Ofte stilte spørsmål i Afrika (kontinentet der ingenting er privat?)

 Er du gift? 

Vi single reisende i Afrika blir etter hvert litt trøtte av dette favoritt-samtaleemnet som ofte kommer før alt annet (i noen tilfeller til og med før 'bonjour'). En tsjadisk venn av meg som har studert sosiologi sier at det rett og slett bare er en måte å få noen i snakk på. Å spørre 'Er du gift?' er den store inngangsporten til samtalen med deg, den fremmede.

En tsjadisk lærer forteller videre at menn stiller kvinner dette spørsmålet tidlig i samtalen for å finne ut om det er trygt å snakke med henne eller ikke - hvis hun er gift, kan den sjalu ektemannen hennes nemlig dukke opp i alt annet enn godt humør, og situasjonen kan fort bli farlig. 

Greit nok, tenker du kanskje. Men spørsmålet om du er gift ender nesten aldri med et enkelt 'ja' eller 'nei.' Hvis du svarer 'ja' kan vedkommende begynne en form for taquinage (erting): 'Hvorfor har du forlatt ektemannen din? Han kommer til å ta seg en ny kone mens du er borte!' I tilfelle 'nei' vil de nesten alltid si: 'Vi skal finne en ektemann til deg her i Tsjad/Afrika!' Samtalepartneren din foreslår i mange tilfeller seg selv, uavhengig av om han selv allerede er gift både én og to ganger. Det er alltid plass til en nasara i den afrikanske storfamilien!

'Alt dette er måter å muntre deg opp på', forteller sosiologen meg. 'Ikke ta det som et press. Når du kommer til neste landsby og folk enda en gang spør, Hvorfor er du ikke gift?, så vil du kanskje tenke: Pokker også! Men det er bare for å få deg i prat.' 

Har du barn? 

Hvis du ikke er gift, vil mange muslimer be om unnskyldning for å stille deg dette spørsmålet. Men de vil likevel absolutt vite. Er du så uheldig å ikke ha barn, vil de uttrykke at det er synd. Og spørre: 'Hvor mange barn vil du ha?' 'Kanskje ingen', svarer du. Dette sjokkerer dem så de nesten ramler av stolen. 'Ingen!' De begynner øyeblikkelig å argumentere: 'Hadde ikke foreldrene dine satt barn til verden, ville ikke du selv ha vært på jorden!' 'Om du dør, vil ingen huske deg!' 'Du må i alle fall ha ett barn!' Afrikanere - som iblant ser ut til å betrakte mennesker som en utrydningstruet art - maner frem konsekvensene av dette destruktive valget ditt: En folketom og trist jordklode.

'Når det er så mange som lager ti barn og mer, gjør det vel ingenting om noen få velger å lage bare noen få barn, eller ingen barn overhodet', påpeker du. Nei, det gjør kanskje ikke noe ... men det er likevel 'ikke bra', holder de hardnakket fast ved.

(Det må presiseres at det sosiale presset om å få barn naturligvis er størst på afrikanere selv - i et samfunn der barn er den eneste rikdommen tilgjengelig for alle og enhver. Og presset tar alltid nye former når du først har gitt etter: For ugifte er det mye press om å gifte seg; for gifte er det mye press om å lage barn; for gifte med barn er det press om å lage flere barn; og iblant er det press på mannen om å ta seg flere koner, for tenk hvor mange barn han kan lage da! 'Iblant må en mann være veldig sterk for å motstå familiens ønske om at han skal bli polygam', forteller en tsjadisk funksjonær meg.)

Hvor gammel er du? 

Afrikanere er veldig opptatte av alder, og i Afrika er det ikke uhøflig å spørre. Kanskje fordi det ikke er noen skam å bli gammel her? Jo eldre du er, jo mer respekt har du jo krav på. Vifter du spørsmålet bort med at 'man aldri bør spørre en dame om alderen hennes', tar de ikke et nei for et nei. De vil vite hvor gammel du er, og hvis du ikke vil svare dem, begynner de å gjette. 25? 15? 35? og så videre. Til slutt er du nødt til å svare for å få samtalen ut av dette kjedelige sporet. 

Spørsmålet om alder er naturligvis ofte direkte knyttet til spørsmålet om barn - en afrikansk kvinne på samme alder som deg har nå så og så mange barn. Hun slår deg med andre ord langt ned i støvlene! 

Hvor mange land har du besøkt? 

Det forundrer afrikanere når du ikke uten videre husker hvor mange land du har besøkt. For min egen del husker jeg rett og slett ikke. Etter en stund sluttet jeg bare å telle.

Det som forundrer meg, er til gjengjeld når afrikanere ikke er i stand til å fortelle hvor mange barn de har, eller hvor mange søsken de har. 'Mange!' sier de ofte, men uten å presisere antallet. De kan si: 'mer enn ti.' Eller: 'mer enn tjue', hvis det er snakk om en polygam familie. Ofte må de ramse opp alle navnene på barna etter mor og alder for å finne ut hvor mange de faktisk er.

Etter et visst punkt er ikke tall lenger viktige ...

Hvor mange kvadratkilometer består landet ditt av? 

Dette er et såkalt 'intellektuelt' spørsmål som ikke dukker opp hver dag, men likevel ofte nok til å skille seg ut. Det er særlig fransktalende afrikanere som liker å spørre om dette. Kanskje fordi det franskimporterte skolesystemet deres, uendret siden uavhengighet for 50+ år siden, legger mye vekt på å pugge tall? Alle som har en utdanning i fransktalende afrikanske land forventes å kunne svare på det grunnleggende spørsmålet om antall kvadratkilometer i eget land; om du ikke kan svare, er det som om du aldri har gått på skolen. Og det holder heller ikke med omtrentlige tall. Alle tsjadere med skolegang har fått hamret inn at Tsjad har et overflateareal på 1 284 000 kvadratkilometer. Mange vet også at Frankrike har et overflateareal på 549 190 kvadratkilometer. Hvorfor kan jeg ikke komme opp med det tilsvarende tallet for Norge? 'Hvis jeg trenger det, kan jeg bare slå det opp', trekker jeg på skuldrene. 'Vi lærer ikke sånt på skolen i Norge.' 

Men det kan jo være greit å vite at Norge, inkludert Svalbard og Jan Mayen, har et omtrentlig overflateareal på nesten 400 000 kvadratkilometer. Bare for å ikke virke helt tapt bak en vogn når du snakker med intellektuelle afrikanere i fremtiden.

Alt i alt er det veldig spennende å se hvilke emner som ofte dukker opp i samtale med afrikanere. Men de mest spennende samtalepartnerne mine er nok de som aldri har spurt om alderen min eller antallet kvadratkilometer landet mitt består av. Hvorvidt du er gift og har barn er essensielle biter av informasjon alle afrikanere til slutt vil vriste ut av deg; men jeg liker de som raskt beveger seg videre og ikke kjører seg fast i spørsmål 1 eller 2. 

Noe må jo samtalen uansett begynne med. Og som min venn sosiologen sa, 'Det er bare for å muntre deg opp!'

Seierherreversjonen

Den franske journalisten François Mattei begynner boken sin For sannheten og rettferdigheten (Pour la vérité et la justice) med det afrikanske ordtaket 'Så lenge løvene ikke har sin historieforteller, vil jaktfortellingene alltid være en hyllest av jegerne'.

Det var med interesse at jeg leste artikkelen i Dagbladet om rettsprosessen som nylig startet mot Elfenbenskystens tidligere presidentfrue Simone Gbagbo. Først og fremst fordi det ikke er ofte at jeg ser artikler om Afrika i norske aviser - med mindre det handler om nordmenn som er i trøbbel i Afrika, da. Artikler om Afrika blir dessuten ofte stående uutfordret i Norge. Få har kunnskap nok - som kommer av interesse nok - til å virkelig sette seg inn i afrikanske forhold i den hensikt å gi en dyptpløyende analyse av begivenheter på 'det mørke kontinentet'. Dessuten er det stor internasjonal konsensus om hvem som var 'heltene' og 'skurkene' på den politiske arenaen i Elfenbenskysten frem til våren 2011. Men et tema som skaper så mye kontrovers i Elfenbenskysten selv er neppe så enkelt som vestlig media ofte vil ha det til. 

Ansiktet til borgerkrigen i Elfenbenskysten er ivoiritė, et konsept som ble politisert av president Henri Konan Bédié på nittitallet og som postulerte at man bare er å regne for ivorianer hvis begge foreldrene (på et tidspunkt snakket man også om alle fire besteforeldrene) er ivorianere. Ifølge dette konseptet er ikke nåværende president Alassane Ouattara ivorianer - han er burkinabé, fra nabolandet Burkina Faso. Dermed har han heller ingen rett til å stille til presidentvalg i Elfenbenskysten. Det æreløse ivoirité ble borgerkrigens 'ansikt' i Vesten - rasismen som viste oss tydelig hvilken side vi skulle heie på. 

Virkeligheten er som oftest mer komplisert. Eller til og med enklere! En senofo jeg pratet med i Yamoussoukro, Elfenbenskystens politiske hovedstad, mente at det hele egentlig bare begynte som personlige intriger. Ivoirité var rett og slett en måte å ekskludere Ouattara, Vestens favoritt, fra presidentvalgene på gjennom 90- og 2000-årene. Men loven som ekskluderte en sterk politisk rival, ekskluderte også folkegrupper. Den politiske intrigen ble dermed noe mye mer. Den ble borgerkrig. 

Hvordan det enn begynte, så er ivorianere dypt splittet når det gjelder Gbagbo, borgerkrigen og volden i kjølvannet av 2010-valget. Personlig kjente jeg denne splittelsen på kroppen under oppholdet mitt i Abidjan i begynnelsen av 2014. Jeg lærte fort hvilke communes som støtter den tidligere presidenten, Gbagbo, og hvilke som støtter den nye presidenten, Ouattara. Treichville-gutta hadde bilder av en massakre vest i landet på mobiltelefonene sine. Men i Akouedo snakker de om 'den usynlige kommandoen' som drepte om natten i Abidjan. Pro-Gbagbo, pro-Ouattara ... Jeg tenkte på det når jeg snakket med venner som konsekvent refererte til den nye presidenten og folkene hans som 'rebeller'. Jeg tenkte på det når jeg var med venner som snakket om Charles Blé Goudés 'Artikkel 125' - bensin for 100 franc, fyrstikker for 25, alt hatefulle ungdommer fra Gbagbos parti trengte for å brenne en nordist levende. Jeg tenkte på det når jeg kjøpte aviser. I Abidjan er nemlig opposisjonens aviser blå og regjeringens aviser røde. Som en utenforstående som ville forstå alt, leste jeg alt. Men jeg spaserte ikke rundt med en blå avis i Abobo, og jeg slo meg ikke ned på en espressobar i Rivera 2 med en rød avis. Ingen som oppholder seg lenge i Abidjan, kan la være å tenke på disse tingene. Elfenbenskystens økonomiske hovedstad har ennå frontlinjer, selv om de slumrer og er dekket av førstedamens juledekorasjoner og utviklingsindikatorer som igjen peker enestående oppover. 

Strøket jeg bodde i, støttet Gbagbo. Her ble en tidligere fallskjermjeger som var blitt fanget og torturert av Ouattaras styrker like etter maktovertakelsen i april 2011, en av mine beste venner. Nå var han flyktning, arbeidsløs og prøvde å gjenoppbygge livet sitt som parfymeselger. Det var av ham jeg begynte å høre de alternative historiene. Som at det var Gbagbo som endelig, i motsetning til sine forgjengere, tillot Ouattara å stille til valg, basert på artikkel 48 i konstitusjonen som gir presidenten rett til å fatte 'ekstraordinære tiltak' (her et unntak fra artikkel 35 om valgbarhet til presidentvervet). Og det ubenektelige: At Vesten støtter rebeller, 'alltid rebeller'.

François Mattei skriver om ting som sjelden kommer frem i vestlig media - som at proklamasjonen av Ouattara som vinner av presidentvalget i 2010 ikke foregikk i henhold til Elfenbenskystens grunnlov. Den uavhengige valgkommisjonen ble nær sagt kuppet. Kommisjonens president proklamerte Ouattara som vinner i Ouattaras valgbase, Hôtel du Golf, med de franske og amerikanske ambassadørene ved sin side, uten å ha konsultert resten av kommisjonens medlemmer, som var samlet som avtalt i Valgkommisjonens lokaler. Det Konstitusjonelle Rådet - landets høyeste juridiske autoritet, og den eneste som ifølge konstitusjonen kan validere resultatet av et valg - nektet å godkjenne resultatet. Deres konklusjon etter å ha telt stemmene: Gbagbo er vinneren. Elfenbenskysten hadde plutselig to presidenter, én støttet av det internasjonale samfunnet, en annen støttet av Det Konstitusjonelle Rådet. Da Gbagbo på nyttårsaften ba om at stemmene skulle bli telt om igjen under internasjonal kontroll, fikk han nei fra både FNs spesialutsending Young-jin Choi, Ouattara, Frankrike og USA. Men en slik telling kunne ha etablert sannheten, eller i det minste minsket tvilen, og hindret blodsutgytingen som senere fulgte. 

Støttet Frankrike Ouattara fordi han hadde en 'rettferdig sak' på vegne av de ekskluderte folkene i nord, eller fordi han er en venn av Frankrike som de kan stole på at vil gi dem de kontraktene de ønsker? Dette er spørsmålet mange afrikanere stiller seg også utenfor Elfenbenskysten. Françafrique, nettverket av fransk og afrikansk elite (i den rekkefølgen), der afrikanske land underkastes Frankrikes behov og tjener Frankrikes interesser, anses i hvert fall for å ha tjent på Ouattaras innsettelse. Etter Gbagbos fall finner Total store oljefelt nær San Pedro og den ghanesiske grensen, forteller François Mattei i boken sin; den franske industrigruppen Bouygues begynner å utvinne gass; det britiske kakaoselskapet Armajaro får Ouattaras stesønn som Afrikadirektør. Å forfølge økonomiske interesser i kjølvannet av en innblanding er som alltid litt kinkig når man prøver å overbevise afrikanere om at man hele tiden bare ville installere demokrati i landene deres. 

Nå er ikke mitt poeng å påstå at Gbagbo-paret ikke hadde noen skyld i postvalgvolden i 2011 der tre tusen mennesker mistet livet. Påtalemyndighetene har nok hatt gode grunner til å reise tiltale mot dem. Men eksopprøreren Ouattara har antagelig like mye blod på hendene som Gbagbo. Mange ivorianere har en intens følelse av at den internasjonale opinionen, og kanskje særlig Den Internasjonale Straffedomstolen, bare stiller noen nøye utvalgte individer til ansvar, mens andre går fri. Nå når verden venter på at Laurent og Simone Gbagbo skal dømmes, spør jeg bare, hva med Alassane Ouattara?

Målet helliger så vidt jeg vet ikke midlene, selv ikke for internasjonalt anerkjente presidenter.

Treichville, Abidjan

Å være Charlie alene

I Niger har skoler, kirker, franske institusjoner og private hjem nylig blitt angrepet av demonstranter som påberoper seg hellig vrede på vegne av islam og en såret Profet. Blod flyter og bygninger ryker med når mennesker kaprer Guds dommersete og hevner blasfemi i et fjernt land på de som tilfeldigvis måtte være i nærheten. Min svensknorske venninne har forlatt hus og skole i Zinder uten å vite om de fremdeles vil stå der når hun kommer tilbake. Ingen av oss som reiser og jobber og studerer og lever i Afrika ville ha trodd at noe slikt skulle skje i fredelige Niger. Vi er alle overraskede og sjokkerte. 

Lignende vold har uteblitt i Tsjad, Nigers naboland. Og dette er heldig for meg, siden det er her jeg befinner meg. Når jeg går ut av huset den dagen Charlie Hebdo slår tilbake mot terroren med nye karikaturer i tre millioner eksemplarer, har jeg en forventning om at folk skal behandle meg som på en hvilken som helst dag, selv om jeg bor i en muslimsk bydel der sinnene kanskje er i kok. Og det gjør de - i hvert fall det overveldende flertall av dem, og alle som betyr noe for livet mitt her. 

Jeg tenker ofte at tsjadere lever med mangfold og derfor har livslang trening i toleranse. Mens Nigers befolkning overveiende består av muslimer (over 90 %) har Tsjad en mer kompleks religionssammensetning (litt over halvparten er muslimer, resten kristne og/eller animister). Dette mangfoldet er tydelig i hovedstaden N'djamena som på mange måter kan sies å være et mikrokosmos av Tsjad. Når jeg forlater nabolaget mitt ved Koleramarkedet (så oppkalt etter et kolerautbrudd for lenge siden - ingen husker lenger når) og krysser N'djamena fra Rue de 40 til Moursal, føles det som om jeg har krysset hele landet. Det er så få likheter mellom de to bydelene at du skulle ha trodd at de lå hundrevis av kilometer fra hverandre. På veien fra Rue de 40, hvor kvinnene går i svarte hijaber og niquaber, hvor det ikke finnes barer eller musikk, og hvor aromaen av peppermyntete og kaffe henger i luften, til Moursal hvor det er rastahår, parykker, bare hoder, armer og ben, og hvor ølet flyter og rytmene dunker, beveger du deg fra ytterpunkt til ytterpunkt i et gedigent stemningsspekter. I 'sydistenes' bydel føler du at du er i tropene, på et fuktig og lystig sted, mens du i 'nordistenes' bydel føler at du er i ørkenen, på et værhardt og konservativt sted.

I denne afrikanske hovedstaden er det for øvrig helt vanlig for muslimer å ønske kristne god jul, og for kristne å holde baren sin stengt under Ramadan eller dukke opp med gratulasjoner på en Id-feiring. En muslimsk venn av meg sier at 'Vi kan ikke leve uten kristne'. Eksemplene på bånd og affeksjoner er mange. 

I religionssammensetning ligner Tsjad for så vidt mange andre land på tilnærmet samme breddegrader: et muslimsk nord med et kristen/animistisk sør. Tsjad ligner særlig på det gamle Sudan før utskillelsen av Sør-Sudan. Men Tsjad har greid det nabolandet i øst ikke greide: Mens regimene i Khartoum hadde vanskeligheter med å akseptere den kristne og animistiske befolkningens likerett til religionsutfoldelse, eller rett til å velge å ikke bli muslimer, noe som førte til lange væpnede konfrontasjoner og til slutt rev landet fra hverandre (den andre sudanske borgerkrigen brøt ut da president Nimeiri innførte sharialovgivning i hele landet i 1983 - også i det kristne sør!), har Tsjad tilsynelatende vokst av seg religiøse sammenstøt. Tsjadere har lagt selve fundamentet for fredelig sameksistens ved å sørge for at staten er sekulær. Den tsjadiske staten har ikke noe misjonsprosjekt, og den multireligiøse befolkningen har langt på vei akseptert sine forskjeller. 

Nå kan det godt være at den tsjadiske freden (et i seg selv ganske nytt fenomen) til dels er bygget på frivillig segregering. I hvert fall har jeg tsjadiske venner som mener dette. Muslimer og kristne unngår sammenstøt fordi de ikke har spesielt mye med hverandre å gjøre - selv når de bor i samme by - og fordi staten er sekulær og nøytral hva religion angår. 'Tsjadere er hyggelige mot deg, men de er ikke hyggelige mot hverandre - dette må du forstå', sier en ung tsjadisk muslim til meg. Kanskje dét. Men landet er fredfullt, og spøkefull drittkasting mellom ulike grupper gir seg ikke voldelig utslag. Tsjadere har til og med en 'nasjonal bededag for fred og fredelig sameksistens' (Journée Nationale de prière pour la paix, la cohabitation pacifique et la concorde nationale). Ordene 'fredelig sameksistens' er daglig retorikk på mange nivåer i samfunnet - og det man sier, er som kjent aldri betydningsløst, selv om det naturligvis ikke er så betydningsfullt som det man gjør. 

Jeg tror denne sameksistensen tsjadere har vent seg til, der ingen gruppe misjonerer over noen annen, og der folk tolererer hverandre selv om de kanskje stiller seg uforstående til den andres levemåte, er en av årsakene til den modenheten, eller ikke-volden, tsjadere har møtt Charlie-saken med. Tsjadiske aviser forsvarte Charlie Hebdo etter terrorangrepet - 'Våre penner mot terroren', skriver N'djamena Bi-Hebdo* og trekker paralleller til forfølgelse av avisens egne journalister under diverse sensurregimer - 'vi er også Charlie, og vi vil kjempe til friheten er effektiv og absolutt i Tsjad!' Mens La Voix** skriver at Charlie Hebdo 'angår oss' fordi Tsjad, som mange andre land i regionen, 'også er konfrontert av islamistisk terror.' 

Samme dag som kirker settes i brann i Niamey, 17. januar, samler tsjadere seg på Nasjonens Plass i N'djamena for å protestere mot Boko Haram - og vise sin støtte til tsjadiske styrker som nettopp har engasjert seg militært mot terrorgruppen. Muslimske tsjadere virker mer opptatt av hvordan de kan hindre Boko Haram i å komme til Tsjad, enn av hva noen karikaturtegnere i Paris måtte føre i pennen av blasfemiske tegninger. De snakker om 'å slukke ilden i naboens hus før det tar fyr i ditt eget.' De føler seg truet av terror og vold. Det er ikke minst på grunn av dette fokuset, og denne modenheten, at jeg hver dag tør å gå hjem til de dypeste muslimske lommene av byen, forbi Koleramarkedet, forbi mengdene av unge religiøse menn som stort sett bare sier 'hei', forbi moskeene av bølgeblikk så vel som den store saudiarabiske moskeen, trygg på at folk vil behandle meg som et individ og medmenneske, her hvor jeg er midt iblant dem.

Publisert i Vårt Land 22.01.2013.

Nasjonens Plass, N'djamena, under Id al-Fitr 2014

* N'djamena Bi-Hebdo 12-18.01.2015:1

** La Voix 12-18.01.2015:2

La Gud forsvare seg selv

Dagen etter terrorangrepet mot Charlie Hebdo, mens terroristene ennå er på frifot, går jeg ut av den store treetasjers villaen i N'djamena, Tsjad, hvor jeg er så heldig å nyte nok en tsjadisk families gjestfrihet i disse dager. 

Tjuefireårige Abakar passer meg opp ved utgangen. 'Har du hørt om det som har skjedd i Frankrike?' spør han. 'Ja', sier jeg. 'Det er trist', sier Abakar. 'Ja, vold er ikke bra', slår jeg fast. Han snur plutselig om og sier lavt: 'Men disse menneskene fortjente det! De ville fornærme Profeten!' 

Abakar er fundamentalisten i familien, og overhodet ikke representativ for den velutdannede og opplyste slekta han kommer fra. Han støtter det at kvinner skal være hjemmeværende hele livet. Han støtter det at jenter på tolv-tretten år skal gifte seg. Han sier 'ja, det er bra', når jeg spør om det er bra at noen kvinner i Pakistan ikke engang tør å gå ut til den nærmeste butikken for å kjøpe brød. En gang fortalte han meg at han ikke vil at traktorer skal erstatte mennesker i jordbruket (og Abakar kommer fra en av de regionene i Tsjad som er hardest rammet av underernæring - Kanem!). Han unnlater også å svare på nyttårshilsener fordi 'religionen vår ikke tillater det.'

Abakar, en ung mann med antikke ideer, ser kort sagt ut til å ha en annen religion enn de fleste muslimer jeg kjenner, så det er kanskje urettferdig å bruke synspunktene hans som utgangspunkt for et innlegg. Men han er nå en gang det første mennesket jeg støter på denne januarmorgenen mens vinden leker i villaetasjene og sola bryter gjennom harmattanstøvet og de fleste av oss nettopp har hørt RFIs spesialsending om det grufulle angrepet i Paris.

Nå er ikke jeg noen stor tilhenger av Himmel og Helvete, men jeg pleier å mobilisere dem begge når jeg snakker med fundamentalister hvis lidenskap i livet synes å være å dømme andre. 'Det er jo Gud som skal dømme oss', sier jeg, 'på Dommedag! Så hva er vitsen med at mennesker dømmer hverandre?' Å ta utgangspunkt i Gud er så mye enklere enn å ta utgangspunkt i ytringsfrihet når jeg snakker med folk som Abakar: 'La Gud dømme, og la Gud forsvare seg selv - jeg tror Gud er i stand til å forsvare seg selv!'

Abakar er enig i at Gud er i stand til å forsvare seg selv.

Under Muhamed Morsis valgseier, 24. juni 2012. Tahrir-plassen, Kairo

Det er ikke første gang jeg står overfor en muslim som er opprørt over den vestlige ytringsfriheten. I juni 2012 snakket jeg med en egyptisk student på gaten i Kairo. Han fordømte 'amerikanerne' på grunn av handlingene til den koranbrennende pastoren Terry Jones. Dette var bare noen dager etter Egypts første demokratiske presidentvalg noensinne, og selv den enkleste mannen i gata hadde ivrig satt seg inn i demokratiske begreper, som om de var et skinnende nytt kjøretøy de nå endelig skulle få kjøre. Blant disse nye begrepene var representativitet.

Jeg sa til studenten at Terry Jones ikke representerer amerikanerne i det hele tatt; han er ikke folkevalgt, og representerer dermed bare seg selv eller i høyden sin egen kirke på femti og noen medlemmer. Han er virkelig en hvemsomhelst! En hvemsomhelst som nå har fått uforutsett mye oppmerksomhet fordi han vet hvordan han skal erte på seg folk. Studenten så poenget. Han sa at muslimer ikke anklaget amerikanere som sådan for det pastoren gjorde - han var enig i at pastoren ikke representerte noen andre enn seg selv - men at de anklaget amerikanerne for å la være å straffe ham. 'For at de ikke straffer slike handlinger!'

Selv Barack Obama ba Terry Jones om å la være å brenne Koranen. Dette var det eneste presidenten kunne gjøre. For i rettsstater kan man jo ikke straffe en handling dersom det ikke finnes noen lov som kriminaliserer den. Og å vedta blasfemilover i sekulære stater (som i mange tilfeller betrakter religion som et tilbakelagt stadium) vil ikke være enkelt. Og for at slike lover skulle være på høyde med dagens multikulturelle og multireligiøse samfunn, måtte de jo ha vært religionsnøytrale, så de beskyttet alle borgeres religion. Ingen karikaturer av utegnelige profeter - men heller ingen skjending av kristne, jødiske, hinduistiske, buddhistiske eller animistiske symboler.

Ville Abakar ha mobilisert seg hvis en kirke i Kairo ble brent eller hvis et hindutempel i New Delhi ble skjendet? Men han er altså enig i volden mot noen karikaturtegnere i Paris, så uendelig langt unna N'djamenas uasfalterte bakgater, og så lite relevant for livet hans, vil jeg tro. 

Man behøver for øvrig ikke være buddhist for å synes at det er ille at de store ett tusen fem hundre år gamle buddhastatuene i Afghanistan ble sprengt i filler av Taliban i 2001. Dette ødela et monument som stod på Unescos verdensarvliste og som de fleste av oss, uansett religion, kunne se den historiske og kunstneriske verdien av.

Jeg synes nok at de som benytter seg av ytringsfriheten også har et ansvar for hva de ytrer - og for å vurdere om det de ytrer er et bidrag til verden, eller snarere noe verden kan være foruten. Jeg har ikke noe til overs for brenning av Koranen, som åpenbart bare er en provoserende og hatefull handling. Men når intellektuelle giganter som Salman Rushdie produserer et verk som er ganske uovertruffent i verdenslitteraturen, eller når Charlie Hebdo bruker sin satiriske penn (for å nevne noen), ja, da er det bare Gud som kan dømme dem. Jeg tar hatten av for at de får tanker til å sirkulere hos alle som går med på å tenke.

Muhamed Morsis første tale som president, 29. juni 2012, Tahrir-plassen, Kairo 

Publisert i Klassekampen 17.01.2015, forkortet til 4300 tegn.

Hvorfor har Tsjad (så langt) gått klar av Boko Haram?

Hundrevis av ekspatriater i N'djamena virker ganske ubekymrede over Boko Haram, der de hver dag flokker sammen på bakeriet L'Amandine og dyre libanesiske restauranter i Tsjads hovedstad N'djamena. Men Boko Haram er geografisk sett ikke langt unna. Den tsjadiske hovedstaden ligger så å si på grensen til nordlige Kamerun - hvor minst tjuefire utlendinger har blitt bortført siden 2013 (mange av dem frigjort mot løsepenger) og hvor angrep har blitt mer og mer vanlige den siste tiden. Tsjad har følt gufset av konflikten i form av flyktningstrømmer til den øde øya Choua i Tsjad-sjøen, samt til grensebyen Ngouboua. Det stille drapet på førtiåtte fiskere i november i Doron Baga i Nigeria var så nær den tsjadiske grensa at RFI i begynnelsen lokaliserte tragedien til Tsjad.

Men mens Kamerun sliter med inntoget av Boko Haram og nylig måtte bruke jagerfly for å ta tilbake en militærleir erobret av terrorgruppen, er Tsjad merkelig spart. Svaret du får av tsjadere når du lurer på hvorfor, er som regel: 'De er redde for oss!' Mange peker på Tsjads deltakelse i krigen i Mali, der tsjadiske tropper utmerket seg i den afrikanske regionsbaserte styrken Misma, som avskrekkende på terrorister.

Selv om tsjadiske tropper ble trukket ut av Mali i 2013, er Tsjad stadig profilert i kampen mot terrorisme i Sahel. N'djamena er base for Operasjon Barkhane, den franske militæroperasjonen som har etterfulgt Operasjon Serval, begge dedikert til antiterrorisme. Frankrikes president François Hollande legger ikke skjul på at Tsjad er en nøkkelalliert i regionen. Omgitt av turbulens i nabolandene Libya, Sudan, Den Sentralafrikanske Republikk, Nigeria og til en viss grad Kamerun, fremstår Tsjad som en øy av stabilitet. 'Om Boko Haram kommer hit, så vil Idriss Déby gjøre ende på dem, wallah!' utbryter en tsjader nær det sentrale markedet i N'djamena med vanlig selvsikkerhet. 

Men Tsjads tilsynelatende usårlighet har reist spørsmål om hvorvidt det eksisterer en ikke-angrepsavtale, og mer enn som så, mellom landet og den islamistiske sekten. Da et Tsjad-destinert fly fullt av militærutstyr landet i Kano i Nigeria i desember, ble det anholdt av nigerianske myndigheter. Kilder på tsjadisk og fransk side hevdet at våpnene var destinert for franske militærstyrker i Tsjad. Konspirasjonsteoretikere lurte imidlertid på om våpnene ikke egentlig var tiltenkt Boko Haram. Mistanken om forbindelser mellom Tsjads president Idriss Déby og terroristgruppa ble luftet i nigeriansk og internasjonalt media: Hvordan har det seg at Tsjad aldri angripes av sekten, når Nigeria og Kamerun angripes nær sagt ukentlig? Den franske ambassaden i Nigeria var raskt ute med å avklare flyvningen. Likevel avdekket episoden dype mistanker mot Tsjad i deler av den nigerianske opinionen. Andre trakk Frankrikes hensikter i tvil - et Frankrike som stadig betraktes som en stormakt med all mulig påvirkningskraft - offisiell og uoffisiell - og økonomiske interesser i regionen. 

Tsjadiske myndigheter gir likevel inntrykk av å ta trusselen på alvor. Påståtte Boko Haram-medlemmer har blant annet blitt arrestert i Baga Sola i den utsatte Lac-regionen som grenser til Nigeria. Men: 'Om Boko Haram ønsker å gjøre skade i Tsjad, så vil det være enkelt', konstaterer en tsjadisk venn av meg med en slags resignert realisme. Mange snakker om grensenes porøsitet og folkegruppenes beslektethet rundt Tsjad-sjøen. Disse landene deler sjø, språk, kultur, fattigdom og utallige andre likheter og utfordringer. Du finner ikke en tsjader som sier at han er redd. Men vil Tsjad greie å holde borgen?

Ferjemenn ved elv tilknyttet Tsjad-sjøen, mellom Bol og Fitine.
Soldaten på motorsykkelen var min sjåfør.