Om de uante konsekvensene av å blogge i Afrika

For en tid tilbake gjorde jeg noe jeg angret på: Jeg fortalte om bloggen min. I et statlig departement. I et diktatur. I Afrika. 

Det er en slik glipp som skjer når du aner fred og ingen fare og slapper litt for mye av. Jeg er i Tsjad for å skrive om kuer sett med afrikanske pastoralisters øyne, og da en tidligere jagerflypilot hørte dette tilbød han seg å ta meg til dyreoppdrettsministeren, sin 'storebror.' Naturligvis takket jeg ja. Den hyggelige ministeren opplyste, over en kopp grønn te, om at kouri-kuas horn er 'pirogue' når det gjelder å svømme, men en hindring når det gjelder å gresse, og fortalte om prosjektet om å innskrive denne unike kua på UNESCOs verdensarvliste, en prosess han inviterte meg til å bli en del av. Den unge kvinnelige sekretæren spurte hvordan jeg offentliggjør kumaterialet, og jeg nevnte bloggen - det bare datt ut av meg. 

Jeg angret nesten øyeblikkelig. Afrika liker ikke skribenter. Helt stuerene aktiviteter blir ofte gjenstand for mistenksomhet her. Og alle som besøker bloggen min vet jo at den ikke handler hundre prosent om kuer (et veldig avvæpnende tema som selv den verste diktator kan gå med på å få omtalt - det er jo bare noen umælende dyr på en åker!).

Bloggen handler altså ikke bare om kuer: Jeg har skrevet om homofili, trolldom, radioaktivt avfall, en diger søppeldynge i Abidjan, presidenter som prøver å gå over sitt mandat, professorer som sprer seksuelt overførbare karakterer. Og jeg er i ferd med å skrive om underernæring blant kuer mot slutten av den tørre sesongen - selv kvegdrift kan ikke alltid være et glansbilde, selv om afrikansk kveg er noe av det stolteste og stauteste i verden.

Kouri-kuer i hage- og beiteområdet Omdurman, mellom N'djamena og Massaguet.
Disse tilhørte min jagerflypilotvenn. 

Hvis en person i et diktatur går gjennom bloggen min med Google Translator og lupe, så vet jeg altså ikke hvordan jeg vil score. Hva verre er: Jeg kjenner ikke det politiske klimaet i Tsjad. En darfurer sa en gang til meg at 'Tsjad er en kopi av Sudan', og hvis dette stemmer, så er det ikke et sted du vil få merkelappen skribent, eller aller verst, journalist.

Det er mye bedre å være student. Eller kunstner. Afrikanere som lever i repressive regimer vrir ofte hjernecellene for å finne det minst mistenkelige yrket å sette på dokumentene (i de landene der yrke må påføres). Jeg husker godt en diskusjon mellom noen venner i Kongo om hva som var best, student eller kunstner: Bedre å skrive på passet at du er kunstner, sa en mann som hadde bodd mange år i Lagos og kjente verden. Er du student kan de begynne å spørre og grave. De liker ikke folk som vet for mye! Jo mindre du vet om det studenter ofte vet, jo større overlevelsessjanser har du, var hans analyse. 

En trafikk som knapt har hatt sidestykke siden et av innleggene mine ble valgt som dagens anbefaling på VG, starter på bloggen. Og for første gang kommer trafikken fra Afrika. Jeg føler ubehag. Det første innlegget som dukker opp når jagerflypiloten sjekker siden min, er uheldigvis det som handler om militæreskorten jeg leide i østlige Niger, på grunn av Boko Haram. 'Du snakker med opprørere?' spør han (på en spøkefull måte, må understrekes). 'Det er ikke opprørere, det er militæreskorten min!' forklarer jeg.

Utgjort at han skulle se det eneste bildet av militær karakter på hele bloggen. Det at han ikke kan lese teksten, gjør ikke sjansen for misforståelser noe mindre. Jeg føler en krypende uro den kvelden: Kan bloggen føre til spørsmål om mine 'virkelige' hensikter i Afrika? Vil skriveriene mine om ulike temaer her bli sett på med ublide øyne av myndighetene? Kan hemmelig politi komme til huset mitt om natten, trekke meg til et ukjent sted og utsette meg for avhør om det jeg har skrevet?

I lite besøkte deler av Afrika tillegges vi hvite reisende ofte en mye større betydning enn vi faktisk har. Hvite er på mange måter fremdeles mystifisert her. Sikkerhetspoliti, hvis jobb er å avdekke folks hensikter, kan ikke forstå hvorfor du, fra en mye mer bekvem tilværelse, vil besøke landene deres, eller bestemte områder av landene deres, eller gjøre bestemte ting. Hvorfor har du lyst til å dra langt ut i bushen for å treffe en tradisjonell konge? Hvorfor bruker du tre dager på å forsere en jungel på et lasteplan i stedet for å bare ta et fly? Hvorfor bor du i et hus fullt av rotter og hellige (kremt) skarabeer, eller prostituerte, når du kan bo på et femstjerners hotell? (De antar jo at du har penger til dette siste.) De tror at noen har sendt deg, at noen er bak deg, at du er en utsending av noe slag, at du samler informasjon. Å reise fordi du vil oppdage verden ... Skal du først oppdage Afrika, kan du i det minste ha en guide som tar deg til de beste stedene og holder gatebarna på avstand, og skal du først ta bilder, kan du ta bilder av motorveiene, høyblokkene, alt som er under konstruksjon og viser utvikling; draktene i et museum, danseforestillinger, presentert kultur; eller bisarre fjellformasjoner og kuriøse sjøer i ørkenen - det disse landene er stolte av og gjerne vil vise frem i all sin prakt og ufarlighet. Kort sagt det som passerer postkorttesten, ikke alt mulig annet!

Vi som reiser lenge i Afrika både møter og legger til oss en viss paranoia. En sudansk etterretningstjenestemann i Kosti sa: 'Du har reist gjennom mange land uten problemer. Dette gjør oss mistenksomme.' Å ha mange lands visum i passet fikk en samlet politi- og etterretningstjeneste i byen til å forundre seg stort, og det var fascinerende å se hvordan papirbunken om meg, basert på språklig mangelfulle avhør, vokste seg større og større. Jeg var i husarrest i tre dager mens politiet i Kosti blant annet registrerte alle landene jeg hadde vært i, dedusert av innreisestempler og utreisestempler i passet, på en gammel stasjonær datamaskin. De ville naturligvis også vite hva jeg studerte, og i Sudan må du aldri si statsvitenskap. En tunisisk kunstner hadde innprentet meg dette like etter den tunisiske revolusjonen, den gangen jeg fremdeles sa sannheten: Aldri, aldri, ALDRI fortell noen i Afrika at du studerer statsvitenskap! sa han.

Jeg sa sosiologi. Etter tre dager i politiets varetekt hadde de ikke funnet noe galt ved meg, og jeg fikk allernådigst lov til å fortsette.

En gang i Sør-Sudan, hvor jeg skrev masteroppgave og følgelig gjorde mange mistenkelige ting, som å daglig gå inn i departementer og snakke med politikere, kom en dresskledd og usmilende ung mann bort til meg i en restaurant og annonserte at han ville arrestere meg. Hvorfor? Han mente at jeg hadde radioutstyr i vesken og at jeg sendte radiomeldinger mens jeg var på badet. Jeg sa at han kunne gjennomsøke vesken min om han ville. Han gjorde ikke dette. Til slutt sa han, 'Du kan gå.' Han så fremdeles på meg fra hjørnet idet jeg rundet bygningen, og jeg tenkte at 'dette er pokker så absurd.' Senere snakket jeg med verten min Michael, som hadde en høy stilling i den sørsudanske sikkerhetstjenesten, om episoden. 'Det var et av våre sikkerhetspersonell', bekreftet han - 'om noe slikt skjer, så bare ring meg.'

'Det er flere som er mistenksomme angående vesken din', tilføyde han. 'HVA?' utbrøt jeg. 'Jeg har fått rapporter om deg', sa Michael. Sjokkert tok jeg meg til hodet: 'Hva sier de?' 'De sier at du tar vesken med på badet.' 'Jeg gjør det fordi jeg har alle verdisakene mine inni', påpekte jeg. 'Ja', sa Michael, 'og det er bare grunnløse ting, folk har ingenting å skrive rapporter om, så de skriver om peanuts. Vi i sikkerhetstjenesten er trent til å anta det verste.' Michael gjentok at det var helt grunnløse ting og at jeg måtte føle meg fri - at han vil at jeg skulle føle meg hjemme i Sør-Sudan.

Og stort sett føler jeg meg fri. Men jeg er forsiktig, også. Mange afrikanske land opererer med en veldig gammeldags forståelse av spionasje. De ser for seg spioner som faktisk kommer i person og vandrer rundt i bystøvet og landsbygjørma med notatbok på innerlommen. For å finne ut hva? For å avdekke hvilke statshemmeligheter? Land som opererer med ideen om fysiske spioner, og som gjør et høyt prosenttall av befolkningen om til informanter og hemmelig politi for å få has på dem, lider under alle gammeldagse politistaters svøpe: En enorm mengde irrelevant informasjon som noen samler og andre går gjennom på mest tungvinte vis - kort sagt, masse penger kastet ut av vinduet, og et generelt klima av frykt for å bli sett på som avvikende. Det skal nemlig så lite til!

En av de første dagene jeg tilbrakte i N'djamena, havnet jeg i tilhørerkretsen til eldre herre som fortalte en historie fra Hissene Habré-tiden: En kamerunsk journalist med fransk statsborgerskap ønsket å utforske kontinentet han hadde forlatt for så mange år siden. I og med at han hadde slektninger i Tsjad, bestemte han seg for å lande i N'djamena, og dra videre på landejorden til Kamerun. 'Journalist?' spurte grensevaktene mellom de to respektive landene. 'Ah!' (Afrikanere har sin egen ganske unike måte å uttrykke forbauselse på gjennom dette enstavelsesutbruddet.) Som drar på landejorden? Ah! Hvorfor tar du ikke bare et fly? 'Jeg har slektninger i Tsjad', sa den stakkars mannen. Men de anholdt ham og plasserte ham i politistasjonen i N'djamena, hvor han tilbrakte seks måneder uten dom - ingen visste noe, alle trodde at han hadde dratt til Kamerun. I løpet av de seks månedene vant han vaktenes tillit ved å kjøpe røyk til dem, og en dag greide han å slippe ut takket være dette; den franske ambassaden var bare et par kvartaler unna, han stormløp dit og holdt seg fast i bygningen mens han ropte av sine lungers fulle kraft at han er fransk statsborger og har vært i fangenskap på politistasjonen i et halvt år. Ambassaden fikk evakuert ham til Frankrike. Dette var under president Hissene Habré som nå står tiltalt i Senegal for forbrytelser mot menneskeheten, og Tsjad har siden tatt steget inn i en ny æra med mindre frykt og mer fred, men likevel kontroll - et øye for det som rører seg og det som skrives.

Så er vi tilbake til dette med sensur og ønsket om å kontrollere informasjon. Afrikanere, både statsledere og den jevne borger, er opptatte av hva som skrives og sies om dem, og føler naturlig nok at omtalen i vestlig media er ensidig negativ: 'Bare krig, bare illegale immigranter', sukker jagerflypiloten. 'Det er folk som ikke vil forlate Afrika for å komme til Europa selv om du gir dem millioner!'

Han har naturligvis rett. Afrika er så uendelig mye mer. Jeg har ambisjoner om å skrive en variert blogg om kontinentet. Og jeg omtaler Afrika i positive ordelag, fordi jeg virkelig har positive opplevelser. Men min forståelse og afrikanske myndigheters forståelse av positiv omtale er kanskje ikke helt sammenfallende - for jeg må jo også være fri, og kunne relatere den ofte briljante satiren afrikanere overlever på når hverdagen går dem imot. Mine reiser i Afrika er ikke ukritiske, kan ikke være, men elendighet har ikke noe monopol på bloggen min og er heller ikke mitt hovedinntrykk av kontinentet, selv om det definitivt er en del av bildet.

Én ting er sikkert: Den betydningen etterretningstjenestemenn som bare gjør jobben sin iblant tillegger meg, og som gjør at jeg må svare på mange spørsmål og iblant se innsiden av fengselresepsjoner og politistasjoner, kommer meg til nytte i andre sammenhenger. Hvis folk ikke oppfattet meg som viktig, ville jeg aldri ha fått møte en minister på regjeringsnivå i et afrikansk land, for eksempel, enda jeg selv verken er politiker, jobber for noen ngo, eller engang er journalist. Han ville aldri ha foreslått at jeg skal få være med på prosessen med å innskrive kouri-kua på UNESCOs verdensarvliste, og jeg ville aldri ha fått gleden av å føle meg beæret. 

For det gjør jeg.

Så veldig ille kan ikke bloggen min ha vært likevel, for dagen etter inviteres jeg av Utenriksdepartementets talsmann til å besøke Utenriksdepartementet.

'På vegne av Utenriksdepartementet ønsker jeg deg velkommen i Tsjad', sier han og trykker hånden min varmt.

Også publisert på nettsidene til Bergens Tidende, forkortet til 6500 tegn.

En oppfinnsom ung mann, og hvordan han ble gulltannmontør

I Mao har bygningen med de håndmalte tegningene av tanngarder og ordene 'påsetting av gulltenner' tiltrukket meg en stund. Kan man virkelig få satt på gulltenner i den lille sjappa der med bølgeblikkdør? 

Ja, viser det seg; det kan man faktisk. For den overkommelige summen av fem tusen franc, eller 64 kroner. Gulltannmontøren - for jeg kan vel ikke akkurat kalle ham tannlege - forteller hvordan han ble selvlært i dette modige yrket. 

Abakoura er foreldreløs, en uheldig omstendighet som har gjort ham ekstra kreativ og hardtarbeidende. Han hadde lenge lett etter et yrke som kunne livnære kone og barn. For et drøyt tiår siden var han frisør i Mao. En venn - inspirert av en amerikansk rapper - ønsket seg gulltenner og ville oppsøke en syrer som satte på dette i byen, og fordi syreren ikke snakket hausa, ble Abakoura med som oversetter. Men den skarpe Abakoura benyttet anledningen til å observere alle syrerens bevegelser. Syrere er de store Tannautoritetene i Tsjad, i alle fall på den fattige gata, og gulltenner er en minst like forførende tanke for fattige som for rike. Den kvelden sa Abakoura følgende til seg selv før han sovnet: 'Hvis Gud vil, kommer jeg til å lære dette yrket!' 

En modig investering, vilje og utholdenhet måtte til. Noen dager senere gikk den unge tsjaderen til syreren og sa, 'Jeg er tannlege, men utstyret mitt ble stjålet - selg meg utstyret ditt!' Syreren solgte det for hundre tusen franc, mye av det i dårlig stand. Abakoura dro til N'djamena og observerte de syriske tannlegene i Souq Khala (hirsemarkedet, 'der hvor de selger gull') - lot som om han selv var tannlege og bare tok seg en pust i bakken ved siden av dem, mens han i virkeligheten 'spionerte', som han selv sier, og plukket opp håndverkets tekniske finesser. Slik læring gjøres i den største hemmelighet, for alle er sjalu og tror at du kan stjele jobbene deres. 'Og hva vil de selv være da?' spør Abakoura retorisk. 

Gulltannmontøren i Mao, Tsjad

Når du sitter hos Abakoura, har du ikke noen følelse av noe tannlegerom, men av verksted, og Abakoura er ikke noen medisiner, men en håndverker først og fremst. Gipsformer av tanngarder ligger i en balje - tannformer og slipesteiner i en blikkboks. Et gammelt bilsete han har mekket på og omgjort til tannlegestol, med polsteret tytende ut her og der, står langs en vegg. Blå presenning er festet i taket. I rommet ved siden av jobber en frisør, og folk er stadig innom for å lade telefoner. 

Tennene - som slipes for hver pasient - kommer ifølge Abakoura fra Syria, og han har 'self-cure dental base' på flaske fra Kina. Det er ikke egentlig gulltenner, men platinatenner han setter inn. Men han pusser dem så de ifølge ham selv 'skinner mer enn gull'. I tillegg viser han meg en stor sølvmynt som han har kjøpt for elleve tusen franc og som han også smelter og bruker i tenner. Det er en fyr på markedet som selger gamle mynter i hvitt sølv, og disse brukes av både gulltannmontører og smykkemakere (som egentlig er smeder) når de trenger ekte sølv til arbeidene sine. 

Enkelte ønsker gullbelegg på tenner de fremdeles har, for å 'bli mer interessante', med Abakouras ord. Andre vil ha gulltenner for å fylle gapet etter tenner de har mistet. Karies er 'et lite jern som spiser tannen', ifølge Abakoura. Det er som syre og spiser alt om det får lov. Her i Mao behandler man ikke tenner, forteller den unge mannen - man trekker dem. Det er ingen tannlege på sykehuset i Mao. Går du dit med karies, vil de bare bruke tang. (Dette er for øvrig grunnen mange tsjadere oppgir for å holde seg unna tannleger!) Abakoura hevder å selv kunne trekke tenner. Før var han nemlig wanzam, en tradisjonell coiffeur, frisør. Men tradisjonelle frisører kan mye mer enn å klippe hår - de fjerner også mandler på barn, og årelater for vondt blod. Han viser hvordan de skjærer i brystet og magen på barnet når det er en uke gammelt, dagen for navneseremonien, for å få ut det dårlige blodet. 'Men dere gjør det bare om barnet gråter mye?' lurer jeg. 'Noen gjør det uansett', sier Abakoura. Hausa-, fulani- og borno-folkene gjør det. Kanembo-, sara- og goran-folkene gjør det ikke. 'Hvis du har røde øyne, så skjærer vi her' (han viser i tinningen), 'det dårlige blodet renner ut, og det er bra for øynene.' 

'Men hvordan ble du wanzam?' spør jeg. Abakoura storsmiler: 'Hvis jeg forteller deg hvordan jeg ble wanzam, vil du le! I begynnelsen var jeg dytter. Jeg dyttet varer. Med pengene jeg tjente, kjøpte jeg en fiskefelle og en gammel pirog. Jeg reparerte pirogen med mine egne hender og dro til en av øyene i Tsjad-sjøen for å fiske. En gang, etter å ha solgt fisken og kjøpt mat, hadde jeg et overskudd på fire tusen franc ...'

Med dette overskuddet i lommen var ikke den oppfinnsomme unge mannen sen om å bli inspirert da han så en frisør håndtere en tandos - 'en tradisjonell barbermaskin som ikke trenger strøm'. Han kjøpte en slik for halvannet tusen franc. Han kjøpte også barberblader til å trimme hårfestet med. Og en uke han tjente lite på fisket, fant han en landsbybeboer som han tilbød seg å klippe. Landsbybeboeren takket ja. Resultatet ble ikke så bra, innrømmer Abakoura. Senere prøvde han noen flere: Han klippet én, det ble bra. Han klippet én til, det ble bra. Verre var det ikke: 'Nå er jeg frisør!' Han kjøpte et bord, en stol, et speil, laget et overheng.

En wanzam tok etter hvert kontakt med ham uten å vite at den unge mannen bare var frisør; han trodde at den andre også var wanzam, og tilkalte ham for å hjelpe seg i sitt eget arbeid. Men Abakoura lærte i virkeligheten wanzamenes hemmeligheter og ble wanzam, han også. 

Abakoura kjenner for øvrig sine grenser. Han trekker bare tennene foran i kjeven, ikke jeksler. Og om en tann har brukket, opererer han ikke ut stumpen som sitter igjen. Han kan ikke gjøre operasjoner, forteller han meg, fordi han ikke har utstyret, og fordi aggregatet hans ikke ville ha vært stort nok til å drive slikt utstyr. (Men om han hadde hatt utstyr og aggregatet hans hadde vært stort nok, så er det ikke utenkelig, innbiller jeg meg, at han hadde gitt seg i kast med oppgaven.) Jeg spør om han bruker bedøvelse, og han viser en liten flaske med lokalbedøvelse fra India. 'Uten bedøvelse kan man ikke trekke', sier han når jeg spør. Enda godt ...

Slik Abdoul, en ung kunstner i Ouagadougou i Burkina Faso, ser det for seg

Det siste du ønsker på den afrikanske landsbygda, er et tannproblem. Selv fikk jeg satt kompositt på en avskallet tann i den franske militærbasen i N'djamena. Basens tannlegetjeneste (samt legetjeneste) er åpen for alle tsjadere, og attpåtil gratis. Så får det heller være at den er gjenstand for konspirasjonsteorier - som at alle legene og tannlegene der er studenter som har kommet for å trene seg på afrikanere, og at folk ikke kommer levende ut igjen fra basen. Jeg vil nå heller være i hendene på en fransk tannlegestudent enn en tsjadisk selvlært wanzam-tanntrekker-gulltannmontør. 

Men wanzamer har høy status, også. Det er folk som oppsøker wamzamen før de oppsøker sykehuset, forteller en ung mann fra sørlige Tsjad, som jeg møter i Moussoro, meg. Han har selv arr på magen etter wanzamens behandling; 'De sier at jeg hadde vondt i magen da jeg var baby, og at jeg ble lindret', forteller han. 'Å komme til en landsby hvor det ikke finnes noen wanzam, er som å komme til en by hvor det ikke finnes noen lege!' Men tradisjonelt går yrket fra far til sønn, og er ikke noe utenforstående kan lære seg bare for å skaffe seg et levebrød. Og det er mysterier i det - ting som ikke kan forklares av de hvites legevitenskap, men som wanzamen kjenner og behersker. Mannen mener at det er synd at wanzamenes tradisjoner nå går tapt fordi foreldre sender barna sine på skolen. Og dette, legger jeg merke til, er en person som jobber for Accion Contre la Faim (ACF) - en ngo-arbeider, en representant for det nye!

På tross av den utvilsomme risikoen heftet ved å gå til ikke-autoriserte behandlere, sitter man igjen med dette spørsmålet: Er det bedre å ha en selvlært wanzam-tanntrekker-gulltannmontør i landsbyen, enn å ikke ha noen? 

For valget er jo ofte ganske brutalt. Det er de selvlærte og halvlærte, eller ingen. 

Jeg takker Abakoura for timen som begynte med gulltenner og kom inn på så mange interessante emner. 

En oppfinnsom ung mann, uten tvil - og med mye selvtillit!

Abakouras tannlegestol

Smedene i Tsjad

Første gang jeg hører om smedene, er i en gammel og forslått landrover som tråler østsiden av Tsjad-sjøen på vei til N'djamena. Jeg vet ingenting om det nye landet jeg nettopp har reist inn i fra Niger, men sitter ved siden av en ung legestudent som snakker fransk. Har dere allianser her i Tsjad? spør jeg (for denne sosiale koden, som finnes over store deler av Vest-Afrika, forekommer meg å være et fint utgangspunkt for å lære om dette nye landet). 'Hva mener du med allianser?' spør studenten. 'Folk som finner spesiell glede i å fornærme hverandre', sier jeg. Tsjaderens ansikt lyser opp i et stort smil: 'Vi har mye av det, til og med', smiler han, 'vi kaller det taquinage, fra ordet taquiner' (erte på fransk). 

Det er ikke slik i Tsjad at taquinage er begrenset til bestemte folk med bestemte folk, basert på pakter inngått av forfedre i svunne tider; alle kan drive taquinage med en person de kjenner til bunns, med meg også hvis jeg kjenner tsjadere til bunns og de kjenner meg til bunns, ifølge studenten. 

Men taquinage har sine grenser. Du kan fornærme noen angående noe som ikke er reelt, men ikke angående noe som er reelt for vedkommende. Studenten gir et eksempel: Her i Tsjad er smeder (forgerons på fransk, haddad på arabisk) nederst på den sosiale rangstigen. De regnes for å være mindreverdige, og de har selv godtatt at de er mindreverdige. Døtrene deres blir ikke gift med andre folk - smeder og døtre av smeder gifter seg bare med hverandre. Nå, hvis du har en smed til nabo, så kan du ikke hver morgen rope 'Smed!' til ham, fordi det er en realitet, han ER smed, han vil føle seg støtt av det. Du kan derimot kalle ham noe som ikke er en realitet i livet hans, forklarer studenten. Du kan fornærme ham i all vennskapelighet på andre områder, men ikke angående det han er. 

Jeg er overrasket over å høre at smeder regnes som mindreverdige. Enda mer overraskende er det at de selv har godtatt at de er mindreverdige. Har smeder en lav status i andre afrikanske land? Jeg må innrømme at jeg ikke har spurt, fordi jeg ikke har visst om fenomenet. Men i Bobo-Dioulassos gamle bydel i Burkina Faso hadde smedene et eget kvartal, og jeg ble fortalt at de ikke giftet seg med andre. Og i Tsjad er ikke smedene uglesett overalt, bare i nord; de kristne folkeslagene i sør sier 'on connaît pas ça', 'vi kjenner ikke til slikt', om smedenes pariastatus. 

Det paradoksale er jo at smedenes verk er svært etterspurt i nordlige Tsjad. Dette er et land der turbankledde menn i hvite jallabiyaer rir fra landsby til landsby med skinnende lanser i hendene. Alle har de en kniv festet i en reim til overarmen eller i beltet. Alle rir en hest, som de trenger seletøy til. Alle drikker de te, som de trenger ståltrådovner til. Er ikke smedenes vidt etterspurte håndverk en god grunn til å respektere dem?

Smedarbeid på markedet i Karnak, Baguirmi-sultanatets oldtidshovedstad.
Også her blir smeder ansett for å være urene.

I Atti er jeg innom smedenes marked ved bredden av den svulmende Bata-elven. Kniver, macheter, jordbruksredskaper, kullovner, stekespader, spydspisser, økse- og rakehoder ... Ved kvegmarkedet ser jeg også at de lager hesteseletøy: stigbøyler, bissel og spenner av ulike slag. En liten gutt opererer to blåsebelger av geiteskinn, mens menn varmer opp jernet og hamrer. Det er markedsdag, og smedene har, som alle andre, kommet til markedet for å selge varene sine. 

Men i kantonhøvdingens hjem i Djedda sier den tjueårige høvdingdatteren 'haddad' og rynker på nesen, mens hun viser med et lite hodekast i hvilken retning dette menneskelige støvet befinner seg. Høvdingdøtrene, de to jeg møter, er vakre og en smule arrogante - slike som er stolte av den lyse hudfargen og de lange nesene sine. Jeg har en følelse av at det bare er fordi jeg er gjest at de respekterer meg. Gjester er noe hellig i Tsjad, uansett hvor svette og dekket av støv og motorolje, mens smeder aldri kan bli noe annet enn smeder. Det er bare slik det er.

'I Atti kan de enda gi datteren sin til en smed. Men her i Kanem er det umulig!' sier Abakar, en ung mann som tilhører sultanfamilien i Mao, med fast stemme. Unioner mellom smeder og andre folk er et tabu så ubrytelig som noe tabu her. En skoleinspektør i Ngori har allerede fortalt meg at når du ber om en kvinnes hånd, så er det første spørsmålet du må svare på, hvilken etnisitet du tilhører. 'Man gir ikke datteren sin til hvem som helst', fortalte skoleinspektøren. 'Men så lenge vedkommende er muslim, så er det vel ikke så farlig?' spurte jeg. 'Jo. Det er etnisiteter man ikke gifter seg med', sa skoleinspektøren - 'etnisiteter som ikke er akseptert.'

Fordi jeg var overrasket over å høre ordet etnisitet (som jeg hittil hadde forbundet med hele folkegrupper - særlig språkgrupper - og ikke med bestemte samfunnsjikt), spurte jeg, 'Du snakker vel ikke om smedene?' Han lo litt skamfullt og sa, 'Tu es maligne!'

Smedene i Djedda i Tsjad lager blant annet seletøy, men bor atskilt fra resten av befolkningen i et eget kvartal. Det samme gjelder etterkommerne av slaver. 

'Vi liker ikke smeder her', sier Abakar i Mao uten omsvøp. 'Ingen gir datteren sin til en smed, ingen gifter seg med datteren til en smed. Det er ting som ble bestemt à l'époque.'

'Men dere er unge', innvender jeg, 'betyr det noe hva som ble bestemt for lenge siden?'

'Ah!' utbryter Abakar: 'Det betyr alt! Hvis jeg gifter meg med datteren til en smed, vil min etniske gruppe forlate meg. De vil si at jeg ikke hører til familien lenger. Selv min egen mor kommer ikke til å ville vite av meg. Ingen vil hilse på meg; og om noe skjer meg, vil ingen støtte meg.'

'Men hva om du forelsker deg i datteren til en smed?' (De er jo like vakre og intelligente som alle andre - noe skoleinspektøren i Ngori også innrømmet.)

Abakar er klinkende klar: 'Når jeg finner ut at hun er datteren til en smed, vil jeg avbryte forholdet med én gang. Her spør vi om bakgrunnen hennes, familien hennes. Vi ser på familietreet, og om du gifter deg med datteren til en smed, så vil smedens barn bli del av treet! Du vil ødelegge navnet til faren din, du vil såre foreldrene dine, og når du sårer foreldrene dine, så er Gud selv imot deg', sier den unge kanemboen alvorlig. 

Og Abakar forteller en historie om en gang det umulige likevel skjedde. En ung mann i Mao, fra den etniske gruppen goran, ble presentert ei jente fra landsbyen av sine foreldre. For slik er det her - foreldrene dine velger ektefellen din, og gjerne fra landsbygda. Men denne gutten sa nei. Han kjente ikke denne jenta, han kunne ikke gifte seg med henne, sa han. Og en dag tok han datteren til en smed med seg hjem. 'Dette er jenta jeg vil gifte meg med!' kunngjorde han. Foreldrene hans sa, 'Vet du ikke hvem sin datter det er? Det er datteren til en smed!' 'Men jeg vil gifte meg med henne', insisterte gutten. Foreldrene begynte å gråte, og det ble sammenkalt til stort familiemøte; alle som hadde midler til å komme, kom, fra nært og fjern, by så vel som landsby. Gutten stod på sitt og ville ikke endre beslutningen sin. Så det endte med at han ble skrevet ut av sin etniske gruppe.

I smedens familie ble det på sin side trommet med en tamtam. For i deres ethnie, når du går inn i den, blir det slått på en tromme, forteller Abakar. 

En modig ung mann som fulgte hjertet, rekker jeg så vidt å tenke. En mann forut for sin tid, en pionér som tok fremtiden og ekteskaplykken i egne hender ...

Men historien har ingen lykkelig slutt. Noen måneder etter bryllupet ble mannen forlatt av kona. Den etniske gruppa hans hadde forlatt ham, og nå forlot kona ham. 'Hvorfor forlot hun ham?' lurer jeg - 'han som hadde betalt en slik vanvittig pris for å gifte seg med henne?' Abakar trekker likegyldig på skuldrene: 'Noe skar seg i ekteskapet', sier han bare. 

Dette er en skrekkhistorie alle som vil følge hjertet på tvers av familiens vilje, bør ta lærdom av. Nå er den romantiske unge mannen blokkert alle veier. Det dreier seg om en yrkessjåfør som kjører mellom N'djamena og Mao og andre byer på markedsdager. 'Er han vennen din?' lurer jeg. 'Nei, han er ikke vennen min', fnyser Abakar, 'men historien hans er velkjent i byen.'

En historie som fortelles til skrekk og advarsel, men også til spott og spe, uten tvil.

Smedenes døtre er vakre, innrømmer en funksjonær i Atti. Men det viktige er at ektefellen din kommer fra en god familie. Om du lar deg forføre av datteren til en smed, vil du måtte rense deg over åpningen på en brønn.

Jeg har ett spørsmål til: 'Går ikke smedenes døtre på skolen?' 'Jo', sier Abakar. 'De går både på vanlig skole og på koranskole. Du ser dem sammen med andre. Vi kjenner smedenes barn. En av dem er min venn. Vi har jobbet sammen. Men å gifte seg med en av dem, det er slett ikke lett', slår Abakar fast. Ungdommen virker ikke fordomsfull når han sier dette - bare veldig nøktern. 

Senere tenker jeg på denne nøkternheten når jeg ser smedenes glødende jern og blåsebelger, ambolter og hammere, og varer spredd ut på bakken eller låst inne i smykkeskap på myldrende markeder.

Jeg forstår, logisk sett, at det virkelig er utenkelig for de fleste tsjadere å bryte de tabuene som vil gjøre at man støtes ut av egen etniske gruppe. Gruppen er ditt sikkerhetsnett, og det eneste du har. Å miste sin etniske gruppe er en utålelig sanksjon - så utålelig at det sanksjonen er mot, også blir utenkelig. Hvordan gruppen som helhet kan utvikle seg til å fjerne denne sanksjonen er i siste instans et kollektivt spørsmål - selv om prosessen uten tvil kan drives fremover av endringsvillende individer. 

Og smedene - som er en slags lavkaste blant kanemboer, goran, tsjadiske arabere og andre etniske grupper - hvordan kan de komme seg ut av dette århundrelange sosiale stigmaet?

Som ofte for stigmatiserte grupper: Ved å jobbe hardt. Takket være et relativt nøytralt utdanningssystem kan smeder bli noe i administrasjonen, i staten, og helt sikkert i ngo-verdenen; en smed kan bli lege, en haut cadre, til og med politiker. Men i landsbyen han kommer fra - der vinner tabuene ennå. Der er han bare smed, smed og atter smed, i hvert fall er det fremdeles slik det ser ut for en gjennomreisende i 2014. 

Mann med smidde kullovner på ryggen i Diffa, Niger, nær grensen til Tsjad.

Når nostalgien etter diktatoren tar overhånd (selv over hukommelsen)

Gaddafi betraktes nærmest som en martyr i subsaharisk Afrika. Folk sukker lengselsfullt etter ham og rister på hodet over det endeliktet han fikk. Det er som om døden har gitt ham både tornekrone og glorie på én gang - for ikke å si evne og makt til å sette Afrika på rett kjøl. Det er ikke uvanlig å høre dette refrenget i afrikanske hovedsteder: 'Hadde Gaddafi bare vært i live ... Hadde han bare fått gjennomføre sine planer for Afrika i fred ...'

Ja, Gaddafi gjorde mye for Afrika: Han har bygget moskeer og luksushoteller i så mange afrikanske byer. Han boret brønner i Sahel og finansierte en afrikansk kommunikasjonssatellitt i verdensrommet. Han sprøytet myggdrepende midler over afrikanske hovedsteder så de ikke så en mygg på tre måneder (i hvert fall er det dette folk sier). Han inviterte hundretusenvis av afrikanske gjestearbeidere til Libya i økonomiske oppgangstider (og kastet dem useremonielt ut i nedgangstider, men dette er en annen historie). Han pratet stort, og pratet imot  - spesielt imot Vesten. Han lovet i Den Grønne Bok at 'den svarte mann vil bli herske.' Han var pådriver og primus motor i Den Afrikanske Union, og snakket stadig om å skape et Afrikas Forente Stater. Det var ikke for ingenting at han ble gitt ærestittelen ‘Konge over konger i Afrika' av tradisjonelle afrikanske ledere i 2008. Eller at han ofte gikk med et smykke formet som det afrikanske kontinentet rundt halsen. Ei ung tsjadisk jente sier til meg at om Gaddafi ennå var i live, så ville han ha gjort mye for Afrika. 

Kort sagt, Gaddafi-nostalgien er sterk her i Afrique noire. 

Og jeg støter ofte på påstanden om at krigen i Libya bare var vestlig manipulasjon, konstruert av utenforstående fra begynnelse til slutt. Er ikke det nye, desintegrerte Libya vestlige staters verk? 

For oss som besøkte Libya under den libyske borgerkrigen, er det imidlertid klart at det eksisterte en genuin og bred libysk opposisjon mot Gaddafi. Uansett hva som skjer i ettertid, uansett hva som er resultatet av denne opposisjonen nå, så var dette sant, da. Jeg finner ofte afrikaneres nostalgi over Gaddafis 41-årige hersketid paradoksal og en smule misplassert - for ugandere og tsjadere opplevde aldri den utryggheten det var å leve under Gaddafi. De var forskånet fra ham som statsleder, og så bare hans sjenerøse sider. Det er som en bestefar som bare kommer på besøk i helgene. Så hvem er de - eller vi for den saks skyld - til å opphøye Gaddafi til martyr- og heltestatus? Hva om libyere var nostalgiske over Idi Amin? Hva om libyere priste Hissène Habré?

'Mr. Crazy': Karikaturtegning av Gaddafi, teipet opp i det såkalte 'mediehuset' i Benghazi, en base for journalister i opprørskontrollerte deler av østlige Libya. April 2011

En av mine tsjadiske venner tok det på kornet når han kalte Gaddafi en pyromane-pompier, en pyromanbrannmann. Han var så volatil, så uforutsigbar, og kunne endre politikk og ansikt fra dag til dag: 'Iblant engel, iblant djevel, iblant Machiavelli ...' uttrykte min venn det. Gaddafi tillot seg eksentrisitet når han hadde nesten all makt konsentrert i sine hender, og det er neppe en overdrivelse å si at han tok seg den frihet å leke med mange menneskers liv.

Å dømme fortiden i lys av nåtiden blir aldri riktig. Natoland gikk inn i Libya på et tidspunkt da Gaddafi hadde lovet å renske Libya hus for hus, gate for gate, og gitt uttrykk for at han ikke hadde noe imot å redusere Libyas befolkning fra seks til to millioner. Så får det heller være en del av etterpåklokskapen at sikkerheten i Libya i dag er fjernt fra sikkerheten under Gaddafi-epoken; at ting har blitt verre snarere enn bedre for et flertall av libyere. 

Vi som lever i Afrika i lange perioder vet at vestlige intervensjoner ofte blir gjenstand for mistenksomhet og konspirasjonsteorier blant afrikanere, nord så vel som sør for Sahara. Det nye paradigmet i internasjonale relasjoner, kalt The Responsibility to Protect, som dukket opp på 90-tallet i kjølvannet av svakt engasjement spesielt under det rwandiske folkemordet og Srebrenica-massakren, har ikke samme legitimitet i Afrika som i Vesten. Dette burde være en tankevekker når det er nettopp på det afrikanske kontinentet at mange av de såkalt 'humanitære' intervensjonene finner sted. Én ting har bare blitt klarere og klarere for meg under mine opphold i Afrika: Afrikanere ønsker å gjøre det selv. Når Vesten gjør det for dem, føler de ikke lenger eierskap til resultatet. I hvert fall ikke når de ser ting litt på avstand (i kampens hete er jo hjelpen ofte velkommen). Så skal vestlige stater la være å intervenere, når intervensjoner, på sikt, blir så upopulære og mistenkeliggjort?

Stemningsbilde fra Tobruk. April 2011

Én ting er sikkert: Vestlige makter burde holde fingrene langt fra olje og andre ressurser i kjølvannet av en intervensjon. Når jeg leser om mulige konsesjoner for Statoil i Libya og Sør-Sudan etter norsk innsats innen henholdsvis krig og nødhjelp, blir jeg betenkt, for det peker jo mot at interesser heller enn humanitære hensyn lå bak intervensjonen likevel. En ingeniør i Tripoli sa i 2012 til meg at 'alle' vet at Nato intervenerte (han brukte ordet 'interfererte') i Libya på grunn av olje; 'Men vi godtar det', sa han. Fordeler til Nato-landene var etter hans mening en pris vel verd å betale for å bli kvitt Gaddafi. 

Poenget er at man ikke kan frarøve libyere påvirkningskraft i libyske begivenheter. Uansett hva som ble resultatet, og uansett hvor smertefullt, så gikk millioner av mennesker ut i gatene i Tunis, Tripoli og Kairo for å kaste sine respektive diktatorer våren 2011. De handlet med de aspirasjonene og de fremtidsvisjonene de hadde da. Alle vi som var i Nord-Afrika ble revet med av endringsviljen, euforien og den plutselige følelsen av myndiggjøring folk kjente etter å ha vært kneblet og kuet under diktatoriske regimer i tiår. Hvis jeg hadde gått rundt blant flagg- og bannersvingende libyere i Benghazi i april 2011 og fortalt dem at revolusjonen deres bare er en vestlig brikke i et stort spill som var planlagt allerede for lenge siden, for å legge hendene på oljen deres, så tror jeg oppriktig talt at de ville ha tatt det ille opp. Overveldende mange tunisiere, egyptere og libyere var stolte over sine respektive revolusjoner og betraktet seg selv som primære aktører i omveltningene - selv om det er mulig at de vil dele ansvaret og kanskje fraskrive seg det helt i dag. 

Ja, Nato og Vesten var med, sier jeg til Gaddafi-nostalgiske afrikanere som jeg møter på alt fra overfylte busser i Niger til frokostgulv i Tsjad til brusende flekker av skygge i Elfenbenskysten. Men dagens utrygge Libya er ikke bare Natos verk. Det er også Gaddafis verk. For hvis Gaddafi ikke hadde tvunget Libya gjennom en borgerkrig bare fordi han ikke ville gå av på fredelig vis etter 41 år ved makten - eller i det minste gått med på å konsultere folket i et fritt og rettferdig valg - så kunne Libya ha sett helt annerledes ut i dag. I stedet valgte han å åpne ild mot demonstranter i Benghazi og på Den Grønne Plass i Tripoli. Han foretrakk krig, og i krig blir mye ødelagt. 

Jeg går for å se befolkning og ledere også på den svakere siden av internasjonale relasjoner som kapable og ansvarlige, i stedet for som marionetter og/eller kraftløse brikker i et forhåndsavgjort spill. Jeg tror verden blir et bedre sted av ansvarliggjøring, i stedet for ansvarsfraskrivelse, selv om interessene og påvirkningene er mange og noen stater unektelig har større muligheter enn andre til å definere og dirigere historiens gang. 

En ung kvinne på martyrplassen i Benghazi sa, da borgerkrigen raste lengre vest og mødre kom sammen for å sørge over drepte og sårede sønner ved fronten: 'Vi vil aldri angre!'

Angrer hun i dag? lurer jeg ofte når eposter med stadig mørkere toner når meg fra Benghazi. Sier hun, nå som staten Libya ligner glasskår det vil ta lang tid å lime sammen, at 'Det var ikke oss, men Vesten?'

Jeg vet ikke. Men jeg vet at det er altfor simplistisk å portrettere millioner av endringslystne nordafrikanere som nyttige idioter for Vesten. Jeg vet ikke hva som utspiller seg i triangelet intervenerende stat-offerstat-profittsøkende selskap, men jeg slår et slag for å holde på kronologien. Ekkoet av 2011 når alltids 2014, men ekkoet av 2014 når aldri 2011. Og når jeg husker tilbake til det skjebneåret da utallige nordafrikanere hadde stjerner og tårer i øynene, så vet jeg at libyere hadde meninger og et ord med i laget, de også. Og at Gaddafi ikke fortjener noen helgenstatus.

'Det er voksnes revolusjon'. Solidaritetsmarkering for den beleirede befolkningen i Misrata.
Benghazi, 19. april 2011

Publisert i Klassekampen 16.10.2014. 

Ikke kall dem islamister

'Ikke kall dem islamister.' Det er dette en ung kanembo sier til meg under den muslimske høytiden Id al-adha, når offerlammene er slaktet og vi som er sultanen av Mao sine gjester fetes opp (til det ugjenkjennelige, synes våre verter å ønske) med kjøtt bakt i oljetønner i jorden, hele kyllinger stekt på spyd og skjelvende vaniljepudding tilreisende fra landsbygda aldri har sett før og leende prøver å få på brødleiven. 

Dette eldste og mektigste sultanatet i Tsjad har et blødende hjerte for tragedien som utspiller seg i det nordøstlige Nigeria akkurat nå. I nærmere tusen år var de to områdene ett, forent under Kanem-Borno-imperiet, som på sitt største strakk seg fra Fezzan i dagens Libya via Kano i Nigeria til Ouaddaï i østlige Tsjad. Båndene mellom de to sultanatene er fremdeles sterke, med giftemål mellom de to sultanfamiliene, jevnlige besøk, og språk (kanembo og kanuri) som ligner hverandre og er gjensidig forståelige.

Men sultanen av Borno sitter neppe og spiser sitt lammelår bekymringsløst denne muslimske høytiden til minne om Abrahams nesten-offer av Isak. Snarere er han muret inne i palasset sitt i Maiduguri, omgitt av sikkerhetsrådgivere og livvakter. Hvis han er i Maiduguri i det hele tatt ... Boko Haram er en blind trussel som kan ramme hvem som helst, skolejenter, funksjonærer, busspassasjerer, kanskje sultanen selv.

'Hvorfor insisterer vestlig media på å kalle Boko Haram islamister?' vil samtalepartneren min vite. 'Det de gjør har ingenting med islam å gjøre. Kall dem terrorister, banditter, hva som helst... bare ikke islamister!'

Jeg ser poenget. Boko Haram er vel ikke mer muslimsk enn Herrens Motstandshær er kristent. Føler kristne verden over noen forpliktelse til å proklamere at de bestialitetene Joseph Kony har begått i Uganda, Kongo, Sør-Sudan og Den Sentralafrikanske Republikk, er så langt unna kristendommen som det er mulig å komme? Enda Kony misbrukte kristendommens navn og rykte på det groveste - ved å hevde at han ville skape et samfunn basert på de ti bud, og så gjorde omtrent alt disse ti budene forbyr - så har få kristne følt nødvendigheten av å si at 'denne mannen har ingenting med kristendommen å gjøre.' Fordi det simpelthen er åpenbart. Fokuset har vært på å lindre og stoppe lidelsene han forårsaker, ikke å mobilisere til ideologisk kamp. Den har Kony aldri hatt noen mulighet til å vinne, uansett. Slik Abubakar Shekau ikke har noen mulighet til å vinne en diskusjon om de påstått islamske verdiene bak det han gjør, i møte med vanlige muslimer.

Vi vestlige har et behov for at disse samme vanlige muslimene offentlig tar avstand fra, offentlig tar til orde mot, ekstremister. Og det gjør de jo. Som da tusenvis av mennesker strømmet ut i gatene i Benghazi for å protestere mot drapet på den amerikanske ambassadøren i 2012. Eller som imamene som nylig har gått ut og sagt at drap på gisler er fullstendig ulovlig i islam. Eksemplene er mange. Og de som velger å sitte hjemme - kanskje sitter de hjemme fordi de føler at Boko Haram og Den Islamske Staten i Irak og Levanten er så fjernt fra dem selv og hva de tror på at det ikke engang er nødvendig å komme med en kommentar. Det blir litt som en av mine britiskpakistanske venner sa om 'Hook' - den krokarmede britiske ekstremismen som stadig fikk en mikrofon til ansiktet enda han nesten ikke hadde noen støtte blant britiske muslimer flest -: 'Who's that guy?' Hook var minst like elsket av vestlig tabloidmedia som av sine egne trosfeller, og det var ikke muslimer, men islamofober som ga ham en virkelig talerstol. Dette burde være en tankevekker for de typene media som melker sensasjonelle og hatefulle uttalelser for alt de har av salgsverdi, heller enn å se på normalfordelinger, finne møtepunktene eller tenke på sitt ansvar for å gi samfunnet korrekte verdensbilder, ikke fiendebilder av andre kulturer og religioner.

Den unge kanemboen synes ikke at betegnelser er til å kimse med. Terrororganisasjoner blir enda farligere når vi kaller dem islamister, mener han. For når de får denne tittelen, blir enkelte muslimer tiltrukket av dem.

Kall dem terrorister, banditter, landeveisrøvere, drapsmenn, kriminelle, er hans innstendige råd.

Ikke kall dem islamister!

Under sultanens fest, Mao, Tsjad

Publisert i Vårt Land 16.10.2014.

Helbredelsesfeberen

Med jevne mellomrom dukker det opp en mirakelhelbreder i Afrika - noen som det sies kan helbrede alle plager mellom himmel og jord. Vedkommende befinner seg gjerne på et sted så avsidesliggende at det bare er de virkelig troende som orker å ta seg dit (og typisk nekter vedkommende å flytte seg til mer sentrale deler av landet). Men det er så uendelig mange som tror, som vil tro, og disse avsidesliggende stedene får plutselig hundretusenvis til millioner av besøkende i det som blir en massevalfart av syke, handikappede, hypokondere, ledsagende nysgjerrige og folk som bare vil tjene penger på alt dette - de eneste sikre vinnerne i helbredelseskarusellen for øvrig. 

I 2011 var det pastoren Masapila i Tanzania som skapte håp i en bitteliten, fjerntliggende landsby nær grensen med Kenya. Han hevdet å ha blitt vist en mirakuløs urte av Gud, og laget et urteoppkok som skulle kunne helbrede alle sykdommer, inkludert HIV, kreft og diabetes. Innen få måneder valfartet millioner til den lille landsbyen Loliondo langt fra allfarvei; folk kom kjørende i privatbiler, busser og trailere, og satt ukevis i kø i gjørma (det var regntid) mens de ventet på tur. De rikeste kom i helikoptre. En hel business sprang naturligvis frem rundt den ellers lite pengegriske pastoren, som tok så lite som fem hundre tanzanianske shilling - rundt 2 kroner - for 'koppen', som urteoppkoket ble kalt. Transportselskaper arrangerte turer fra Arusha til landsbyen utenfor allfarvei, mat- og bensinpriser skjøt i været, mellommenn av alle slag skodde seg på tilstrømningen. 'To take the cup' ble et like vanlig samtaleemne i Arusha som turer til Kilimanjaro og masailandsbyer. 

Konflikt oppstod snart med det moderne legeetablissementet i Tanzania, og fenomenet guddommelig helbredelse ble debattert frem og tilbake i nasjonalt media. Problemet var ikke at 'koppen' i seg selv var helsefarlig, men snarere at mange trodde seg helbredet: Leger klaget over at hjemvendte pasienter sluttet med medisinene sine, og døde. Pastor Masapila gikk personlig ut og ba folk fortsette med konvensjonell medisinsk behandling som foreskrevet av lege. Likevel var troen på helbredelse dødelig for mange.

Illustrasjonsfoto fra Kajlani, Bata-regionen, Tsjad

I Tsjad har en ny helbreder nettopp begynt å stige i den kollektive bevisstheten. Han er mediesky, og ingen ser ut til å vite hva han heter eller noe om ham ellers, bortsett fra at han er ung. Han kalles bare marabouten eller le guérisseur, helbrederen. Alle muslimer i N'djamena (for som marabout er det først og fremst muslimer han appellerer til) har nå hørt om ham, selv om han har nektet å la seg intervjue eller filme; ord om ham og evnene hans går fra munn til munn. Mange kommer med vitnesbyrd om en kronisk skavank eller sykdom de nå, etter besøket hos marabouten, er kvitt. Og i et så sosialt og snakkende samfunn som det tsjadiske, skal det ikke mer til før alle har hørt om mirakelmannen. 

Akkurat som pastor Masapila i Tanzania, opererer marabouten på et avsidesliggende sted og tar en fast, liten pris for tjenestene sine. Når overlykkelige helbredede vil gi ham mer, takker han nei; Gud har bedt ham om å ta to tusen franc (rundt tjuefem kroner) per pasient, og da er det det han tar. For tsjadere er denne måteholdenheten et tegn på at han er 'ekte.' 'To tusen franc', det er ikke mye, sier verten min Abderrahman, som selv planlegger å fylle bilen med syke familiemedlemmer og naboer og kjøre til marabouten. Men det må bli når han bare først har kjøpt et stort familietelt, når bare regntiden er over, når bare det blir et køsystem, så de slipper å vente i en uke ... Det er tydelig at Abderrahman kvier seg for å dra inn i det sanitære helvetet ingen som har vært hos marabouten, kan benekte at de har vært gjennom. 

Men folk som er desperate eller håpefulle nok, nøler ikke, og det er ikke vanskelig å finne transport til maraboutens landsby når du spør ved N'djamenas transportknutepunkt Tashemoussoro. Jeg havner i bil med en familie på tre som også skal til le guérisseur, og som kommer langveisfra. Mor og bror har med seg ei jente som er lam i bena og i tillegg har slitt med hodepine den siste tiden.

Ved Ngoura, Tsjad

Veien er asfaltert frem til byen Ngoura 205 km fra N'djamena, men så sporer vi av til høyre og kjører inn på det som ligner en kjerrevei. Og ankommer Kama, et sted så lite at det knapt finnes på noe kart. Noen hundretalls stråhytter på savannen, bare, nå tomme mange av dem, siden det er regntid og folk er ute på åkeren og jobber. 

Dagens Kama er tydelig todelt: Presenninger og gapahuker laget av et sammensurium av materialer på den ene siden - noen av dem bare myggnett på pinner - landsbyen med hytter av strå og leire på den andre. Mens landsbyen er velholdt, ligner den provisoriske besøksdelen en slum. Som i så mange afrikanske landsbyer er det ikke gravd noe toalett, og folk gjør sitt fornødne i landsbyens umiddelbare nærhet; nå er imidlertid mennesketettheten en helt annen med hundrevis av nye besøkende hver dag, og området er i tillegg forsøplet av matrester og emballasje. Det ligner en festivalplass uten frivillige, en flyktningleir uten UNHCR. Ikke rart, tenker jeg med meg selv, at mange troende sitter på gjerdet i N'djamena og venter på mer organiserte tider. 

Le guérisseur tar en siesta. I firetiden om ettermiddagen kommer han og en flokk menn ut av landsbyen og går inn i et leirhus i knutepunktet mellom de to områdene. Menneskemengden koagulerer mot et gjerde av trestokker. Lørdager og søndager tar marabouten bare imot funksjonærer og militære, blir jeg fortalt. Og det er søndag i dag. 

Det er ikke noe køsystem. Men det er interessant nok heller ingen desperasjon - folk er tålmodige, selv om de egentlig burde være desperate når de ikke har noen garanti for å se marabouten selv etter et visst antall dager. En dame forteller meg at hun har vært her i en uke under åpen himmel. Mange har bare nylonunderlag å sove på. En familie fra Canada, opprinnelig fra Tsjad, står i kø i luksusbilen sin. De regner med å se marabouten i dag, fordi de er militære. 'Noen venter i ti dager', smiler den vakre damen gjennom det halvåpne vinduet. 'Men ti dager er ingenting når det dreier seg om helsen!'

Ei ung jente med prikkete slør sier at marabouten er en gave fra Gud. Under en skyggende flik presenning forteller hun meg den antagelig mest delte versjonen av maraboutens historie:

En morgen da marabouten - som den gangen bare var en vanlig, ung mann - skulle be morgenbønn, fant han en kalabass med vann utenfor huset sitt, rede for ablusjoner. Overrasket spurte han hvem som hadde brakt kalabassen. 'Ingen', fikk han til svar. Jo, noen må ha brakt den, insisterte den blivende marabouten. Nei - ingen! Og folk kom til slutt til den åpenbare konklusjonen, som skapte ærefrykt i alle: Det er Gud som har brakt den! Dette gjentok seg tre dager på rad. Jenta sier at marabouten nå hver morgen før daggry finner en kalabass utenfor huset sitt med vann, og at det er dette vannet han bruker til å helbrede med. 

Alt er fremdeles billig i Kama. Landsbyjenter på esler, med hampsadler med et rom på hver side til tjueliters vanndunker, selger vann for 25 franc per dunk. En sjåfør fra den nærmeste byen Ngoura, som gjør seg klar til å dra til hovedstaden og hente flere håpefulle syke, forteller meg at området har fått ti vannpumper siden marabouten ble kjent. Hans stjernestatus må uten tvil ha vært et boost for landsbyen. Fantes disse små restaurantene før? lurer jeg der jeg vandrer rundt blant håndviftede kullrøykkilder i jakten på noe å stille sulten med. Sudansk kaffe, grønn te, svartgrillet kjøtt med hjemmeknust krydder (ikke appetittvekkende sånn uten videre), boul eller assida ... Små sjapper med durende aggregater hvor folk kan lade mobiltelefonene sine ... Til og med noen provisoriske bølgeblikkbutikker med frysere og kald brus har sprunget opp. Alt sammen N'djamena-priser, og noen ting billigere. 

Om kvelden gresser hester ved teltene. Bål kommer opp, og en viss leirfølelse skapes - krypinnenes stusselighet forsvinner jo i mørket. Det er like mange folk ved maraboutens hus etter mørkets fall. Hiluxer og andre luksusbiler kjører ut av landsbyen helt til midnatt og mer, tydeligvis fordi de reisende greide å møte marabouten i kraft av funksjonær- og militærbevisene sine. En elektronikkbutikkeier jeg kjenner fra N'djamena (og nå uventet, men kanskje ikke så overraskende, har møtt her), forteller meg at marabouten ofte jobber til klokken to om natten. Og om morgenen begynner han arbeidet klokka ni. Det er tydelig at han dedikerer seg helt og fullt til dette - av overbevisning, forhåpentligvis, selv om to tusen franc ganget med alle disse menneskene blir en ganske pen sum når alt kommer til alt. Vennen min Omar i N'djamena, som tilhører en diplomatfamilie og har sett mye av verden, sa ganske kontant om marabouten og opplegget hans at 'det er å bruke fattige mennesker.'

Men de troende peker på det faktum at marabouten, om han hadde villet, kunne ha tatt mye mer, eller i det minste ha godtatt gavene som tilbys ham i etterkant av en helbredelse. Men nei. Han holder fast på summen to tusen franc. En sum fastsatt av Gud selv. 

Ei jente med Down's syndrom kommer bort og hilser på meg. Ved en bølgeblikkbutikk forteller en ung gutt meg sin gladhistorie. Han hadde problemer med hjernen etter tre dagers narkotikabruk, det banket hele tiden i hodet, men nå er han bra igjen, forteller han. 'Jeg har blitt helbredet.'

Kajlani, Tsjad

Euforien og håpet er til å ta og føle på. Når jeg vandrer rundt blant alle disse menneskene i rullestoler, under fillete presenninger, på pickupplan, med et spekter av synlige og usynlige plager, tenker jeg at det nok ikke er lett å innrømme overfor alle disse troende at 'nei, det virket ikke for meg' - 'jeg føler meg akkurat som før' - 'jeg ble ikke hjulpet.' Dette er et sted som ønsker å høre suksesshistorier, mirakler, at det umulige er mulig, at blinde igjen kan se, at lamme kan gå, og å vitne om noe annet her vil være å ta håpet fra så mange. 

En slektning av verten min i N'djamena fortalte meg i forkant av min egen reise at moren og søsteren hans, som ikke kan gå, begge har vært hos le guérisseur, uten at det hjalp. Marabouten ga dem vann og sa, 'Om det ikke virker, så kom tilbake!' Nå ville de dra dit igjen, slektningen frarådet dem: 'Dere kom tilbake slik dere dro, så det er ingen vits i å dra på ny.'

Én ting er sikkert: Marabouten skaper håp i tusenvis av syke og handikappede tsjadiske muslimer. 

Så får tiden vise om det håpet i virkeligheten ble en skuffelse. 

Om det bare var en placeboeffekt, når alt kom til alt. 

Folk ønsker så sterkt å tro ...

Med jevne mellomrom dukker en mirakelhelbreder, og en mirakelfeber, opp i Afrika.

Kajlani, Tsjad

Også publisert på nettsidene til Bistandsaktuelt.

Afrikanske reiseberetninger fra Europa: Snegler, viner, våpen, og et land som vaskes hver natt

Det er typisk vestlig å dra til fremmede, eksotiske land og beskrive alt fra krydderlukten på markedet til fattigdommen i gata til godbitene på tallerkenen til inventaret på hotellet. Men afrikanere har naturligvis like mye å fortelle etter å ha reist rundt i Europa. 

En tuareg fra ørkenen rundt Timbuktu var, etter sitt besøk i Frankrike, mest overveldet over én ting: Sneglene. Da han kom hjem var det sneglene han fortalte om først. 'Vet du, de har disse utrolige dyrene ...' Han som kom fra den store ørkenen, hadde aldri sett noe lignende.

I N'djamena sitter jeg på restaurant med Hassan fra det tsjadiske utenriksdepartementet, som dro til Belgia som 22-åring for å studere kommunikasjon. Ei italiensk venninne tok ham med på en rundreise i Italia, og i Venezia lærte han om Marco Polo for første gang. 'Vet du ikke hvem Marco Polo er?' spurte venninnen - 'hvor kommer du fra, egentlig?' Hassan lo og svarte, 'Jeg kommer fra Afrika!' 

Faren hennes, i en liten landsby i Nord-Italia, hadde på sin side aldri hørt om Tsjad, og hentet verdenskartet: 'Vis meg!' Deretter fikk han Hassan til å smake fire-fem forskjellige viner, med den forklaring at 'Folk her drikker så mye vin at smaken deres ikke lenger er eksakt!' Nå ville ikke vinelskeren la sjansen til å få en frisk mening gå fra seg. Og Hassan - som hadde lagt sitt muslimske alkoholavhold på hylla i studieårene - måtte svare på om vinene var bitre eller søte, delikate, runde, nøttete og mye annet rart; det var en opplevelse han aldri kommer til å glemme. 

I Belgia ble han overveldet over våpenindustrien. Hassan visste ikke at Belgia er en stor våpeneksportør. Tsjaderen spurte hvem kjøperne er, og fikk nevnt ni land i Afrika, tre i Asia og bare ett i Latin-Amerika. Ni afrikanske land! Hassan rister på hodet. Containerne med kuler som ble lastet på godstog i Liège og så skip i Antwerpen med retning Kinshasa, gjorde inntrykk på den unge studenten. 'Belgia er den nest største våpeneksportøren i Europa etter Russland, og i Tsjad har vi en pistol som kalles belgiquer', forteller han meg. 

Luxemburg er på sin side det reneste landet Hassan noen gang har sett. Alt skinner! Alt er som krystall. Luxemburg er mye renere enn for eksempel Sveits. 'Er det ingen uskikkelige unger som skriver på murvegger og busseter der?' lurer jeg. Det vaskes bort, mener Hassan - 'jeg tror de har midler til å vaske det landet flere ganger om dagen!' En luxemburger fortalte Hassan at de vasker landet mellom klokka to og fire om natten, når alle sover. Landet er lite. Selv Belgia med all sin petitesse, snakker om hvor lite Luxemburg er! Bare fire hundre tusen mennesker. 'Hadde det vært et fjell der, ville det ikke ha vært noe land ...', reflekterer Hassan tankefullt. 

Tsjaderen fikk imidlertid ikke noe godt inntrykk av luxemburgere - de er styrtrike og så på ham på en måte som om de tenkte at 'nå har han kommet for å bringe fattigdom til oss.' Den tsjadiske diplomaten liker heller ikke Frankrike (men nesten ingen afrikanere liker jo sin egen tidligere koloniherre). 'Paris er skittent - veldig skittent', er alt han har å kommentere. 

Nederland, derimot ... Hassan elsker Nederland! Nederlendere er veldig høye og går veldig fort. Nederlandske kvinner imponerte ham. De jobber akkurat som menn. Du kan finne dem midt i byen, i ferd med å ri på en hest! Nederland er et land som ligger under havet, forteller Hassan. Det er flatt, men de har gjort uendelig mye for å bryte monotonien, med arkitektoniske overraskelser rundt hvert hjørne. De har bygget broer med stein fra Indonesia, fordi de ikke har noe eget fjell å bryte stein fra. 'Tenk på hva som krever å frakte stein fra Indonesia til Nederland med båt!' sier Hassan beundrende. En annen ting han la merke til, er at alle nederlendere ser værmeldingen - det er som om de er besatte av dette. Det første de gjør når de våkner om morgenen, er å sjekke værmeldingen; og dette er ikke for å høre hvordan været blir, men for å vite hvordan vannstanden er. En avdeling av militæret, Den maritime brigaden, har i oppgave å overvåke vann og ingenting annet, ifølge tsjaderen. 'Dette er ikke rart, siden vannstanden betyr liv eller død for sytten millioner nederlendere', reflekterer han. 

Ssese-øyene, Uganda

Noen vanskeligheter byr seg når man reiser rundt som afrikaner i Europa. Hassan likte ikke Milano, for byen har mange illegale immigranter, og milanerne betrakter derfor alle som en clandestine. 'Straks de ser en afrikaner, tror de at du kom over havet i går.' Det er vanskeligere for en afrikaner å haike i Europa, og man har stadig dette at man forveksles med en immigrant. Hassan har en vond fortelling fra en klokkebutikk i Geneve, hvor ekspeditrisen sa til ham om en tretusendollarsklokke han så på, at 'Jeg tror ikke du har råd til den klokken, monsieur!' Hassan gjorde damens mistanke til skamme ved å kjøpe klokken for en venn i N'djamena som på forhånd hadde identifisert merke og butikk og bedt ham handle for seg; men opplevelsen var veldig ydmykende, og han blir stadig opprørt når han tenker tilbake på den.  

Det er både spennende og skummelt å se seg selv i det speilet som afrikaneres reiseeventyr og observasjoner i Europa utgjør. For mot Afrikas åpne armer, må vel Europa fremstå som en rimelig kald skulder? Det er ikke til å stikke under stol: Vi vestlige reisende i den tredje verden er sjelden stolte når vi sammenligner. Det som er så lekende lett og liketil i Afrika, sitter liksom langt inne i Europa, hvor 'folk ikke er forbundet', som Hassan sier.

Noen tuareger som bodde i en veikant i Niamey kom med dette visdomsordet etter at en grigot, en omreisende sanger og historieforteller, hadde passert med kamelskinntrommen sin og strofer om svunne tider: 'L'étranger est ton Dieu', sa en av tuaregene - 'den fremmede er guden din. Hvis han drar, så blir han sangeren din.'

Han vil synge om deg, innså jeg. 

'Ja, han vil fortelle om hva du har gjort', sa tuaregen. 

Er ikke reiseberetninger litt som en grigots sang? 

Når jeg møter en bereist afrikaner, må jeg innrømme at jeg er både ivrig og engstelig. Ivrig og engstelig mens jeg venter på å høre den historien han har å fortelle. 

Med gateboende tuareger i Niamey, Niger