onsdag 20. august 2014

Hjem til et fremmed land: Tsjadiske returneer i N'djamena

I transittleiren i Gaoui i N'djamena har regnet funnet veien inn i de fleste telt det siste døgnet. Deler av området er dekket av store vanndammer; noen telt er ubeboelige og forlatte. Gjørme er overalt. Men livet går sin gang. Pedallering på vannpumper, vasking av klær, pruting på små transaksjoner, koking av den sudanske kaffen jabbana som avsetter grut i glasset, barns lek; dette er en av flere transittleirer i Tsjad for tsjadere som har flyktet fra borgerkrigen i Den Sentralafrikanske Republikk. Minst hundre tusen mennesker har krysset grensen siden konflikten brøt ut i desember 2012. 

Regntiden er ekstra hard for de som ikke har telt, og som står under en teltduk mens skuren herjer fra seg. 

En ung kvinne med hovent øye sier at de ikke har noe flyktningbevis (carte de réfugie) fordi de har blitt klassifisert som returneer, ikke flyktninger. Men vi har sentralafrikansk statsborgerskap, slår hun fast. Selv er hun født og oppvokst i Den Sentralafrikanske Republikk, og det er først med det siste årets konflikt at hun har satt fot i Tsjad, foreldrenes hjemland. 

Jeg kjenner det igjen fra flyktningleiren Shousha: Kampen om definisjonene. For det er naturligvis en stor forskjell, praktisk sett, på å bli definert som returné og å bli definert som flyktning. Flyktninger har i mange tilfeller større tilgang til nødhjelp og annen assistanse over lengre tid. Returneer blir på sin side raskt betraktet som en 'mission accomplished' når de først har nådd opprinnelseslandet. Den tsjadiske staten har vært klar på at hjelpen til returneer er midlertidig: De er hjemme hos seg selv (chez eux), de er tsjadere så godt som noen, og må klare seg (se débrouiller) som alle andre tsjadere. 

'Se débrouiller' er et konsept i Afrika som kan romme millioner av måter å livnære seg på - alt fra å selge sex i en bar eller et liksom-hotell, til å vente med en sag ved en rundkjøring på at noen skal plukke en opp for dagarbeid, til å hakke grus for hånd med meisel og selge den per haug til rikfolk med gårdsplass. Du gjør kort sagt det du må for å overleve. Og nå er det disse sentralafrikanske tsjaderne som begynner fra scratch i landet fra generasjoner tilbake, å 'se débrouiller'. Hvilken plass vil de finne i dette for første gang sette hjemlandet?

En middelaldrende kvinne, Nemme, tar seg av sin brors to barn. Boren ble drept i Bangui, og brorens kone døde her i transittleiren. Derfor er de to barna på henholdsvis tre år og sju måneder overlatt til sin tante. Babyen er syk og overført til et offentlig sykehus i N'djamena, hvor Nemme strever med å betale behandling og resepter. Det er ikke det at behandlingen er så dyr. Men som flyktning har hun ingen inntekter. Selv en resept på to tusen franc ... Hvordan skal du få tak i de to tusen? spør hun.

Nemme kjenner ingen i N'djamena og har først nylig fått greie på hvor hun har noen røtter. Men vil slektningene hennes anerkjenne henne og ta henne imot? Min lokale ledsager fra IOM (Den Internasjonale Organisasjonen for Migrasjon) bryter inn og sier at disse menneskenes foreldre neglisjerte å fortelle barna sine historien om hvor de kom fra, hvilken tribu, hvilken landsby og så videre: Nå vet ikke folk hvor de skal gå. Kvinnens far er dessuten fra Senegal. En ung manns far er fra Angola. Det er klart at 'returné' er en kategori mange føler beskriver situasjonen deres dårlig. Hvorfor er ikke et helt liv i Den Sentralafrikanske Republikk nok til å klassifisere dem som flyktninger? Som de uanerkjente beboerne i Shousha sier: Vi flyktet alle fra krig. 

Selvfølgelig - FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) opererer med begrensede midler. Behovet er stort, verdens flyktninger mange. Ikke alle kan få samme assistanse. Og flyktninger er også i mye større grad, har jeg observert, overlatt til seg selv enn verden tror. Mye forsvinner i prosessen, av ulike årsaker. 

Jeg spør Nemme om hun kan tenke seg å dra tilbake til Den Sentralafrikanske Republikk når fred er gjenopprettet. Hun sier at det er vanskelig for henne å vende tilbake dit. Både mannen og broren hennes ble drept i Bangui av antibalakamilitser; de ble drept på samme dag, sier hun. Det vil være vanskelig for henne å vende tilbake til Den Sentralafrikanske Republikk noensinne.

Lyden av regn trommer i ørene våre når vi forlater transittleiren. 

Det eneste disse returneene kan være rimelig sikre på å ha er dette: Sikkerhet. Trygghet. Frihet fra vold. I alle andre henseender vil de måtte klare seg selv. Et lite pusterom i transittleir med utdeling av livsnødvendigheter, og så begynner det: Se débrouiller

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar