tirsdag 5. august 2014

De blå fjellene i Arlit: Nigers radioaktive arv

Byen Arlit i det nordlige Niger ligger bare fem kilometer fra urangruven Cominak og sytten kilometer fra urangruven Somaïr, drevet av selskaper med samme navn, eid av franske Areva. Når vi kjører i retning gruvene tror jeg at det er fjell vi ser stige opp av landskapet. 'Fjell? Det er ikke fjell. Det er radioaktivt avfall', sier Bidil, en av de ansatte i den lokale ngo-en Aghir'man, mens landcruiseren hans forserer sanden. 

De glitrer liksom i det fjerne, litt for symmetriske til å være naturlige. Selskapenes avfall fra førti års utvinning. Ikke i underjordiske og forseglede hvelv langt fra drikkevannskilder og menneskelige bosetninger, slik du kanskje hadde sett for deg; men ute i det åpne, utildekkede, nær en by med 150.000 innbyggere. 

De er bevoktet av militære, så vi holder oss på avstand. Bidil kjører fort - forteller at journalister og miljøaktivister har blitt fratatt kameraer og arrestert her tidligere. 

De få som trosser avstanden, sikkerhetsproblemene og varmen og faktisk kommer hit. Den såkalte 'uranveien' fra Tahoua til Arlit var alt annet enn komfortabel - så hullete at det tidvis var lettere for bussen å kjøre ved siden av veien, enn på den. Over tusen kilometer fra hovedsteder i noe land er trafikken sparsom. En militærkonvoi passerte fra tid til annen, en fortropp av biler med kanoner på planet, etterfulgt av sivile biler med mørklagte vinduer. Ellers - endeløse strekker av ørken. En uskarp og støvete horisont. Spredte akasier knapt mer enn busker, en og annen gressende kamel. De sier at veien fra Algerie er bedre. Ren asfalt, deretter ren sand.

Veien mellom Arlit og Agadez er siste etappe av den såkalte 'uranveien',
som ble bygget for å lette utvinningen av metallet.

Niger er den fjerde største produsent av uran i verden. Og det er her, i dette ugjestmilde savanne/ørkenlandskapet, hvor to tuaregopprør har funnet sted, at uranets kjerneområde befinner seg. De to gruvene Cominak og Somaïr utvinner henholdsvis 1600 og 3000 tonn per år, mens den nye gruven Imouraren vil ha en kapasitet på 5000 tonn når den åpner i fremtiden. 

Fukushima-ulykken i 2011 og stengingen av 48 reaktorer i Japan har bidratt til et kraftig fall i uranpriser på verdensmarkedet. Denne nedgangen har vært et av Arevas hovedargumenter i forhandlingene med Niger - som har forsøkt å øke skatteinntekter og utviklingsgevinst fra uranutvinningen. Selv om Niger er verdens fjerde største uranprodusent, bidrar inntektene fra uran bare til å dekke fem prosent av Nigers statsbudsjett. President Mahamadou Issoufou har kalt det førtiårige forholdet mellom den nigerske staten og det franske selskapet Areva for et 'ubalansert partnerskap.' 

I den nye kontrakten som ble underskrevet i mai i år, etter vanskelige forhandlinger som varte i over 18 måneder, har Areva gått med på å betale økt skatt (fra 6,5 til 12 prosent). De har også sagt seg villige til å fornye den såkalte 'uranveien' mellom Tahoua og Arlit - som de selv er den største brukeren av -, samt sette i gang et jordbruksprosjekt i Irhazer-dalen. 

I Arlit har det ikke vært noen umiddelbar jubel over den nye kontrakten. Sivilsamfunnsorganisasjoner har pekt på den pågående miljøkatastrofen i regionen. De fleste menneskene jeg snakker med i Arlit uttrykker desillusjon og misnøye med Areva og de to datterselskapene Somaïr og Cominak. Blant de mest gjentatte klagene er:

* Selskapenes eierskap til alle brønnene i Arlit, og utvinningens massive forbruk av vann (20 millioner kubikkmeter per år, ifølge Aïr Info) ved siden av en befolkning som i deler av byen lider av permanent vannmangel. 

* Tendensen til å leie arbeidskraft i stedet for å ansette den (sous-traitance) og disse temporære arbeidernes mangel på rettigheter. 

* Usikkerheten rundt helseeffekten av millioner av tonn med radioaktivt avfall dumpet i friluft bare fem kilometer fra byen. 

* Vanskelighetene med å få yrkesrelaterte sykdommer blant gruvearbeiderne anerkjent (et såkalt 'helseobservatorium' som skal dokumentere sykdommer ble opprettet i 2010, med sivilsamfunnet som pådriver). 

* Sist, men ikke minst: Mangelen på transparens og innsyn i gruveindustrien i Niger; Arevas generelle utilgjengelighet for befolkning og statlige aktører på alt annet enn høyeste nivå. 

Aghir'man, som betyr 'Sjelens Skjold' på tamashek, er en ngo som i en årrekke har forsøkt å sette fokus på miljøkatastrofen i Arlit og helsemessige problemer relatert til gruvedriften. Grunnleggeren Almoustapha Alhacen, en tidligere gruvearbeider, startet ngo-en da han opplevde at kolleger begynte å dø av udiagnostiserte sykdommer på 80- og 90-tallet. Nå er en av ngo-ens viktigste arbeidsoppgaver å opplyse befolkningen om helse- og miljøfarene i omgivelsene.

'I begynnelsen var ikke folk opplyst. De brukte metall fra gruvene til å bygge husene sine, særlig takene. Noen som har bodd i et radioaktivt hus i 40 år... Når du har flyttet dem til et annet hus, så har du ikke nødvendigvis løst problemene deres', slår Hassan, et medlem av ngo-en fast. 

Et annet problem er utslipp fra produksjon og bruk av kjemikalier forbundet med utvinningen av uran. En syrefabrikk er for eksempel installert i Arlit for å dekke Somaïrs og Cominaks behov for syre (henholdsvis 3000 og 2000 liter per dag). Og den eneste måten å kvitte seg med vannet som har vært brukt til å vaske mineralene med, er ifølge Hassan å tømme det ut i solen og la det fordampe, noe han mener påvirker luftkvaliteten i byen. 

Andre helse- og miljøfarerer er relatert til lokale handelsmenns uvettige håndtering av gruvedestinerte kjemikalier, både i transport og i oppbevaring; radiasjon i drikkevannet; radiasjon i støvet som føres med vinden fra de radioaktive 'fjellene' til byen; og utslipp av forurenset vann fra gruvene som blant annet forgifter kameler og geiter. 

Areva hevder på sin side å bedrive streng kontroll av kvalitet på luft, vann og jord i Arlit, men mange har ikke tillit til selskapet eller til staten, som de føler at selskapet kjøper. 'Hvis det er analyser å gjøre, så må det være en tredje person som gjør dem. Ikke staten, ikke Areva', sier en skoledirektør i Agadez.

Vann er mangelvare for store deler av befolkningen i Arlit.

Det er naturligvis også slik at urangruvene skaper arbeidsplasser. Seks tusen mennesker jobber i dag direkte for selskapene. En ungdom sier at han vil jobbe i gruven til Somaïr, som sin far. Han ønsker å jobbe for selskapene fordi et gir status mer enn noen annen jobb i Arlit. 'Når du jobber for selskapene, så er du ansett', forteller han. 'Det er takket være gruvene at vi lever her.' 

Jobbene i Somaïr og Cominak er blant annet ettertraktede fordi de gir frynsegoder som gratis hus, gratis vann og strøm, og et lite barnebidrag. Samtidig ser man en utvikling der selskapene har færre og færre direkte ansatte, og lar entreprises rekruttere arbeidere som jobber i entreprisens navn på temporær basis. Ifølge Hassan er det 60.000 sous-traitants, fire ganger så mange som arbeiderne. Men en arbeider kan tjene 8 ganger så mye som en sous-traitant. 'Det er moderne slaveri', sier Hassan; 'du har ingen rettigheter. Når du er syk, erstatter de deg bare.' En arbeidsinspektør som ikke ønsker å navngis mener at dette - bruk av temporær arbeidskraft for permanente arbeidsoppgaver - er en måte å slippe den dyre oppfølgingen av hver enkelt arbeider på - forsikring, pensjon, forhandlede avganger og så videre (for ikke å snakke om barnebidraget, som selskapene har brent seg på i Arlit hvor det er noen arbeidere som har fire koner og femti barn).

Areva og selskapene Somaïr og Cominak ville sikkert ha hatt en annen versjon om de hadde vært tilgjengelig for kommentar; Somaïrs talsmann (eller communicateur) forteller at de ikke kan gi informasjon uten en autorisasjon fra Paris. Verken Aghir'man - på vegne av den nigerske sivilsamfunnsorganisasjonen ROTAB som har kommet på besøk - eller jeg selv, kollektivt eller individuelt, er i stand til å komme i kontakt med Areva. 

Kanskje kan jeg si noe på Arevas vegne, uansett: At atomkraft er en av de reneste energiformene i verden, da den ikke bidrar til global oppvarming og skaper lite avfall (det siste argumentet byr riktignok på litt av en tankeøvelse, når man ser ting fra Arlits perspektiv). Forbeholdet er naturligvis at atomkraften, dens råvare og avfall håndteres på en forsvarlig måte på alle ledd i prosessen. 

Og dette er i hvert fall sikkert: Avfallshåndteringen i Arlit er langt fra forsvarlig. 

Med 45 millioner tonn radioaktivt avfall ferskt i minne, spør jeg Hassan om Arlit bør evakueres. 'Hvordan?' spør han - 'folk har bygget livene sine her! De kan ikke dra noe sted tomhendt.' 'Men hva kan folk gjøre for å beskytte seg?' lurer jeg. Hassan får et fjernt uttrykk i øynene. 'Som du sier, å flytte seg. Men det er vanskelig...' Fattigdommen er ekstrem, som overalt i Niger, som havnet aller sist på FNs Human Development Index i 2013. 

Gruvene i Arlit er nå over førti år gamle. De beste forekomstene er allerede utvunnet, ifølge eksperter. Et stort spørsmål for en by som er så sentrert om én næring, dreier seg om fremtiden. Hva er Arlits fremtid etter at uranet tar slutt? 

Hassan mener at aktiviteter må transformeres, med et særlig fokus på handel; som et transsaharisk handelspunkt vil byen kunne overleve. 

I mellomtiden fortsetter menneskeskapte fjell av radioaktivt avfall å ruve over byen Arlit. Og én ting er i hvert fall sikkert hva fremtiden angår: De kommer til å være farlige i millioner av år.

'Det finnes svært vakre lover', sier Hassan - 'det er overholdelsen av lovene som ikke kontrolleres.'

Også publisert på nettsidene til Bistandsaktuelt, reisebrev-seksjonen. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar