torsdag 24. juli 2014

Kouri-kua, mot alle odds (først og fremst Boko Haram)

Tsjad-sjøen, en av verdens mest truede ferskvannssjøer, en blå flekk i et tørt Sahel uendelig langt fra hav på alle kanter, er det naturlige hjemmet til ei ku som ikke lever noe annet sted på jorden, men var skapt for å svømme i nettopp denne sjøens algefylte vann, gresse nettopp på disse breddene og øyene og motstå de spesielle sykdommene som gjør at nesten ingen andre kuer kan leve i området. 

Kourien er kjent for tykkelsen på hornene sine, som iblant - i sjeldne tilfeller - antar en spektakulær ballongform. Mens de første europeernes teori om at hornene fungerte som naturlige flytevinger for den svømmeglade kua, kanskje ikke er helt vitenskapelig bevist, er det sikkert at kouri-kua vekker nysgjerrighet og interesse enten det er hos Irans førstedame eller hos eventyrlystne reisende som meg selv. Tsjad-sjøen, som allerede var på reiseruten min fra Vest- til Sentralafrika, fremstod nå i et enda mer attraktivt lys. Alle som drar på safari kan tross alt se en sjiraff eller en elefant (fantastiske dyr - misforstå meg ikke), men hvor mange har sett ei svømmende ku med ballongformede horn? De fleste vet ikke engang at kouri-kua eksisterer. Så det stod klart for meg at jeg som følger kusporene gjennom Afrika, må gjøre hva jeg kan for å se kouri-kua. 

En uventet hindring presenterte seg imidlertid snart: Boko Harams herjinger i nordlige Nigeria og Kamerun. Mens Niger foreløpig (med ett unntak) har gått klar av angrep fra sekten, har staten klokelig valgt å kjøre en hard linje med maks sikkerhetsmobilisering i øst; flere tusen nigerske soldater er i dag utstasjonert i Diffa og langs grensen. 

Vennene mine i Niger hadde veldig ulike oppfatninger om hvor farlig det ville være å dra til Diffa. Jo lengre unna de er den røde sonen, jo farligere tror de typisk at det er; men jeg valgte å lytte til de lokale myndighetene i Diffa, som jeg hadde fortløpende telefonkontakt med allerede i Niamey, og som i stor grad avdramatiserte Boko Haram-trusselen på den nigerske siden av grensen. Den til-tenner-bevæpnetheten jeg observerte var mest i ånden 'mieux vaut prévenir que guérir', 'forebygging er bedre enn kur', forsikret de. Når vi kom til harde fakta var det var ikke måte på hvor sikret Diffa var - de skulle plassere meg i et hotell i hendig naboskap til en bataljon, de skulle arrangere en politi/militæreskorte for meg de to hundre og noen kilometerne fra Diffa til den tsjadiske grensen. Prefekten og kantonhøvdingen stilte seg til disposisjon om det skulle være noe. Det så ut som jeg skulle få komme til kouri-kuas hjemland likevel. På toppen av det hele sa politimesteren at eskorten min kunne stoppe på et kvegmarked på veien, noe jeg lykkelig takket ja til. 

Generelt er jeg ikke glad i oppstuss rundt min egen person, og jeg fikk litt bakoversveis da vi satt på den malingsflassende politistasjonen i Diffa og politimesteren sa at han skulle sende med meg ni soldater, eller 'elementer', som han kalte dem; var ikke ni stykker i overkant mange? Men som politimesteren sa, om vi skulle støte på Boko Haram - hvor små sjansene enn skulle være - så måtte eskorten min ha kraft til å slå tilbake. Ordningen var nesten like dyr som en flybillett Niamey-N'djamena, men jeg syntes det var en bra deal. Som kompisen min Amadou sa på telefon da han hørte om antallet soldater ('est-ce que c'est payant???'), for én dag kom jeg til å være som generaldirektøren i Areva - en av de mest beskyttede personene på nigersk jord! 

Det var bare én ting: Hvordan skulle jeg få gjetere og oppdrettere i snakk om kuer hvis jeg hadde ni soldater - eller 'elementer', som vi stadig kalte dem - på slep? Kjente jeg Afrika rett, ville folk trekke seg så langt unna militæret de kunne, og fryktfullt stå på pinne hvis de blir beordret til dette (soldater har jo en lei tendens til å stoppe skrekkslagne forbipasserende med en visling mellom tennene, og alt som deretter følger ligner avhør, selv om det kanskje bare er vennligsinnede spørsmål). I forskningsøyemed spurte jeg følgelig politimesteren om elementene nærmest meg kunne være i sivil.

Han tenkte seg om og spyttet noen ganger på gulvet, før han sa at det ikke ville være mulig. Senere sa han imidlertid at de hadde 'studert spørsmålet', og funnet ut at to stykker kunne skifte til sivile klær bare for markedet. Alt i alt tok han kuprosjektet mitt veldig alvorlig, og det var tydelig at det for ham handlet om mer enn å bare trygt eskortere meg gjennom territoriet, enda det strengt tatt kun var dette som var jobben hans; han ville også at jeg skulle få se det jeg kom for. Kuer.


Vi legger ut tidlig, men ikke så tidlig at kuene ikke vil ha rukket å komme frem til markedet. Åtte mann er med, ikke ni som politimesteren ønsket, men det er ikke plass til flere i bilen. Sjåføren fra antikriminalitetsbrigaden kjører fort og får de seks mennene på planet til å brøle - jeg vet ikke helt om det er fordi de fryder seg, eller snarere fordi de slår seg. Veien er bare et spor i vekselvis løsjord, savanne, flatt leirelandskap, og sand, som bilen setter seg fast i, og som elementene er ute og dytter oss løs fra med sigaretter i munnvikene, tydeligvis ignorerende fastemåneden ramadan ...

En kamelkaravane krysser på et tidspunkt veien, noen av dyrene med små bærestoler og telt på ryggen. De har begynt på den store migrasjonen mot nord, nå som regnet faller og gradvis fargelegger Sahel grønt.


Nomader er for øvrig ikke forskånet for Boko Haram, og minst tjue fulanikvinner, hustruer til nomadiske kvegholdere, ble bortført i nordøstlige Nigeria i begynnelsen av juni. Ofte stjeles kveg også. En mann i Diffa beskrev nomadenes dilemma slik: 'De foretrekker å gå i utrygghet og beholde dyrene, heller enn å bli værende i trygghet og miste flokken fordi det ikke er beite.'

'Uten flokken er de ingenting', la han alvorlig til.

Men kouri-kua er i en privilegert posisjon fordi det stort sett er så mye beite i og rundt Tsjad-sjøen at den slipper å forflytte seg, annet enn mellom øyene og fastlandet.


I Kabalewa skifter sjåføren og et av de yngre elementene til sivile klær. De beholder de militære kakibuksene som gjør at folk antagelig skjønner hvem de er, for ungene holder seg på høflig avstand, noe som sjelden er tilfelle når jeg vandrer rundt. Det finnes nesten ikke kuer på markedet, selv om dette er markedsdag - det er visst Kilchindi-markedet som er stort, og det markedet var i går. Her er det geiter og kameler det går i, og jeg kan ikke annet enn fascinert å studere menneskene også, med turbaner, tigerskinnsvester og de spisse stråhattene jeg har sett på kvegoppdretteres hoder helt siden Burkina Faso.


Vi finner noen kouri-kuer, som ikke er til salgs, ved en vannpumpe.


Etterpå vil jeg vise bildene mine av norske kuer til folk som har samlet seg rundt oss, men når elementene har fått bildene i hendene (for jeg begynner litt tankeløst med dem), gir de dem ikke videre; 'Du vil aldri få dem tilbake', mener de - 'dette er Afrika!' Nå er jeg ganske sikker på at jeg alltid får tilbake mine åtti kubilder etter å ha latt dem sirkulere blant gjetere og kvegoppdrettere, men elementene tar ingen unødige sjanser. Så vi fortsetter derfra uten gode kusamtaler, men i hvert fall med noen gode kubilder.


Ikke langt fra Nguigmi kjører vi opp på asfalten fra sekstitallet, helt desintegrert, noe av det bare øyer av asfalt, som sjåføren naturligvis unngår som best han kan. Det er mye bedre når veien kun er et spor. Gaddafi planla å asfaltere denne veien, ifølge sjåføren; Afrika er fullt av den libyske diktatorens uavsluttede prosjekter, stumper som jeg stadig kommer over, tomrom - eller kompletterte bygninger - særlig moskeer og luksushoteller - som lyser av neon og som folk nostalgisk minnes ham for.


Vi stopper på politistasjonen i Nguigmi, hvor jeg får utreisestempel på et kontor rikelig utstyrt med tåregassgranater, og hvor vi spiser couscous med blader i fra et stort fat. Så drar vi til høvdingen av Nguigmi-kantonet, som kjennere i Diffa har forsikret meg om at er 'un grand éleveur du kouri', 'en stor oppdretter av kouri-kuer', og som jeg derfor har blitt sluset mot av alle som vil at prosjektet mitt skal lykkes, og det er jo praktisk talt alle.

Palasset er unnselig fra utsiden, men innvendig finnes en sal med høyt tak, en trone av tre med en utskåret fugl i enden av ryggstøet, og komfortable lenestoler langs sidene. På veggene henger bilder av høvdingens kuer. Høvdingen selv har lyserosa boubou og gullkantet hvit hatt, loddrette steker i kinnene, og er lillebroren til en general, så vidt jeg forstår. 

Politimesteren vil ha elementene sine tilbake allerede i dag, så vi har ikke mye tid, men jeg får i det minste stilt noen spørsmål. Stemmer det at Tsjad-sjøen lider av uttørking? 'Det stemmer ikke', sier høvdingen; 'sjøen har ingenting med regnet å gjøre, det er ikke regnet, men Chari-elven som mater den!' Stemmer det at kouri-kuas horn er for å svømme? 'Hornene har ingenting med svømming å gjøre, sier han, selv kuer uten horn svømmer!' 

Jeg vet ikke helt om jeg tror på at vannstanden i Tsjad-sjøen er som den har vært, men når man har fått et svar i Afrika fra noen som er eldre enn seg, og attpåtil høvding, er det bare å være fornøyd med det. Høvdingen har talt. 

Jeg får ta bilder av kouriene han har ved siden av palasset sitt - renrasede, forsikrer han - men disse spesifikke eksemplarene er 'slitne' (les: utsultede) fordi det nesten ikke er beite igjen nå ved slutten av de tørre sesongen. Det var for å  fôre dem at han hentet dem fra sjøen og hit. De fleste kouriene er fremdeles på øyer i sjøen og vil komme til fastlandet i august. Og det er naturligvis kuer på sitt feteste jeg burde fotografere - ikke kuer du kan telle ribbeina på fordi det er slutten av den tørre sesongen (et innlegg om underernæring blant kuer kommer senere).

Kantonhøvdingen i Nguigmi med en av kouriene sine

Kontakten til Nguigmi-høvdingen ble gitt meg av høvdingen for Diffa-kantonet, mens dennes kontakt ble gitt meg av anastafideten, en stammehøvding i Agadez. Nå ringer Nguigmi-høvdingen underprefekten i første landsby på tsjadisk side av grensen, hvor eskorten vil forlate meg, for å be denne om å gi meg et sted å sove i natt. Jeg elsker disse kontaktkjedene ... Hver og en tar deg imot som om du var personen som sendte deg, noe som er et av de virkelig fantastiske aspektene ved afrikansk sosialliv.

Veien blir lettere å forsere etter Nguigmi, kanskje fordi den aldri har vært asfaltert. Kalkflekker lyser i landskapet, hvite som salt. Sporet vi kjører i er mykt og sandete, så grått og leirete. Etter hvert når vi en sperring og et skur der det ikke er Mahamadou Issoufou, men Idriss Déby som henger på veggen. Elementene (som nå har fått både ett og to navn) bærer tingene mine til underprefektens hus. Et nylonteppe under stjernene på underprefektens gårdsplass i denne grenselandsbyen følger; bryting av fasten, det afrikanske mørket som er tett og levende av lyder, solen som stiger opp.

Hos underprefekten i Daboua, grenselandsbyen mellom Niger og Tsjad

Noen kouri-kuer ble det altså, tross Boko Haram. Og for en reise! Kamelkaravaner, røde gaseller og blå fugler med svarte vingespisser; et landskap som iblant minner om en prærie, andre ganger om ørken. Og de utrolige kjøretøyene man iblant møter, det vanskelige landskapet verdige: Eldgamle randrovere og landcruisere som spøkefullt kalles '30 morts 40 blessés' ('tretti døde førti sårede') i Agadez, 'les sudistes ne montent pas' ('søringer stiger ikke på') i Tsjad. Veien slynger seg i endeløse buktninger helt til asfalten tar over i Massakori og leder like til N'djamena. 

Når neste møte med kouri-kua blir, vet jeg ikke, men her i Tsjad er jeg ganske sikker på at den imponerende kua ikke har krysset netthinnen min for siste gang. 

En søringer-stiger-ikke-på-bil kan ta meg hvor som helst.

Mellom Daboua og Massakori

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar