lørdag 11. oktober 2014

Helbredelsesfeberen

Med jevne mellomrom dukker det opp en mirakelhelbreder i Afrika - noen som det sies kan helbrede alle plager mellom himmel og jord. Vedkommende befinner seg gjerne på et sted så avsidesliggende at det bare er de virkelig troende som orker å ta seg dit (og typisk nekter vedkommende å flytte seg til mer sentrale deler av landet). Men det er så uendelig mange som tror, som vil tro, og disse avsidesliggende stedene får plutselig hundretusenvis til millioner av besøkende i det som blir en massevalfart av syke, handikappede, hypokondere, ledsagende nysgjerrige og folk som bare vil tjene penger på alt dette - de eneste sikre vinnerne i helbredelseskarusellen for øvrig. 

I 2011 var det pastoren Masapila i Tanzania som skapte håp i en bitteliten, fjerntliggende landsby nær grensen med Kenya. Han hevdet å ha blitt vist en mirakuløs urte av Gud, og laget et urteoppkok som skulle kunne helbrede alle sykdommer, inkludert HIV, kreft og diabetes. Innen få måneder valfartet millioner til den lille landsbyen Loliondo langt fra allfarvei; folk kom kjørende i privatbiler, busser og trailere, og satt ukevis i kø i gjørma (det var regntid) mens de ventet på tur. De rikeste kom i helikoptre. En hel business sprang naturligvis frem rundt den ellers lite pengegriske pastoren, som tok så lite som fem hundre tanzanianske shilling - rundt 2 kroner - for 'koppen', som urteoppkoket ble kalt. Transportselskaper arrangerte turer fra Arusha til landsbyen utenfor allfarvei, mat- og bensinpriser skjøt i været, mellommenn av alle slag skodde seg på tilstrømningen. 'To take the cup' ble et like vanlig samtaleemne i Arusha som turer til Kilimanjaro og masailandsbyer. 

Konflikt oppstod snart med det moderne legeetablissementet i Tanzania, og fenomenet guddommelig helbredelse ble debattert frem og tilbake i nasjonalt media. Problemet var ikke at 'koppen' i seg selv var helsefarlig, men snarere at mange trodde seg helbredet: Leger klaget over at hjemvendte pasienter sluttet med medisinene sine, og døde. Pastor Masapila gikk personlig ut og ba folk fortsette med konvensjonell medisinsk behandling som foreskrevet av lege. Likevel var troen på helbredelse dødelig for mange.

Illustrasjonsfoto fra Kajlani, Bata-regionen, Tsjad

I Tsjad har en ny helbreder nettopp begynt å stige i den kollektive bevisstheten. Han er mediesky, og ingen ser ut til å vite hva han heter eller noe om ham ellers, bortsett fra at han er ung. Han kalles bare marabouten eller le guérisseur, helbrederen. Alle muslimer i N'djamena (for som marabout er det først og fremst muslimer han appellerer til) har nå hørt om ham, selv om han har nektet å la seg intervjue eller filme; ord om ham og evnene hans går fra munn til munn. Mange kommer med vitnesbyrd om en kronisk skavank eller sykdom de nå, etter besøket hos marabouten, er kvitt. Og i et så sosialt og snakkende samfunn som det tsjadiske, skal det ikke mer til før alle har hørt om mirakelmannen. 

Akkurat som pastor Masapila i Tanzania, opererer marabouten på et avsidesliggende sted og tar en fast, liten pris for tjenestene sine. Når overlykkelige helbredede vil gi ham mer, takker han nei; Gud har bedt ham om å ta to tusen franc (rundt tjuefem kroner) per pasient, og da er det det han tar. For tsjadere er denne måteholdenheten et tegn på at han er 'ekte.' 'To tusen franc', det er ikke mye, sier verten min Abderrahman, som selv planlegger å fylle bilen med syke familiemedlemmer og naboer og kjøre til marabouten. Men det må bli når han bare først har kjøpt et stort familietelt, når bare regntiden er over, når bare det blir et køsystem, så de slipper å vente i en uke ... Det er tydelig at Abderrahman kvier seg for å dra inn i det sanitære helvetet ingen som har vært hos marabouten, kan benekte at de har vært gjennom. 

Men folk som er desperate eller håpefulle nok, nøler ikke, og det er ikke vanskelig å finne transport til maraboutens landsby når du spør ved N'djamenas transportknutepunkt Tashemoussoro. Jeg havner i bil med en familie på tre som også skal til le guérisseur, og som kommer langveisfra. Mor og bror har med seg ei jente som er lam i bena og i tillegg har slitt med hodepine den siste tiden.

Ved Ngoura, Tsjad

Veien er asfaltert frem til byen Ngoura 205 km fra N'djamena, men så sporer vi av til høyre og kjører inn på det som ligner en kjerrevei. Og ankommer Kama, et sted så lite at det knapt finnes på noe kart. Noen hundretalls stråhytter på savannen, bare, nå tomme mange av dem, siden det er regntid og folk er ute på åkeren og jobber. 

Dagens Kama er tydelig todelt: Presenninger og gapahuker laget av et sammensurium av materialer på den ene siden - noen av dem bare myggnett på pinner - landsbyen med hytter av strå og leire på den andre. Mens landsbyen er velholdt, ligner den provisoriske besøksdelen en slum. Som i så mange afrikanske landsbyer er det ikke gravd noe toalett, og folk gjør sitt fornødne i landsbyens umiddelbare nærhet; nå er imidlertid mennesketettheten en helt annen med hundrevis av nye besøkende hver dag, og området er i tillegg forsøplet av matrester og emballasje. Det ligner en festivalplass uten frivillige, en flyktningleir uten UNHCR. Ikke rart, tenker jeg med meg selv, at mange troende sitter på gjerdet i N'djamena og venter på mer organiserte tider. 

Le guérisseur tar en siesta. I firetiden om ettermiddagen kommer han og en flokk menn ut av landsbyen og går inn i et leirhus i knutepunktet mellom de to områdene. Menneskemengden koagulerer mot et gjerde av trestokker. Lørdager og søndager tar marabouten bare imot funksjonærer og militære, blir jeg fortalt. Og det er søndag i dag. 

Det er ikke noe køsystem. Men det er interessant nok heller ingen desperasjon - folk er tålmodige, selv om de egentlig burde være desperate når de ikke har noen garanti for å se marabouten selv etter et visst antall dager. En dame forteller meg at hun har vært her i en uke under åpen himmel. Mange har bare nylonunderlag å sove på. En familie fra Canada, opprinnelig fra Tsjad, står i kø i luksusbilen sin. De regner med å se marabouten i dag, fordi de er militære. 'Noen venter i ti dager', smiler den vakre damen gjennom det halvåpne vinduet. 'Men ti dager er ingenting når det dreier seg om helsen!'

Ei ung jente med prikkete slør sier at marabouten er en gave fra Gud. Under en skyggende flik presenning forteller hun meg den antagelig mest delte versjonen av maraboutens historie:

En morgen da marabouten - som den gangen bare var en vanlig, ung mann - skulle be morgenbønn, fant han en kalabass med vann utenfor huset sitt, rede for ablusjoner. Overrasket spurte han hvem som hadde brakt kalabassen. 'Ingen', fikk han til svar. Jo, noen må ha brakt den, insisterte den blivende marabouten. Nei - ingen! Og folk kom til slutt til den åpenbare konklusjonen, som skapte ærefrykt i alle: Det er Gud som har brakt den! Dette gjentok seg tre dager på rad. Jenta sier at marabouten nå hver morgen før daggry finner en kalabass utenfor huset sitt med vann, og at det er dette vannet han bruker til å helbrede med. 

Alt er fremdeles billig i Kama. Landsbyjenter på esler, med hampsadler med et rom på hver side til tjueliters vanndunker, selger vann for 25 franc per dunk. En sjåfør fra den nærmeste byen Ngoura, som gjør seg klar til å dra til hovedstaden og hente flere håpefulle syke, forteller meg at området har fått ti vannpumper siden marabouten ble kjent. Hans stjernestatus må uten tvil ha vært et boost for landsbyen. Fantes disse små restaurantene før? lurer jeg der jeg vandrer rundt blant håndviftede kullrøykkilder i jakten på noe å stille sulten med. Sudansk kaffe, grønn te, svartgrillet kjøtt med hjemmeknust krydder (ikke appetittvekkende sånn uten videre), boul eller assida ... Små sjapper med durende aggregater hvor folk kan lade mobiltelefonene sine ... Til og med noen provisoriske bølgeblikkbutikker med frysere og kald brus har sprunget opp. Alt sammen N'djamena-priser, og noen ting billigere. 

Om kvelden gresser hester ved teltene. Bål kommer opp, og en viss leirfølelse skapes - krypinnenes stusselighet forsvinner jo i mørket. Det er like mange folk ved maraboutens hus etter mørkets fall. Hiluxer og andre luksusbiler kjører ut av landsbyen helt til midnatt og mer, tydeligvis fordi de reisende greide å møte marabouten i kraft av funksjonær- og militærbevisene sine. En elektronikkbutikkeier jeg kjenner fra N'djamena (og nå uventet, men kanskje ikke så overraskende, har møtt her), forteller meg at marabouten ofte jobber til klokken to om natten. Og om morgenen begynner han arbeidet klokka ni. Det er tydelig at han dedikerer seg helt og fullt til dette - av overbevisning, forhåpentligvis, selv om to tusen franc ganget med alle disse menneskene blir en ganske pen sum når alt kommer til alt. Vennen min Omar i N'djamena, som tilhører en diplomatfamilie og har sett mye av verden, sa ganske kontant om marabouten og opplegget hans at 'det er å bruke fattige mennesker.'

Men de troende peker på det faktum at marabouten, om han hadde villet, kunne ha tatt mye mer, eller i det minste ha godtatt gavene som tilbys ham i etterkant av en helbredelse. Men nei. Han holder fast på summen to tusen franc. En sum fastsatt av Gud selv. 

Ei jente med Down's syndrom kommer bort og hilser på meg. Ved en bølgeblikkbutikk forteller en ung gutt meg sin gladhistorie. Han hadde problemer med hjernen etter tre dagers narkotikabruk, det banket hele tiden i hodet, men nå er han bra igjen, forteller han. 'Jeg har blitt helbredet.'

Kajlani, Tsjad

Euforien og håpet er til å ta og føle på. Når jeg vandrer rundt blant alle disse menneskene i rullestoler, under fillete presenninger, på pickupplan, med et spekter av synlige og usynlige plager, tenker jeg at det nok ikke er lett å innrømme overfor alle disse troende at 'nei, det virket ikke for meg' - 'jeg føler meg akkurat som før' - 'jeg ble ikke hjulpet.' Dette er et sted som ønsker å høre suksesshistorier, mirakler, at det umulige er mulig, at blinde igjen kan se, at lamme kan gå, og å vitne om noe annet her vil være å ta håpet fra så mange. 

En slektning av verten min i N'djamena fortalte meg i forkant av min egen reise at moren og søsteren hans, som ikke kan gå, begge har vært hos le guérisseur, uten at det hjalp. Marabouten ga dem vann og sa, 'Om det ikke virker, så kom tilbake!' Nå ville de dra dit igjen, slektningen frarådet dem: 'Dere kom tilbake slik dere dro, så det er ingen vits i å dra på ny.'

Én ting er sikkert: Marabouten skaper håp i tusenvis av syke og handikappede tsjadiske muslimer. 

Så får tiden vise om det håpet i virkeligheten ble en skuffelse. 

Om det bare var en placeboeffekt, når alt kom til alt. 

Folk ønsker så sterkt å tro ...

Med jevne mellomrom dukker en mirakelhelbreder, og en mirakelfeber, opp i Afrika.

Kajlani, Tsjad

Også publisert på nettsidene til Bistandsaktuelt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar