Angrende synder?

Republikken Logone smuldret opp like raskt som den heiste flagget. Opprøreren og problemmakeren Nourredine Adam ble i hemmelighet fraktet over grensa fra Den Sentralafrikanske Republikk til Tsjad bare en uke etter at han hadde proklamert eksistensen av en utbryterstat i nordøstlige SAR. Organisasjonen for Islamsk Samarbeid reformerte opprørslederen i rekordfart i N'djamena, og Nourredine kom snart med en deklarasjon om at han angret på innfallet om å skape en utbryterstat, lovet at han ikke ville forstyrre valgene i Den Sentralafrikanske Republikk, og uttrykte et ønske om å bidra til stabilitet i landet. 

Snakker om helomvending fra for bare noen dager siden! 

Hvorfor ga han seg? 

'Det er fordi han skjønte at han ikke har noen bak seg', mente flyktningvennen min Ali, der vi satt med hver vår kopp pulverkaffe i et forblåst, støvete, harmattanherjet N'djamena og funderte over nyhetene. 

Flyktningen hadde likevel ingen illusjoner om at den sentralafrikanske opprørslederen er noe annet enn en ulv i fåreklær, foreløpig tvunget i kne av omstendigheter som ikke favoriserer ham: 

'Får han sjansen, vil han mobilisere igjen.'

Nourredines kapitulasjon kom uansett på et hendig tidspunkt. Den 30. desember ble de mange ganger utsatte, mye fryktede president- og parlamentsvalgene avholdt - valg FNs spesialutsending til Den Sentralafrikanske Republikk hyllet som suksessfulle. Andre runde av presidentvalget skal holdes om en måned og vil forhåpentligvis markere slutten på den demokratiske transisjonen og begynnelsen på en ny æra for dette sønderrevne landet i hjertet av Afrika.  

Så langt, alt godt.

Veien ut av Dossey, leir for sentralafrikanske flyktninger i sørlige Tsjad

En republikk du aldri har hørt om

Den Sentralafrikanske Republikk halter videre i transisjonen mot fred og demokrati. President- og parlamentsvalg er, etter flere utsettelser, optimistisk satt til 27. desember. Folkeavstemningen om reform av grunnloven som ble avholdt søndag 13. desember ga en smakebit på hva som kan komme - og det ikke helt uten bismak. 

Vennen min Ali, som flyktet fra Bangui i januar 2014 og som jeg møter i N'djamena, forteller at bilen til onkelen hans, vann- og skogministeren, ble beskutt på søndag i den muslimske bydelen Kilometer 5 i Bangui. Statsråden, som åpenbart var målet, befant seg ikke i bilen, men sjåføren hans og en livvakt ble drept. 

Det er folkene til Nourredine Adam som stod bak volden i den muslimske bydelen under folkeavstemningen, mener Ali. Nourredine, muslim og tidligere medlem av Seleka, vil at muslimer skal boikotte valg i det krigsherjede landet. Derfor har han lagt muslimer som oppfordrer trosfeller til å stemme for hat. Blant disse er vann- og skogministeren. Spenningene er sterke mellom de eks-Seleka-medlemmene som ønsker fred og forsoning, og de som ønsker fortsatt polarisering og krig. Ekstremister lojale mot Nourredine Adam forskanset i Kilometer 5 utgjør en generell fare for politisk moderate muslimer som ønsker å legge borgerkrigen bak seg.

Sentralafrikanske flyktninger i flyktningleiren Belom, Tsjad

Siden Seleka gikk i oppløsning har Nourredine Adam drevet sin egen opprørsgruppe, le Front patriotique pour la renaissance de la Centrafrique (FPRC), med base i Kaga Bandoro. Nourredine har deklarert at valg ikke skal avholdes i området han kontrollerer nordøst i Den Sentralafrikanske Republikk. Dermed har han avslørt seg som en sabotør av fredsprosessen, en 'spoiler' som ikke engang forsøker å fremstå som en rimelig eller seriøs politisk opponent. 

Hva mer er, den 14. desember proklamerte han området han kontrollerer en uavhengig republikk. Vantro hører vi om det på Radio France International: En République du Logone, oppkalt etter en elv i regionen, med et flagg i grønt, svart og gult, er slått opp, foreløpig uten politisk innhold selv om Nourredines talsmann annonserer at en 'forsamling' skal tilkalles for å diskutere 'suverenitet.'

For de fleste høres Republikken Logone ut som noe tatt ut av en tegneserie. 

Nourredine er en fjern slektning av Ali, og Ali kaller ham 'en fetter.' Den unge flyktningen har ikke noen forklaring på hvordan Nourredine er blitt en blodstenket krigsherre. Faren hans var imam. Nourredine gikk ikke på skole, bare på madrassa, kan Ali fortelle. En diamantmagnat i familien sendte ham til Egypt for å ta politiutdannelse i voksen alder, men det hersker tvil om hvorvidt han fullførte eller ikke, og han dro etter hvert til Abu Dhabi og ble forretningsmann. Kanskje var det Midtøsten som transformerte ham med sine vakre taler om jihad? funderer Ali mørkt. 

Nourredine er en person som ifølge Ali ikke hører på noen. Han har dette uttrykket - 'Aktoulou!' 'Drep ham!' - som man stadig kunne høre ham rope i telefonen da han var i en maktposisjon i Bangui. Man ga ham en post som innenriksminister i Djotodias regjering fordi man fryktet ham. Som innenriksminister beordret han arrestasjonen av Alis statsråd-onkel fordi denne tok avstand fra menneskerettighetsbruddene Seleka begikk. Onkelen satt i husarrest i presidentpalasset fra juni 2013 og frem til Djotodias avgang i januar 2014.

FNs sikkerhetsråd innførte sanksjoner mot Nourredine Adam i en resolusjon av 9. mai 2014, der rådet blant annet anklaget ham for brudd på internasjonale menneskerettigheter, samt støtte til væpnede grupper eller kriminelle nettverk ved hjelp av illegal utvinning av naturressurser. 

Utstilling av flyktningers håndverk, Belom, Tsjad

Ifølge Ali er Nourredine Adam og følgerne hans redde for å bli tauet inn for Den Internasjonale Straffedomstolen. De vil ikke ende opp som Elfenbenskystens tidligere president Laurent Gbagbo, i en fengselscelle i Haag. De vil heller ikke ende opp som den ugandiske opprørslederen Joseph Kony i bushen. De har ambisjoner, hevder Ali - de vil kjøre rundt i luksusbilene sine og bygge seg villaer hvor de kan nyte blodpengene sine resten av livet. Og dette er umulig med en internasjonal etterlysning hengende over seg.

Nourredine er ikke religiøs, men han er ikke fremmed for å instrumentalisere religion. Ali har en følelse av at vi om kort tid vil få høre at Republikken Logone er proklamert en islamsk republikk. Nourredine er i stand til å oppfordre alle muslimer i Den Sentralafrikanske Republikk om å komme til Den Islamske Republikken Logone, og beordre alle kristne om å forlate den samme republikken. Nourredine er i ytterste instans i stand til å alliere seg med Boko Haram. Men det han egentlig ønsker er å bli invitert til et forhandlingsbord og spurt, 'Hva vil du?' Da vil han si at han krever amnesti og stillinger i det offentlige (ikke i tegneserierepublikken Logone, men i Den Sentralafrikanske Republikk) for seg og sine. 

Ali mener at så lenge François Bozizé, den styrtede presidenten som fra eksil hauset opp antibalakamilitsen, og Nourredine Adam ikke stilles for retten, så vil det ikke bli fred i Den Sentralafrikanske Republikk. 

Enten han er dagdrømmer, sadist eller, som Ali mener, en mann med mye blod på hendene som desperat ønsker seg amnesti - så er det tydelig at Nourredine Adam er destruktiv for den skjøre fredsprosessen i Den Sentralafrikanske Republikk. Kan han greie å så mer frykt før og under president- og parlamentsvalgene om bare noen uker? Kan flere voldsbølger komme på grunn av ham?

Det at muslimer i Kilometer 5 trosset ekstremistene og deltok i folkeavstemningen om reform av grunnloven sist søndag, til tross for skuddsalver og drap, tyder på at de fredelige kreftene tør å stå imot.

Flyktningleiren Belom, Tsjad

Da makaroni kom til Tsjad

Ikke for å være melodramatisk, men jeg tror det neppe er en overdrivelse å påstå at en kulinarisk tragedie er i ferd med å utspille seg i Tsjad. Noe à la Grandiosa i Norge, men hakket verre, fordi det ikke er studenter, men husmødre og familiefedre som ser ut til å være forført.

Problemet er, kort oppsummert, at folk har lagt sin elsk på makaroni!

Jeg har nytt mye gjestfrihet i Tsjad, og gjestfrihet innebærer å dele måltider, så jeg vet akkurat hvilken ufortjent stor plass makaroni har kommet til å få i det tsjadiske kostholdet. I Fitine, Ngori, Salal, Kouba Oulanga, Zouar, Bardaï og mange andre steder - makaroni hver dag! Dag ut og dag inn! 'Du ble italiener', kommenterer en tsjadisk venn av meg når han hører om min kulinarisk ensartede reise over tusenvis av kilometer fra Tsjadsjøen til Tibestifjellene i fjor.

Jeg synes ikke dette er en treffende sammenligning. Sannheten er at italienere ville ha grått om de så hvordan tsjadere spiser makaroni. For mens makaroni er et tilbehør i Europa, spiser tsjadere det som en hovedrett. Makaroni med masse olje og litt tomatpuré i, kanskje en liten kjøttbit på toppen... Makaroni med sukker og litt smør i... Makaroni til middag, frokost og lunsj... Makaroni variert med... spagetti. Som om den ulike formen gjør spagetti og makaroni til to ulike ting!

Spagettiverksted opprettet av IOM i Kouba Oulanga, Tsjad

Noen skylder på at tv og indiske såpeserier gjør husmødre late (dette gjelder først og fremst husmødre i N'djamena). Kvinner jeg forsiktig har frittet ut har sagt at makaroni er lettvint å lage og vanskelig å kritisere, da det ikke svir seg fast i kjelebunnen. Om du lager ris tre dager på rad, så vil du få høre det, men makaroni glir av en eller annen grunn ned hos alle, og på ubestemt tid...

Tyngst veier kanskje forklaringen om makaroniens oppfattede overlegenhet. Det er litt med makaroni som med baguetter: Folk tror av en eller annen grunn at det er bedre. Selv om makaroni er billig, er det dyrere enn mais og hirse, som tradisjonell boule lages av. Dermed har det blitt slik at de velstående spiser makaroni, mens de fattige spiser boule, ifølge tolkningen til mange tsjadere jeg har snakket med.

Det er imidlertid en sør/nord-distinksjon i makaronisaken, som med nesten alt i Tsjad, og sydister har ikke trykket makaroni til hjertet slik nordister har gjort. For de sistnevnte virker det iblant nærmest som en prinsippsak. De sverger til makaroni som om det var noe uovertruffent, og de av dem som er bosatt i sørlige Tsjad spiser ofte som om de fremdeles befinner seg i ørkenen der fisk, frukt og grønnsaker ikke eksisterer.

Lastebil fra Libya i Mao, Tsjad (oktober 2014)

Hvor matvaren kommer fra er lett å lede seg frem til. Det er den transsahariske handelen med Libya som har gjort makaroni populær i Tsjad. Lastebiler bringer makaroni i bøtter og spann fra Libya til tsjadiske byer som Zouar, Faya, Mao og Moussoro. Goraner og toubouer er (ifølge etniske generaliseringer som er så vanlige her) kjent for å ikke gjøre stort ut av mat fra før, ja, behandle mat som noe de er hevet over - så kanskje det ikke er rart at makaroni skulle få fotfeste nettopp blant dem.

Hva spiste folk i nordlige Tsjad før makaroniens kommen? har jeg ofte lurt på når jeg - uendelig mange ganger, føles det som - har beriket måltidet med en boks sardiner. Svarene jeg har fått er kamelmelk, kamelkjøtt, og dadler. Tradisjonell spagettimaking eksisterte også, antagelig siden italienernes okkupasjon av Libya, en prosess som bevarte mer av melets næring. 

Bak makaroniens massive inntog ligger den dypere ideen man dessverre regelmessig støter på i utviklingsland, nemlig ideen om at det som kommer utenfra, er bedre. Slikt blir det kulinarisk tragedie av!

Foran restaurant i Gos Beida, Tsjad

De uangripelige

Vi kan like gjerne si det høyt: Noen mennesker havner aldri i fengsel. Noen mennesker blir aldri bøtelagt, mister aldri jobbene sine, blir aldri kroppsvisitert eller får bilen sin ransaket selv i disse Boko Haram-tider. Det er bred enighet i Tsjad om at det finnes folk som er 'uangripelige', og at andre regler gjelder for dem, eller ingen.

Nærmere bestemt dreier det seg om presidentens slekt eller folkegruppe, som her ikke skal nevnes ved navn, og en liten politisk elite med diplomatskilter på bilene. 

Jeg tenker på det når jeg sitter i baksetet på en Toyota Hilux i savannelandskapet sør for N'djamena og observerer en direktør som holder et haglegeværløp ut av bilvinduet. Det er så typisk, egentlig: En rik mann som kommer unna med alt. Han nipper til et glass whisky med isbiter i mens han speider etter byttedyr, før han gir tegn til sjåføren om å stoppe. Kruttlukta river i nesen når skuddet går av. Direktøren skyter fem perlehøns og en fasan på turen, bytter som blir sanket sammen og avlivet med kniv av raske hjelpere.

'Jeg var en jeger', sier direktøren humoristisk - 'nå kalles jeg en krypskytter! Men jeg er ikke en krypskytter, for jeg tar kun det nødvendige. Av ti perlehøns tar jeg bare to...' 

En .22 Long Rifle ligger ubrukt i baksetet. For større byttedyr må man dra lenger ut, hvor man kan finne gaseller og kragetrapper, ifølge direktøren. En kragetrappe er en stor og sjelden fugl som er fredet - 'Dreper du en kragetrappe i dag, er det som om du har drept en oberst i hæren!' legger han til. 

Plakat i Goré, Tsjad

Er direktøren uangripelig? lurer jeg iblant. Det virker nesten sånn. Bøtene og fengselsstraffene for krypskyting i Tsjad er ganske avskrekkende. Det er blant annet derfor dyrebestanden i nasjonalparken Zakouma øst i landet har kunnet ta seg opp, beskyttet av hard hånd. Men direktøren som ofte kombinerer sjenerøse pikniker i sitronhagen sin utenfor N'djamena med jaktbilturer i omegn virker ganske ubekymret ved tanken på bøter og fengsel. Han er et velkjent offentlig ansikt, direktør for et statlig organ, bror av en statsråd, med uante og utvilsomt solide politiske forbindelser...

'Finnes ikke uangripelige folk overalt?' spør en ung tsjader meg. 'De finnes i hvert fall i Frankrike og USA, som er land man refererer til...'

Ved sideelv til Bahr Sara, Manda, Tsjad

Å drive med krypskyting foran gjester på en weekend er naturligvis bare ett av mange uttrykk for uangripelighet. En av de mest kjente uangripelige i Tsjad er presidentens lillebror, som var generaldirektør for tollvesenet fra 2008 til 2015 og angivelig utnyttet denne stillingen til å underslå enorme summer. Lillebror ble avsatt av presidenten for bare noen uker siden etter å ha gått over streken (som man altså får inntrykk av at finnes - enkelte mener likevel at det kun er et spill for galleriet før valget til neste år). Lillebror ble varetektsfengslet og skal etterforskes for korrupsjon, men symbolsk, etter manges mening. Ingen vil i hvert fall overraskes om han om kort tid er på frifot igjen ... og innehar en ny høy stilling i det offentlige ...

Presidentens eldste sønn var den mest uangripelige av alle. Folk sier at han kjørte rundt på tokt i den tsjadiske hovedstaden selv på høylys dag. Når han gikk inn på en bar med de væpnede livvaktene sine, sa han, 'Ingen rører seg!' og plukket ut de jentene han hadde lyst på. Skjebnen ville det slik at han ble drept i Frankrike i 2007 av vinningskriminelle, og nå er det ingen som utnytter uangripeligheten sin i samme målestokk, i hvert fall ikke like åpenlyst.

Presidenten har selv kommet med bønner til de uangripelige: 'Slutt å stjele! Dere har stjålet altfor mye', sa han under 1. desember-talen sin i fjor. Han nevnte ikke navn, men alle skjønte at det først og fremst var sin egen familie og vennekrets han snakket til. 

Hvorfor kan ikke presidenten bare sette foten ned for dem som for resten av folket? kan man lure. Men å stille en lillebror, våpenbror, sønn eller kompis for retten her hvor familie og bånd er alt, kan bety politisk undergang. To av presidentens egne nevøer ledet et væpnet opprør mot onkelen sin på 2000-tallet, og greide nesten å velte ham med invasjonen sin av hovedstaden i 2008. Og det er jo bånd av et eller annet slag mellom dem alle, hele denne tett sammenknyttede tsjadiske eliten ...

Jeg tror ikke egentlig at direktør X, min vert for dagen, skyter sjeldne kragetrapper på jaktturene sine; såpass gangsyn ser han ut til å ha. Men skulle han gjort det, er jeg ganske sikker på at han ville ha kommet unna med det - han er jo tross alt den han er!

Soldat som vokter Manda nasjonalpark, Tsjad

De rundlurte terroristene: Skråblikk på Paris fra Tsjad

Livet rundt Tsjad-sjøen er ikke hva det en gang var. Fra et overflateareal på 25.000 kvadratkilometer i 1963, har innsjøen krympet til 2,500 kvadratkilometer i dag.* Av de fire landene som omkranser sjøen - Nigeria, Niger, Kamerun og Tsjad - er det bare Kamerun og Tsjad som nå har en betydelig vannstand også i tørketiden. Tretti millioner mennesker er direkte avhengige av sjøen for sin overlevelse, men det blir stadig vanskeligere å livnære seg av tradisjonelle yrker som fiske, jordbruk og kvegdrift, grunnet uttørring. For mange lokale ungdommer vil klimaendringer gjøre det umulig å følge i foreldrenes fotspor. Mange av dem har i tillegg liten eller ingen formell utdanning. Og de er lut fattige. Hva skal de gjøre? Mye tyder på at Boko Haram bruker økonomiske incentiver i rekrutteringen av krigere - og at det er vellykket. 

Og det er ikke vanskelig å se at Boko Haram kan være et rasjonelt valg for en arbeidsløs, inntektsløs ungdom i Tsjadsjøområdet, når vedkommende plutselig blir tilbudt penger og ressurser. 

Men hvorfor i all verden, spør en tsjadisk musiker som jobber på posthuset i N'djamena meg, vil europeiske ungdommer som lever i stabile, utviklede, rike samfunn, som har ALT, gå hen og bli terrorister? 

Sannelig om jeg vet. Kanskje er det så enkelt som dette: Mennesket lever ikke av brød alene. Ett sett av problemer erstattes av et annet. Er det ikke smør og brød, så er det stigmatisering og utestenging. For det synes åpenbart at man må ha et eller annet problem i livet, og ganske alvorlig også, for å bli terrorist. 

Frykten for terror er like sterk i Sahel som i Frankrike. I Tsjad ble ti medlemmer av Boko Haram dømt til døden i en lukket rettssak den 28. august, funnet skyldige i dobbeltangrepet som rammet den tsjadiske hovedstaden i juni, og useremonielt skutt på en en skytebane nord for N'djamena dagen etter. Det er slik Tsjad hanskes med Boko Haram - med fast hånd. Litt for fast, synes vi europeere i landet. Men det er mye som står på spill. Hvis Boko Haram seirer, vil ungdommen i Tsjadsjøområdet aldri få den utdanningen som kan tillate dem å skaffe seg alternative levebrød. Ikke bare vil de fortsette å være fanget i en ond spiral av minkende vannressurser og økende fattigdom - de vil også være sårbare for Boko Harams indoktrinering. Man er et lett bytte når man ikke har gått gjennom systemer som lærer en kritisk tenkning.

Jeg husker en ung gutt, sikkert ikke mer enn fjorten-femten år gammel, si på statskanalen Télé Tchad at han var blitt fortalt at han ville komme til Paradis om han ble med i Boko Haram. Så smart og økonomisk fra Boko Haram sin side... for hvem vil ikke dit? Og hvor mye sparer ikke slike løfter terrororganisasjonen for, rent pengemessig?

Det er vel først og fremst i Paradis at den saheliske og europeiske terroristen møtes: De lokkes begge med et illusorisk Paradis der massemordere behørig skal belønnes... av Den Allmektige! En utrolig tanke. Religiøse terroristers verdensbilde, der den viktigste delen utspiller seg i det hinsidige, gjør selvmordsaksjoner til rasjonelle handlinger. Terroristene tror på en lønn for tort og svie. De er en slags materialister, og egoister, til tross for at de begår den ultimate uselviske handling, nemlig å utslette eller være villig til å utslette seg selv. 

Spørsmålet fra min tsjadiske musikervenn er pertinent: Hvorfor i all verden vil europeiske ungdommer som lever i stabile, utviklede, rike samfunn, som egentlig har ALT, gå hen og bli terrorister? Fra det saheliske ståstedet er den europeiske terroristen svært vanskelig å forstå. Ingen sult presser europeisk ungdom til å slutte seg til fundamentalistiske nettverk. Og fornuftige folk vet jo at den himmelske lønnen for terrorisme aldri kommer. Omar Ismail Mostefai og dere andre som snart vil få navnene avdekket via en eller annen løsrevet tann eller finger: Dere har blitt så innmari lurt - og dere levde ikke engang desperate liv! 

Mann med gjeterhatt på et marked i Diffa, Niger.
Diffa har vært angrepet av Boko Haram flere ganger i 2015

* Se Environmental Degradation, Climate Change and Conflict: The Lake Chad Basin Area, av Ayo Obe, Crisis Group, 27. oktober 2015

Kufarge-navn og andre kuhistorier

Den sørsudanske etterretningssjefen Michael og jeg kjører mot Uganda fem måneder etter at Sør-Sudan ble en uavhengig stat. Michael stanser bilen og plukker opp en kvinne med tre barn som jeg først tror er dinkaer, på grunn av kvinnens v-formede merke i pannen; Michael forteller imidlertid senere at de er mundari. Mudari begynte å ha lignende merke som dinkaer, men er baritalende folk. Ifølge Michael har dinkaene (han er selv dinka) lært dem mange ting om kunsten å ta vare på kyr - hvordan man holder kyrne samlet, hvordan man tenner ild for å holde dem varme, hvordan man finner bedre beitemarker til dem, hvordan man generelt gjør dem lykkelige og forplantningsdyktige. 

Jeg forteller at en nordmann i Norsk Folkehjelp en gang spurte meg hvor mange kufarger jeg kan, siden jeg bor i hus med dinkaer. Michael ler og ramser opp noen navn. Machar betyr svart okse. Machech er gulfargen på ku. Mabior betyr hvit okse. Mangok betyr grønn. 'Finnes det noe slikt som ei grønn ku?' spør jeg. 'Det er ei ku de anser for å være grønn', sier Michael. Jeg tar like godt et stort sprang og spør: 'Hvor mange kufarger finnes det?' 'Så mange som det finnes farger', hevder Michael liketil. 

Ved initiering er det også vanlig at mannen får et kufarge-navn. Slik har Sør-Sudans store menn navnene sine knyttet til et dyr av en bestemt farge. John Garang Mabior, hvit okse. Riek Machar, svart okse. Om navnet Tut, som jeg stadig møter i mine bekjente, sier Michael at ’Tut betyr okse, men impliserer ikke fargen'.

Da Michael var liten tok ei ku en gang og løftet ham opp på hornene sine. Michaels hode var på det ene hornet, beina på det andre. Hun var ei veldig vill ku, kalt Kotnier, forteller Michael. Det virket som om kua ville kaste Michael gjennom luften. Men da bestefaren så hva som skjedde ropte han til kua, som lydig satte ned guttungen. Etterpå lot bestefaren Michaels bror få gjennomgå for ikke å ha passet på. 'Hva betyr Kotnier?' spør jeg, Michael tenker seg om og tror at det refererer til en bøffel som har hårete rygg. Denne kua hadde hår på ryggen som en bøffel. 'Hver ku har et navn', forteller Michael. 'Og kua kjenner navnet sitt og svarer på det.'

Michael sier en lang regle navn mens han teller på fingrene til han kommer til den niende bestefaren sin. Alle dinkaer kan forfedrene sine utenat, noen til åttende ledd, noen til tiende, noen til fjortende, men du må kunne farslinjen din utenat i hvert fall i seks generasjoner. Og har du en felles bestefar i inntil seks generasjoner tilbake med noen, kan du ikke gifte deg med vedkommende. Det er tabu og forbudt ifølge dinkaenes kultur. 

Michaels bestefar – 'hvilken i rekken?' spør jeg, og Michael sier ’den umiddelbare’ – var sterk i magi. Når ei ku skulle slaktes snakket han med den, overtalte kua, og den skrek ikke og sparket ikke når den ble slaktet. Den følte ikke smerte. 

En annen historie i familien går om en tipp-tipp-tipp-tipp-oldemor. Blant dinkaene er det noe kalt luak, forteller Michael, et hus for kyr som kan romme opptil femti kuer. En gang hadde denne tipp-tipp-tipp-tipp-oldemoren ingenting å spise. Luaken var tom, det var ikke avling. Men så, ved magi, ble taket på luak-en åpnet og ’kuer av alle tenkelige farger ble sluppet ned, så vel som noe durra.’ Michaels klan i dinka bor-folket, en subgruppe av dinkafolket, er kjent for magi. Ellers tror Michael at Gud gir magiske evner til de minste stammene. Baka, makaraka, mondu, zande, moro ... Han tror at det er Skaperens gave til små stammer at de har fått magiske evner, sånn at alle skal kunne forsvare seg. 

Like ved Yei-elven passerer vi en flokk okser med store, krumme horn. En av oksene har hornene pekende nedover i stedet for oppover. 'Har de gjort noe for at hornene skal vokse nedover?' spør jeg. 'Nei', sier Michael; 'den bare er sånn. Det er som øreringer, er det ikke?' Michael forteller at de er ankole-kuer fra Uganda, nærmere bestemt Mbarara, og at de som regel er røde. Lugbara-kuer (vi passerer en flokk av disse) er små; murle-kuer er små. Dinka-kuer er store, og de sterkeste i Afrika, hevder Michael: 'Vi pleide å drive dem fra Tonj til Kampala til fots. De beveget seg alltid, og dette holdt dem i form. Ugandas president Museveni fikk sju hundre hvite dinka-kuer i gave i 1998.'

'Jeg tror de kuene savner Sør-Sudan', sier jeg, etter at de engasjerte ordene hans har sunket inn, og Michael ser ut som han er helt enig. 

Kuer Bol i Tsjad

Your cows are beautiful

Borgerkrigen i Sør-Sudan, som har rast siden desember 2013 og deformert ansiktet til verdens yngste stat, fikk en håpefull ende den 26. august, da president Salva Kiir signerte fredsavtale med opprørsleder og tidligere visepresident Riek Machar.

Erfaring og et blikk på nyhetene på sudantribune.com sier at det er altfor tidlig å feire; men jeg tenkte likevel, i lys av disse lysere tidene, at jeg skulle dra noen historier fra 2011 og 2012 om det som er sørsudanernes store lidenskap: Kuer.

*

Samlingspunktet for kuer i Panyagor i Jonglei-delstaten i Sør-Sudan er fullt av kuer i solnedgangen. De har gresset om dagen, og nå er de her. Samlet for natten og til salgs, noen av dem. Trenger du ei ku? spør mennene som lener seg på gjeterstaver i den opptråkkede leiren og diskuterer dyrenes kvaliteter frem og tilbake. En av dem er lærer ved en barneskole og påtar seg å snakke engelsk med meg. Jeg tenker at jeg skal si noe hyggelig til ham, så jeg gjør det som aldri kan slå feil i Sør-Sudan: Jeg gir ham et kompliment for kuene hans. ’Your cows are beautiful’, påstår jeg og setter opp et oppriktig ansiktsuttrykk. 

Mannens rynkete ansikt lyser opp i et hjertelig smil. ’Very beautiful’, sier han – ’very, very, very beautiful!’ Stemmen hans er så følelsesladet at jeg må smile innvending. Det er vanskelig å høre om han snakker om kuer eller om kvinner. Kanskje er de så sammenflettet her i Sør-Sudan at det er vanskelig å skille dem, fordi kuer bringer kvinner, og vice versa. 

Vi står og studerer kuene i den varme solnedgangen. Syngeokser med horn hver sin vei, vridd i ulike retninger, gjenstand for dinkaenes poesi... ikke-syngeokser eller nytteokser som holder insekter unna med slengende haler... Barneskolelæreren peker på kuene sine, hvite, svarte, hvit- og svartflekkede, og en nærmest rødlig ku. Hva slags farger har kuene i landet mitt? vil han vite. Har vi sånne? Og sånne? Har vi hvite kuer? Jeg må tenke meg om og sier at det er typisk for norske kuer å være brune og hvite, gjerne i kombinasjon, og svarte, og at det kanskje finnes helt hvite kuer også. Jeg skriver ned adressen hans - som knapt er en adresse, mer en veivisning - og sier at jeg skal finne det ut. Om et postbud på et eller annet tidspunkt i fremtiden begynner å gå til Panyagor vil det være mulig å sende bilder av kuene i landet mitt til denne levende interesserte barneskolelæreren. 

Har jeg noensinne sett en helt hvit ku i Norge? Sannelig om jeg vet. Jeg oppdager at jeg nesten ikke kan fortelle noe om kuene som i alle år har eksistert rundt meg i diverse landskap. Jeg er pinlig uvitende om dette (fra sørsudaneres ståsted) mest ettertraktede av dyr. Mer må finnes ut, og et kualbum komponeres for fremtidige reiser i dette pastoralistiske hjerteområdet. Å reise med et kualbum her ville ha vært like populært som å reise med et polaroidkamera – dessverre har jeg ingen av delene, men den potensielle interessen og gleden er lett å forestille seg. 

Noen kuer gumler i seg hårete sandgule ’nøtter’ på bakken, og jeg bøyer meg og tar opp en. Barneskolelæreren forteller at den heter thau og at ’there is a baby inside.’ Han gjentar dette flere ganger: 'There is a baby inside!' Det er en daddelkjerne, forteller en annen, og det er noe inni som du kan spise. Det inni har flere navn, på dinka kalles det det yer og på nuer kalles det toy. Det kan brukes i walwal, grøten som er sørsudanernes egen rett og kan lages på så mange måter, av mais, av durra, med salt, sukker eller ville dadler, og med kumelk helt over til slutt. 

Senere finner jeg ut at det dreier seg om ørkendaddelen balanites aegyptiaca.

Ørkendadlene er noe kuene elsker, og bakken rundt den lille kvegleiren er full av de rentyggede steinene deres.

Vi står og ser på kuer som drøvtygger og slår med halene i det siste solskinnet i Panyagor den dagen. En fryd for øyet, i hvert fall for alle som har øye for kuer. Jeg traff definitivt blink med komplimentet mitt. 'Your cows are beautiful' - barneskolelæreren kunne ikke ha vært mer enig! 

Illustrasjonsfoto fra Bol i Tsjad

Oppnøsting av et 116 år gammelt elveeventyr

I 1895 navigerer Émile Gentil, fransk marineoffiser og oppdagelsesreisende, dampbåten sin Léon-Blot oppover Kongelven. Misjonen hans er å finne den mest praktiske veien mellom Gabon og Tsjad, for å 'nå Tsjad først' (før britiske og tyske ekspedisjoner) og forene tre deler av det franske imperiet: Algerie, Sudan og fransk Kongo.*

Det naturlige valget faller på elvene - disse vannveiene som frem til i dag er Sentral-Afrikas ferdselsårer. Han navigerer opp Kongoelven; båten tas fra hverandre og fraktes gjennom jungelen til Oubangui-elven; han navigerer nordover på denne og en av dennes sidelever før han til slutt kommer til Chari-elven, Tsjads store vannvei som går like til dagens N'djamena.

I 1899 gjennomfører han reisen på ny, samme rute. Målet denne gangen er å nøytralisere den sudanske slavehandleren Rabah, som truer sultanen av et av Frankrikes protektorater i Tsjad-bassenget. Men på denne reisen opplever Émile Gentil et forlis, lærer jeg av tsjadere som forteller meg historien. Han er nødt til å forlate båten med utstyr, vinflasker og uante skatter (i hvert fall uante hemmeligheter) i en sideelv til Chari-elven. 

Og han reiser nordvestover og deltar i det avgjørende slaget mot Rabah i det som nå er Kousseri i Kamerun. Den franske kommandanten Lamy dør, men Gentil og Frankrike oppnår de de vil: Slavehandlerens hode ender opp på en stake, og Tsjad blir en del av det franske imperiet. 

*

I det regionale museet i Sarh møter jeg en av Tsjads første konservatorer. Under skyggefulle mangotrær bak museet som huser initiasjonsmasker, elefantspyd og en av Rabahs boubouer, penser jeg samtalen inn på båten. Den båten jeg hørte om for første gang for bare et par dager siden. 

Ja visst finnes båten til Émile Gentil ikke langt herfra, på et sted som heter Gourourou. Museumsdirektøren har i årevis jobbet med å få båten opp av elven og til museet i Sarh, men har hittil manglet finansiering. Han har skrevet seg sliten. Desillusjonen er synlig i øynene hans. Visst har han fått ja. Men ingen handling. Helt siden åttitallet. Og det begynner å haste! Det må gjøres før prosjektet med å avlede vann fra Oubangi- til Chari-elven igangsettes - et prosjekt som skal redde Tsjadsjøens vannstand fra å synke ytterligere, men som samtidig vil gjøre Émile Gentils båt enda mer utilgjengelig, kanskje ødelegge den helt.

Båten er truet ikke bare av vannprosjektet, men av menneskelig uforstand. Fiskere i omegn har fått vinflasker fra attenhundretallet i garnene sine og tankeløst drukket dem opp. Våpen, strykejern og uidentifiserte biter av metall som fiskerne fester til garnene sine er andre tapte objekter. Museumsdirektøren har bedt kantonhøvdingen i området om å hindre folk i å nærme seg båten for å få slutt på slik uforstand. Konklusjon: Det vil ikke være mulig å se båten, for noen. Det er forbudt! 

Nå er det ikke heller å plyndre båten som er intensjonen min - jeg ønsker bare å stå på bredden og se på den, mens jeg forestiller meg hvilke tanker som fløy gjennom Émile Gentils hode den gangen han måtte forlate båt og last i ødemarken på felttoget sitt mot Rabah. Jeg griper den mest nærliggende løsningen og spør museumsdirektøren om han vil bli med meg. Han sier at han ikke kan dra uten en autorisasjon fra departementet sitt i N'djamena. Ellers er det tiden for å besøke, innrømmer han, nå før regnet kommer (samtalen utspiller seg i mai måned). I regntiden er båten fullstendig skjult i vannmassene, men mars og april - slutten av den tørre sesongen - er gode måneder for å se båten. Mai skulle også være mulig. Bortsett fra at det ikke er mulig fordi museumsdirektøren har nedlagt teppeforbud mot alle former for besøk, for alle. 

Det er typisk i Tsjad at tillatelser må komme fra høyeste hold, mens forbud kan komme fra hvilket hold som helst. Under slike omstendigheter er det bare én ting å gjøre, og det er å gå nettopp til den høyeste autoriteten i regionen, til guvernøren. 

Guvernøren av Moyen Chari har ikke noe imot å autorisere en slik tur; han tenner tvert imot på ideen. Storsinnet ringer han prefekten i Maro, prefekturet båten befinner seg i, og sier at en norsk turist er på vei for å se båten til Émile Gentil. Han ber prefekten om å legge til rette for meg (nærmere bestemt garantere min sikkerhet - senere forstår jeg hva han mener med dette siste). Samtalen er en monolog uten pause, og hadde jeg ikke visst bedre ville jeg ha trodd at guvernøren snakket i en telefonsvarer. Når han er ferdig trykker han ganske enkelt på av-knappen. 'Det var prefekten av Maro', legger han til, da ansiktet mitt antagelig ser spørrende ut. 'Sa prefekten ja?' lurer jeg. Guvernøren får meg til å forstå den uendelige forskjellen mellom prefekt og guvernør: 'Det er en beskjed som kommer fra høyt hold! Vi spør ham ikke om hva han synes!'

Tsjad er et land med klare hierarkier, og utrustet med velsignelsen til regionens øverste sjef legger jeg så av gårde mot Maro. 

Stedet hvor forliset angivelig fant sted

Det er ikke så ofte jeg møter tsjadere som tenner på opplevelser og oppdagelser - de fleste vil ha noe mye mer konkret som belønning for strabasene - men Denis, som jobber som ambulansesjåfør for en ngo som tar seg av sentralafrikanske flyktninger, er en av de få som mener at opplevelser er mer verd enn penger og som har lyst til å se det han hittil bare har lest om i bøker. 

Det er altså Denis som frivillig melder seg til å bli ledsageren min inn i Émile Gentil-land. 

Denis grilles av prefekt og politimester i Maro før avreise. Prefekten skriver ned navnet hans, fødselsdato, arbeidssted, hvem han er sønn av, og numre av alle slag. 'Du har påtatt deg engasjementet å bringe henne tilbake' - prefektens stemme blir understrekende - 'i god behold (en bonne état)!' 'Ja', sier Denis. Jeg tenker at Denis er virkelig modig, for Tsjad er satt sammen slik at om jeg får så mye som et skrubbsår på den turen, så er det Denis som vil bli regnet som ansvarlig - og skyldig. 

I mangel på telefonnettverk skriver prefekten et brev - eventyrlysten vår har nå fått navnet 'misjon' - som vi skal levere til brigadekommandanten i Gourourou. Prefekten skriver for hånd på et ruteark, han har vondt for å skrive, nøler stadig ved stavemåter og stryker ut ord (senere forteller han meg at han tilbrakte ungdomsårene sine i en opprørsgruppe). Heldigvis har han et stempel å sette på, og han setter det rikelig på også, inkludert på den brune konvolutten som han limer igjen. 

Gorourou ligger 45 kilometer unna Maro. Det regner den morgenen vi skal dra - et av de første store regnskyllene dette året. Denis kommer sent. Vi tenker begge det samme: At regnet har gjort veien til gjørmehav. Denis vil at vi forhører oss med fiskerne som daglig kommer fra Gourourou og omegn til markedet i Maro om tilstanden på veien før vi legger ut. Synet som møter oss på markedet er ikke akkurat oppmuntrende: Fiskerne fra Gourourou har ennå ikke kommet, bordene deres av påler og bambus står tomme, med beina i vanndammer. Og klokka er allerede over tolv! 

Det ender med at vi likevel drar. Denis har lånt motorsykkelen av en venn, jeg fyller på bensin, og vi setter av gårde. Bilen til kantonhøvdingen av Maro, den eneste bilen vi ser på veien, har kjørt seg fast og blitt forlatt i sporet. Veien er fylt med vann og ligner mest av alt en kanal. Men det blir snart bedre. Stadig møter vi menn med pil og buer og jaktspretterter, og på ett tidspunkt passerer motorsykler med grønnkledde skogvoktere og to anholdte krypskyttere. Skogen er grønn, grønn, men ikke tett, ikke jungel. Vi møter enkelte fiskere også med fangst i burlignende beholdere av bambus på motorsyklene. 

Til slutt kommer vi til en stor landsby med en mangotreallé. Det er Gourourou, finner vi ut når vi spør et barn. Landsbyens elite, beleilig samlet i sirkel foran huset til kantonhøvdingen, reiser seg med utrakte hender og varme hilsener, og bekymringene mine fra Sarh er som forduftet (etter museumsdirektørens tordentale tenkte jeg kanskje at vi skulle bli jaget som potensielle kulturskattplyndrere og gravrøvere...). Kantonhøvdingen, landsbyhøvdingen av Gourorurou, brigadekommandanten og politimesteren er snarere smigret over at den lille landsbyen deres her i utkant-Tsjad står på turistkartet. At noen har kommet helt fra Europa for å se noe som befinner seg her. 

Visst kjenner alle til Émile Gentils båt, selv om ikke mange har sett den, fordi den ligger utilgjengelig til. Noen sier at man til visse tider på året kan høre støyen av vannet som bruser gjennom båten, om ikke herfra, så fra fiskelandsbyen Baguirgué. 

Gjestfrihet blir aldri mer liketil enn i en bortgjemt afrikansk landsby. Brigadekommandanten sier at vi skal bo hos ham siden brevet fra prefekten er adressert til ham. Han får tilberedt kylling (slaktet der og da) med makaroni, samt rød te. Brigadekommandanten var før utstasjonert ved den sudanske grensen, og nå er han her ved den sentralafrikanske grensen. Han er en mann som aldri skilles fra kalasjnikoven sin og som på den typiske tsjadiske militærmåten forsikrer oss om at sikkerheten vår hos ham er 'hundre prosent garantert.' 

Det er ikke noe telefonnettverk i Gourourou, men brigadekommandanten tar oss til et punkt bak hytta si hvor vi kan fange Airtel-signaler hvis vi holder telefonene i været. Jeg fanger ingenting fordi jeg bare har Tigo. Hvem hadde tenkt noe annet uansett? For å finne fotsporet til en oppdagelsesreisende må man iblant være litt oppdagelsesreisende selv... 

Med brigadekommandanten av Gourourou

I Afrika bør du aldri late som om du klarer deg selv. Det er arrogant, og gjør alt mye vanskeligere enn det kunne ha vært. Du bør tvert imot oppsøke og hilse og spørre til råds så mye du bare greier. 

Kjørelæreren min i Sarh fortalte meg før avreisen min om en jakttur han selv foretok til Gourourou med venner for et par år siden. De tok med seg kantonhøvdingen av Maro** og dro rett ut i skogen i Gorourou uten å oppsøke landsbyhøvding, jordhøvding (chef de terre) eller vannhøvding (chef d'eau). De fant ingenting. De så ofte dyr, men det var umulig å skyte dem. De hadde salt og krydder, men ikke noe kjøtt. De drakk ølet sitt uten å spise. Noen i følget sa at denne usuksessen skyldes det at de hadde forbigått høvdingene. Slitne kom de tilbake til Gourourou og oppsøkte landsbyhøvdingen for å presentere sine forsinkede siviliteter. Landsbyhøvdingen begynte å snakke: Følget skulle ha kommet hit først, og det var de - folkene i Gourourou - som skulle ha jaktet i skogen. Maître og følget begynte å bla opp penger for å kompensere for korttenktheten sin (ja, i Afrika kan penger bøte på det meste). Gourourous egne menn gikk så ut i skogen for å jakte, og fylte opp bilen med gaseller og ville perlehøns. Vi var veldig fornøyde, mintes maître. Moralen er: Man kan ikke ignorere høvdingene. C'est des gens qu'on s'amuse pas avec! 

Denis og jeg forberedte oss allerede i Maro: Vi kjøpte sukker og rød te i løsvekt som vi fordelte i poser til høvdinger vi skulle få behov for å blidgjøre. 

Morgenen etter ankomsten vår i Gourourou spør jeg hvilken landsbyhøvding som kommanderer stedet båten ligger på. 'Vi bør oppsøke ham', sier jeg. Brigadekommandanten setter av gårde på motorsykkel for å finne vedkommende. Og kommer tilbake uten høvding, men med en verdifull veiledning: Høvdingen ba oss finne sin underordnede, en chef de carré, Jeremie, i fiskelandsbyen Baguirgué. 'Folk drar til båten uten å si ett ord til meg', forteller brigadekommandanten at landsbyhøvdingen sa; 'derfor finner de den ikke!' 

'Det var bra at du tenkte på å oppsøke landsbyhøvdingen', sier alle til meg. 

Det skulle bare mangle, tenker jeg med meg selv, etter så lang tid i Afrika!

Vår 'ekspedisjon' som legger ut fra Gourourou. Denis er nr. 4 fra venstre

På grunn av nærheten til grensen med Den Sentralafrikanske Republikk - og følgelig fare - er vi mannsterke når vi legger ut. Det er meg, Denis, brigadekommandanten, politimesteren, le responsable de détachement, samt to elementer de sier er fra MISCA (det skulle hete MINUSCA nå - en stabiliseringsstyrke i Den Sentralafrikanske Republikk). Kantonhøvdingen er også med, men får motorstopp og snur. 

Fiskelandsbyen Baguirgué ligger like ved en av Chari-elvens sideelver; en bortgjemt bredd hvor folk lemper og pakker fisk fra uthulte kanoer. Her finner vi Jeremie. Vi er heldige, for han hadde tenkt seg ut og fiske. Og uten ham ville det virkelig ha vært umulig å finne båten. Han leder oss til målet på vanskelige stier, så smale at løvverk slår oss i ansiktene, for ingen bor på akkurat det punktet ved bredden der båten befinner seg. Lange brune blader med barkaktig konsistens ligger på bakken, deformert av solen, vridd i spiralform; når de er ferske kan man lage sandaler av dem, forteller brigadekommandanten, og sandalene varer for en dag og kan tillate deg å for eksempel jobbe på åkeren. Men de smeller som kinaputter når vi kjører over dem. Sola er intens og vi passerer et kukadaver som ikke engang lukter, fordi det har tørket i solen à la charmot, det soltørkede kjøttet alle spiser i Tsjad. 

Og der er elvebredden. Jeremie viser oss svabergene. En delvis utvisket inskripsjon i steinalderstil, med rette kanter, sier med mer eller mindre tydelighet: 

NAUFRAGE 

15 D 1899

BG 

A 40 M. 

Vi tolker det slik (kanskje tar vi feil): Naufrage (forlis). Bateau Gentil (Gentils båt - Denis kommer opp med denne). 15. desember 1899. À 40 mètres (40 meter fra inskripsjonen) 

'Émile Gentil likte båten sin', slår Denis fast. Han markerte på steinen nøyaktig dato for forliset samt i hvilken avstand fra steinen båten befinner seg. Det er som om han tenkte på å komme tilbake eller på en eller annen måte nektet å anse båten som fortapt. 

Vi ser ikke båten. Slutten av mai - regntiden har allerede startet i Den Sentralafrikanske Republikk for uker siden. Alt er bare vann. Men Jeremie peker på et omriss, et punkt der ute hvor det er som om vannet støter på en hindring, og sier at det er der båten ligger. 

På tilbakeveien til Gourourou blir en motorsykkel med to militære hengende etter. Et skudd gjaller plutselig gjennom skogen. Stedets potensielle farer melder seg i bevisstheten: Landeveisrøvere, Selekaopprørere, krypskyttere ... Selv tenker jeg mytteri. Det viser seg imidlertid at den bakerste motorsykkelen fikk et teknisk problem, og siden det ikke er noe telefonnettverk og hornet deres ikke virker, skjøt de i luften for å varsle oss. Militære ... 

I fiskerlandsbyen Baguirgué

Hos kantonhøvdingen i Gourourou, på stoler i ring under et mangotre, prøver vi å få tak i fragmentene av den historien Émile Gentil har etterlatt seg i området. Hundreogseksten år har gått, ingen som kan ha sett ham er i live nå, men noen kan ha blitt fortalt noe av besteforeldrene sine. For en ekspedisjon av den sorten Émile Gentil ledet i 1899 kan vel ikke ha gått helt upåaktet hen? Og særlig ikke med en så dramatisk begivenhet som et forlis like i nærheten? 

De gamle snakker om 'de hvite', men har tydelige vansker med å skille de hvite fra hverandre - Émile Gentil og følget hans på 1890-tallet fra de som senere kom på 1920-tallet. De som kom på 1920-tallet gjorde et mye sterkere inntrykk, virker det som, fordi de drepte en gjenstridig landsbyhøvding og 'fraktet hodet hans til Frankrike.'

En høy mann har likevel fått tak i essensen av historien om Émile Gentil, og legger til interessant informasjon: Gentil gjennomførte to reiser, og på sin første reise hadde han allerede sett for seg å bygge ved Baguirgué. Han ville opprette en slags tilstedeværelse der - forskningsstasjon eller lignende. Problemet var at han hadde sett seg ut et hellig høydedrag. Voilà, det er derfor de hadde en ulykke, sies det; fordi de ville installere seg på et hellig sted. 

'Den ulykken var en brems for Gourourou', kommenterer Denis, som personlig mener at kolonialismen brakte utvikling til Afrika; 'hadde det ikke vært for den ulykken ville det ha vært mange ting her!' 

Denis ber brigadekommandanten skrive et brev til prefekten med en utlegning av misjonen. Kommandanten bruker lang tid på kladdingen og ber kantonhøvdingens sekretær om hjelp. Resultatet blir ganske bra - bedre enn hva vi hadde med oss - stemplet og signert. I Maro gir vi brevet fra brigadekommandanten til prefekten, som ganske sikkert vil overbringe det videre til guvernøren. 'Misjonen er fullført', sier alle. 

Som vanlig kastet jeg meg ut i det først og leser etterpå. Ett eneste ord om denne båten i Sarh, og jeg var på vei, fordi jeg hadde dårlig tid, kjempet mot regntid og vannstand. Men når jeg fordyper meg i materialet i ettertid ser det ut til at puslespillbrikkene ikke passer så godt sammen likevel. Tilhørte båten virkelig Émile Gentil? Etter å ha skummet den tre hundre sider lange boken hans, La chute de l'empire de Rabah, som ligger i fulltekst på internett, er jeg usikker på hvilken båt det er som ligger utenfor Gourourou. Det er nemlig ikke Léon-Blot, som fortsatte å navigere på Tsjads vannveier frem til 1945 og som nå befinner seg på et museum i Fréjus, Frankrike. Kan det ha vært en av de andre båtene i ekspedisjonen? Eller en båt med forsterkningene Émile Gentil ba om fra Øvre Oubangui til slaget med Rabah? Men hvordan kan Émile Gentil ha unngått å nevne forliset i den monumentale boken sin, som ellers er ganske detaljert, helt ned til vanskelige partier båten måtte forsere eller den siste sardinboksen mannskapet delte? 

Jeg kryper til korset - riktignok bare på telefon - til den fryktinngytende museumsdirektøren i Sarh. Han tekster i blokkbokstaver at båten tilhørte Émile Gentil, men ikke var Léon-Blot. Han oppgir ingen kilder. 

'I Afrika etterlater ikke historien spor', sier en lærer i Maro til meg. Her i Afrika hvor folk ikke dokumenterer, bare husker. Men hvor fortiden også virker så nær, fordi forholdsvis lite - hvis vi sammenligner med oss selv - har forandret seg. 'Å reise til Tsjad, kaste seg inn i dette enorme ukjente, så fullt av farer av alle slag', skrev Émile Gentil i sin 1902-bok; det virket forlokkende på 'den unge entusiasten som jeg var!' Hvor lett er det ikke å se for seg den unge franske marineoffiseren som tenker dette? Og som med interesse studerer pelikaner og traner, dirigerer bærere og senegalesiske skyttere på sin slitsomme tråkletur langs Sentral-Afrikas vannveier? 

Hundreogseksten år har kanskje gått, men Tsjad er fremdeles 'ukjent' og 'enormt', og elveeventyr i Sentral-Afrika har sin egen magi, nå som for 116 år siden. 

Kantonhøvdingen av Gourourou (t.v.) og kantonhøvdingen av Maro (t.h.).
Under troningsseremoni av førstnevnte

*Émile Gentil: La chute de l'empire de Rabah 1902:17

**På det tidspunktet hadde ikke Gourourou egen kantonhøvding, og området lå under kantonet Maro. 

Bittert suvenir

Når man oppholder seg i kortere eller lengre perioder i et land hvor man skiller seg ut fra majoritetsbefolkningen, utsettes man iblant for det en venn av meg kaller 'apementaliteten.'

Journalistene i Fredrikstadavisa trodde kanskje at de skapte en samfunnsnyttig og interessant debatt da de postet et bilde av muslimske turister fra De Forente Arabiske Emirater som ber under en gangbru i Fredrikstad, og deretter lot Norges (eller Fredrikstads?) nettroll gå løs på disse samme menneskene. 

For det første: Alle vi som har reist og oppholdt oss i muslimske land, vet at det generelt er uakseptabelt å ta private bilder av folk som ber. Det er nærliggende å tenke seg at denne spesielle gruppen slo seg ned under gangbrua fordi de ikke visste om noe annet sted i byen hvor de kunne praktisere religionen sin. Norge flyter ikke akkurat over av infrastruktur for praktiserende muslimer, som har noen veldig enkle og grunnleggende behov når bønnetiden nærmer seg: Vann, et rent sted å be, fred og ro.

Her tar man altså et bilde av mennesker som utfører en høyst privat handling, sannsynligvis uten å spørre dem om lov, og deretter eksponerer man dem for alt hetset enhver seriøs norsk publikasjonskanal burde ha visst at ville komme, tatt i betraktning den nett(u)kulturen som finnes i Norge i dag. 

Jeg er ikke så veldig kristen, teologisk sett. Men kanskje er det litt kristenkultur i meg likevel, for jeg husker en fin leveregel som stammer fra Bibelen: 'Du skal ikke gjøre mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg.' 

Ville vi ha likt å ufrivillig få våre sårbare øyeblikk eksponert i et land med en helt annen kultur - en kultur der vi uvilkårlig bryter en del tabuer og uskrevne regler - for så å bli utsatt for reaksjonene til den jevne idiot i vedkommende land? 

Hva med å skjerme våre gjester fra de ugjestfrie? Hva med å ikke stikke hånden - og spesielt ikke andres hender - inn i vepsebolet?

Noen bygger broer, og noen heller bensin på bålet. Noen skaper krig og noen skaper fred, og slik vil det alltid være. Poenget er at media burde vite bedre. La oss bare håpe at denne episoden forblir vår egen skamfulle hemmelighet og ikke deles videre av turistene som etter hvert kommer hjem fra det vi tross alt håper var en hyggelig ferie i Norge. For det er trist når slikt et kort besøk gir slike bitre suvenirer. Er det ikke?

Gjestfrihet i ørkenen, utenfor Faya, Tsjad

Festen som ikke var

Den ellevte august satte jeg stivpyntet kursen mot Nasjonens plass i N'djamena. Det var Tsjads uavhengighetsdag, den 55. i rekken. Tsjadiske flagg var stukket inn i alle flaggholderne langs hovedgaten Avenue Charles de Gaulle: Blått, gult og rødt. Butikkene var stengte, trafikken glissen. Alt var som det skulle være. 

Jeg steg av et stykke før Nasjonens plass. Jeg hadde stålsatt meg til å bli ropt til og omdirigert av bryske soldater som forteller meg at det er forbudt å gå der jeg går. Men det skjedde ikke. Da en brannmann i uniform hilste på meg, benyttet jeg anledningen, føre var, til å spørre om passasjen var åpen: 'Passasjen er åpen', svarte han. 'Du er fri. Presidenten er i Abeche!'

Visst var jeg klar over at feiringen for første gang i historien var flyttet til Abeche, åtte hundre kilometer unna hovedstaden, nær grensen til Sudan. President Idriss Déby, statsråder og andre viktige personligheter hadde alle forflyttet seg. Men jeg hadde forventninger om i det minste å se en liten militærparade i N'djamena. Noen fanfarer, et par trommeslag, quelques têtes, 'noen hoder.' Vi skulle vel ha en militærparade? Borgermesteren ville vel i det minste komme?

Men det er virkelig ingenting på Nasjonens plass - ingen utenom de vanlige politimennene som opprettholder lov og orden rundt N'djamenas mest kjente landemerke. I tillegg til et par uvanlige militære som skuler mot den glisne trafikken. Kanskje offentlige plasser står ekstra i fare for å bli utsatt for hærverk på uavhengighetsdager? Er de redde for den store globusen av stål og den kommunistisk utseende statuen av en mann og en kvinne foran et V-tegn?  Men jeg tror ikke det, heller. Hærverk er så uvanlig i Afrika. 

Staten har hardnakket påstått at flyttingen av festen var et tilfeldig innfall. Folk flest tror noe annet. Tsjad ble angrepet av Boko Haram for første gang i år - i februar i grenseområdene mot Nigeria, og i juni og juli i hovedstaden selv. Uavhengighetsfeiringen har aldri blitt flyttet til andre byer før i de 55 årene siden Tsjads uavhengighet - det er feiringen av Frihetens og Demokratiets Dag (som markerer president Idriss Débys kommen til makten 1. desember 1990) som har pleid å rotere fra by til by.

Å samle tusenvis av mennesker på ett sted til en bestemt tid i hovedstaden var naturligvis det siste myndighetene ønsket gjøre når Boko Haram bare uker tidligere hadde gjennomført tre angrep på henholdsvis den sentrale politistasjonen, politiskolen og det sentrale markedet.

President Idriss Déby uttaler følgende til pressekorpset i Abeche når han får spørsmål om hvorfor festen er flyttet: 'Dette er et spørsmål jeg overhodet ikke forventet meg (...). Jeg kunne ha valgt en annen by, som Mondou, Sarh eller til og med Amdjarass (...). Abeche er en av Tsjads store byer, det er den nest mest folkerike byen etter N'djamena. Historisk må man også anerkjenne at Abeche har vært hovedstad i kongeriket Ouaddaï. (...) Voilà, det er derfor vi har valgt den. Men i morgen kan det kanskje være en annen by. Flyttingen av uavhengighetsfesten har begynt, og kommer til å fortsette. 2016-jubileet vil bli feiret i en annen by. Det finnes ingen annen grunn enn den jeg har nevnt.'*

Hvorfor vil ikke myndighetene innrømme at de flyttet festen av sikkerhetsmessige årsaker? Kanskje fordi det er som å innrømme et nederlag - at Boko Haram dikterer mer enn man noensinne trodde var mulig den gang man tok opp kampen mot sekten. Å forflytte seg åtte hundre kilometer østover kan fort virke som en type retrett, selv om det var hensynet til allmennheten - vanskelighetene med å ivareta sikkerheten på et stort arrangement i en allerede rammet by - som lå bak. Det er verd å nevne at man i tsjadisk krigerkultur aldri må bli såret i ryggen - det betyr at man var på vei til å flykte. Så er det rart at de ikke sier det? Alle vet det, uansett. Folk er redde.

Idriss Déby benytter uavhengighetsdagen til å si noen ord om Boko Haram: 'Krigen vil ikke være lang, den vil være kort. Åpenbart handler det om å ikke senke årvåkenheten, om å ikke gi Boko Haram, som sikkert vil gå for kamikaze-aksjoner, frie tøyler.' Han gjentar poenget flere ganger under spørsmålsrunden: 'Jeg er ikke blant dem som sier at krigen vil være lang (...). Den vil være over innen slutten av året. (...) Det som gjenstår, er å unngå at individer transformerer seg til kamikazer for å føre det man kaller en asymmetrisk krig, som bringer lidelse.'**

Jeg, den antagelig eneste som kom stivpyntet til Nasjonens plass i dag (tsjadere er kanskje ikke så ivrige på dette som turister), besøker en venn som bor ikke langt unna. Pastis, brus og kokte egg - det ble en liten fest likevel. Vi ser feiringen i Abeche på direktesendt tv. Stridsvogner, militære i endeløse kolonner og politimenn i beskyttelsesbukser som lar seg bite av politihunder. 

Festen som for første gang på 55 år ikke fant sted i N'djamena er en av de mange små tingene som viser at situasjonen i Tsjad er annerledes nå enn for bare ett år siden.

Omtrent slik kom jeg til Nasjonens plass
(skilt foran skjønnhetssalong, N'djamena, Tsjad)

* L'Info 13-16.08.2015:4
** Ibid.

Excellence Monsieur le Ministre

Da jeg kom til ukjente Tsjad for ett år siden, på det som skulle være en enkel gjennomreise på veien til Sør-Sudan, ville jeg neppe ha trodd at jeg ett år senere skulle knote ned et brev til den tsjadiske innenriksministeren der jeg nærmest på mine knær ber om å få innvilget seks måneder til i dette landet. Hvordan ble gjennomreisen til ett år? Hvorfor er jeg blitt så glad i Tsjad, dette lite omtalte landet i midten av Afrika? 

Det er mange grunner, men den viktigste er kanskje denne: Tsjad er veldig ekte. Veldig gjestfritt og veldig ekte. Føy til unikt. I hvor mange land kan du se nyfakkede landeveisrøvere stilt opp på rekke og rad mens våpnene deres triumferende holdes opp i været? Leke med ungene til unge sultankoner og guvernørfruer som prøver å ta artium? Inviteres til troningsseremonier? Se elleve tusen bøfler? Og av 365 netter helt utilsiktet tilbringe bare én natt på hotell?

Men ett år under turismeflagget får enkelte spørsmål til å melde seg hos myndighetene, som i Afrika ofte tror at alt er for noe, gjerne for noe annet enn det du sier, og ofte for noe utbyttende. 

Det hele begynte med politimesteren i Sarh, som spurte meg ut på et mørklagt kontor (det var ikke strøm på det tidspunktet) mens han hele tiden holdt en lommelyktstråle i ansiktet mitt. Hva er min 'interesse' i all denne reisingen? Har noen sendt meg hit? (Dette spørsmålet dukker opp flere ganger og i ulike former.) Har staten sendt meg? Hvilket (statlig) departement tilhører jeg? Når jeg kommer hjem, hvem vil jeg rapportere til? Hvor har jeg pengene fra? Det er ikke første gang vi har et slikt avhør, men mens det første avhøret i april endte med at politimesteren lo og sa 'Greit, jeg skal gi deg visum for at du skal fortsette å oppdage verden', ender det nå med at han sier 'Vi vet ikke hva du gjør her' og pålegger meg å reise de åtte hundre kilometerne til hovedstaden N'djamena for en ny forlengelse. Noe jeg dagen etter gjør, tross en lei øyekatarr; pakket og omstilt i all hast.

På vei inn i Saharaørkenen, mellom Mossouro og Salal

Den sentrale politistasjonen i N'djamena ligger ikke langt fra presidentpalasset, og sikkerheten har blitt streng etter at Boko Haram gjorde sin fryktede entré i hovedstaden denne regntiden. Du må gjennom omhyggelig kroppsvisitering og bagasjekontroll før du slippes inn i de indre gemakkene fulle av muggskader, papirbunker (datamaskiner er sjeldne her) og visdomsord skrevet på papirlapper på veggene.

Obersten som viser seg å herske i visumseksjonen stiller, akkurat som politimesteren i Sarh, spørsmålstegn ved det lange oppholdet mitt i landet. Etter hans mening bruker ikke turister så mye som ett år i et land, for så å be om seks nye måneder. 'Du driver en form for forskning', mener han. 

Obersten har på en måte rett. Men jeg kan ikke kalle forskning det som ikke vil munne ut i en vitenskapelig publikasjon. Jeg forsket i Sør-Sudan. Ikke i Tsjad. Her er jeg på reise. Vi kan kalle det et selvutdanningsprosjekt. Læring. Men ikke forskning. (At jeg blogger bør jeg absolutt ikke fortelle om på politistasjonen - selv om Tsjad ikke er det mest paranoide landet i Afrika husker jeg godt hvordan jeg kunne ha bitt av meg tungen den gangen ord om bloggen glapp ut av meg i Dyreoppdrettsdepartementet i fjor. I Afrika er det best å ikke risikere den mistenksomheten og mistilliten som hefter ved det 'å skrive.' Og i og med at bloggingen bare er en hobby synes jeg ikke det er nødvendig å informere om den, heller.)

For obersten er ikke læring eller selvutdanning eller det at jeg 'liker Tsjad' grunner gode nok. Obersten konkluderer med at han ikke vil gi meg et nytt visum med mindre han er instruert av innenriksdepartementet. Realt nok.

Det er i denne typen situasjon at man mobiliserer kontaktene sine. 'Jeg redder deg, du redder meg', som en goranvenninne pleier å si. Responsen er overveldende: 

Guvernøren av Sila (som det har kommet meg for øre at fremdeles spiser havregrøt, etter at jeg introduserte denne matvaren for ham i mars), ringer direktøren for immigrasjon på den sentrale politistasjonen i N'djamena og legger inn et godt ord for meg. 

Direktøren av menneskelige ressurser i Innenriksdepartementet, tidligere prefekt i Bol, som jeg møtte på reise, tar meg til innenriksministerens generaldirektør, som er som en viseminister.

Generaldirektøren ber meg i sin tur skrive 'et brev' til innenriksministeren. 

En venn ringer og tipser meg om at generaldirektøren av turismekontoret er en 'nær venn' av generaldirektøren for politiet. 

To politimenn møter meg utenom arbeidstid for å gi meg råd og støtte. 

En kjent vitenskapsmann retter brevet mitt til Excellence Monsieur le Ministre for franske ordfeil. 

Best, eller verst, av alt: En venn i en flyktningleir i sørøstlige Tsjad organiserer en journée de la prière, bededag, og forteller meg om det når det allerede er et fait accompli. Han har kjøpt en sau, tjuefem kilo sukker, tjuefem kilo ris, melk, tomat, salt samt brennved, og betalt kvinner for å tilberede et festmåltid. 'Det er imamen som har anbefalt meg dette for at du skal kunne få visumet ditt. (...) Vi vil dele ut [dette] i moskeen. Folk vil be og resitere Koranen hele dagen for å lette oppgaven din med å få visum. Og det vil virke, inshallah.'

At folk i en flyktningleir skal be hele dagen til Gud om at jeg skal få visum, det er helt utrolig! De skulle naturligvis ikke ha gått til så drastiske skritt som å kjøpe en sau, men dette er Tsjad, rausheten er så stor at det iblant gjør oss som kommer på besøk helt ordløse. Og sacrifices er en del av hvordan folk påvirker omstendigheter og utfall i sin favør her - den guddommelige faktoren man benytter seg av når man vil vippe vekta.

'Nå kommer alle til å tro at jeg er sultanen' - med Bakhid foran sultanpalasset i Gos Beida, Tsjad

Alle disse anstrengelse - og kanskje var det la journée de la prière som var utslagsgivende, for alt jeg vet - fører til resultater. Direktøren for immigrasjon på politihuset hadde allerede sagt ja til å gi meg tre måneder etter å ha snakket med guvernøren av Sila. Men brevet signert av viseinnenriksministeren, som svar på mitt brev til Excellence Monsieur le Ministre, instruerer generaldirektøren av politiet til å gi meg hele seks måneder. Og viseutenriksministeren er alle politimenns og politimesteres overordnede. Saken er så å si løst. 'Jeg redder deg, du redder meg.' Det har virket som et klokkeverk. 

Så helt enkelt er det likevel ikke, viser det seg, selv med et brev fra viseinnenriksministeren. Etter Boko Haram-angrepene i juni og juli (et av dem på denne selvsamme politistasjonen) er politiets nerver naturlig nok på høyspenn. De går faktisk til det skritt å sjekke navnet mitt hos Interpol. Den vanskelige oberst Adam, som jeg har funnet ut at han heter, insisterer hardnakket på at jeg må ha skjulte, skumle hensikter. 'Ett år i landet. Du driver en form for forskning.' Han presser meg så hardt at jeg til slutt gir etter. 'Kanskje opplevelsene mine i Tsjad en dag blir til en bok', sier jeg og slår ut med armene, 'og hvem vet', legger jeg vågalt til, 'kanskje De vil være i den!' Oberstens harde ansikt sprekker opp i et smil: 'Den veldig slemme obersten!' sier han med et ikke uhumoristisk glimt i øyet. 'Nettopp', sier jeg. 'De nektet å gi meg nummeret Deres, ikke engang navnet... Men jeg har funnet ut navnet Deres likevel!'

'Hvem ga deg navnet mitt?' spør obersten. 'Det er ulovlig!'

Med misseriya-folket i Grand Sido-departementet

Siste sprell gjør han når jeg ber om multippel entré. 'Hva skal du med multippel entré?' lurer obersten. 'Dra til Kamerun, for eksempel', sier jeg (best å ikke nevne Sudan). 'Nei, nei, nei', sier obersten med en oppgitt mine over denne stadig mer mistenkelige turisten. Og legger til: 'Multippel entré, det kommer an på oss, om vi vil gi det til deg eller ikke!' Han har fått meg ned på knærne igjen. 'Oberst, vær så snill' - jeg leter etter ordene - 'det er ikke bra', plumper jeg til slutt like godt ut med. 'C'est des caprices!' 

Han ler fornøyd over ordet 'caprices', nykker, og stemningen løser seg opp. 

'Giftet du deg i Bongor eller i Sarh?' spør han idet han skriver ut visumet mitt. 

'Det er landet jeg elsker', sier jeg, og greier å avholde meg fra å si noe mer. 

Vi går gjennom en korridor i retning immigrasjonsdirektørens kontor. På veien er det en mann spør om sin dossier, sak, og oberst Adam svarer muntert, 'Avslått!' Han er en sånn type som finner en spesiell glede i å utstede avslag. Det eksisterer en del sånne personligheter på kontorer rundt om i verden. Byråkratens lille makt - kontorets små gleder. Som kanskje får noen lukkede konvolutter til å vandre, også, for alt jeg vet.

En mannlig sekretær stempler visumet mitt og overrekker meg passet med det jeg har inntrykk av at er den største motvilje: 'Du får ministeren til å skrive brev for deg!' sier han anklagende, mens 'det får være måte på!' blir hengende uuttalt i luften.

Det er naturligvis et problem at mennesker er så mye sterkere enn systemet i Tsjad og hele tiden overstyrer det. Hva med et system der hvem du kjenner eller hvilken godvilje du vekker hos administratoren, den såkalte ansiktsverdien din, ikke betyr noe som helst? Der loven alene hersker? Tsjad er så uendelig langt unna et slikt scenario! 

Først når jeg får passet ser jeg hvilket visum jeg har fått. Oberst Adam har gitt meg nøyaktig det jeg hele tiden ville ha: Seks måneders multippel entré. Kanskje han ville sikre seg en hyggelig omtale i den fiktive fremtidige boken min, tross alt. 

Og da ligger veien åpen for seks nye måneder i dette spennende sentralafrikanske landet. Mahmoud, generaldirektør for det tsjadiske turismekontoret OTT, introduserer meg stolt for sine høytstående venner på denne måten heretter: 'Dette er en norsk turist som har tilbrakt over ett år i Tsjad!' Seier for Mahmoud og alle som prøver å vise at Tsjad er et helt ok land klar til å ta imot en horde av turister. De aller fleste tsjadere tar nemlig den elsken du har lagt på landet deres som et personlig kompliment. Hadde det vært opp til dem skulle du ha fått statsborgerskap og blitt værende hos dem én gang for alle, og i mellomtiden er du en høyst velkommen gjest.

Er det da noe rart at reisen stanset opp i Tsjad for et langt øyeblikk - og mer enn som så?

Med handelskvinne (toubou) i Bardaï