Når militæret skal hjelpe deg med å komme i feststemning

Første desember skal Tsjad feire kuppet til nåværende president Idriss Déby. Den dagen kalles 'Frihetens og Demokratiets Dag', og mange entusiastiske forberedelser vises på Télé Tchad - som feiing og mopping av lokalene til presidentpartiet MPS; førstedamens utdeling av stoff med presidentens ansikt på, som mottakerne skal sy klær av og gå i på den store dagen; oppfordringer til folket om å komme 'mannsterke' for å 'assistere i festlighetene.' Og naturligvis blir det militærparader - denne viktigste ingrediensen når staten skal arrangere fest i Tsjad.

Jeg har allerede en idė om hvordan det blir. Den ellevte august feiret Tsjad sin uavhengighet fra Frankrike. Forventningsfull gikk jeg ut døren i skreddersydd finstas fra Elfenbenskysten for å overvære folkefesten. Men dette var ikke bare en ikke hvilken som helst dag - det var en ikke helt enkel dag, og gaten utenfor huset jeg losjerte i, var avsperret av militære. Brysk bortvinking, så ropende tilbakekalling - jeg kunne allernådigst få lov til å gå der likevel. Takk. For jeg vet ellers ikke hvordan jeg skal komme meg til den festklare Nasjonens plass en drøy kilometer unna. 

Soldater, avsperrede gater, tause menneskemengder - jeg finner det trykkende, og feststemningen er som blåst bort på disse få minuttenes spissrotgang mellom militære væpnet til tennene og med nerver på høyspenn. Jeg liker ikke forbud, påbud, avsperrede gater eller 'røde løpere' som de kalles, og jeg er ikke spesielt glad i våpen heller. Men mange borgere har trosset den regntunge himmelen en plaine saison pluvieuse, i tjukkeste regntiden, for å overvære denne dagen som jo er Tsjads bursdag, nummer femtifire i rekken. De nysgjerrigste står på melkebokser og motorsykkelseter for å se seremonien. Andre nyter te og kaffe fra plastkopper, eller sigaretter og bitre kolanøtter som er en gjenganger på diverse salgsbrett.

Paradeøvelse, Nasjonens plass, N'djamena

Dette er dagen for å vise hvilken flott militærmaskin Tsjad har. Panikkslagne fugler letter fra trærne i den øredøvende støyen. Lyden er som et etterslep - usynlige blikkbokser av voldsomme dimensjoner langs bakken. 'Det gjør vondt i ørene', sier sidemannen min og holder seg for ørene mens jagerflyene leker i luften, gjør saltomortaler og annen rystende akrobatikk til folkets overveldede duknakkethet, deretter imponerte klapping.

Ingen tvil: Tsjad har makt til å slå tilbake, og til å slå, både internt og eksternt i regionen. Forestill deg å være opprører i en hule med noe slikt dundrende over hodet...

Arrangementet var mye større i fjor, med ett tusen åtte hundre stridsvogner, ifølge Abakar, en tidligere jagerflypilot. 'Så om opprørere vil angripe landet, så er uavhengighetsdagen dagen å gjøre det på, siden alt befinner seg i N'djamena?' spøker jeg (en spøk du bare kan slå med gode venner, må understrekes). Han er uenig i dette, sier at det ikke finnes opprørere i Tsjad nå. Siste slag stod i 2008, og siden da har landet vært stille og rolig. 

Vennen min Hassan fra Utenriksdepartementet kommer ikke til Nasjonens Plass. 'It's no fun', forklarer han etterpå. Men så har han også bodd sju år i Belgia og tilegnet seg litt andre ideer om fest og gøy enn tsjadiske myndigheter kanskje tilskriver tsjadere flest. 


Gateunger med tiggerboller i aluminium er derimot her. En liten gutt rører ved armen min. Han har tiggerbolle i hånden og grigri (beskyttelsesamulett) rundt halsen, de to tingene som skal hjelpe ham i hverdagen. En muskuløs hær går på bekostning av nettopp sånne som ham. Men kanskje er han likevel stolt av hæren, der han etterligner soldatenes marsj og geværgrep? Hæren er så aktet at den har blitt et personnavn i Tsjad - det er mange som heter L'armé, selv om de pleier å fjerne apostrofen og til tider aksenten også, så det blir Larme, som ligner mer på tårer.

Ifølge Hassan teller den tsjadiske hæren tjuefem tusen mann. Dette er ikke egentlig mye. Nigeria har en halv million. Kvantitet over kvalitet, legger ikke Hassan skjul på at han synes, i lys av den hærens manglende evne til å hamle opp med Boko Haram.

Tsjadiske styrker har fått ord på seg for å være sterke etter å ha utmerket seg i krigen i Mali. Slik deltakelse koster mye - 'men på den andre siden blir Tsjad kjent i Afrika og i verden', påpeker Hassan. Den tsjadiske diplomaten ser verdien av omdømmebygging. Tsjad ønsker å fremstå som en sterk stat i regionen. Det er ikke uten grunn at N'djamena er valgt som base for Operasjon Barkhane, en franskstyrt militær operasjon som skal bekjempe terrorisme i Sahel.

Første desember feirer Tsjad altså Frihetens og Demokratiets Dag. For det var Idriss Déby som installerte demokrati og frihet i Tsjad i 1990, blir jeg fortalt av guvernørens protokoll i Bardaï, en by i Tibestifjellene.

Jeg studerer protokollens ansikt mens han uttaler disse ordene - dønn alvorlig. Ellers er det mange som ler litt selvironisk i guvernørbygningen når Télé Tchad flammer av de mest patriotiske uttalelsene.

Vi befinner oss ett tusen sju hundre kilometer fra hovedstaden, i en avsondret region som har tiår med opprør bak seg og er mer forbundet med Libya enn med Tsjad. Men vi skal naturligvis feire Frihetens og Demokratiets Dag, og vi skal naturligvis ha en militærparade. Blir det ordentlig fest uten?

Blaise Compaoré, og hvorfor folkeavstemning ikke alltid er hva folket ønsker

Burkina Faso er ikke det diktaturet i Afrika du hører mest om. Men at Blaise Compaoré, president i 27 år, den 31. oktober var tvunget til å gå av grunnet det som har blitt karakterisert som en folkelig revolusjon, ligner en gammel verkebyll som endelig sprekker. 

Det har boblet i Burkina det siste året. Store demonstrasjoner rystet landet allerede i januar, utløst av Blaises ønske om å avholde en folkeavstemning for å endre den artikkelen i grunnloven (2000) som sier at presidenten ikke kan sitte i mer enn to mandatperioder. 

'Folkeavstemning er bra, det å konsultere folket er bra, men vi sier nei til det av erfaring', sa en ung burkinabé til meg i mai. 'Nigers president Mamadou Tandja gjorde det samme da det andre mandatet hans var i ferd med å gå ut ... Han holdt en folkeavstemning, nigere stemte nei, resultatet var nei, men det ble proklamert som ja.' Når du har holdt deg ved makten så lenge med uærlige midler, vil det ikke være vanskelig for deg å manipulere en skarve folkeavstemning, resonnerte den unge mannen - 'Blaise vil finne en måte å gjøre det på!'

På min reise i Burkina Faso i mai var det vanskelig å møte en burkinabé som uttrykte noen sympati med Blaise og den planlagte folkeavstemningen hans for å kunne bli sittende i fem nye år. Militære så vel som sivile klaget over lite utvikling i landet i nærmere tre tiår. Noen var oppgitte over Blaises skjulte deltakelse i kriger i andre vestafrikanske land, som Elfenbenskysten og Liberia. Mange klaget over korrupsjon og nepotisme. Et utested i Ouagadougou var til og med oppkalt etter artikkelen som presidenten hadde sett for seg å endre. Artikkel 37, het den stolt. Og da parlamentet i oktober skulle samles for å debattere den foreslåtte endringen av Burkinas mest omtalte artikkel, var glasset fullt. Gatene ble fylt med hundretusener av demonstranter - kanskje så mange som én million - den 28. oktober; en generalstreik ble avholdt den 29. oktober; 30. oktober var karakterisert av demonstranters angrep på offentlige bygninger, og den 31. oktober gikk Blaise av.

To kvinner foran moskeen i Bobo-Dioulasso, Burkina Faso

Blaise Campoarés største synd er i mange burkinabeers øyne at han angivelig drepte Thomas Sankara, et friskt og kort pust i Burkina Fasos turbulente politiske historie. Dette kystløse landet som for ikke så lenge siden knapt hadde noen andre ressurser enn mennesker - Thomas Sankara omdøpte det fra Øvre Volta til Burkina Faso, som betyr 'land av menn med integritet.' Den unge presidenten - 37 år ved sin død - var totalt uinteressert i selvberikelse, men nasjonaliserte og distribuerte jord, kjempet for uavhengighet fra vestlig bistand, startet vaksinasjons- og alfabetiseringskampanjer, jobbet iherdig mot korrupsjon og døde med tomme lommer, noe som er ganske uvanlig for afrikanske presidenter. Han satt bare fire år ved makten før han ble drept under militærkuppet i 1987 (ja - militærkuppet til Blaise), men på de fire årene sier mange burkinabeer at han gjorde mer for landet enn Blaise har gjort på 27 år.

Afrikere snakker fremdeles om Thomas Sankara slik de snakker om kongoleseren Patrice Lumumba, og av internasjonalt media har den unge presidenten blitt kalt Afrikas Che Guevara. 

Fordi Sankara, med en tsjadisk venn av meg sine ord, var en homme papillon som ikke varte, men som manifesterte noe vakkert for en kort stund, er det naturligvis vanskelig å vite hvordan Burkina Faso ville ha sett ut i dag om han hadde fått leve og gjennomføre sin politikk til enden. Og fordi han ble drept på sitt mest populære, er det nettopp dette han har blitt stående som: Populær. En av kreftene bak omveltningene som utspiller seg i Burkina Faso nå er nettopp den sankaristiske bevegelsen, som bestandig har båret agg til sitt forbildes angivelige drapsmann. 

Blaise Compaoré er annerledes enn sin forgjenger, og ifølge min samtalepartner i Fada N'Gourma, en by øst i landet kjent for sitt kveg og sin honning, har Blaise regjert over Burkina med 'jern og ild' og holdt befolkningen nede ved hjelp av 'blå redsel' (peur bleue). Det var en 'fryktens fred' som rådet i Burkina, ifølge den unge mannen. 'Men Blaise har mistet makten nå', la han til. 'Vi sier det vi vil.'

For den unge hotellarbeideren i Fada N'Gourma var en av de mange som var overbevist om at en endring var nær. At Blaise faktisk ville måtte gå av før valget i 2015. 'Her i Burkina, på landsbygda, når vi forteller folk at Blaise vil gå av, så spør folk, "Er han død?" Det er fordi de har en mentalitet som forholder seg til høvdingseter og kongedømmer. En høvding eller konge sitter til han dør. Det er dette som gjør folk miserable i Burkina Faso, uten at de selv vet det', hevdet den unge mannen. 

Og nå har de klart det. Nå er dragen drevet ut. Hva som ligger foran Burkina Faso frem til valget som de interime (og militære) styresmaktene har lovet å gjennomføre innen tolv måneder, og etterpå, det vet vi ikke. Kaos? Rømmende investorer? Tribalistiske kriger? Nytt diktatur? 

Burkina Fasos revolusjon hilses ikke med uhemmede jubelrop, men med engstelse av det internasjonale samfunnet sånn utenfor det sankaristiske Afrika i alle fall. Verden har kanskje blitt klok av skade, hva gjelder revolusjoner, de siste fire årene? 

Men for meg ligger ikke mysteriet så mye i at demonstranter setter fyr på parlamentsbygninger, som i at så mange presidenter praktisk talt må røykes ut av disse samme parlamentsbygningene (hvor de naturligvis har en absolutt majoritet) og presidentpalassene etter å ha feilet i å se hvor streken går. 

Tegnene har vært der lenge. 

Familie i Fada N'Gourma, Burkina Faso

Hemmelige Tsjad, og hemmelighetene om hvordan man reiser i det

Tsjad er dobbelt så stort som Frankrike, men et av de siste landene jeg la merke til på verdenskartet. Inntil for få år siden hadde jeg ingen spesielle ideer om Tsjad, ingenting jeg forbandt med landet. Bortsett kanskje fra Tsjad-sjøen, som virket som en slik misplassert og truet blå liten flekk der i midten av Afrika. 

Nå har jeg allerede tilbrakt over tre måneder i landet - noen av mine beste reisemåneder noensinne. Hvordan har det seg at så få legger merke til dette gigantiske landet som spenner fra det mykeste, mest forblåste Sahara til et av de rikeste naturreservatene i Sentral-Afrika? Det finnes riktignok noen reisebyråer i N'djamena som arrangerer turer til hulemaleriene i Tibesti-fjellene, steinbuene i Ennedi-ørkenen og nasjonalparken Zakouma i sørøst. Men turisme er mye mindre utviklet enn i for eksempel nabolandet Niger (hvor tuareger, kamelkaravaner og saltfestivalen Cure salée i det minste er velkjente trekkplastre). Tsjad har til sammenligning gjort lite for å promotere seg selv. Få finner veien hit, og skulle det mot formodning finnes et hvitt ansikt - oftest i et flash - på landsbygda et sted, så er det en expatrié som har kommet for å inspisere vaksinasjoner eller minerydding, ikke en turist som kommer for å beundre Tsjad fordi det simpelthen er en glede å være her.

Mao, Tsjad

Kanskje har turistene latt vente på seg fordi man er vant til å forbinde Tsjad med krig. Så sent som i februar 2008 kom opprørere helt til hovedstaden og skjøt til de ikke hadde mer ammunisjon igjen. I 2006 falt planene deres i fisk fordi de hadde minimalt med kjennskap til N'djamena og forvekslet presidentpalasset med parlamentet, slik at de bare pepret en stor, tom sal og ikke fikk styrtet president Idriss Déby slik de drømte om.

Disse to invasjonen helt til hjertet av landet kan virke urovekkende på alle som vurderer å reise til Tsjad. Når dette er sagt, fremstår Idriss Déby som ganske uangripelig i dag. Over det ganske land henger supermannplakater med Idriss Débys ansikt og ord som 'Idriss Déby, den sterke mannen', 'Idriss Déby, mannen som skal til' og simpelthen 'Idriss Déby, republikkens president'. Og Idriss er faktisk populær blant mange tsjadere som setter stabilitet høyere enn demokrati og mener at bare en militær - en type 'god diktator' - kan styre det uregjerlige landet deres. Uansett hvilke andre hensyn og verdier slik styring går på bekostning av (for det går uten tvil på bekostning av noe), så er det ingen røde soner i Tsjad akkurat nå. Alle opprør er slått ned, militærstyrken er disiplinert, grensene er 'sikret', folk forflytter seg som de vil, statens utsendinger er plassert i de mest avsidesliggende kriker og kroker av landet. Og du som besøkende kan reise så å si hvor som helst i dette enorme territoriet, fra det sparsomt bebodde ørkenfylte nord til den papyrusfylte øst til det våte og frodige sør, til det lærluktende vest ...

Vi som reiser i dette kanskje ikke helt uoppdagede, men likevel ganske bortglemte Tsjad, blir bortskjemte til tusen. Bortskjemte på menneskelig varme, gjestfrihet, og oppriktig interesse i hvem vi er. Men er det noe vi ikke blir bortskjemte på, så er det luksus. Hvordan løse basalbehovene i et land som ikke har gjort noen tilrettelegging for turister? I et land der trafikken er sparsom, kommersiell overnatting så å si ikke-eksisterende, og strøm bare er noen spredte flekker av støy og lys i et stort mørklagt - om enn stjernesådd - intet?

Som regel er det jo en løsning på vanskelighetene, og her er noen praktiske reiseråd eller 'hemmeligheter' om hvordan man reiser i Tsjad.

Mellom Kouba Oulanga og Faya, Tsjad

En kameruner ga meg en gang dette reiserådet: På hvert nye sted du kommer, bør du finne ut hvilken dag som er markedsdag. Reis aldri på den dagen. Folk selger kyrne sine og forflytter seg med mye penger, noe landeveisrøvere er klar over - særlig nær grensen mot Tsjad.

Dette rådet fikk jeg i 2009, og det er mulig at ting har endret seg siden den gang i en mer positiv retning, takket være den tidligere nevne jernpresidenten; men i dag er det ofte ikke mulig å reise på andre dager enn i relasjon til en markedsdag i Tsjad. Mister du bilen, må du vente i en uke. Derfor er det lurt å skaffe seg en oversikt over markedsdagene i de byene du vil besøke. Er avstanden lang, vil bilen gå dagen før markedsdag; er avstanden kort, vil den gå samme dag.

Mellom Bol og Garangou (markedsbil), Tsjad

Har du noen gang forundret deg over folkeeventyret der en reisende fremmed plutselig står på døren og ber om husly? Vel, dette eventyret utspiller seg hele tiden i Tsjad. Lokale myndigheter setter pris på å bli oppsøkt av de få hvite som besøker byene deres. 'Venir saluer', 'komme og hilse på', er et konsept i Tsjad og Afrika for øvrig. Og slik komming for å hilse på går utmerket godt sammen med det å be om husly. Å ha gjester betraktes som en ære snarere enn en belastning. Jeg har virkelig kommet til å sette pris på (og blitt satt pris på av) lokale myndigheter i Tsjad, som ofte er intellektuelle plassert av staten i årevis av gangen på et sted i bushen/ørkenen, og som med glede huser en reisende bare for å få noen nye inntrykk. Det kan være prefekten eller underprefekten, utsendinger (délégués) fra departementer i hovedstaden, skoleinspektører og så videre. Kommer du om natten, kan du alltid regne med å få en trygg plass å sove hos politiet eller gendarmeriet (under stjernene, men i trygge omgivelser), og disse vil så eventuelt dirigere deg til en av de sivile autoritetene dagen etter. Er det én ting du kan være trygg på i Tsjad, så er det at du alltid vil få et sted å sove. 

Tsjad er et land av bensindrevne aggregater, og det er langt mellom disse. Selv om de lokale myndighetene ofte setter på et aggregat om kvelden, er dette langt fra garantert. I Tsjad har det derfor sprunget frem en ladebusiness rundt mobilmastene, som kjører aggregat døgnet rundt for å drive mobilnettverket. Det er vaktene i telekommunikasjonsselskapene som driver dette for å tjene litt til å kjøpe seg sukker og grønn kinesisk te, for å lage seg sin favorittdrikk, og oftest er det trygt å betro apparatene sine til dem. Med en Airtel- eller Tigo-antenne er du sikret en strømkilde selv på steder der en mann kan bli berømt fordi han har et oljedrevet kjøleskap og dermed er den eneste i 200-kilometers-omkrets som serverer kalde drikker ...

'Mannen med kjøleskapet', Salal, Tsjad

Kontakter er gull verd i Afrika, og det mest verdifulle jeg har fra dette kontinentet, er en lang og utfyllende liste med navn og telefonnumre. Kontaktenes verdi blir ikke minst åpenbar på reise. Når du sendes av noen til noen, vil vedkommende ta deg imot som om du var personen som sendte deg. Den relasjonen du har med avsender, får du automatisk med mottaker, eller de vil gjøre sitt beste for å få deg til å føle det slik.

Underprefekten i Daboua ga meg kontakten til prefekten i Bol. En overlege i Bol ga meg kontakten til en departementutsending i Moussoro. Underprefekten i Salal sendte meg til underprefekten i Kouba Oulanga. Og så videre, og så videre. Kontaktenes makt er helt reell i Afrika og kan nok brukes til mye annet enn å reise, men dette er en annen sak ...

Kouba Oulanga, Tsjad

Siden Tsjad ikke har noen turistinfrastruktur å snakke om - med unntak av noen hoteller og reisebyråer i N'djamena - tjener landet heller ikke noe av betydning på turisme. Det er ikke til å stikke under stol at denne foreløpige ikke-kommersialiseringen gjør det til en eksepsjonell opplevelse å reise i Tsjad. Å flyte på en flåte av oljetønner på Bata-elven; å være sultanens gjest i Mao; å sove under ørkenstjernehimmelen med en kvinnelig borgermester i Kouba Oulanga; alt dette er eksepsjonelle men ikke-organiserte, og antagelig ikke-organiserbare, opplevelser du kan ha i Tsjad. Og hvem vet om det vil fortsette når turistene for alvor får øynene opp for landet og vil komme i slike skarer at folk blir vant til dem og ikke lenger ser det som dagens høydepunkt å bli kjent med dem? 

Naturligvis er det på sin plass å reflektere rundt fattigdom og utvikling når man reiser i et fattig land (Tsjad havnet på en 187ende plass på FNs Human Development Index i 2013). Vi som nyter tsjaderes gjestfrihet bidrar neppe til deres utvikling, sånn økonomisk sett i hvert fall. Jeg pleier å supplere mine vanskeligstilte verter med matvarer slik at besøket mitt ikke blir en belastning for dem, og slik at de kan spise noe de vanligvis ikke får i kosten. For prefekter og guvernører er dette naturligvis ikke en tilnærming - de er bra stilt, og har ikke lyst på noe matauk fra sine gjester. Men å dele en samtale og noen dadler eller syrnet kamelmelk er alltid velkomment, og jeg håper og tror at mitt besøk hos disse menneskene også kan berike dem og gi dem noen ideer om en annen del av verden, slik de beriker meg og lærer meg en masse om Tsjad.

For meg er Tsjad en uendelig lang og spennende samtale som hittil har vart i tre måneder, og som for alt jeg vet kan vare i tre måneder til - tiden forsvinner jo her i disse enorme flatene der du mangler nesten alt, men underlig nok føler at du ikke ville ha byttet med noen. 

Salal, Tsjad