torsdag 11. desember 2014

Goranfolket i Tsjad: En annen verden

I Tibestifjellene i Tsjad treffer jeg Aisha, en yrkesaktiv gorankvinne som snakker perfekt fransk. Hun er intelligent, reflekterende og har et skråblikk på egen kultur. Jeg er overmåte glad for å møte henne - for i over en måned har jeg har reist gjennom goranfolkets sandete og vidstrakte land uten å treffe en eneste kvinne som snakker nok fransk til at vi faktisk kan samtale. Kvinner med ansiktsslør og et liv stort sett begrenset til hjemmets fire vegger ga ikke akkurat noe frigjort inntrykk i byer som Moussoro - men jeg fikk en overraskende betroelse fra to amerikanske lærere-i-det-offentlige-misjonærer-i-det-hemmelige, nemlig at nesten alle gorankvinner skiller seg flere ganger i løpet av livet! 

Aisha bekrefter dette. 'Den første mannen gifter man seg med for å skille seg fra', ler den unge kvinnen. Han er bare en måte å frigjøre seg på. Når du er gift, er du fri til for eksempel å reise. Og når du er skilt, fortsetter denne friheten. Det er bare ugifte jenter som blir passet på som gullstøv. Derfor gifter gorankvinner seg med den første mannen i en til tider lang rekke av menn, bare for å bli fri. 

Frihetens og Demokratiets Dag, ved en bankett hos guvernøren av Tibesti, bemerker Aisha at 'Det er ikke noen dans her i Tibesti. Toubouer danser ikke, de bare løfter støvet' (underforstått med bilene sine). Fra Faya er hun vant til dans. Og overdådig gavegiving. Du gir sangere og dansere store sedler uten å tenke på morgendagen. Man sier at 'Selv om du bare har kli å spise, så smører du leppene med olje.' Penger telles ikke. Og sjenerøsitet og det å be om gaver går hånd i hånd. Det finnes ikke noe s'il vous plaît, s'il te plaît når man ber om noe i gorankulturen. Bare imperativer. 

'Donnez-moi ...', 'gi meg', har jeg jo hørt mange ganger i Afrika, og jeg finner det mildt sagt ubeskjedent. Det pleier å sjokkere meg når folk ber om å få mobiltelefonen eller datamaskinen min, forteller jeg Aisha. Gorankvinnen sier at slike forespørsler verken er uvanlige eller urealistiske. Du kan godt be om dyre ting, en mobiltelefon, en datamaskin, en bil. Og folk gir! Du sier kanskje ikke direkte 'Gi meg en bil', men 'Jeg trenger en motor', i betydningen noe motorisert - kanskje vil vedkommende kjøpe en motorsykkel til deg. Men en bil er heller ikke utenkelig. Og en datamaskin ... Du kopierer simpelthen alle dokumentene dine over på en minnepenn og sier 'værsågod, her er datamaskinen!'

I goranfolkets land, mellom Moussoro og Salal (Tsjad)

Det er ingen skam å spørre i gorankulturen, men du spør bare om du er helt sikker på å få tingen. Det er nemlig en skam å ikke få det du spør om. Du spurte, og du fikk ikke ... Du peilet deg ut noen, og vedkommende ga deg ikke ... 'Det kommer til å endre forholdet deres', slår Aisha fast.

'Folk kommer til de som har, og dette sliter ut mange av dem', sier jeg (med noen slitne goranforretningsmenn i N'djamena friskt i minne). Ja, innrømmer Aisha, for når noen har kommet til deg og fått, vil vedkommende deretter fortelle hele landsbyen om det, og alle vil komme til deg. Folk forflytter seg fra landsby til landsby for å be om penger. Menn ber menn, kvinner ber kvinner ....

Ektemannen - 'vi ber ham ikke om ting, vi forlanger ting av ham', forteller Aisha. 'Brudeprisen er ...' Hun regner ... 'Ti guinea, det vil si åtti gram gull. Åtti gram gull i N'djamena, seksti gram i Faya. Brudeprisen kan betales i gull, kameler eller penger, men vi foretrekker gull, for det beholder alltid sin verdi.'

Er det én ting gorankvinner alltid ber om selv etter bryllupet, så er det gull. 'Vi sier at det er til nesen - altså en nesedobb - men det er ikke sant', sier Aisha. 'Det er mye mer gull enn dét vi trenger. Gorankvinner er veldig materialistiske. Gir ikke ektemannen din deg nok, vil du uten omsvøp spørre, 'Hvorfor giftet jeg meg deg?' Det finnes et ordtak: 'Hvis du vil føle deg elendig, riktig elendig, så omskjær deg. Og hvis du vil miste alle pengene dine, så gift deg!' Det er ikke uten grunn at det stort sett bare er goranmenn som kan ta på seg det ekteskapelige ansvar for gorankvinner. 'Jeg har ikke engang lyst til å si at kvinner er likeverdige', ler Aisha - 'de vil legge hele ansvaret for familien på skuldrene dine!'

Når ektemannen ber om skilsmisse, får han ingenting. Når konen ber om en skilsmisse, kan han få tilbake brudeprisen han betalte. Derfor vil en ektemann ikke lett be om en skilsmisse; han har betalt mye og vil i så fall være den tapende part. Skilsmisseklare gorankvinner har denne metoden: Vil du at mannen din skal skille seg fra deg, så fornærm moren hans. Da vil han be om en skilsmisse og aldri se på deg igjen. Og hvis du virkelig vil gjøre eksmannen din vondt, så gifter du deg deretter med fienden hans. 'Kvinner er sterkere enn mennene hos oss', sier Aisha; 'de har militærtaktikker for å oppnå nesten hva som helst.' 

Aisha foretrekker arrangert ekteskap fremfor det hun kaller 'kjærlighetstullet i N'djamena.' Når du har problemer, er hele familien bak deg. Trenger du å skille deg, vil alle som hadde en part i ekteskapet ditt - det vil si fikk en del av brudeprisen - mobilisere seg for å betale tilbake, slik at du kan bli fri. Slår ektemannen din deg, vil brødrene dine komme og banke ham opp. 'Det er familien som er staten', slår Aisha fast. 'Ingen regner med den virkelige staten her.' 

Gorankvinner har det godt i forhold til andre kvinner i Tsjad, mener hun videre. Ifølge Aisha har touboukvinner mange færre rettigheter enn gorankvinner. De har ikke rett til å snakke foran menn. Det har gorankvinner. Og en gorankvinne 'kan målbinde selv ti menn', for gorankvinner gjør ikke annet enn å lete etter 'sjokkerende' og 'fornærmende' ord helt fra de er små. Man sier at 'et esel som bøyer hodet, vil alltid finne å spise. Og en kvinne som bøyer hodet, vil alltid finne ord!'

Gorankvinner i Kouba Oulanga, Tsjad

Ellers er goranfolket underkastet en kulturell logikk som er større enn noe individ. Goranfolket er det mest rasistiske folket i Tsjad, forklarte Omar, en goran fra Moussoro, meg i N'djamena. De kaller folk fra sør for birt; det er nedlatende og betyr noe i den retning 'you are nothing.' Og sultanens folk - kanemboene - pleier de å kalle aza eller azi, det betyr smed og er omtrent det verste du kan være i Tsjad. Dette er fordi kanemboene gjør mange typer arbeid goranfolket holder seg for godt for - de selger ikke på gaten, de vasker ikke biler, de vasker ikke hjemme hos folk. 'Så de er stolte?' lurte jeg. 'Ikke bare er de stolte - de er kompliserte', lo Omar. 

Aisha får meg til å forstå at disse kulturelle begrensningene ikke alltid er frivillige. Goraner kan ikke gjøre småjobber - det er mange ting de ikke kan gjøre. Hvis du lager couscous, så vil folk fornærme deg og si, 'Du lager couscous, vil du gifte deg i kraft av det?' Hvis du gjør pouss-pouss (trillebårdytting), oi, da har du virkelig brakt skam over familien din for all fremtid. 

Goraner lager ikke te. Goraner lager ikke murstein. Gorangutter skulle gjerne ha likt å kjøre clando (=motorsykkeltaxi), men de kan ikke. Det er bedre å være arbeidsledig og ta imot hjelp fra den sjenerøse familien. Soldatyrket er akseptabelt for goraner selv om de tjener lite - de er stolte av det, militæret anses for å være ærefullt. 

Ifølge Aisha finnes det bare fire mulige yrker for goranmenn: Soldat eller offiser i militæret, oppdretter av dyr (først og fremst kameler), daddeldyrker og funksjonær. 'Og handelsmann?' foreslår jeg. Ja, det finnes goranmenn som er innen handel, men de er alltid grossister, aldri detaljister, ifølge Aisha. For en goranmann å stå foran en kvinne og vente på de tjuefem francene hennes ... Aisha ler. Det er en skam! 'For du vet', fortsetter hun, 'hos oss er det kvinner som handler. Kvinner kommer til å be ham om å få ting på krita, og hvis han avslår, vil de sladre om ham og si at 'Han som ikke engang kan gi tjuefem franc på krita, hvem vil gi ham datteren sin?' Gir han på krita, vil han ikke kunne etterlyse pengene sine om den kvinnelige kunden ikke gir dem tilbake; det vil rett og slett være for skamfullt.

Men i Moussoro står menn i butikker, påpeker jeg. 'De er en annen type goran', sier Aisha; 'de er kreda.' For dem er ikke handel en skam. Kvinnene deres er tildekket og går bare til markedet for å handle og så gå hjem. Kvinnene i Faya, derimot, blir stående og fornærme deg. Mange av mennene som står i butikk i Faya er lavklasse-goran, altså smeder. 

Gorankvinner må også avstå fra mye lønnsom aktivitet. Frisering, for eksempel. Friserer du en brud i Tsjad, kan du tjene mellom tjuefem og femti tusen cfa (340-680 kroner) på den ene jobben. Men gorankvinner kan ikke gjøre det - eller rettere sagt, de kan ikke ta betalt for det. 'Jeg kan frisere hele kvartalet, men uten betaling', sier Aisha. 'Av goranfolket er det bare smeder som kan frisere for penger.' 'Så smeder er på en måte friere?' lurer jeg. 'De gjør hva de vil', trekker Aisha på skuldrene.

I goranenes land, mellom Kouba Oulanga og Faya

Og når goraner fornærmer deg, er det ikke bare deg, men hele familien din. Aisha orker ikke tanken på at folk skal fornærme moren hennes. 'Hadde det bare vært meg, så kunne jeg ha tålt det, men familien min, uskyldige folk ...'

En Miss Tsjad som ble kåret for et par år siden, var goran. Men i stedet for å reagere med stolthet over at Tsjads angivelig vakreste kvinne kom fra deres egne rekker, reagerte mange goraner med spott. 'I går så vi nakenheten til datteren din på tv!' kunne de finne på å si til den stakkars faren hennes. 

Derfor vil tradisjonene forbli som de alltid har vært. Å bryte dem er rett og slett for tungt. Omar kalte det 'håpløst.' Og Aisha lar meg forstå at hun føler seg trygg i tradisjonene. Så harde, så dogmatiske, men så reddende om du faller. Visse begrensninger og kompromisser er en pris verd å betale for et slikt sikkerhetsnett vevd av blodsbånd og historie. 

Jo mer jeg hører om goranfolket, jo mer forstår jeg at det er en annen verden. Gorankvinner har ikke den friheten, likheten og muligheten til å ta egne avgjørelser som vi vestlige kvinner er vant til å betrakte som de viktigste verdiene av alle. Men de har likevel et manøvreringsrom som er mye større enn jeg først trodde. 

Jeg ville aldri i verden ha byttet med dem. Men jeg innser også at de antagelig heller aldri ville ha byttet med meg. Den eneste konklusjonen jeg hele tiden lander på, i et Afrika som forekommer meg rigid, tungt kollektivistisk, merkelig sterkt og seigt og solidarisk og hierarkisk på én gang, er denne: Det er en annen verden.

Tekanne i Tibesti, toubouenes land

1 kommentar:

  1. MIN HISTORIE HER ER EKTE OG EKTE. Jeg er her for å vitne om Great Mother som brakte mannen min tilbake til meg da han slo opp med meg på grunn av en annen kvinne som han møtte på hans arbeidssted. Jeg prøvde å få hjelp fra mange steder og kilder for å bringe mannen min tilbake, men ingenting fungerte, men da jeg kontaktet Dr. Ilekhojie, fikk han meg til å smile igjen ved å bringe mannen min tilbake til meg med sine spesielle krefter. Hvis du opplever noen problemer i ekteskapet ditt, forholdet ditt, og du har lignende problemer som dette, ta kontakt med denne store mannen nå. Han vil ikke skuffe deg. Her er e-posten hans: info@gethelps.online og gethelp05@gmail.com WhatsApp +2348147400259
    nettsted: https://gethelps.online

    SvarSlett