mandag 10. november 2014

Hemmelige Tsjad, og hemmelighetene om hvordan man reiser i det

Tsjad er dobbelt så stort som Frankrike, men et av de siste landene jeg la merke til på verdenskartet. Inntil for få år siden hadde jeg ingen spesielle ideer om Tsjad, ingenting jeg forbandt med landet. Bortsett kanskje fra Tsjad-sjøen, som virket som en slik misplassert og truet blå liten flekk der i midten av Afrika. 

Nå har jeg allerede tilbrakt over tre måneder i landet - noen av mine beste reisemåneder noensinne. Hvordan har det seg at så få legger merke til dette gigantiske landet som spenner fra det mykeste, mest forblåste Sahara til et av de rikeste naturreservatene i Sentral-Afrika? Det finnes riktignok noen reisebyråer i N'djamena som arrangerer turer til hulemaleriene i Tibesti-fjellene, steinbuene i Ennedi-ørkenen og nasjonalparken Zakouma i sørøst. Men turisme er mye mindre utviklet enn i for eksempel nabolandet Niger (hvor tuareger, kamelkaravaner og saltfestivalen Cure salée i det minste er velkjente trekkplastre). Tsjad har til sammenligning gjort lite for å promotere seg selv. Få finner veien hit, og skulle det mot formodning finnes et hvitt ansikt - oftest i et flash - på landsbygda et sted, så er det en expatrié som har kommet for å inspisere vaksinasjoner eller minerydding, ikke en turist som kommer for å beundre Tsjad fordi det simpelthen er en glede å være her.

Mao, Tsjad

Kanskje har turistene latt vente på seg fordi man er vant til å forbinde Tsjad med krig. Så sent som i februar 2008 kom opprørere helt til hovedstaden og skjøt til de ikke hadde mer ammunisjon igjen. I 2006 falt planene deres i fisk fordi de hadde minimalt med kjennskap til N'djamena og forvekslet presidentpalasset med parlamentet, slik at de bare pepret en stor, tom sal og ikke fikk styrtet president Idriss Déby slik de drømte om.

Disse to invasjonen helt til hjertet av landet kan virke urovekkende på alle som vurderer å reise til Tsjad. Når dette er sagt, fremstår Idriss Déby som ganske uangripelig i dag. Over det ganske land henger supermannplakater med Idriss Débys ansikt og ord som 'Idriss Déby, den sterke mannen', 'Idriss Déby, mannen som skal til' og simpelthen 'Idriss Déby, republikkens president'. Og Idriss er faktisk populær blant mange tsjadere som setter stabilitet høyere enn demokrati og mener at bare en militær - en type 'god diktator' - kan styre det uregjerlige landet deres. Uansett hvilke andre hensyn og verdier slik styring går på bekostning av (for det går uten tvil på bekostning av noe), så er det ingen røde soner i Tsjad akkurat nå. Alle opprør er slått ned, militærstyrken er disiplinert, grensene er 'sikret', folk forflytter seg som de vil, statens utsendinger er plassert i de mest avsidesliggende kriker og kroker av landet. Og du som besøkende kan reise så å si hvor som helst i dette enorme territoriet, fra det sparsomt bebodde ørkenfylte nord til den papyrusfylte øst til det våte og frodige sør, til det lærluktende vest ...

Vi som reiser i dette kanskje ikke helt uoppdagede, men likevel ganske bortglemte Tsjad, blir bortskjemte til tusen. Bortskjemte på menneskelig varme, gjestfrihet, og oppriktig interesse i hvem vi er. Men er det noe vi ikke blir bortskjemte på, så er det luksus. Hvordan løse basalbehovene i et land som ikke har gjort noen tilrettelegging for turister? I et land der trafikken er sparsom, kommersiell overnatting så å si ikke-eksisterende, og strøm bare er noen spredte flekker av støy og lys i et stort mørklagt - om enn stjernesådd - intet?

Som regel er det jo en løsning på vanskelighetene, og her er noen praktiske reiseråd eller 'hemmeligheter' om hvordan man reiser i Tsjad.

Mellom Kouba Oulanga og Faya, Tsjad

En kameruner ga meg en gang dette reiserådet: På hvert nye sted du kommer, bør du finne ut hvilken dag som er markedsdag. Reis aldri på den dagen. Folk selger kyrne sine og forflytter seg med mye penger, noe landeveisrøvere er klar over - særlig nær grensen mot Tsjad.

Dette rådet fikk jeg i 2009, og det er mulig at ting har endret seg siden den gang i en mer positiv retning, takket være den tidligere nevne jernpresidenten; men i dag er det ofte ikke mulig å reise på andre dager enn i relasjon til en markedsdag i Tsjad. Mister du bilen, må du vente i en uke. Derfor er det lurt å skaffe seg en oversikt over markedsdagene i de byene du vil besøke. Er avstanden lang, vil bilen gå dagen før markedsdag; er avstanden kort, vil den gå samme dag.

Mellom Bol og Garangou (markedsbil), Tsjad

Har du noen gang forundret deg over folkeeventyret der en reisende fremmed plutselig står på døren og ber om husly? Vel, dette eventyret utspiller seg hele tiden i Tsjad. Lokale myndigheter setter pris på å bli oppsøkt av de få hvite som besøker byene deres. 'Venir saluer', 'komme og hilse på', er et konsept i Tsjad og Afrika for øvrig. Og slik komming for å hilse på går utmerket godt sammen med det å be om husly. Å ha gjester betraktes som en ære snarere enn en belastning. Jeg har virkelig kommet til å sette pris på (og blitt satt pris på av) lokale myndigheter i Tsjad, som ofte er intellektuelle plassert av staten i årevis av gangen på et sted i bushen/ørkenen, og som med glede huser en reisende bare for å få noen nye inntrykk. Det kan være prefekten eller underprefekten, utsendinger (délégués) fra departementer i hovedstaden, skoleinspektører og så videre. Kommer du om natten, kan du alltid regne med å få en trygg plass å sove hos politiet eller gendarmeriet (under stjernene, men i trygge omgivelser), og disse vil så eventuelt dirigere deg til en av de sivile autoritetene dagen etter. Er det én ting du kan være trygg på i Tsjad, så er det at du alltid vil få et sted å sove. 

Tsjad er et land av bensindrevne aggregater, og det er langt mellom disse. Selv om de lokale myndighetene ofte setter på et aggregat om kvelden, er dette langt fra garantert. I Tsjad har det derfor sprunget frem en ladebusiness rundt mobilmastene, som kjører aggregat døgnet rundt for å drive mobilnettverket. Det er vaktene i telekommunikasjonsselskapene som driver dette for å tjene litt til å kjøpe seg sukker og grønn kinesisk te, for å lage seg sin favorittdrikk, og oftest er det trygt å betro apparatene sine til dem. Med en Airtel- eller Tigo-antenne er du sikret en strømkilde selv på steder der en mann kan bli berømt fordi han har et oljedrevet kjøleskap og dermed er den eneste i 200-kilometers-omkrets som serverer kalde drikker ...

'Mannen med kjøleskapet', Salal, Tsjad

Kontakter er gull verd i Afrika, og det mest verdifulle jeg har fra dette kontinentet, er en lang og utfyllende liste med navn og telefonnumre. Kontaktenes verdi blir ikke minst åpenbar på reise. Når du sendes av noen til noen, vil vedkommende ta deg imot som om du var personen som sendte deg. Den relasjonen du har med avsender, får du automatisk med mottaker, eller de vil gjøre sitt beste for å få deg til å føle det slik.

Underprefekten i Daboua ga meg kontakten til prefekten i Bol. En overlege i Bol ga meg kontakten til en departementutsending i Moussoro. Underprefekten i Salal sendte meg til underprefekten i Kouba Oulanga. Og så videre, og så videre. Kontaktenes makt er helt reell i Afrika og kan nok brukes til mye annet enn å reise, men dette er en annen sak ...

Kouba Oulanga, Tsjad

Siden Tsjad ikke har noen turistinfrastruktur å snakke om - med unntak av noen hoteller og reisebyråer i N'djamena - tjener landet heller ikke noe av betydning på turisme. Det er ikke til å stikke under stol at denne foreløpige ikke-kommersialiseringen gjør det til en eksepsjonell opplevelse å reise i Tsjad. Å flyte på en flåte av oljetønner på Bata-elven; å være sultanens gjest i Mao; å sove under ørkenstjernehimmelen med en kvinnelig borgermester i Kouba Oulanga; alt dette er eksepsjonelle men ikke-organiserte, og antagelig ikke-organiserbare, opplevelser du kan ha i Tsjad. Og hvem vet om det vil fortsette når turistene for alvor får øynene opp for landet og vil komme i slike skarer at folk blir vant til dem og ikke lenger ser det som dagens høydepunkt å bli kjent med dem? 

Naturligvis er det på sin plass å reflektere rundt fattigdom og utvikling når man reiser i et fattig land (Tsjad havnet på en 187ende plass på FNs Human Development Index i 2013). Vi som nyter tsjaderes gjestfrihet bidrar neppe til deres utvikling, sånn økonomisk sett i hvert fall. Jeg pleier å supplere mine vanskeligstilte verter med matvarer slik at besøket mitt ikke blir en belastning for dem, og slik at de kan spise noe de vanligvis ikke får i kosten. For prefekter og guvernører er dette naturligvis ikke en tilnærming - de er bra stilt, og har ikke lyst på noe matauk fra sine gjester. Men å dele en samtale og noen dadler eller syrnet kamelmelk er alltid velkomment, og jeg håper og tror at mitt besøk hos disse menneskene også kan berike dem og gi dem noen ideer om en annen del av verden, slik de beriker meg og lærer meg en masse om Tsjad.

For meg er Tsjad en uendelig lang og spennende samtale som hittil har vart i tre måneder, og som for alt jeg vet kan vare i tre måneder til - tiden forsvinner jo her i disse enorme flatene der du mangler nesten alt, men underlig nok føler at du ikke ville ha byttet med noen. 

Salal, Tsjad

3 kommentarer:

  1. Oi, der vekket du reiselysta mi! Nå fikk jeg lyst til å hoppe på flyet ned til Tsjad! Takk for et informativt og interessant innlegg om et land jeg sjelden hører noe om!

    SvarSlett
  2. For et utrolig interessant innlegg!! Du har helt rett i at Tsjad ikke akkurat rangeres høyest over steder folk drar, og jeg tror det er en kombinasjon av at folk flest ikke aner at landet i det hele tatt eksisterer, og/eller uvitenhet om hva som befinner seg der, som igjen skaper usikkerhet. Du gjorde i alle fall meg interessert! Jeg fikk lyst å dra til f.eks. Tibesti med en gang.

    SvarSlett
  3. Hyggelig å høre at noen blir inspirert til å dra til Tsjad. Dette er generelt et veldig trygt land for turister - ikke minst når man sammenligner med andre land i regionen! Jeg tror alle som kommer hit blir fornøyde på den ene eller den andre måten, fordi det er så ekte (selv om det altså ikke er spesielt komfortabelt).

    SvarSlett