Hjem til et fremmed land: Tsjadiske returneer i N'djamena

I transittleiren i Gaoui i N'djamena har regnet funnet veien inn i de fleste telt det siste døgnet. Deler av området er dekket av store vanndammer; noen telt er ubeboelige og forlatte. Gjørme er overalt. Men livet går sin gang. Pedallering på vannpumper, vasking av klær, pruting på små transaksjoner, koking av den sudanske kaffen jabbana som avsetter grut i glasset, barns lek; dette er en av flere transittleirer i Tsjad for tsjadere som har flyktet fra borgerkrigen i Den Sentralafrikanske Republikk. Minst hundre tusen mennesker har krysset grensen siden konflikten brøt ut i desember 2012. 

Regntiden er ekstra hard for de som ikke har telt, og som står under en teltduk mens skuren herjer fra seg. 

En ung kvinne med hovent øye sier at de ikke har noe flyktningbevis (carte de réfugie) fordi de har blitt klassifisert som returneer, ikke flyktninger. Men vi har sentralafrikansk statsborgerskap, slår hun fast. Selv er hun født og oppvokst i Den Sentralafrikanske Republikk, og det er først med det siste årets konflikt at hun har satt fot i Tsjad, foreldrenes hjemland. 

Jeg kjenner det igjen fra flyktningleiren Shousha: Kampen om definisjonene. For det er naturligvis en stor forskjell, praktisk sett, på å bli definert som returné og å bli definert som flyktning. Flyktninger har i mange tilfeller større tilgang til nødhjelp og annen assistanse over lengre tid. Returneer blir på sin side raskt betraktet som en 'mission accomplished' når de først har nådd opprinnelseslandet. Den tsjadiske staten har vært klar på at hjelpen til returneer er midlertidig: De er hjemme hos seg selv (chez eux), de er tsjadere så godt som noen, og må klare seg (se débrouiller) som alle andre tsjadere. 

'Se débrouiller' er et konsept i Afrika som kan romme millioner av måter å livnære seg på - alt fra å selge sex i en bar eller et liksom-hotell, til å vente med en sag ved en rundkjøring på at noen skal plukke en opp for dagarbeid, til å hakke grus for hånd med meisel og selge den per haug til rikfolk med gårdsplass. Du gjør kort sagt det du må for å overleve. Og nå er det disse sentralafrikanske tsjaderne som begynner fra scratch i landet fra generasjoner tilbake, å 'se débrouiller'. Hvilken plass vil de finne i dette for første gang sette hjemlandet?

En middelaldrende kvinne, Nemme, tar seg av sin brors to barn. Boren ble drept i Bangui, og brorens kone døde her i transittleiren. Derfor er de to barna på henholdsvis tre år og sju måneder overlatt til sin tante. Babyen er syk og overført til et offentlig sykehus i N'djamena, hvor Nemme strever med å betale behandling og resepter. Det er ikke det at behandlingen er så dyr. Men som flyktning har hun ingen inntekter. Selv en resept på to tusen franc ... Hvordan skal du få tak i de to tusen? spør hun.

Nemme kjenner ingen i N'djamena og har først nylig fått greie på hvor hun har noen røtter. Men vil slektningene hennes anerkjenne henne og ta henne imot? Min lokale ledsager fra IOM (Den Internasjonale Organisasjonen for Migrasjon) bryter inn og sier at disse menneskenes foreldre neglisjerte å fortelle barna sine historien om hvor de kom fra, hvilken tribu, hvilken landsby og så videre: Nå vet ikke folk hvor de skal gå. Kvinnens far er dessuten fra Senegal. En ung manns far er fra Angola. Det er klart at 'returné' er en kategori mange føler beskriver situasjonen deres dårlig. Hvorfor er ikke et helt liv i Den Sentralafrikanske Republikk nok til å klassifisere dem som flyktninger? Som de uanerkjente beboerne i Shousha sier: Vi flyktet alle fra krig. 

Selvfølgelig - FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) opererer med begrensede midler. Behovet er stort, verdens flyktninger mange. Ikke alle kan få samme assistanse. Og flyktninger er også i mye større grad, har jeg observert, overlatt til seg selv enn verden tror. Mye forsvinner i prosessen, av ulike årsaker. 

Jeg spør Nemme om hun kan tenke seg å dra tilbake til Den Sentralafrikanske Republikk når fred er gjenopprettet. Hun sier at det er vanskelig for henne å vende tilbake dit. Både mannen og broren hennes ble drept i Bangui av antibalakamilitser; de ble drept på samme dag, sier hun. Det vil være vanskelig for henne å vende tilbake til Den Sentralafrikanske Republikk noensinne.

Lyden av regn trommer i ørene våre når vi forlater transittleiren. 

Det eneste disse returneene kan være rimelig sikre på å ha er dette: Sikkerhet. Trygghet. Frihet fra vold. I alle andre henseender vil de måtte klare seg selv. Et lite pusterom i transittleir med utdeling av livsnødvendigheter, og så begynner det: Se débrouiller. 

 

De blå fjellene i Arlit: Nigers radioaktive arv

Byen Arlit i det nordlige Niger ligger bare fem kilometer fra urangruven Cominak og sytten kilometer fra urangruven Somaïr, drevet av selskaper med samme navn, eid av franske Areva. Når vi kjører i retning gruvene tror jeg at det er fjell vi ser stige opp av landskapet. 'Fjell? Det er ikke fjell. Det er radioaktivt avfall', sier Bidil, en av de ansatte i den lokale ngo-en Aghir'man, mens landcruiseren hans forserer sanden. 

De glitrer liksom i det fjerne, litt for symmetriske til å være naturlige. Selskapenes avfall fra førti års utvinning. Ikke i underjordiske og forseglede hvelv langt fra drikkevannskilder og menneskelige bosetninger, slik du kanskje hadde sett for deg; men ute i det åpne, utildekkede, nær en by med 150.000 innbyggere. 

De er bevoktet av militære, så vi holder oss på avstand. Bidil kjører fort - forteller at journalister og miljøaktivister har blitt fratatt kameraer og arrestert her tidligere. 

De få som trosser avstanden, sikkerhetsproblemene og varmen og faktisk kommer hit. Den såkalte 'uranveien' fra Tahoua til Arlit var alt annet enn komfortabel - så hullete at det tidvis var lettere for bussen å kjøre ved siden av veien, enn på den. Over tusen kilometer fra hovedsteder i noe land er trafikken sparsom. En militærkonvoi passerte fra tid til annen, en fortropp av biler med kanoner på planet, etterfulgt av sivile biler med mørklagte vinduer. Ellers - endeløse strekker av ørken. En uskarp og støvete horisont. Spredte akasier knapt mer enn busker, en og annen gressende kamel. De sier at veien fra Algerie er bedre. Ren asfalt, deretter ren sand.

Veien mellom Arlit og Agadez er siste etappe av den såkalte 'uranveien',
som ble bygget for å lette utvinningen av metallet.

Niger er den fjerde største produsent av uran i verden. Og det er her, i dette ugjestmilde savanne/ørkenlandskapet, hvor to tuaregopprør har funnet sted, at uranets kjerneområde befinner seg. De to gruvene Cominak og Somaïr utvinner henholdsvis 1600 og 3000 tonn per år, mens den nye gruven Imouraren vil ha en kapasitet på 5000 tonn når den åpner i fremtiden. 

Fukushima-ulykken i 2011 og stengingen av 48 reaktorer i Japan har bidratt til et kraftig fall i uranpriser på verdensmarkedet. Denne nedgangen har vært et av Arevas hovedargumenter i forhandlingene med Niger - som har forsøkt å øke skatteinntekter og utviklingsgevinst fra uranutvinningen. Selv om Niger er verdens fjerde største uranprodusent, bidrar inntektene fra uran bare til å dekke fem prosent av Nigers statsbudsjett. President Mahamadou Issoufou har kalt det førtiårige forholdet mellom den nigerske staten og det franske selskapet Areva for et 'ubalansert partnerskap.' 

I den nye kontrakten som ble underskrevet i mai i år, etter vanskelige forhandlinger som varte i over 18 måneder, har Areva gått med på å betale økt skatt (fra 6,5 til 12 prosent). De har også sagt seg villige til å fornye den såkalte 'uranveien' mellom Tahoua og Arlit - som de selv er den største brukeren av -, samt sette i gang et jordbruksprosjekt i Irhazer-dalen. 

I Arlit har det ikke vært noen umiddelbar jubel over den nye kontrakten. Sivilsamfunnsorganisasjoner har pekt på den pågående miljøkatastrofen i regionen. De fleste menneskene jeg snakker med i Arlit uttrykker desillusjon og misnøye med Areva og de to datterselskapene Somaïr og Cominak. Blant de mest gjentatte klagene er:

* Selskapenes eierskap til alle brønnene i Arlit, og utvinningens massive forbruk av vann (20 millioner kubikkmeter per år, ifølge Aïr Info) ved siden av en befolkning som i deler av byen lider av permanent vannmangel. 

* Tendensen til å leie arbeidskraft i stedet for å ansette den (sous-traitance) og disse temporære arbeidernes mangel på rettigheter. 

* Usikkerheten rundt helseeffekten av millioner av tonn med radioaktivt avfall dumpet i friluft bare fem kilometer fra byen. 

* Vanskelighetene med å få yrkesrelaterte sykdommer blant gruvearbeiderne anerkjent (et såkalt 'helseobservatorium' som skal dokumentere sykdommer ble opprettet i 2010, med sivilsamfunnet som pådriver). 

* Sist, men ikke minst: Mangelen på transparens og innsyn i gruveindustrien i Niger; Arevas generelle utilgjengelighet for befolkning og statlige aktører på alt annet enn høyeste nivå. 

Aghir'man, som betyr 'Sjelens Skjold' på tamashek, er en ngo som i en årrekke har forsøkt å sette fokus på miljøkatastrofen i Arlit og helsemessige problemer relatert til gruvedriften. Grunnleggeren Almoustapha Alhacen, en tidligere gruvearbeider, startet ngo-en da han opplevde at kolleger begynte å dø av udiagnostiserte sykdommer på 80- og 90-tallet. Nå er en av ngo-ens viktigste arbeidsoppgaver å opplyse befolkningen om helse- og miljøfarene i omgivelsene.

'I begynnelsen var ikke folk opplyst. De brukte metall fra gruvene til å bygge husene sine, særlig takene. Noen som har bodd i et radioaktivt hus i 40 år... Når du har flyttet dem til et annet hus, så har du ikke nødvendigvis løst problemene deres', slår Hassan, et medlem av ngo-en fast. 

Et annet problem er utslipp fra produksjon og bruk av kjemikalier forbundet med utvinningen av uran. En syrefabrikk er for eksempel installert i Arlit for å dekke Somaïrs og Cominaks behov for syre (henholdsvis 3000 og 2000 liter per dag). Og den eneste måten å kvitte seg med vannet som har vært brukt til å vaske mineralene med, er ifølge Hassan å tømme det ut i solen og la det fordampe, noe han mener påvirker luftkvaliteten i byen. 

Andre helse- og miljøfarerer er relatert til lokale handelsmenns uvettige håndtering av gruvedestinerte kjemikalier, både i transport og i oppbevaring; radiasjon i drikkevannet; radiasjon i støvet som føres med vinden fra de radioaktive 'fjellene' til byen; og utslipp av forurenset vann fra gruvene som blant annet forgifter kameler og geiter. 

Areva hevder på sin side å bedrive streng kontroll av kvalitet på luft, vann og jord i Arlit, men mange har ikke tillit til selskapet eller til staten, som de føler at selskapet kjøper. 'Hvis det er analyser å gjøre, så må det være en tredje person som gjør dem. Ikke staten, ikke Areva', sier en skoledirektør i Agadez.

Vann er mangelvare for store deler av befolkningen i Arlit.

Det er naturligvis også slik at urangruvene skaper arbeidsplasser. Seks tusen mennesker jobber i dag direkte for selskapene. En ungdom sier at han vil jobbe i gruven til Somaïr, som sin far. Han ønsker å jobbe for selskapene fordi et gir status mer enn noen annen jobb i Arlit. 'Når du jobber for selskapene, så er du ansett', forteller han. 'Det er takket være gruvene at vi lever her.' 

Jobbene i Somaïr og Cominak er blant annet ettertraktede fordi de gir frynsegoder som gratis hus, gratis vann og strøm, og et lite barnebidrag. Samtidig ser man en utvikling der selskapene har færre og færre direkte ansatte, og lar entreprises rekruttere arbeidere som jobber i entreprisens navn på temporær basis. Ifølge Hassan er det 60.000 sous-traitants, fire ganger så mange som arbeiderne. Men en arbeider kan tjene 8 ganger så mye som en sous-traitant. 'Det er moderne slaveri', sier Hassan; 'du har ingen rettigheter. Når du er syk, erstatter de deg bare.' En arbeidsinspektør som ikke ønsker å navngis mener at dette - bruk av temporær arbeidskraft for permanente arbeidsoppgaver - er en måte å slippe den dyre oppfølgingen av hver enkelt arbeider på - forsikring, pensjon, forhandlede avganger og så videre (for ikke å snakke om barnebidraget, som selskapene har brent seg på i Arlit hvor det er noen arbeidere som har fire koner og femti barn).

Areva og selskapene Somaïr og Cominak ville sikkert ha hatt en annen versjon om de hadde vært tilgjengelig for kommentar; Somaïrs talsmann (eller communicateur) forteller at de ikke kan gi informasjon uten en autorisasjon fra Paris. Verken Aghir'man - på vegne av den nigerske sivilsamfunnsorganisasjonen ROTAB som har kommet på besøk - eller jeg selv, kollektivt eller individuelt, er i stand til å komme i kontakt med Areva. 

Kanskje kan jeg si noe på Arevas vegne, uansett: At atomkraft er en av de reneste energiformene i verden, da den ikke bidrar til global oppvarming og skaper lite avfall (det siste argumentet byr riktignok på litt av en tankeøvelse, når man ser ting fra Arlits perspektiv). Forbeholdet er naturligvis at atomkraften, dens råvare og avfall håndteres på en forsvarlig måte på alle ledd i prosessen. 

Og dette er i hvert fall sikkert: Avfallshåndteringen i Arlit er langt fra forsvarlig. 

Med 45 millioner tonn radioaktivt avfall ferskt i minne, spør jeg Hassan om Arlit bør evakueres. 'Hvordan?' spør han - 'folk har bygget livene sine her! De kan ikke dra noe sted tomhendt.' 'Men hva kan folk gjøre for å beskytte seg?' lurer jeg. Hassan får et fjernt uttrykk i øynene. 'Som du sier, å flytte seg. Men det er vanskelig...' Fattigdommen er ekstrem, som overalt i Niger, som havnet aller sist på FNs Human Development Index i 2013. 

Gruvene i Arlit er nå over førti år gamle. De beste forekomstene er allerede utvunnet, ifølge eksperter. Et stort spørsmål for en by som er så sentrert om én næring, dreier seg om fremtiden. Hva er Arlits fremtid etter at uranet tar slutt? 

Hassan mener at aktiviteter må transformeres, med et særlig fokus på handel; som et transsaharisk handelspunkt vil byen kunne overleve. 

I mellomtiden fortsetter menneskeskapte fjell av radioaktivt avfall å ruve over byen Arlit. Og én ting er i hvert fall sikkert hva fremtiden angår: De kommer til å være farlige i millioner av år.

'Det finnes svært vakre lover', sier Hassan - 'det er overholdelsen av lovene som ikke kontrolleres.'

Også publisert på nettsidene til Bistandsaktuelt, reisebrev-seksjonen.