søndag 28. desember 2014

Jakten på Miss Tibesti

En sen kveld stanser to møkkete, støvete biler utenfor guvernørbygningen i Bardaï i Tibesti, en fjellregion nord i Tsjad på grensen til Libya. De tilreisende får mat, te, gassopphetet vann å vaske seg i, madrasser å sove på, tunge tepper mot fjellkulda - i likhet med alle utslitte delegasjoner fra hovedstaden som greier å kreke seg hele den lange veien hit. Men jeg blir overrasket når jeg hører hvem de er og hva de er kommet for: Det er Miss Cinquantenaire (Miss Femtiåring - kåret i forbindelse med Tsjads femtiende uavhengighet) og teamet hennes som er kommet for å finne noen som kan representere denne avsondrede, krigsherjede, minebelagte, men slående vakre fjellregionen i konkurransen i N'djamena om å bli Miss Tsjad. 

Min umiddelbare reaksjon er ikke åpenarmet. Kroppsfiksering har jo blitt en sykdom i Vesten, og skjønnhetskonkurranser er neppe med på å gjøre kvinner noe tryggere på utseendet sitt (selv om det naturligvis er hyggelig for den kvinnen som vinner). Så har skjønnhetspresset kommet hit til Tsjad også! tenker jeg med meg selv. Jenter og kvinner er visst objekter uansett hvor i verden de befinner seg ... 

Men det går ikke lenge før jeg begynner å gå gjennom alt jeg har latt meg forundre over når det gjelder skjønnhet i Afrika. Det er jo sant at afrikanere, mange av dem, synes å ha et annet forhold til kropp og skjønnhet enn vi vestlige. 'Er det sant at europeiske kvinner er redde for å bli gamle?' ble jeg spurt en gang i Mauritania. 'Er ikke mauritanske kvinner redde for det samme?' lurte jeg. 'Nei!' - de lo nesten ved tanken, for jo eldre du blir, jo heldigere er du jo. Og min tunisiske venninne Hajer studerte fornøyd sine grå hår i speilet. 'Menn begynner å respektere meg', sa hun. 'Det er deilig!'

Her finner du kvinner som ikke er redde for å bli gamle, kvinner ikke er redde for å bli tykke ... Les bare sex-scenene i den egyptiske nobelprisvinnende forfatteren Naguib Mahfouz sine bøker: fett på fett som jublende avdekkes. Skjønnhetskonkurransen blant djermaer ved slutten av innhøstingen i Niger er det visst bestandig ei stor dundre som vinner, og premien hennes er mer mat, for å opprettholde skjønnheten. I Afrika finnes det dessuten urgamle skjønnhetskonkurranser for menn. Wodaabe-menn i Niger som friserer håret i lange fletter, maler ansiktene gule, sverter øynene og leppene og danser i timevis for å fremheve nettopp skjønnheten sin ... foran kvinnelige dommere! 

Oppfattelsen av skjønnhet er universell, mener noen. Jeg mener at det er den ikke. Heldigvis. Jo mer jeg reiser, snakker med folk, og får utpekt skjønnheter i ulike kulturer, jo mer ser jeg sannheten i ordtaket 'Beauty is in the eye of the beholder'. 

Så en missekonkurranse i Tsjad er kanskje ikke så galt, tross alt. Men Miss Cinquantenaire er ikke sikker på om hun vil finne noen kandidat i Tibesti. 'Jeg er ikke sikker', sier hun og vender håndflatene mot himmelen, som om hun har gjort sitt ved å presentere seg her og resten ligger i Den Allmektiges hender. 

Vi vet alle at touboukvinner - for toubouer er den dominerende etniske gruppen i Tibesti - er sky og ofte skjuler ansiktene når de snakker. 'Det er et tabu for dem', sier departementutsendingen for kultur, ungdom og sport som er Miss Cinquantenaires lokale allierte i jakten på Miss Tibesti. 'Religionen tillater dem ikke å delta', istemmer en kvinnelig IOM-ansatt. Å vise seg frem foran menn, å gå i selskapsantrekk med blottede armer ... I fjor var det ei jente bosatt i N'djamena (mye enklere) som ble kåret til Miss Tibesti. Men i år har komiteen bestemt seg for å lete i selve regionene. Miss Cinquantenaire har traversert ørkenen i bil, ikke spist på to dager, og opplevd å få hjertet i halsen ved synet av et endeløst, mennesketomt Sahara uten holdepunkter: De kom ut av kurs fordi de ikke kjente veien, to hundre kilometer i retning Niger, og det var lovbrytende gullgravere som til slutt satte dem på rett spor igjen. 

'Kanskje det er lettere å rekruttere en kvinne som er gift', foreslår jeg: 'Gifte kvinner har jo ofte mer frihet enn ugifte.'

'Vi aksepterer ikke gifte kvinner', sier Miss Cinquantenaire. Kriteriene er at du må være ugift, ung (mellom 17 og 24 år), kunne snakke arabisk og fransk, ha en grunnskoleutdanning. Du må også være minst 1.70 høy. Og du må ikke ha bleket huden.

Bleking av huden er dessverre ganske utbredt i Tibesti, fordi ideen om skjønnhet i denne delen av verden er at man skal være lys, så lys som mulig. 'Bleker dere ikke huden i Norge?' spør Miss Cinquantenaire. 

'Hos oss er det ingen som vil være hvite, alle vil være brune', sier jeg. 'Det finnes til og med injeksjoner for det!' 

Miss Cinquantenaire ser mildt sagt himmelfallen ut.

'Vi kvinner er de samme overalt', påstår jeg; 'vi har ingen selvtillit, vi vil alltid være noe vi ikke er.'

Hun nikker ettertenksomt. Tenner en leirkrukke med bukhur, røkelse, og stiller seg over den for å parfymere klærne. 

Noen jenter har likevel presentert seg, finner vi ut senere på dagen. Men kriteriene er vanskelige. Høyden ... Det er vanskelig å finne kvinner her som er over 1.70. Og noen som snakker perfekt arabisk og bra fransk ... Selv blant oss er det vanskelig, sier departementutsendingen for kultur, ungdom og sport, som åpent innrømmer at fransk ikke er hans sterke side. 

De to drar for å se på jentene, men ingen av dem dukker opp likevel. De var fire. 

Miss Cinquantenaire gjør inntrykk overalt med sin feiende fremtoning. Hun har svart muslimsk abaya med slør, røde hennanegler og svarte hennafotsåler, stor fingerring med stor turkisstein i, et smykke rundt halsen som ligner på en medalje. Hun sier at hvis jeg kommer til N'djamena, så skal hun vise meg missekronen sin. Og skaffe meg en offentlig, televisert audiens med Tsjads førstedame. Det er slikt man kan få til når man er en Miss. Folk lytter til en, tar en med i betraktningen - man har plutselig en vekt. 

Og det at en slik tittel åpner dører gjør missekonkurransen til noe mer enn ansikt og figur alene. Bare det å delta, innser jeg, ville ha vært noe stort for ei jente fra Tibesti. En reise til landets hovedstad, som kanskje ingen av dem har hatt råd til, våget, eller fått lov til å besøke før, under Miss Cinquantenaires selvsikre vinger. Nye inntrykk, bekjentskaper, og viktigst av alt: Ideer om hva som er mulig. I et land som Tsjad handler ikke dette om kroppspress, komplekser og sykelige skjønnhetsidealer, men (ideelt sett) om dører som åpnes og om unge kvinner som løftes fra skyggene og frem i lyset. 

Jeg blir nok aldri noen tilhenger av missekonkurranser sånn generelt. Men jeg synes likevel det er litt trist da bilen til Miss Cinquantenaire starter motoren grytidlig morgenen etter for så å sette kursen mot ørkenen, tilbake sørover, uten å ha funnet noen Miss Tibesti. 

2 kommentarer:

  1. Takk for en veldig interessant og spennende artikkel! Godt nyttår :)

    SvarSlett