torsdag 23. oktober 2014

Smedene i Tsjad

Første gang jeg hører om smedene, er i en gammel og forslått landrover som tråler østsiden av Tsjad-sjøen på vei til N'djamena. Jeg vet ingenting om det nye landet jeg nettopp har reist inn i fra Niger, men sitter ved siden av en ung legestudent som snakker fransk. Har dere allianser her i Tsjad? spør jeg (for denne sosiale koden, som finnes over store deler av Vest-Afrika, forekommer meg å være et fint utgangspunkt for å lære om dette nye landet). 'Hva mener du med allianser?' spør studenten. 'Folk som finner spesiell glede i å fornærme hverandre', sier jeg. Tsjaderens ansikt lyser opp i et stort smil: 'Vi har mye av det, til og med', smiler han, 'vi kaller det taquinage, fra ordet taquiner' (erte på fransk). 

Det er ikke slik i Tsjad at taquinage er begrenset til bestemte folk med bestemte folk, basert på pakter inngått av forfedre i svunne tider; alle kan drive taquinage med en person de kjenner til bunns, med meg også hvis jeg kjenner tsjadere til bunns og de kjenner meg til bunns, ifølge studenten. 

Men taquinage har sine grenser. Du kan fornærme noen angående noe som ikke er reelt, men ikke angående noe som er reelt for vedkommende. Studenten gir et eksempel: Her i Tsjad er smeder (forgerons på fransk, haddad på arabisk) nederst på den sosiale rangstigen. De regnes for å være mindreverdige, og de har selv godtatt at de er mindreverdige. Døtrene deres blir ikke gift med andre folk - smeder og døtre av smeder gifter seg bare med hverandre. Nå, hvis du har en smed til nabo, så kan du ikke hver morgen rope 'Smed!' til ham, fordi det er en realitet, han ER smed, han vil føle seg støtt av det. Du kan derimot kalle ham noe som ikke er en realitet i livet hans, forklarer studenten. Du kan fornærme ham i all vennskapelighet på andre områder, men ikke angående det han er

Jeg er overrasket over å høre at smeder regnes som mindreverdige. Enda mer overraskende er det at de selv har godtatt at de er mindreverdige. Har smeder en lav status i andre afrikanske land? Jeg må innrømme at jeg ikke har spurt, fordi jeg ikke har visst om fenomenet. Men i Bobo-Dioulassos gamle bydel i Burkina Faso hadde smedene et eget kvartal, og jeg ble fortalt at de ikke giftet seg med andre. Og i Tsjad er ikke smedene uglesett overalt, bare i nord; de kristne folkeslagene i sør sier 'on connaît pas ça', 'vi kjenner ikke til slikt', om smedenes pariastatus. 

Det paradoksale er jo at smedenes verk er svært etterspurt i nordlige Tsjad. Dette er et land der turbankledde menn i hvite jallabiyaer rir fra landsby til landsby med skinnende lanser i hendene. Alle har de en kniv festet i en reim til overarmen eller i beltet. Alle rir en hest, som de trenger seletøy til. Alle drikker de te, som de trenger ståltrådovner til. Er ikke smedenes vidt etterspurte håndverk en god grunn til å respektere dem?

Smedarbeid på markedet i Karnak, Baguirmi-sultanatets oldtidshovedstad.
Også her blir smeder ansett for å være urene.

I Atti er jeg innom smedenes marked ved bredden av den svulmende Bata-elven. Kniver, macheter, jordbruksredskaper, kullovner, stekespader, spydspisser, økse- og rakehoder ... Ved kvegmarkedet ser jeg også at de lager hesteseletøy: stigbøyler, bissel og spenner av ulike slag. En liten gutt opererer to blåsebelger av geiteskinn, mens menn varmer opp jernet og hamrer. Det er markedsdag, og smedene har, som alle andre, kommet til markedet for å selge varene sine. 

Men i kantonhøvdingens hjem i Djedda sier den tjueårige høvdingdatteren 'haddad' og rynker på nesen, mens hun viser med et lite hodekast i hvilken retning dette menneskelige støvet befinner seg. Høvdingdøtrene, de to jeg møter, er vakre og en smule arrogante - slike som er stolte av den lyse hudfargen og de lange nesene sine. Jeg har en følelse av at det bare er fordi jeg er gjest at de respekterer meg. Gjester er noe hellig i Tsjad, uansett hvor svette og dekket av støv og motorolje, mens smeder aldri kan bli noe annet enn smeder. Det er bare slik det er.

'I Atti kan de enda gi datteren sin til en smed. Men her i Kanem er det umulig!' sier Abakar, en ung mann som tilhører sultanfamilien i Mao, med fast stemme. Unioner mellom smeder og andre folk er et tabu så ubrytelig som noe tabu her. En skoleinspektør i Ngori har allerede fortalt meg at når du ber om en kvinnes hånd, så er det første spørsmålet du må svare på, hvilken etnisitet du tilhører. 'Man gir ikke datteren sin til hvem som helst', fortalte skoleinspektøren. 'Men så lenge vedkommende er muslim, så er det vel ikke så farlig?' spurte jeg. 'Jo. Det er etnisiteter man ikke gifter seg med', sa skoleinspektøren - 'etnisiteter som ikke er akseptert.'

Fordi jeg var overrasket over å høre ordet etnisitet (som jeg hittil hadde forbundet med hele folkegrupper - særlig språkgrupper - og ikke med bestemte samfunnsjikt), spurte jeg, 'Du snakker vel ikke om smedene?' Han lo litt skamfullt og sa, 'Tu es maligne!'

Smedene i Djedda i Tsjad lager blant annet seletøy, men bor atskilt fra resten av befolkningen i et eget kvartal. Det samme gjelder etterkommerne av slaver. 

'Vi liker ikke smeder her', sier Abakar i Mao uten omsvøp. 'Ingen gir datteren sin til en smed, ingen gifter seg med datteren til en smed. Det er ting som ble bestemt à l'époque.'

'Men dere er unge', innvender jeg, 'betyr det noe hva som ble bestemt for lenge siden?'

'Ah!' utbryter Abakar: 'Det betyr alt! Hvis jeg gifter meg med datteren til en smed, vil min etniske gruppe forlate meg. De vil si at jeg ikke hører til familien lenger. Selv min egen mor kommer ikke til å ville vite av meg. Ingen vil hilse på meg; og om noe skjer meg, vil ingen støtte meg.'

'Men hva om du forelsker deg i datteren til en smed?' (De er jo like vakre og intelligente som alle andre - noe skoleinspektøren i Ngori også innrømmet.)

Abakar er klinkende klar: 'Når jeg finner ut at hun er datteren til en smed, vil jeg avbryte forholdet med én gang. Her spør vi om bakgrunnen hennes, familien hennes. Vi ser på familietreet, og om du gifter deg med datteren til en smed, så vil smedens barn bli del av treet! Du vil ødelegge navnet til faren din, du vil såre foreldrene dine, og når du sårer foreldrene dine, så er Gud selv imot deg', sier den unge kanemboen alvorlig. 

Og Abakar forteller en historie om en gang det umulige likevel skjedde. En ung mann i Mao, fra den etniske gruppen goran, ble presentert ei jente fra landsbyen av sine foreldre. For slik er det her - foreldrene dine velger ektefellen din, og gjerne fra landsbygda. Men denne gutten sa nei. Han kjente ikke denne jenta, han kunne ikke gifte seg med henne, sa han. Og en dag tok han datteren til en smed med seg hjem. 'Dette er jenta jeg vil gifte meg med!' kunngjorde han. Foreldrene hans sa, 'Vet du ikke hvem sin datter det er? Det er datteren til en smed!' 'Men jeg vil gifte meg med henne', insisterte gutten. Foreldrene begynte å gråte, og det ble sammenkalt til stort familiemøte; alle som hadde midler til å komme, kom, fra nært og fjern, by så vel som landsby. Gutten stod på sitt og ville ikke endre beslutningen sin. Så det endte med at han ble skrevet ut av sin etniske gruppe.

I smedens familie ble det på sin side trommet med en tamtam. For i deres ethnie, når du går inn i den, blir det slått på en tromme, forteller Abakar. 

En modig ung mann som fulgte hjertet, rekker jeg så vidt å tenke. En mann forut for sin tid, en pionér som tok fremtiden og ekteskaplykken i egne hender ...

Men historien har ingen lykkelig slutt. Noen måneder etter bryllupet ble mannen forlatt av kona. Den etniske gruppa hans hadde forlatt ham, og nå forlot kona ham. 'Hvorfor forlot hun ham?' lurer jeg - 'han som hadde betalt en slik vanvittig pris for å gifte seg med henne?' Abakar trekker likegyldig på skuldrene: 'Noe skar seg i ekteskapet', sier han bare. 

Dette er en skrekkhistorie alle som vil følge hjertet på tvers av familiens vilje, bør ta lærdom av. Nå er den romantiske unge mannen blokkert alle veier. Det dreier seg om en yrkessjåfør som kjører mellom N'djamena og Mao og andre byer på markedsdager. 'Er han vennen din?' lurer jeg. 'Nei, han er ikke vennen min', fnyser Abakar, 'men historien hans er velkjent i byen.'

En historie som fortelles til skrekk og advarsel, men også til spott og spe, uten tvil.

Smedenes døtre er vakre, innrømmer en funksjonær i Atti. Men det viktige er at ektefellen din kommer fra en god familie. Om du lar deg forføre av datteren til en smed, vil du måtte rense deg over åpningen på en brønn.

Jeg har ett spørsmål til: 'Går ikke smedenes døtre på skolen?' 'Jo', sier Abakar. 'De går både på vanlig skole og på koranskole. Du ser dem sammen med andre. Vi kjenner smedenes barn. En av dem er min venn. Vi har jobbet sammen. Men å gifte seg med en av dem, det er slett ikke lett', slår Abakar fast. Ungdommen virker ikke fordomsfull når han sier dette - bare veldig nøktern. 

Senere tenker jeg på denne nøkternheten når jeg ser smedenes glødende jern og blåsebelger, ambolter og hammere, og varer spredd ut på bakken eller låst inne i smykkeskap på myldrende markeder.

Jeg forstår, logisk sett, at det virkelig er utenkelig for de fleste tsjadere å bryte de tabuene som vil gjøre at man støtes ut av egen etniske gruppe. Gruppen er ditt sikkerhetsnett, og det eneste du har. Å miste sin etniske gruppe er en utålelig sanksjon - så utålelig at det sanksjonen er mot, også blir utenkelig. Hvordan gruppen som helhet kan utvikle seg til å fjerne denne sanksjonen er i siste instans et kollektivt spørsmål - selv om prosessen uten tvil kan drives fremover av endringsvillende individer. 

Og smedene - som er en slags lavkaste blant kanemboer, goran, tsjadiske arabere og andre etniske grupper - hvordan kan de komme seg ut av dette århundrelange sosiale stigmaet?

Som ofte for stigmatiserte grupper: Ved å jobbe hardt. Takket være et relativt nøytralt utdanningssystem kan smeder bli noe i administrasjonen, i staten, og helt sikkert i ngo-verdenen; en smed kan bli lege, en haut cadre, til og med politiker. Men i landsbyen han kommer fra - der vinner tabuene ennå. Der er han bare smed, smed og atter smed, i hvert fall er det fremdeles slik det ser ut for en gjennomreisende i 2014. 

Mann med smidde kullovner på ryggen i Diffa, Niger, nær grensen til Tsjad.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar