fredag 31. oktober 2014

Om de uante konsekvensene av å blogge i Afrika

For en tid tilbake gjorde jeg noe jeg angret på: Jeg fortalte om bloggen min. I et statlig departement. I et diktatur. I Afrika. 

Det er en slik glipp som skjer når du aner fred og ingen fare og slapper litt for mye av. Jeg er i Tsjad for å skrive om kuer sett med afrikanske pastoralisters øyne, og da en tidligere jagerflypilot hørte dette tilbød han seg å ta meg til dyreoppdrettsministeren, sin 'storebror.' Naturligvis takket jeg ja. Den hyggelige ministeren opplyste, over en kopp grønn te, om at kouri-kuas horn er 'pirogue' når det gjelder å svømme, men en hindring når det gjelder å gresse, og fortalte om prosjektet om å innskrive denne unike kua på UNESCOs verdensarvliste, en prosess han inviterte meg til å bli en del av. Den unge kvinnelige sekretæren spurte hvordan jeg offentliggjør kumaterialet, og jeg nevnte bloggen - det bare datt ut av meg. 

Jeg angret nesten øyeblikkelig. Afrika liker ikke skribenter. Helt stuerene aktiviteter blir ofte gjenstand for mistenksomhet her. Og alle som besøker bloggen min vet jo at den ikke handler hundre prosent om kuer (et veldig avvæpnende tema som selv den verste diktator kan gå med på å få omtalt - det er jo bare noen umælende dyr på en åker!).

Bloggen handler altså ikke bare om kuer: Jeg har skrevet om homofili, trolldom, radioaktivt avfall, en diger søppeldynge i Abidjan, presidenter som prøver å gå over sitt mandat, professorer som sprer seksuelt overførbare karakterer. Og jeg er i ferd med å skrive om underernæring blant kuer mot slutten av den tørre sesongen - selv kvegdrift kan ikke alltid være et glansbilde, selv om afrikansk kveg er noe av det stolteste og stauteste i verden.

Kouri-kuer i hage- og beiteområdet Omdurman, mellom N'djamena og Massaguet.
Disse tilhørte min jagerflypilotvenn. 

Hvis en person i et diktatur går gjennom bloggen min med Google Translator og lupe, så vet jeg altså ikke hvordan jeg vil score. Hva verre er: Jeg kjenner ikke det politiske klimaet i Tsjad. En darfurer sa en gang til meg at 'Tsjad er en kopi av Sudan', og hvis dette stemmer, så er det ikke et sted du vil få merkelappen skribent, eller aller verst, journalist.

Det er mye bedre å være student. Eller kunstner. Afrikanere som lever i repressive regimer vrir ofte hjernecellene for å finne det minst mistenkelige yrket å sette på dokumentene (i de landene der yrke må påføres). Jeg husker godt en diskusjon mellom noen venner i Kongo om hva som var best, student eller kunstner: Bedre å skrive på passet at du er kunstner, sa en mann som hadde bodd mange år i Lagos og kjente verden. Er du student kan de begynne å spørre og grave. De liker ikke folk som vet for mye! Jo mindre du vet om det studenter ofte vet, jo større overlevelsessjanser har du, var hans analyse. 

En trafikk som knapt har hatt sidestykke siden et av innleggene mine ble valgt som dagens anbefaling på VG, starter på bloggen. Og for første gang kommer trafikken fra Afrika. Jeg føler ubehag. Det første innlegget som dukker opp når jagerflypiloten sjekker siden min, er uheldigvis det som handler om militæreskorten jeg leide i østlige Niger, på grunn av Boko Haram. 'Du snakker med opprørere?' spør han (på en spøkefull måte, må understrekes). 'Det er ikke opprørere, det er militæreskorten min!' forklarer jeg.

Utgjort at han skulle se det eneste bildet av militær karakter på hele bloggen. Det at han ikke kan lese teksten, gjør ikke sjansen for misforståelser noe mindre. Jeg føler en krypende uro den kvelden: Kan bloggen føre til spørsmål om mine 'virkelige' hensikter i Afrika? Vil skriveriene mine om ulike temaer her bli sett på med ublide øyne av myndighetene? Kan hemmelig politi komme til huset mitt om natten, trekke meg til et ukjent sted og utsette meg for avhør om det jeg har skrevet?


I lite besøkte deler av Afrika tillegges vi hvite reisende ofte en mye større betydning enn vi faktisk har. Hvite er på mange måter fremdeles mystifisert her. Sikkerhetspoliti, hvis jobb er å avdekke folks hensikter, kan ikke forstå hvorfor du, fra en mye mer bekvem tilværelse, vil besøke landene deres, eller bestemte områder av landene deres, eller gjøre bestemte ting. Hvorfor har du lyst til å dra langt ut i bushen for å treffe en tradisjonell konge? Hvorfor bruker du tre dager på å forsere en jungel på et lasteplan i stedet for å bare ta et fly? Hvorfor bor du i et hus fullt av rotter og hellige (kremt) skarabeer, eller prostituerte, når du kan bo på et femstjerners hotell? (De antar jo at du har penger til dette siste.) De tror at noen har sendt deg, at noen er bak deg, at du er en utsending av noe slag, at du samler informasjon. Å reise fordi du vil oppdage verden ... Skal du først oppdage Afrika, kan du i det minste ha en guide som tar deg til de beste stedene og holder gatebarna på avstand, og skal du først ta bilder, kan du ta bilder av motorveiene, høyblokkene, alt som er under konstruksjon og viser utvikling; draktene i et museum, danseforestillinger, presentert kultur; eller bisarre fjellformasjoner og kuriøse sjøer i ørkenen - det disse landene er stolte av og gjerne vil vise frem i all sin prakt og ufarlighet. Kort sagt det som passerer postkorttesten, ikke alt mulig annet!

Vi som reiser lenge i Afrika både møter og legger til oss en viss paranoia. En sudansk etterretningstjenestemann i Kosti sa: 'Du har reist gjennom mange land uten problemer. Dette gjør oss mistenksomme.' Å ha mange lands visum i passet fikk en samlet politi- og etterretningstjeneste i byen til å forundre seg stort, og det var fascinerende å se hvordan papirbunken om meg, basert på språklig mangelfulle avhør, vokste seg større og større. Jeg var i husarrest i tre dager mens politiet i Kosti blant annet registrerte alle landene jeg hadde vært i, dedusert av innreisestempler og utreisestempler i passet, på en gammel stasjonær datamaskin. De ville naturligvis også vite hva jeg studerte, og i Sudan må du aldri si statsvitenskap. En tunisisk kunstner hadde innprentet meg dette like etter den tunisiske revolusjonen, den gangen jeg fremdeles sa sannheten: Aldri, aldri, ALDRI fortell noen i Afrika at du studerer statsvitenskap! sa han.

Jeg sa sosiologi. Etter tre dager i politiets varetekt hadde de ikke funnet noe galt ved meg, og jeg fikk allernådigst lov til å fortsette.


En gang i Sør-Sudan, hvor jeg skrev masteroppgave og følgelig gjorde mange mistenkelige ting, som å daglig gå inn i departementer og snakke med politikere, kom en dresskledd og usmilende ung mann bort til meg i en restaurant og annonserte at han ville arrestere meg. Hvorfor? Han mente at jeg hadde radioutstyr i vesken og at jeg sendte radiomeldinger mens jeg var på badet. Jeg sa at han kunne gjennomsøke vesken min om han ville. Han gjorde ikke dette. Til slutt sa han, 'Du kan gå.' Han så fremdeles på meg fra hjørnet idet jeg rundet bygningen, og jeg tenkte at 'dette er pokker så absurd.' Senere snakket jeg med verten min Michael, som hadde en høy stilling i den sørsudanske sikkerhetstjenesten, om episoden. 'Det var et av våre sikkerhetspersonell', bekreftet han - 'om noe slikt skjer, så bare ring meg.'

'Det er flere som er mistenksomme angående vesken din', tilføyde han. 'HVA?' utbrøt jeg. 'Jeg har fått rapporter om deg', sa Michael. Sjokkert tok jeg meg til hodet: 'Hva sier de?' 'De sier at du tar vesken med på badet.' 'Jeg gjør det fordi jeg har alle verdisakene mine inni', påpekte jeg. 'Ja', sa Michael, 'og det er bare grunnløse ting, folk har ingenting å skrive rapporter om, så de skriver om peanuts. Vi i sikkerhetstjenesten er trent til å anta det verste.' Michael gjentok at det var helt grunnløse ting og at jeg måtte føle meg fri - at han vil at jeg skulle føle meg hjemme i Sør-Sudan.

Og stort sett føler jeg meg fri. Men jeg er forsiktig, også. Mange afrikanske land opererer med en veldig gammeldags forståelse av spionasje. De ser for seg spioner som faktisk kommer i person og vandrer rundt i bystøvet og landsbygjørma med notatbok på innerlommen. For å finne ut hva? For å avdekke hvilke statshemmeligheter? Land som opererer med ideen om fysiske spioner, og som gjør et høyt prosenttall av befolkningen om til informanter og hemmelig politi for å få has på dem, lider under alle gammeldagse politistaters svøpe: En enorm mengde irrelevant informasjon som noen samler og andre går gjennom på mest tungvinte vis - kort sagt, masse penger kastet ut av vinduet, og et generelt klima av frykt for å bli sett på som avvikende. Det skal nemlig så lite til!



En av de første dagene jeg tilbrakte i N'djamena, havnet jeg i tilhørerkretsen til eldre herre som fortalte en historie fra Hissene Habré-tiden: En kamerunsk journalist med fransk statsborgerskap ønsket å utforske kontinentet han hadde forlatt for så mange år siden. I og med at han hadde slektninger i Tsjad, bestemte han seg for å lande i N'djamena, og dra videre på landejorden til Kamerun. 'Journalist?' spurte grensevaktene mellom de to respektive landene. 'Ah!' (Afrikanere har sin egen ganske unike måte å uttrykke forbauselse på gjennom dette enstavelsesutbruddet.) Som drar på landejorden? Ah! Hvorfor tar du ikke bare et fly? 'Jeg har slektninger i Tsjad', sa den stakkars mannen. Men de anholdt ham og plasserte ham i politistasjonen i N'djamena, hvor han tilbrakte seks måneder uten dom - ingen visste noe, alle trodde at han hadde dratt til Kamerun. I løpet av de seks månedene vant han vaktenes tillit ved å kjøpe røyk til dem, og en dag greide han å slippe ut takket være dette; den franske ambassaden var bare et par kvartaler unna, han stormløp dit og holdt seg fast i bygningen mens han ropte av sine lungers fulle kraft at han er fransk statsborger og har vært i fangenskap på politistasjonen i et halvt år. Ambassaden fikk evakuert ham til Frankrike. Dette var under president Hissene Habré som nå står tiltalt i Senegal for forbrytelser mot menneskeheten, og Tsjad har siden tatt steget inn i en ny æra med mindre frykt og mer fred, men likevel kontroll - et øye for det som rører seg og det som skrives.


Så er vi tilbake til dette med sensur og ønsket om å kontrollere informasjon. Afrikanere, både statsledere og den jevne borger, er opptatte av hva som skrives og sies om dem, og føler naturlig nok at omtalen i vestlig media er ensidig negativ: 'Bare krig, bare illegale immigranter', sukker jagerflypiloten. 'Det er folk som ikke vil forlate Afrika for å komme til Europa selv om du gir dem millioner!'

Han har naturligvis rett. Afrika er så uendelig mye mer. Jeg har ambisjoner om å skrive en variert blogg om kontinentet. Og jeg omtaler Afrika i positive ordelag, fordi jeg virkelig har positive opplevelser. Men min forståelse og afrikanske myndigheters forståelse av positiv omtale er kanskje ikke helt sammenfallende - for jeg må jo også være fri, og kunne relatere den ofte briljante satiren afrikanere overlever på når hverdagen går dem imot. Mine reiser i Afrika er ikke ukritiske, kan ikke være, men elendighet har ikke noe monopol på bloggen min og er heller ikke mitt hovedinntrykk av kontinentet, selv om det definitivt er en del av bildet.

Én ting er sikkert: Den betydningen etterretningstjenestemenn som bare gjør jobben sin iblant tillegger meg, og som gjør at jeg må svare på mange spørsmål og iblant se innsiden av fengselresepsjoner og politistasjoner, kommer meg til nytte i andre sammenhenger. Hvis folk ikke oppfattet meg som viktig, ville jeg aldri ha fått møte en minister på regjeringsnivå i et afrikansk land, for eksempel, enda jeg selv verken er politiker, jobber for noen ngo, eller engang er journalist. Han ville aldri ha foreslått at jeg skal få være med på prosessen med å innskrive kouri-kua på UNESCOs verdensarvliste, og jeg ville aldri ha fått gleden av å føle meg beæret. 

For det gjør jeg.

Så veldig ille kan ikke bloggen min ha vært likevel, for dagen etter inviteres jeg av Utenriksdepartementets talsmann til å besøke Utenriksdepartementet.

'På vegne av Utenriksdepartementet ønsker jeg deg velkommen i Tsjad', sier han og trykker hånden min varmt.
Også publisert på nettsidene til Bergens Tidende, forkortet til 6500 tegn.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar