen, Kairo 

Publisert i Klassekampen 17.01.2015, forkortet til 4300 tegn.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar