fredag 23. januar 2015

Å være Charlie alene

I Niger har skoler, kirker, franske institusjoner og private hjem nylig blitt angrepet av demonstranter som påberoper seg hellig vrede på vegne av islam og en såret Profet. Blod flyter og bygninger ryker med når mennesker kaprer Guds dommersete og hevner blasfemi i et fjernt land på de som tilfeldigvis måtte være i nærheten. Min svensknorske venninne har forlatt hus og skole i Zinder uten å vite om de fremdeles vil stå der når hun kommer tilbake. Ingen av oss som reiser og jobber og studerer og lever i Afrika ville ha trodd at noe slikt skulle skje i fredelige Niger. Vi er alle overraskede og sjokkerte. 

Lignende vold har uteblitt i Tsjad, Nigers naboland. Og dette er heldig for meg, siden det er her jeg befinner meg. Når jeg går ut av huset den dagen Charlie Hebdo slår tilbake mot terroren med nye karikaturer i tre millioner eksemplarer, har jeg en forventning om at folk skal behandle meg som på en hvilken som helst dag, selv om jeg bor i en muslimsk bydel der sinnene kanskje er i kok. Og det gjør de - i hvert fall det overveldende flertall av dem, og alle som betyr noe for livet mitt her. 

Jeg tenker ofte at tsjadere lever med mangfold og derfor har livslang trening i toleranse. Mens Nigers befolkning overveiende består av muslimer (over 90 %) har Tsjad en mer kompleks religionssammensetning (litt over halvparten er muslimer, resten kristne og/eller animister). Dette mangfoldet er tydelig i hovedstaden N'djamena som på mange måter kan sies å være et mikrokosmos av Tsjad. Når jeg forlater nabolaget mitt ved Koleramarkedet (så oppkalt etter et kolerautbrudd for lenge siden - ingen husker lenger når) og krysser N'djamena fra Rue de 40 til Moursal, føles det som om jeg har krysset hele landet. Det er så få likheter mellom de to bydelene at du skulle ha trodd at de lå hundrevis av kilometer fra hverandre. På veien fra Rue de 40, hvor kvinnene går i svarte hijaber og niquaber, hvor det ikke finnes barer eller musikk, og hvor aromaen av peppermyntete og kaffe henger i luften, til Moursal hvor det er rastahår, parykker, bare hoder, armer og ben, og hvor ølet flyter og rytmene dunker, beveger du deg fra ytterpunkt til ytterpunkt i et gedigent stemningsspekter. I 'sydistenes' bydel føler du at du er i tropene, på et fuktig og lystig sted, mens du i 'nordistenes' bydel føler at du er i ørkenen, på et værhardt og konservativt sted.

I denne afrikanske hovedstaden er det for øvrig helt vanlig for muslimer å ønske kristne god jul, og for kristne å holde baren sin stengt under Ramadan eller dukke opp med gratulasjoner på en Id-feiring. En muslimsk venn av meg sier at 'Vi kan ikke leve uten kristne'. Eksemplene på bånd og affeksjoner er mange. 

I religionssammensetning ligner Tsjad for så vidt mange andre land på tilnærmet samme breddegrader: et muslimsk nord med et kristen/animistisk sør. Tsjad ligner særlig på det gamle Sudan før utskillelsen av Sør-Sudan. Men Tsjad har greid det nabolandet i øst ikke greide: Mens regimene i Khartoum hadde vanskeligheter med å akseptere den kristne og animistiske befolkningens likerett til religionsutfoldelse, eller rett til å velge å ikke bli muslimer, noe som førte til lange væpnede konfrontasjoner og til slutt rev landet fra hverandre (den andre sudanske borgerkrigen brøt ut da president Nimeiri innførte sharialovgivning i hele landet i 1983 - også i det kristne sør!), har Tsjad tilsynelatende vokst av seg religiøse sammenstøt. Tsjadere har lagt selve fundamentet for fredelig sameksistens ved å sørge for at staten er sekulær. Den tsjadiske staten har ikke noe misjonsprosjekt, og den multireligiøse befolkningen har langt på vei akseptert sine forskjeller. 

Nå kan det godt være at den tsjadiske freden (et i seg selv ganske nytt fenomen) til dels er bygget på frivillig segregering. I hvert fall har jeg tsjadiske venner som mener dette. Muslimer og kristne unngår sammenstøt fordi de ikke har spesielt mye med hverandre å gjøre - selv når de bor i samme by - og fordi staten er sekulær og nøytral hva religion angår. 'Tsjadere er hyggelige mot deg, men de er ikke hyggelige mot hverandre - dette må du forstå', sier en ung tsjadisk muslim til meg. Kanskje dét. Men landet er fredfullt, og spøkefull drittkasting mellom ulike grupper gir seg ikke voldelig utslag. Tsjadere har til og med en 'nasjonal bededag for fred og fredelig sameksistens' (Journée Nationale de prière pour la paix, la cohabitation pacifique et la concorde nationale). Ordene 'fredelig sameksistens' er daglig retorikk på mange nivåer i samfunnet - og det man sier, er som kjent aldri betydningsløst, selv om det naturligvis ikke er så betydningsfullt som det man gjør

Jeg tror denne sameksistensen tsjadere har vent seg til, der ingen gruppe misjonerer over noen annen, og der folk tolererer hverandre selv om de kanskje stiller seg uforstående til den andres levemåte, er en av årsakene til den modenheten, eller ikke-volden, tsjadere har møtt Charlie-saken med. Tsjadiske aviser forsvarte Charlie Hebdo etter terrorangrepet - 'Våre penner mot terroren', skriver N'djamena Bi-Hebdo* og trekker paralleller til forfølgelse av avisens egne journalister under diverse sensurregimer - 'vi er også Charlie, og vi vil kjempe til friheten er effektiv og absolutt i Tsjad!' Mens La Voix** skriver at Charlie Hebdo 'angår oss' fordi Tsjad, som mange andre land i regionen, 'også er konfrontert av islamistisk terror.' 

Samme dag som kirker settes i brann i Niamey, 17. januar, samler tsjadere seg på Nasjonens Plass i N'djamena for å protestere mot Boko Haram - og vise sin støtte til tsjadiske styrker som nettopp har engasjert seg militært mot terrorgruppen. Muslimske tsjadere virker mer opptatt av hvordan de kan hindre Boko Haram i å komme til Tsjad, enn av hva noen karikaturtegnere i Paris måtte føre i pennen av blasfemiske tegninger. De snakker om 'å slukke ilden i naboens hus før det tar fyr i ditt eget.' De føler seg truet av terror og vold. Det er ikke minst på grunn av dette fokuset, og denne modenheten, at jeg hver dag tør å gå hjem til de dypeste muslimske lommene av byen, forbi Koleramarkedet, forbi mengdene av unge religiøse menn som stort sett bare sier 'hei', forbi moskeene av bølgeblikk så vel som den store saudiarabiske moskeen, trygg på at folk vil behandle meg som et individ og medmenneske, her hvor jeg er midt iblant dem.

Publisert i Vårt Land 22.01.2013.

Nasjonens Plass, N'djamena, under Id al-Fitr 2014

* N'djamena Bi-Hebdo 12-18.01.2015:1
** La Voix 12-18.01.2015:2

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar