søndag 5. oktober 2014

Afrikanske reiseberetninger fra Europa: Snegler, viner, våpen, og et land som vaskes hver natt

Det er typisk vestlig å dra til fremmede, eksotiske land og beskrive alt fra krydderlukten på markedet til fattigdommen i gata til godbitene på tallerkenen til inventaret på hotellet. Men afrikanere har naturligvis like mye å fortelle etter å ha reist rundt i Europa. 

En tuareg fra ørkenen rundt Timbuktu var, etter sitt besøk i Frankrike, mest overveldet over én ting: Sneglene. Da han kom hjem var det sneglene han fortalte om først. 'Vet du, de har disse utrolige dyrene ...' Han som kom fra den store ørkenen, hadde aldri sett noe lignende.

I N'djamena sitter jeg på restaurant med Hassan fra det tsjadiske utenriksdepartementet, som dro til Belgia som 22-åring for å studere kommunikasjon. Ei italiensk venninne tok ham med på en rundreise i Italia, og i Venezia lærte han om Marco Polo for første gang. 'Vet du ikke hvem Marco Polo er?' spurte venninnen - 'hvor kommer du fra, egentlig?' Hassan lo og svarte, 'Jeg kommer fra Afrika!' 

Faren hennes, i en liten landsby i Nord-Italia, hadde på sin side aldri hørt om Tsjad, og hentet verdenskartet: 'Vis meg!' Deretter fikk han Hassan til å smake fire-fem forskjellige viner, med den forklaring at 'Folk her drikker så mye vin at smaken deres ikke lenger er eksakt!' Nå ville ikke vinelskeren la sjansen til å få en frisk mening gå fra seg. Og Hassan - som hadde lagt sitt muslimske alkoholavhold på hylla i studieårene - måtte svare på om vinene var bitre eller søte, delikate, runde, nøttete og mye annet rart; det var en opplevelse han aldri kommer til å glemme. 

I Belgia ble han overveldet over våpenindustrien. Hassan visste ikke at Belgia er en stor våpeneksportør. Tsjaderen spurte hvem kjøperne er, og fikk nevnt ni land i Afrika, tre i Asia og bare ett i Latin-Amerika. Ni afrikanske land! Hassan rister på hodet. Containerne med kuler som ble lastet på godstog i Liège og så skip i Antwerpen med retning Kinshasa, gjorde inntrykk på den unge studenten. 'Belgia er den nest største våpeneksportøren i Europa etter Russland, og i Tsjad har vi en pistol som kalles belgiquer', forteller han meg. 

Luxemburg er på sin side det reneste landet Hassan noen gang har sett. Alt skinner! Alt er som krystall. Luxemburg er mye renere enn for eksempel Sveits. 'Er det ingen uskikkelige unger som skriver på murvegger og busseter der?' lurer jeg. Det vaskes bort, mener Hassan - 'jeg tror de har midler til å vaske det landet flere ganger om dagen!' En luxemburger fortalte Hassan at de vasker landet mellom klokka to og fire om natten, når alle sover. Landet er lite. Selv Belgia med all sin petitesse, snakker om hvor lite Luxemburg er! Bare fire hundre tusen mennesker. 'Hadde det vært et fjell der, ville det ikke ha vært noe land ...', reflekterer Hassan tankefullt. 

Tsjaderen fikk imidlertid ikke noe godt inntrykk av luxemburgere - de er styrtrike og så på ham på en måte som om de tenkte at 'nå har han kommet for å bringe fattigdom til oss.' Den tsjadiske diplomaten liker heller ikke Frankrike (men nesten ingen afrikanere liker jo sin egen tidligere koloniherre). 'Paris er skittent - veldig skittent', er alt han har å kommentere. 

Nederland, derimot ... Hassan elsker Nederland! Nederlendere er veldig høye og går veldig fort. Nederlandske kvinner imponerte ham. De jobber akkurat som menn. Du kan finne dem midt i byen, i ferd med å ri på en hest! Nederland er et land som ligger under havet, forteller Hassan. Det er flatt, men de har gjort uendelig mye for å bryte monotonien, med arkitektoniske overraskelser rundt hvert hjørne. De har bygget broer med stein fra Indonesia, fordi de ikke har noe eget fjell å bryte stein fra. 'Tenk på hva som krever å frakte stein fra Indonesia til Nederland med båt!' sier Hassan beundrende. En annen ting han la merke til, er at alle nederlendere ser værmeldingen - det er som om de er besatte av dette. Det første de gjør når de våkner om morgenen, er å sjekke værmeldingen; og dette er ikke for å høre hvordan været blir, men for å vite hvordan vannstanden er. En avdeling av militæret, Den maritime brigaden, har i oppgave å overvåke vann og ingenting annet, ifølge tsjaderen. 'Dette er ikke rart, siden vannstanden betyr liv eller død for sytten millioner nederlendere', reflekterer han. 

Ssese-øyene, Uganda

Noen vanskeligheter byr seg når man reiser rundt som afrikaner i Europa. Hassan likte ikke Milano, for byen har mange illegale immigranter, og milanerne betrakter derfor alle som en clandestine. 'Straks de ser en afrikaner, tror de at du kom over havet i går.' Det er vanskeligere for en afrikaner å haike i Europa, og man har stadig dette at man forveksles med en immigrant. Hassan har en vond fortelling fra en klokkebutikk i Geneve, hvor ekspeditrisen sa til ham om en tretusendollarsklokke han så på, at 'Jeg tror ikke du har råd til den klokken, monsieur!' Hassan gjorde damens mistanke til skamme ved å kjøpe klokken for en venn i N'djamena som på forhånd hadde identifisert merke og butikk og bedt ham handle for seg; men opplevelsen var veldig ydmykende, og han blir stadig opprørt når han tenker tilbake på den.  

Det er både spennende og skummelt å se seg selv i det speilet som afrikaneres reiseeventyr og observasjoner i Europa utgjør. For mot Afrikas åpne armer, må vel Europa fremstå som en rimelig kald skulder? Det er ikke til å stikke under stol: Vi vestlige reisende i den tredje verden er sjelden stolte når vi sammenligner. Det som er så lekende lett og liketil i Afrika, sitter liksom langt inne i Europa, hvor 'folk ikke er forbundet', som Hassan sier.

Noen tuareger som bodde i en veikant i Niamey kom med dette visdomsordet etter at en grigot, en omreisende sanger og historieforteller, hadde passert med kamelskinntrommen sin og strofer om svunne tider: 'L'étranger est ton Dieu', sa en av tuaregene - 'den fremmede er guden din. Hvis han drar, så blir han sangeren din.'

Han vil synge om deg, innså jeg. 

'Ja, han vil fortelle om hva du har gjort', sa tuaregen. 

Er ikke reiseberetninger litt som en grigots sang? 

Når jeg møter en bereist afrikaner, må jeg innrømme at jeg er både ivrig og engstelig. Ivrig og engstelig mens jeg venter på å høre den historien han har å fortelle. 

Med gateboende tuareger i Niamey, Niger

2 kommentarer:

  1. For et utrolig fascinerende innlegg! Veldig interessant å høre om disse inntrykkene av Europa fra en afrikaner. Som du skriver først, så er det jo sjeldent man hører den vrien. Man får jo litt å tenke på! De stedene jeg har vært sør for Sahara i Afrika har menneskene vært så fattige at Europa bare er et sted på kartet for dem, ikke et sted de kanskje noensinne vil ha mulighet å oppleve. Dessverre..

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei, og takk :)
      Ja, det er sjelden man hører afrikanske reiseskildringer fra Europa, men de finnes definitivt der ute, hvis man leter litt. David Northrup har for eksempel skrevet en bok som heter Africa's Discovery of Europe 1450-1850. Ellers er det nok sant at reising ligger utenfor manges rekkevidde her i subsaharisk Afrika - selv innad i eget land. Dessverre, som du skriver..

      Slett