lørdag 18. oktober 2014

Når nostalgien etter diktatoren tar overhånd (selv over hukommelsen)

Gaddafi betraktes nærmest som en martyr i subsaharisk Afrika. Folk sukker lengselsfullt etter ham og rister på hodet over det endeliktet han fikk. Det er som om døden har gitt ham både tornekrone og glorie på én gang - for ikke å si evne og makt til å sette Afrika på rett kjøl. Det er ikke uvanlig å høre dette refrenget i afrikanske hovedsteder: 'Hadde Gaddafi bare vært i live ... Hadde han bare fått gjennomføre sine planer for Afrika i fred ...'

Ja, Gaddafi gjorde mye for Afrika: Han har bygget moskeer og luksushoteller i så mange afrikanske byer. Han boret brønner i Sahel og finansierte en afrikansk kommunikasjonssatellitt i verdensrommet. Han sprøytet myggdrepende midler over afrikanske hovedsteder så de ikke så en mygg på tre måneder (i hvert fall er det dette folk sier). Han inviterte hundretusenvis av afrikanske gjestearbeidere til Libya i økonomiske oppgangstider (og kastet dem useremonielt ut i nedgangstider, men dette er en annen historie). Han pratet stort, og pratet imot  - spesielt imot Vesten. Han lovet i Den Grønne Bok at 'den svarte mann vil bli herske.' Han var pådriver og primus motor i Den Afrikanske Union, og snakket stadig om å skape et Afrikas Forente Stater. Det var ikke for ingenting at han ble gitt ærestittelen ‘Konge over konger i Afrika' av tradisjonelle afrikanske ledere i 2008. Eller at han ofte gikk med et smykke formet som det afrikanske kontinentet rundt halsen. Ei ung tsjadisk jente sier til meg at om Gaddafi ennå var i live, så ville han ha gjort mye for Afrika. 

Kort sagt, Gaddafi-nostalgien er sterk her i Afrique noire

Og jeg støter ofte på påstanden om at krigen i Libya bare var vestlig manipulasjon, konstruert av utenforstående fra begynnelse til slutt. Er ikke det nye, desintegrerte Libya vestlige staters verk? 

For oss som besøkte Libya under den libyske borgerkrigen, er det imidlertid klart at det eksisterte en genuin og bred libysk opposisjon mot Gaddafi. Uansett hva som skjer i ettertid, uansett hva som er resultatet av denne opposisjonen nå, så var dette sant, da. Jeg finner ofte afrikaneres nostalgi over Gaddafis 41-årige hersketid paradoksal og en smule misplassert - for ugandere og tsjadere opplevde aldri den utryggheten det var å leve under Gaddafi. De var forskånet fra ham som statsleder, og så bare hans sjenerøse sider. Det er som en bestefar som bare kommer på besøk i helgene. Så hvem er de - eller vi for den saks skyld - til å opphøye Gaddafi til martyr- og heltestatus? Hva om libyere var nostalgiske over Idi Amin? Hva om libyere priste Hissène Habré?

'Mr. Crazy': Karikaturtegning av Gaddafi, teipet opp i det såkalte 'mediehuset' i Benghazi, en base for journalister i opprørskontrollerte deler av østlige Libya. April 2011

En av mine tsjadiske venner tok det på kornet når han kalte Gaddafi en pyromane-pompier, en pyromanbrannmann. Han var så volatil, så uforutsigbar, og kunne endre politikk og ansikt fra dag til dag: 'Iblant engel, iblant djevel, iblant Machiavelli ...' uttrykte min venn det. Gaddafi tillot seg eksentrisitet når han hadde nesten all makt konsentrert i sine hender, og det er neppe en overdrivelse å si at han tok seg den frihet å leke med mange menneskers liv.

Å dømme fortiden i lys av nåtiden blir aldri riktig. Natoland gikk inn i Libya på et tidspunkt da Gaddafi hadde lovet å renske Libya hus for hus, gate for gate, og gitt uttrykk for at han ikke hadde noe imot å redusere Libyas befolkning fra seks til to millioner. Så får det heller være en del av etterpåklokskapen at sikkerheten i Libya i dag er fjernt fra sikkerheten under Gaddafi-epoken; at ting har blitt verre snarere enn bedre for et flertall av libyere. 

Vi som lever i Afrika i lange perioder vet at vestlige intervensjoner ofte blir gjenstand for mistenksomhet og konspirasjonsteorier blant afrikanere, nord så vel som sør for Sahara. Det nye paradigmet i internasjonale relasjoner, kalt The Responsibility to Protect, som dukket opp på 90-tallet i kjølvannet av svakt engasjement spesielt under det rwandiske folkemordet og Srebrenica-massakren, har ikke samme legitimitet i Afrika som i Vesten. Dette burde være en tankevekker når det er nettopp på det afrikanske kontinentet at mange av de såkalt 'humanitære' intervensjonene finner sted. Én ting har bare blitt klarere og klarere for meg under mine opphold i Afrika: Afrikanere ønsker å gjøre det selv. Når Vesten gjør det for dem, føler de ikke lenger eierskap til resultatet. I hvert fall ikke når de ser ting litt på avstand (i kampens hete er jo hjelpen ofte velkommen). Så skal vestlige stater la være å intervenere, når intervensjoner, på sikt, blir så upopulære og mistenkeliggjort?

Stemningsbilde fra Tobruk. April 2011

Én ting er sikkert: Vestlige makter burde holde fingrene langt fra olje og andre ressurser i kjølvannet av en intervensjon. Når jeg leser om mulige konsesjoner for Statoil i Libya og Sør-Sudan etter norsk innsats innen henholdsvis krig og nødhjelp, blir jeg betenkt, for det peker jo mot at interesser heller enn humanitære hensyn lå bak intervensjonen likevel. En ingeniør i Tripoli sa i 2012 til meg at 'alle' vet at Nato intervenerte (han brukte ordet 'interfererte') i Libya på grunn av olje; 'Men vi godtar det', sa han. Fordeler til Nato-landene var etter hans mening en pris vel verd å betale for å bli kvitt Gaddafi. 

Poenget er at man ikke kan frarøve libyere påvirkningskraft i libyske begivenheter. Uansett hva som ble resultatet, og uansett hvor smertefullt, så gikk millioner av mennesker ut i gatene i Tunis, Tripoli og Kairo for å kaste sine respektive diktatorer våren 2011. De handlet med de aspirasjonene og de fremtidsvisjonene de hadde da. Alle vi som var i Nord-Afrika ble revet med av endringsviljen, euforien og den plutselige følelsen av myndiggjøring folk kjente etter å ha vært kneblet og kuet under diktatoriske regimer i tiår. Hvis jeg hadde gått rundt blant flagg- og bannersvingende libyere i Benghazi i april 2011 og fortalt dem at revolusjonen deres bare er en vestlig brikke i et stort spill som var planlagt allerede for lenge siden, for å legge hendene på oljen deres, så tror jeg oppriktig talt at de ville ha tatt det ille opp. Overveldende mange tunisiere, egyptere og libyere var stolte over sine respektive revolusjoner og betraktet seg selv som primære aktører i omveltningene - selv om det er mulig at de vil dele ansvaret og kanskje fraskrive seg det helt i dag. 

Ja, Nato og Vesten var med, sier jeg til Gaddafi-nostalgiske afrikanere som jeg møter på alt fra overfylte busser i Niger til frokostgulv i Tsjad til brusende flekker av skygge i Elfenbenskysten. Men dagens utrygge Libya er ikke bare Natos verk. Det er også Gaddafis verk. For hvis Gaddafi ikke hadde tvunget Libya gjennom en borgerkrig bare fordi han ikke ville gå av på fredelig vis etter 41 år ved makten - eller i det minste gått med på å konsultere folket i et fritt og rettferdig valg - så kunne Libya ha sett helt annerledes ut i dag. I stedet valgte han å åpne ild mot demonstranter i Benghazi og på Den Grønne Plass i Tripoli. Han foretrakk krig, og i krig blir mye ødelagt. 

Jeg går for å se befolkning og ledere også på den svakere siden av internasjonale relasjoner som kapable og ansvarlige, i stedet for som marionetter og/eller kraftløse brikker i et forhåndsavgjort spill. Jeg tror verden blir et bedre sted av ansvarliggjøring, i stedet for ansvarsfraskrivelse, selv om interessene og påvirkningene er mange og noen stater unektelig har større muligheter enn andre til å definere og dirigere historiens gang. 

En ung kvinne på martyrplassen i Benghazi sa, da borgerkrigen raste lengre vest og mødre kom sammen for å sørge over drepte og sårede sønner ved fronten: 'Vi vil aldri angre!'

Angrer hun i dag? lurer jeg ofte når eposter med stadig mørkere toner når meg fra Benghazi. Sier hun, nå som staten Libya ligner glasskår det vil ta lang tid å lime sammen, at 'Det var ikke oss, men Vesten?'

Jeg vet ikke. Men jeg vet at det er altfor simplistisk å portrettere millioner av endringslystne nordafrikanere som nyttige idioter for Vesten. Jeg vet ikke hva som utspiller seg i triangelet intervenerende stat-offerstat-profittsøkende selskap, men jeg slår et slag for å holde på kronologien. Ekkoet av 2011 når alltids 2014, men ekkoet av 2014 når aldri 2011. Og når jeg husker tilbake til det skjebneåret da utallige nordafrikanere hadde stjerner og tårer i øynene, så vet jeg at libyere hadde meninger og et ord med i laget, de også. Og at Gaddafi ikke fortjener noen helgenstatus.

'Det er voksnes revolusjon'. Solidaritetsmarkering for den beleirede befolkningen i Misrata.
Benghazi, 19. april 2011

Publisert i Klassekampen 16.10.2014. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar