søndag 26. oktober 2014

En oppfinnsom ung mann, og hvordan han ble gulltannmontør

I Mao har bygningen med de håndmalte tegningene av tanngarder og ordene 'påsetting av gulltenner' tiltrukket meg en stund. Kan man virkelig få satt på gulltenner i den lille sjappa der med bølgeblikkdør? 

Ja, viser det seg; det kan man faktisk. For den overkommelige summen av fem tusen franc, eller 64 kroner. Gulltannmontøren - for jeg kan vel ikke akkurat kalle ham tannlege - forteller hvordan han ble selvlært i dette modige yrket. 

Abakoura er foreldreløs, en uheldig omstendighet som har gjort ham ekstra kreativ og hardtarbeidende. Han hadde lenge lett etter et yrke som kunne livnære kone og barn. For et drøyt tiår siden var han frisør i Mao. En venn - inspirert av en amerikansk rapper - ønsket seg gulltenner og ville oppsøke en syrer som satte på dette i byen, og fordi syreren ikke snakket hausa, ble Abakoura med som oversetter. Men den skarpe Abakoura benyttet anledningen til å observere alle syrerens bevegelser. Syrere er de store Tannautoritetene i Tsjad, i alle fall på den fattige gata, og gulltenner er en minst like forførende tanke for fattige som for rike. Den kvelden sa Abakoura følgende til seg selv før han sovnet: 'Hvis Gud vil, kommer jeg til å lære dette yrket!' 

En modig investering, vilje og utholdenhet måtte til. Noen dager senere gikk den unge tsjaderen til syreren og sa, 'Jeg er tannlege, men utstyret mitt ble stjålet - selg meg utstyret ditt!' Syreren solgte det for hundre tusen franc, mye av det i dårlig stand. Abakoura dro til N'djamena og observerte de syriske tannlegene i Souq Khala (hirsemarkedet, 'der hvor de selger gull') - lot som om han selv var tannlege og bare tok seg en pust i bakken ved siden av dem, mens han i virkeligheten 'spionerte', som han selv sier, og plukket opp håndverkets tekniske finesser. Slik læring gjøres i den største hemmelighet, for alle er sjalu og tror at du kan stjele jobbene deres. 'Og hva vil de selv være da?' spør Abakoura retorisk. 

Gulltannmontøren i Mao, Tsjad

Når du sitter hos Abakoura, har du ikke noen følelse av noe tannlegerom, men av verksted, og Abakoura er ikke noen medisiner, men en håndverker først og fremst. Gipsformer av tanngarder ligger i en balje - tannformer og slipesteiner i en blikkboks. Et gammelt bilsete han har mekket på og omgjort til tannlegestol, med polsteret tytende ut her og der, står langs en vegg. Blå presenning er festet i taket. I rommet ved siden av jobber en frisør, og folk er stadig innom for å lade telefoner. 

Tennene - som slipes for hver pasient - kommer ifølge Abakoura fra Syria, og han har 'self-cure dental base' på flaske fra Kina. Det er ikke egentlig gulltenner, men platinatenner han setter inn. Men han pusser dem så de ifølge ham selv 'skinner mer enn gull'. I tillegg viser han meg en stor sølvmynt som han har kjøpt for elleve tusen franc og som han også smelter og bruker i tenner. Det er en fyr på markedet som selger gamle mynter i hvitt sølv, og disse brukes av både gulltannmontører og smykkemakere (som egentlig er smeder) når de trenger ekte sølv til arbeidene sine. 

Enkelte ønsker gullbelegg på tenner de fremdeles har, for å 'bli mer interessante', med Abakouras ord. Andre vil ha gulltenner for å fylle gapet etter tenner de har mistet. Karies er 'et lite jern som spiser tannen', ifølge Abakoura. Det er som syre og spiser alt om det får lov. Her i Mao behandler man ikke tenner, forteller den unge mannen - man trekker dem. Det er ingen tannlege på sykehuset i Mao. Går du dit med karies, vil de bare bruke tang. (Dette er for øvrig grunnen mange tsjadere oppgir for å holde seg unna tannleger!) Abakoura hevder å selv kunne trekke tenner. Før var han nemlig wanzam, en tradisjonell coiffeur, frisør. Men tradisjonelle frisører kan mye mer enn å klippe hår - de fjerner også mandler på barn, og årelater for vondt blod. Han viser hvordan de skjærer i brystet og magen på barnet når det er en uke gammelt, dagen for navneseremonien, for å få ut det dårlige blodet. 'Men dere gjør det bare om barnet gråter mye?' lurer jeg. 'Noen gjør det uansett', sier Abakoura. Hausa-, fulani- og borno-folkene gjør det. Kanembo-, sara- og goran-folkene gjør det ikke. 'Hvis du har røde øyne, så skjærer vi her' (han viser i tinningen), 'det dårlige blodet renner ut, og det er bra for øynene.' 

'Men hvordan ble du wanzam?' spør jeg. Abakoura storsmiler: 'Hvis jeg forteller deg hvordan jeg ble wanzam, vil du le! I begynnelsen var jeg dytter. Jeg dyttet varer. Med pengene jeg tjente, kjøpte jeg en fiskefelle og en gammel pirog. Jeg reparerte pirogen med mine egne hender og dro til en av øyene i Tsjad-sjøen for å fiske. En gang, etter å ha solgt fisken og kjøpt mat, hadde jeg et overskudd på fire tusen franc ...'

Med dette overskuddet i lommen var ikke den oppfinnsomme unge mannen sen om å bli inspirert da han så en frisør håndtere en tandos - 'en tradisjonell barbermaskin som ikke trenger strøm'. Han kjøpte en slik for halvannet tusen franc. Han kjøpte også barberblader til å trimme hårfestet med. Og en uke han tjente lite på fisket, fant han en landsbybeboer som han tilbød seg å klippe. Landsbybeboeren takket ja. Resultatet ble ikke så bra, innrømmer Abakoura. Senere prøvde han noen flere: Han klippet én, det ble bra. Han klippet én til, det ble bra. Verre var det ikke: 'Nå er jeg frisør!' Han kjøpte et bord, en stol, et speil, laget et overheng.

En wanzam tok etter hvert kontakt med ham uten å vite at den unge mannen bare var frisør; han trodde at den andre også var wanzam, og tilkalte ham for å hjelpe seg i sitt eget arbeid. Men Abakoura lærte i virkeligheten wanzamenes hemmeligheter og ble wanzam, han også. 

Abakoura kjenner for øvrig sine grenser. Han trekker bare tennene foran i kjeven, ikke jeksler. Og om en tann har brukket, opererer han ikke ut stumpen som sitter igjen. Han kan ikke gjøre operasjoner, forteller han meg, fordi han ikke har utstyret, og fordi aggregatet hans ikke ville ha vært stort nok til å drive slikt utstyr. (Men om han hadde hatt utstyr og aggregatet hans hadde vært stort nok, så er det ikke utenkelig, innbiller jeg meg, at han hadde gitt seg i kast med oppgaven.) Jeg spør om han bruker bedøvelse, og han viser en liten flaske med lokalbedøvelse fra India. 'Uten bedøvelse kan man ikke trekke', sier han når jeg spør. Enda godt ...

Slik Abdoul, en ung kunstner i Ouagadougou i Burkina Faso, ser det for seg

Det siste du ønsker på den afrikanske landsbygda, er et tannproblem. Selv fikk jeg satt kompositt på en avskallet tann i den franske militærbasen i N'djamena. Basens tannlegetjeneste (samt legetjeneste) er åpen for alle tsjadere, og attpåtil gratis. Så får det heller være at den er gjenstand for konspirasjonsteorier - som at alle legene og tannlegene der er studenter som har kommet for å trene seg på afrikanere, og at folk ikke kommer levende ut igjen fra basen. Jeg vil nå heller være i hendene på en fransk tannlegestudent enn en tsjadisk selvlært wanzam-tanntrekker-gulltannmontør. 

Men wanzamer har høy status, også. Det er folk som oppsøker wamzamen før de oppsøker sykehuset, forteller en ung mann fra sørlige Tsjad, som jeg møter i Moussoro, meg. Han har selv arr på magen etter wanzamens behandling; 'De sier at jeg hadde vondt i magen da jeg var baby, og at jeg ble lindret', forteller han. 'Å komme til en landsby hvor det ikke finnes noen wanzam, er som å komme til en by hvor det ikke finnes noen lege!' Men tradisjonelt går yrket fra far til sønn, og er ikke noe utenforstående kan lære seg bare for å skaffe seg et levebrød. Og det er mysterier i det - ting som ikke kan forklares av de hvites legevitenskap, men som wanzamen kjenner og behersker. Mannen mener at det er synd at wanzamenes tradisjoner nå går tapt fordi foreldre sender barna sine på skolen. Og dette, legger jeg merke til, er en person som jobber for Accion Contre la Faim (ACF) - en ngo-arbeider, en representant for det nye!

På tross av den utvilsomme risikoen heftet ved å gå til ikke-autoriserte behandlere, sitter man igjen med dette spørsmålet: Er det bedre å ha en selvlært wanzam-tanntrekker-gulltannmontør i landsbyen, enn å ikke ha noen

For valget er jo ofte ganske brutalt. Det er de selvlærte og halvlærte, eller ingen. 

Jeg takker Abakoura for timen som begynte med gulltenner og kom inn på så mange interessante emner. 

En oppfinnsom ung mann, uten tvil - og med mye selvtillit!

Abakouras tannlegestol

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar