søndag 7. desember 2014

Vanskelighetene med å spare noe i Afrika, særlig penger

En amerikansk hjelpearbeider fortalte meg en gang at han hadde lest at så mange afrikanske språk ikke har noe ord for 'fremtid.' Han var ikke i stand til å fortelle meg hvilke språk det dreide seg om, så jeg skal ikke uten videre ta påstanden for god fisk. Men det skulle ikke forundre meg om det stemte.

At afrikanere ikke tenker på fremtiden er naturligvis en generalisering som ikke kan være sant for alle og enhver - men det synes å være sant i veldig mange tilfeller. Mange lever virkelig som om de kan dø i morgen. Når de har penger, bruker de dem opp, rubbel og bit. En ung beninsk mann sa følgende til meg idet han skjenket skummende øl i glassene våre i en maquis ved Guineabukten: 'I Afrika vil folk bruke penger. De vil bruke opp pengene før de dør. Livet i Afrika er kort. I Europa lever dere til dere blir gamle, gamle, men her dør folk unge ....' Ergo ingen grunn til å spare på noe, utsette noe, eller gjøre for mange kalkulasjoner! Lev heller livet, riv i og gjør glad, for ingen vet bedre enn afrikanere at livet er kort. 

Afrikanere kjenner ikke til jeg-betaler-for-meg-og-du-betaler-for-deg, i hvert fall ikke når de går ut sammen. Folk er sjenerøse og betaler for hele middagskalaset med stolthet, selv om de kanskje vil være helt blakke i morgen. Når de insisterer på å spandere på meg, blir jeg ofte betenkt. Har de råd til dette, tro? Det er likevel best å akseptere, og så spandere på vedkommende en annen gang. Når folk tilbyr deg noe i Afrika, vil de som regel virkelig at du skal ta imot. Likevel kan ikke vi vestlige slappe helt av når vi blir drysset gaver på av folk i den tredje verden. Min tsjadiske venn Hassan satte ord på følelsene mine da han sa om den (tilsynelatende) bekymringsløst spanderende Afrikaneren og bekymringene dennes spandabelhet skaper i den vestlige resipienten: 'Han har ingen forpliktelse til å gi deg et måltid - men han har en forpliktende til å gi et måltid til familien sin!' Dét er nettopp stedet der skoen trykker. Unger, kone(r), hus, utdanning; du håper at han har prioritert disse områdene først, men av erfaring er du ikke helt sikker. For du har tross alt sett flyktninger kjøpe telefonkort i stedet for mat, folk i ørkenen som vasker føttene sine med de siste dråpene av drikkevann, og en Maslows behovspyramide som iblant virker helt snudd på hodet i Afrika. Tvilstanker surrer rundt i hodet ditt når du som vestlig er tilskuer til gode øyeblikk - og ser at afrikanere, i forhold til hvor fattige de er, sånn statistisk sett i hvert fall, også kan være sjokkerende ekstravagante. 

I Afrika sparer du ikke, forteller Hassan meg. Du legger ut mens du går, for å bli gitt tilbake en gang i fremtiden. Men det virker ikke hundre prosent ... Og det at det ikke virker hundre prosent, samt at det skaper ansvarsløshet hos noen, gjør at det etter tsjaderens mening 'ikke er noe bra system.'

Selv har Hassan blitt påvirket av Belgia, hvor han bodde i sju år: Han må vite at han har penger de neste seks månedene. De neste seks årene kan han ikke garantere for, men de neste seks månedene er i boks. Han kan ikke forestille seg å en kveld komme hjem til kona og den lille sønnen sin og fortelle dem at 'I dag har vi ingenting å spise.' Det må være noe av det verste som kan skje. Og Hassan gjør så mange grep han kan for at det aldri, aldri, aldri skal skje. 

Tsjaderen betror meg at han frykter fattigdom. Før han dro til Belgia, bekymret han seg aldri. 'Jeg stolte på den afrikanske solidariteten', sier han. Men nå... Nå er han en familiemann. Nå har han et ansvar. Det er som om han under sine sju år i Europa spiste av Kunnskapens Tre, så ned et stup, fikk høydeskrekk. Plutselig har han et behov for å planlegge, vite, ha noe å falle tilbake på. Han har blitt litt som oss. Litt mindre afrikaner. 

Sparer du i Tsjad, blir du kalt 'nasara.' Ordet for hvite mennesker. I Haiti kalles du kanskje en 'bounty', etter Bounty-sjokoladen med kokosfyll, brun utenpå men hvit inni, altså villedende afrikansk å skue men skuffende hvit å ha med å gjøre. Å være en 'nasara' eller en 'bounty' er ikke akkurat komplimenter, må tilføyes. Du er rar, innesluttet, kalkulerer for mye, spanderer aldri uhemmet på noen, slår av telefonen når du vil være i fred, later som om du ikke er hjemme når folk ringer på døren din om natten. Folk kan ikke regne med deg, og du som reserverer alt for den lille kjernefamilien din, i stedet for å gå med på at hele storfamilien har rettigheter i din suksess, du bryter noen viktige regler, noen viktige tradisjoner, og folk synes ikke at du er noe grei. Går det nedenom og hjem med deg til slutt, synes de at du fikk som fortjent. Å dele er også å investere. Deler du ikke med noen, vil ingen heller dele med deg!

Det er kanskje ikke gloriøst å være en som sparer. Men det at man aldri kan spare noe har også sine problematiske sider. I N'djamena betror en sentralafrikansk diplomat meg at han har et pengeproblem og at leppene hans 'ikke har smakt en Gala [tsjadisk øl] på tre dager.' Det er ikke det at han ikke har en bra lønn - bedre enn de fleste - men snarere det at han har hjulpet så mange i løpet av måneden. Nå trenger han selv hjelp med å komme seg til og fra jobb. Og det er meg han har pekt ut til å sørge for at han får en Gala å leske leppene med og bensin å helle på mopeden inntil lønningsdagen kommer (og den vet man ikke lenger helt når kommer, når man jobber for den sentralafrikanske staten - nok en grunn, sukker jeg innvendig, til å være litt sparsommelig!). Jeg gir ham en titusenfrancseddel og rømmer derfra så fort jeg kan. Jeg synes at han skulle være i stand til å ta vare på seg selv, voksne mannen, diplomaten, og heller si nei når han ser at pengene ikke vil vare ut måneden med et gitt forbruk. Og Gala? Hadde det enda vært mat han ba om...

Min svensknorske venninne oppvokst i Niger sa om hausaene, folket i Zinder, at 'De er flinke til å investere, men dårlige til å forvalte.' Jeg tror hun traff spikeren på hodet ikke bare angående hausaene, men mentaliteten i mange deler av Afrika generelt. 

Men kanskje er det spandabelheten som gjør livet i Afrika vakkert? Man vet jo virkelig ikke hva fremtiden vil bringe av inflasjon, devalueringer, regimeskifter og urettmessig frysing av bankkontoer, sykdom, død og gledesdrepende sharialover. Men man vet hva man har i lommen i dag. Og hva man kan bruke det til. Jeg tror aldri jeg blir så sjenerøs som afrikanere - med mindre jeg blir rik - men dette betyr ikke at jeg ikke beundrer dem, også, deres måte å se penger på, som noe som kommer og går og som du alltid er villig til å trekke opp av skjortelommen, uansett hvor slunken, som en del av en stor gest.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar