lørdag 6. desember 2014

Til seters og gjøre seg fet: Lettere sagt enn gjort

Vi kan ikke stikke det under stol: Noen av kuene i Afrika er døden nær av sult. Som reisende gjennom Burkina Faso og Niger mot slutten av den tørre sesongen har jeg sett kveg på sitt aller magreste. Nå ved slutten av regntiden, da gresset er på sitt grønneste og kuene på sitt feteste, kan alt det der virke som en vond drøm, men etter hvert som sesongene snur begynner det igjen: Sulten, og pastoralistenes stadig vanskeligere kamp for å mate dyrene sine. 

Når jeg viser frem de åtti fargebildene av prinselige, kongelige og borgerlige norske kuer er det særlig én kommentar som går igjen: 'De er fete.' Dette er den vanligste komplimenten kuene våre høster. 'De spiser bra.' 'Det er som om noen har blåst dem opp med pumpe.' 'Vi ønsker at våre kuer også skal være slik!' Kompisen min Kevin i Irak har skrevet, 'I imagine the Norwegian Red does look a bit swollen compared to the skinnier local versions', og han har absolutt rett, bortsett fra at jeg ikke hadde trodd at våre kuers velføddhet skulle bli det alle afrikanske pastoralister primært festet seg ved. Jeg tenkte i alle fall ikke på dette da moren min og jeg tok bildene - 'oi, den kua var fet!' Vi tenkte mer på farger der vi krøp under elektriske gjerder på Solberg eller kjørte til bondegårder i Lommedalen, og på okser, at vi måtte få med oss noen okser også.

Nomader, Tala, Tsjad

Vegetasjonen på de norske bildene får naturligvis sin andel av kommentarene, som forklaring på kuenes imponerende magemål. Veterinæren på kvegmarkedet Tourakou (Niger) kommenterte at 'Det er som om dere alltid har regntid.' Mens en mann på et kvegmarked i Moussoro (Tsjad) sa at 'Kuene deres er som fisk - de kan ikke leve uten vann!' Når folk bemerker det grønne gresset på bildene og det at kuene våre 'alltid' har å spise, forteller jeg dem at selv om vi ikke har noen tørketid i Norge, så har vi noe sammenlignbart, nemlig vinter. Mens bønder i Europa har løst matmangelen om vinteren ved å lagre høy, har pastoralister i Afrika løst matmangelen i tørketiden ved å bevege flokkene til andre beitemarker. Peul- eller fulanifolket fører en av de mest ekstreme nomadetilværelsene i Afrika og beveger seg ofte tusenvis av kilometer og på tvers av statsgrenser i jakten på beite. Andre som ikke nødvendigvis trenger store beiter forflytter seg i mindre skala til nærliggende wadi-er, elver og vannhull. Motsatt vandrer pastoralistene til tørrere områder i regntiden for å unnslippe tsetse-fluer og regnrelaterte kvegsykdommer. Disse urgamle bevegelsene av folk og fe - kalt transhumans - er imidlertid nå stadig mer vanskeliggjort av jordbruk, statsgrenser, og til en viss grad sikkerhetsproblemer, slik for eksempel Boko Haram hindrer pastoralistenes forflytning til nordøstlige Nigeria i disse dager.

I Niamey i juni, når alt tørster og skriker etter vann, tar jeg taxi sammen med to medlemmer av peul-folket til kongedømmet Lamorde Bitinkodji på den andre siden av Niger-elven. Vi stiger av ved noen tørre risåkre som ikke dyrkes før i regntiden, og som kveg gresser på. Gresser og gresser ... 'De spiser dette fordi de ikke har noe annet å spise', sier Amadou, en ung geologi- og dyreoppdrettsstudent. Noen brunsvidde, avkappede tuster er alt som er igjen av avlingen.

Beitemarker i kongedømmet Lamorde Bitinkodji, Niger

Før var det noe igjen for kuene å spise etter avlingen, forteller Amadou. Jordbrukere og pastoralister levde i symbiose. Men nå avler jordbrukerne alt, absolutt alt, for å selge det. Kommersialisering har gjort dette. Amadou mener det er uunngåelig at dyreholdet i Afrika moderniseres. Pastoralister må drive et minimum av jordbruk for å sikre mattilgangen til dyrene sine i den tørre sesongen. Nomadetilværelsen bør stoppe. Den er en ting av fortiden - den tiden da fruktbare områder ennå var ubebodde.

Her på kontinentet har man vært vant til å se på kvantitet, ifølge Amadou. Om du har to hundre hoder, så gir det deg status. Men den unge studenten mener at det er bedre om folk har færre kuer og tar godt vare på dem, enn mange som de ikke greier å fø. 

Det er lite beite i Niger. Folk tar av og til dyrene sine til nasjonalparken W sør i landet, selv om det er forbudt. Dyrene er magre. Men selv når en ku er døende, så greier ikke eieren, fulanien, å drepe den, forteller engelskstudenten Diallo Ibrahim der vi har slått oss ned i skyggen av et tornetre sammen med noen gjetergutter på ti-tolv år som har skrepper over skulderen og blå tatoveringer i ansiktene. Amadou forteller at peul-folket verken selger eller slakter dyrene sine med lett hjerte: 'Vi driver med dyrehold for å leve, ikke for å selge', sier han. 'Visjonen er ikke den samme som hos dere. Kua er en kompanjong. Man slakter bare kveg ved de store høytidene, som tabaski, ramadan og bryllup. Hvis det ikke er noen fest ... Å stå opp en morgen og bestemme seg for å slakte ei ku ... det er utenkelig ...' Både Amadou og Diallo Ibrahim rister på hodene ved tanken.

Kvegmarkedet i Belayara, Niger

I Fada N'Gourma i Burkina Faso driver en peulfamilie likevel med en spesiell type forretning siktet inn mot det enorme kjøttmarkedet Nigeria. De har en innhegning med kuer som de har kjøpt utmagrede og nå feter opp for å selge. En utmagret ku kan koste sytti-åtti tusen franc (mellom ni hundre og tusen kroner), men når hun har fått tre måneder på seg her og blitt fødd bomullsfrø, høy og iblant mais, og kommet i form, kan de selge henne for hundreogfemti tusen (nærmere to tusen kroner). De peker på ei hvit ku som var utmagret da de kjøpte henne: 'Nå vil folk løpe etter henne på markedet.' Hun har fått være i ro i skyggen av et flamboyant-tre med knallrøde blomster og bare spise og spise. En svart ku bak henne er ennå skummelt tynn, og hvis hun legger seg, kommer hun seg ikke opp igjen uten hjelp. Men også hun vil komme til hektene. Det er denne formen for dyreoppdrett denne familien bedriver - de forbedrer det som er. Innhegningen ved siden av huset deres i håndpåklasket leire gir et siste spisegilde for dyrene som til slutt vil stues på lastebiler og sendes som slakt til Afrikas mest folkerike land, Nigeria. 

En av kuguttene på kvegmarkedet, Bouba, en mossi med stokk i hånden, sier at folk foretrekker å fø opp okser med innkjøpt fôr hvis de ikke har nok til alle, siden det er okser som selger. 'De fete oksene selger vi, og de magre kuene spiser vi selv', smiler han selvironisk.

En gang vi har snakket om horn og pukler (det finnes selvfølgelig mange typer) og Bouba følger meg hjem over fotballbanen som gjør at hele dette området i Fada N'Gourma kalles Brasil, under den tynne månen, stjernene, forteller jeg ham hvorfor jeg liker å høre om kuer her. Det er jo ikke for å drive med husdyrhold, som noen tror. Jeg liker rett og slett det at hver ku er viktig. 'Hos oss er det ikke nødvendigvis slik', legger jeg til. 'For noen er kuer kanskje bare et tall.' 'Og hos dere er de bare inne?' lurer Bouba. 'Nei, ikke bare', sier jeg.

Egentlig vet jeg lite om hvordan intensivt dyreoppdrett foregår i Vesten, for de viser oss ikke mye - og kanskje vi ikke spør mye, heller. Kanskje vi egentlig ikke vil vite. Kuer på tradisjonelle bondegårder har det nok ganske bra, men generelt har jeg en vag, uggen følelse av at kjøttindustrien i Vesten ikke er pen å se på. Vi knytter oss til kjæledyr og kjemper for ville dyr, men neglisjerer bruksdyr, de som for de fleste bare er ei pølse på supermarkedet.

Bouba forstår hva det er jeg vil si. 'Her er det i hvert fall med følelser', sier han oppriktig.

Medisinering av syk ku, Kajlani, Tsjad

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar