fredag 14. november 2014

Blaise Compaoré, og hvorfor folkeavstemning ikke alltid er hva folket ønsker

Burkina Faso er ikke det diktaturet i Afrika du hører mest om. Men at Blaise Compaoré, president i 27 år, den 31. oktober var tvunget til å gå av grunnet det som har blitt karakterisert som en folkelig revolusjon, ligner en gammel verkebyll som endelig sprekker. 

Det har boblet i Burkina det siste året. Store demonstrasjoner rystet landet allerede i januar, utløst av Blaises ønske om å avholde en folkeavstemning for å endre den artikkelen i grunnloven (2000) som sier at presidenten ikke kan sitte i mer enn to mandatperioder. 

'Folkeavstemning er bra, det å konsultere folket er bra, men vi sier nei til det av erfaring', sa en ung burkinabé til meg i mai. 'Nigers president Mamadou Tandja gjorde det samme da det andre mandatet hans var i ferd med å gå ut ... Han holdt en folkeavstemning, nigere stemte nei, resultatet var nei, men det ble proklamert som ja.' Når du har holdt deg ved makten så lenge med uærlige midler, vil det ikke være vanskelig for deg å manipulere en skarve folkeavstemning, resonnerte den unge mannen - 'Blaise vil finne en måte å gjøre det på!'

På min reise i Burkina Faso i mai var det vanskelig å møte en burkinabé som uttrykte noen sympati med Blaise og den planlagte folkeavstemningen hans for å kunne bli sittende i fem nye år. Militære så vel som sivile klaget over lite utvikling i landet i nærmere tre tiår. Noen var oppgitte over Blaises skjulte deltakelse i kriger i andre vestafrikanske land, som Elfenbenskysten og Liberia. Mange klaget over korrupsjon og nepotisme. Et utested i Ouagadougou var til og med oppkalt etter artikkelen som presidenten hadde sett for seg å endre. Artikkel 37, het den stolt. Og da parlamentet i oktober skulle samles for å debattere den foreslåtte endringen av Burkinas mest omtalte artikkel, var glasset fullt. Gatene ble fylt med hundretusener av demonstranter - kanskje så mange som én million - den 28. oktober; en generalstreik ble avholdt den 29. oktober; 30. oktober var karakterisert av demonstranters angrep på offentlige bygninger, og den 31. oktober gikk Blaise av.

To kvinner foran moskeen i Bobo-Dioulasso, Burkina Faso

Blaise Campoarés største synd er i mange burkinabeers øyne at han angivelig drepte Thomas Sankara, et friskt og kort pust i Burkina Fasos turbulente politiske historie. Dette kystløse landet som for ikke så lenge siden knapt hadde noen andre ressurser enn mennesker - Thomas Sankara omdøpte det fra Øvre Volta til Burkina Faso, som betyr 'land av menn med integritet.' Den unge presidenten - 37 år ved sin død - var totalt uinteressert i selvberikelse, men nasjonaliserte og distribuerte jord, kjempet for uavhengighet fra vestlig bistand, startet vaksinasjons- og alfabetiseringskampanjer, jobbet iherdig mot korrupsjon og døde med tomme lommer, noe som er ganske uvanlig for afrikanske presidenter. Han satt bare fire år ved makten før han ble drept under militærkuppet i 1987 (ja - militærkuppet til Blaise), men på de fire årene sier mange burkinabeer at han gjorde mer for landet enn Blaise har gjort på 27 år.

Afrikere snakker fremdeles om Thomas Sankara slik de snakker om kongoleseren Patrice Lumumba, og av internasjonalt media har den unge presidenten blitt kalt Afrikas Che Guevara. 

Fordi Sankara, med en tsjadisk venn av meg sine ord, var en homme papillon som ikke varte, men som manifesterte noe vakkert for en kort stund, er det naturligvis vanskelig å vite hvordan Burkina Faso ville ha sett ut i dag om han hadde fått leve og gjennomføre sin politikk til enden. Og fordi han ble drept på sitt mest populære, er det nettopp dette han har blitt stående som: Populær. En av kreftene bak omveltningene som utspiller seg i Burkina Faso nå er nettopp den sankaristiske bevegelsen, som bestandig har båret agg til sitt forbildes angivelige drapsmann. 

Blaise Compaoré er annerledes enn sin forgjenger, og ifølge min samtalepartner i Fada N'Gourma, en by øst i landet kjent for sitt kveg og sin honning, har Blaise regjert over Burkina med 'jern og ild' og holdt befolkningen nede ved hjelp av 'blå redsel' (peur bleue). Det var en 'fryktens fred' som rådet i Burkina, ifølge den unge mannen. 'Men Blaise har mistet makten nå', la han til. 'Vi sier det vi vil.'

For den unge hotellarbeideren i Fada N'Gourma var en av de mange som var overbevist om at en endring var nær. At Blaise faktisk ville måtte gå av før valget i 2015. 'Her i Burkina, på landsbygda, når vi forteller folk at Blaise vil gå av, så spør folk, "Er han død?" Det er fordi de har en mentalitet som forholder seg til høvdingseter og kongedømmer. En høvding eller konge sitter til han dør. Det er dette som gjør folk miserable i Burkina Faso, uten at de selv vet det', hevdet den unge mannen. 

Og nå har de klart det. Nå er dragen drevet ut. Hva som ligger foran Burkina Faso frem til valget som de interime (og militære) styresmaktene har lovet å gjennomføre innen tolv måneder, og etterpå, det vet vi ikke. Kaos? Rømmende investorer? Tribalistiske kriger? Nytt diktatur? 

Burkina Fasos revolusjon hilses ikke med uhemmede jubelrop, men med engstelse av det internasjonale samfunnet sånn utenfor det sankaristiske Afrika i alle fall. Verden har kanskje blitt klok av skade, hva gjelder revolusjoner, de siste fire årene? 

Men for meg ligger ikke mysteriet så mye i at demonstranter setter fyr på parlamentsbygninger, som i at så mange presidenter praktisk talt må røykes ut av disse samme parlamentsbygningene (hvor de naturligvis har en absolutt majoritet) og presidentpalassene etter å ha feilet i å se hvor streken går. 

Tegnene har vært der lenge. 

Familie i Fada N'Gourma, Burkina Faso

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar