torsdag 17. juli 2014

En uke på hermetikk i radioaktive Arlit

Da jeg dro til uranbyen Arlit i det nordlige Niger, nær grensen med Algerie, tok jeg forholdsregler jeg aldri før har tatt på reise.

Førti års uranutvinning, drevet av det franske selskapet Areva og datterselskapene Somaïr og Cominak, har gitt Arlit en arv på 45 millioner tonn radioaktivt avfall, eksponert under åpen himmel i menneskeskapte 'fjellkjeder' - for du kan praktisk talt kalle det fjell - som starter kun fem kilometer utenfor byen.

Nå vet jeg lite om hvordan man beskytter seg mot radiasjon, og internett var så elendig nord for Niamey at jeg ikke hadde store muligheter til å finne det ut i farten, heller. Men jeg hadde fått med meg at radioaktivt støv føres med vinden fra gruveområdene og havner i alt fra grillet kjøtt til drikkevann i Arlit. Alt jeg skulle innta, skulle derfor være i hermetikk eller glass, som den minste og mest grunnleggende forholdsregelen jeg kunne ta. Uranet har nok sin måte å 'ta' en på, innså jeg; men jeg skulle i hvert fall unngå å spise det!

Da jeg satt i kontoret til den opprørske ngo-en Aghir'man, Sjelens Skjold på tamashek, skjønte jeg at frykten min var både begrunnet og overdrevet: Det ER mye giftig i og rundt Arlit. Samtidig er det en by med nærmere 150.000 innbyggere som ikke har det valget at de kan spise hermetikkmat (hvem ønsker dette, uansett?) eller drikke flaskevann hele livet. Folk er eksponert, og de er sårbare.

Niger er klassifisert som et av de fattigste landene i verden og havnet helt nederst på FNs Human Development Index i 2013. Ikke rart at en by har vokst frem her - hvor kamelkaravaner til og fra Algerie før hadde sine campements - når det først var betydelige penger å tjene. Urangruvene gir levebrød til seks tusen fast ansatte og et større antall temporært ansatte, og nærer drømmene til enda flere arbeidsløse, enten det er arbeideres barn som håper å erstatte sine fedre, eller desperate lykkejegere fra andre deler av landet.

Gruvearbeidernes barn blir gruvearbeidere, ifølge Hassan fra ngo-en Sjelens Skjold. Men arbeiderne hadde bedre beskyttelsesutstyr på 1960-tallet.

Jeg har tatt inn på motellet Tamesna. Det innvendige taket er formet av trestokker i fiskebeinsformasjon. Romnumrene er skrevet med kritt på dørene. En høy, beinete vasker drar over gulvet med en klut og får ut sneipene fra forrige beboer og støvet som gulvet var dekket av. Stedet er ikke akkurat rent, men det funker.

Jeg tenker litt på de fire Areva-arbeiderne som ble bortført av Al-Qaeda i det Islamske Maghreb i 2010; selvmordsangrepet på Somaïrs installasjon i fjor; tuaregopprør som rystet regionen senest i 2007-2009, og ikke minst på det som skjer i Mali i disse dager, 'vår nabos traume' som sultanen i Agadez kalte det en gang vi pratet i palasset hans. Arlit regnes fremdeles som en rød sone, og de hvite som befinner seg her på jobbmessige lynvisitter har mye piggtråd rundt husene sine. Er motellet trygt?

Her sirkulerer ikke hvite 'comme ça', sier resepsjonisten, som bærer en lang hvit boubou. Den beinete vaskeren tilbyr seg å følge meg, eieren å handle for meg. Som alltid på lite besøkte, litt bortgjemte steder i verden, er folk varme og omtenksomme.

En chef de village og flere chefs du quartier i Arlit snakker om sitt forhold til gruveselskapet Areva. De betegner forholdet som 'ok'.

Jeg viste frem et gammelt avisbilde av Aghir'mans grunnlegger for å finne ngo-ens kontor (lekende lett på et sted der alle kjenner alle). Og når jeg først uanmeldt presenterer meg, blir Bidil og Hassan mine engasjerte guider til Arlits radioaktive virkelighet. Tilfeldigvis er et team fra den nigerske sivilsamfunnorganisasjonen ROTAB også i byen, ledet av den omfangsrike Madame Ousmane.

Vi snakker med statlige aktører, sivilsamfunnaktivister, chefs du tribu og chefs de quartier, gruvearbeidernes fagforeninger, offentlig sykehusansatte, kvinner i en koranskole, arbeiderhustruer og mange andre. Enten det er ved den eneste brønnen i bydelen Bokoki (befolkningen føler konstant at den konkurrerer med selskapene om vann, da uranutvinning er svært vannkrevende) eller på en knusktørr hveteåker med utsikt til avfallsfjellene, så hører vi beskrivelser av en sårbar virkelighet og folks konstante usikkerhet angående giftighetsgraden av vannet de inntar og luften de puster inn - for ikke å snakke om den uangripelige radiasjonen, dette usynlige de verken ser eller kan beskytte seg mot, men som de hevder folk i Arlit dør unge av.

Hvetebonden (i midten) forteller ROTAB hvordan han overrisler åkeren sin med utslagsvann fra husholdninger. Befolkningen i Arlit føler at den konkurrerer med selskapene om vann, da uranutvinning er svært vannkrevende. 

Arlit, både befolkning og gruve, lever på vann fra en fossil underjordisk akvifier. Dette vannet er ikke bare begrenset. Reservoiret er også veldig 'ladet', ifølge en hydrologidirektør i prefekturet - ladet av uran. Der hvor mineralforekomsten ligger, ligger også akvifieren. Radiasjon er derfor naturlig til stede. Men utvinning har bidratt til å forsterke strålingen, ifølge direktøren. Hva mer er, i Niger har man ikke mulighet til å analysere vannets radioaktivitet. De kjemiske elementene kan man måle - mengden av jern, klor og så videre - men alle radiologiske analyser gjøres i Frankrike (Madame Ousmane rister oppgitt på hodet over å høre dette). 'Vi har to laboratorier i Niger som KAN gjøre radiologiske analyser', fortsetter direktøren, 'men de har ikke autorisasjon. Selv om de oppgir et resultat, så vil det ikke være anerkjent.'

Det er Areva som måler radiasjon i vannet, og det er Areva som diagnostiserer sykdommer blant arbeiderne. Men Arevas selvkontroll beroliger ikke nødvendigvis befolkning eller sivilsamfunn. 'Vi som miljøteknikere har ikke rett til å komme på besøk for å se hva som skjer. Vi må gå gjennom generaldirektøren i Niamey, som vil ringe og si at disse og disse kontrollørene vil komme på den og den dagen', sier en miljøtekniker i prefekturet. Mange mistenker at statens representanter i Arlit mottar bestikkelser for å hevde at alt er som det skal være, og at ikke-statlige aktører ('satellitt-ngo-er', ifølge Hassan) er begrenset i hva de kan si fordi de er helt eller delvis finansiert av Areva. 'Hvis du gir meg penger for å kontrollere deg, så betyr det at jeg ikke kan kontrollere deg', sier miljøteknikeren. Mange føler at Areva har for mange interesser i gruvene til å være objektiv. 'På selskapenes sykehus er alle tester negative', ler en kvinnelig lege i distriktsykehuset i Arlit. 'Om disse arbeiderne skulle gjort en helsesjekk i Niamey, så ville de ha dødd av redsel!' tilføyer Hassan.

Somairs gruve ligger under åpen himmel, mens Cominaks gruve er underjordisk. Begge befinner seg kun titalls kilometer fra Arlit, som har 150.000 innbyggere.

De blå fjellene som ruver i det fjerne og ikke er fjell, er i hvert fall et ubestridelig faktum. Uavhengig av ugjennomsiktighet, fortielser, misforståelser og det som kanskje er direkte løgner, så er dette noe ingen kan benekte: Massive mengder av radioaktivt avfall som faktisk har blitt til veritable fjell på dette området folk sier før var helt flatt - åpent i alle retninger.

'Se', sier Bidil og peker på en mann som vanner eller luker i åkeren sin med det radioaktive avfallet som bakteppe. 'Se så nær han er avfallet!' 'Hva dyrker han?' lurer jeg. 'Kål', sier Bidil og trekker på skuldrene. Ikke akkurat tillitvekkende eller appetittvekkende i forhold til å smake lokale matretter ...

På biltur med Bidil gjennom et gruvearbeiderkvarter, som har den beste levestandarden i Arlit.

Denne dagen spiser jeg helwa (av sesamfrø og sukker, gresselig søtt, men også rikt på jern), medbrakte svisker og cashewnøtter, hermetiserte grønnsaker (bløte og ekle), potetgull fra Malaysia, sardiner på boks. Små fugler med rødt bryst kvitrer i de stillestående takviftene på hotellbalkongen, og jeg blir glad for å se dem. For da er det kanskje ikke så giftig her likevel?

Forsettet mitt om å leve på hermetikkmat under hele oppholdet i Arlit, begynner snart å slå sprekker. Det er så fristende å gjøre som alle andre. Den fjerde dagen bakker jeg under for fristelsen og kjøper et brød i et boulangerie. Hva er egentlig sannsynligheten for at det er laget med hvete fra Arlit? Antagelig er det hvete fra Algerie, som forsyner nesten alle butikkene i Arlit med uvant billige sjokolader og uvant saftige dadler. I forhold til vareutvalg føler du allerede at du er i Nord-Afrika ... Det er bare oppbevaringen i handelsmenns bakgårder sammen med gruvedestinerte kjemikalier som er skummelt.

Hassan og Bidil har fortalt meg hvordan det foregår. Lokale handelsmenn lagrer nitrat, karbonat sulfat, sulfurisk syre og kaustisk soda i husene sine mens de venter på en ny bestilling fra gruveselskapene Somaïr eller Cominak. Mange av dem vet ikke hvordan kjemikaliene skal håndteres. Sjauere hiver sekkene - noen av dem revnet - fra lastebilene med bare hendene. De samme lastebilene brukes senere til å transportere mat. En gang falt en sekk med kaustisk soda av en lastebil under transporten, forteller Bidil; kaustisk soda ser ut som sukker. En mann fant sekken på veien og tok den med seg hjem. Barnet hans spiste en håndfull av kjemikaliet og havnet på sykehus.

Da sekker med karbonat sulfat ble ødelagt av regnet på gårdsplassen til en handelsmann, fraktet han dem litt ut av byen og dumpet dem. Aghir'man informerte selskapene, og sekkene ble fjernet. Selv om det var en handelsmann som dumpet sekkene, mener Hassan at det er selskapene som er ansvarlige, for 'ingen har bruk for sulfat her, bare de.'

Selskapene fjerner problemer etter hvert som de oppstår, men de driver ikke med opplysningsarbeid. 'For befolkningen er det som hvetemel', sukker Hassan oppgitt. Han føler at verken Areva eller staten viser noen interesse i å opplyse jevne borgere i Arlit om miljøfarene de er omgitt av og må vokte seg mot. Og det i et land der over 70 prosent av befolkningen er analfabeter, ifølge UNICEF.

Gruvearbeidernes koner møter oss på den lokale koranskolen. 'Vi er analfabeter, derfor forstår vi ingenting av stråling og strålingsbeskyttelse', sier en av dem.

Jeg går ut for å kjøpe La vache qui rit (den eneste osten som ofte er å oppdrive i Niger, en søtlig smøreost) og må gå langt for å finne den. På tilbakeveien er jeg innom et pâtisserie hvor de har noen tørre kaker med form som krokodiller i utstillingsvinduet. Bakeren har gjort flid med skjellene, og kroppen er fylt med sjokolade. Ekspeditøren sier at de også lager varaner og skilpadder. 'Der er en krokodille som sluker en slange', sier han og peker på en av de mindre kakene. Kunstverkene må bestilles, for de som er i vinduet nå er gamle og tørre. Men i det minste har pâtisseriet en maltdrikk uten sukker. Når du først skal leve på hermetikkmat i Niger, er du glad for alt det ikke er sukker i!

Det er to supermarkeder i Arlit som regnes for å ha godt utvalg, og dette er naturligvis supermarkedene til selskapene. Jeg bestemmer meg for å prøve Somaïrs supermarked fordi det bare ligger et par steinkast unna motellet mitt. Imidlertid blir jeg raskt stanset av en håndfull vakter og et skilt med påskriften 'L'accès du magasin est exclusivement réservé aux titulaires d'une carte Somaïr ou Cominak' - 'Butikken er utelukkende reservert for Somaïr- eller Cominak-kortholdere'. Etter selvmordsangrepet i fjor på Somaïrs installasjoner har sikkerheten blitt veldig streng, forklarer en av vaktene meg. Nå kan jeg likevel få tilgang, fordi jeg er hvit; men det ender med at jeg går derfra uten å benytte meg av dette tilbudet.

Segregering er aldri vakkert, men dessverre en del av virkeligheten i så mange byer der lokalbefolkning og ekspatriater lever i parallellverdener som aldri møtes. Skulle de først lage et supermarked bare for sine egne, kunne de vel ha lagt det på Somaïrs eget område, i stedet for i sentrum? Bidil er enig med meg i at 'ce n'est pas joli à voir.' På et øde sted som dette føles det ekstra ergerlig. Supermarkedet ville ha tillatt meg en rikere kost, når det først er hermetikk jeg skal leve på.

Hotell Tamesna, der jeg spiste hermetikkmaten min i ly for den tørre, varme vinden som stadig blåser over Arlit. Luken nederst til venstre registrerer innkast på hesteveddeløp.

Uansett hva jeg spiser eller ikke spiser, drikker eller ikke drikker, så kan jeg ikke la være å puste. Varm, tørr vind stryker over Arlit. 45 grader. En av de varmeste regionene i Niger, og en av de tørreste. Men med vind som, akkurat som harmattan-vinden som blåser fra Sahara over Vest-Afrika i desember og januar, får leppene til å sprekke.

Noen dager er helt røde. Støvet som kommer med vinden endrer fargene på bybildet. Motellets skodder står og slår. 'Det er støv overalt', sier miljøteknikeren i prefekturet. 'De gjør ikke noe for å stoppe støvet. Og støvet kan inneholde uran.' 'Har dere noe å måle radiasjon i støvet med?' spør Madame Ousmane. 'Nei, vi har ikke det ...'

Arbeiderne har riktignok dosimetere som skal måle radiasjon i kroppen. Men en tidligere arbeider sier at du får aldri vite målingene dosimeteret har gjort. Analysene gjøres av selskapene. Når du flyttes fra gruven til et annet sted, er det kanskje fordi du hadde for høye verdier? Men det er dette: De forteller deg aldri noe!

'Vi er ikke leger', sier presidenten av kvinneforeningen Femmes de l'Aïr. 'Noen sier at det er luften som gjør oss syke, andre at det er vannet ...'

'Vi har aldri hatt en overskridelse av tillatt dose for befolkningen', forsikrer gruvedirektøren som er Gruvedepartementets representant i Arlit. 'Hvordan vet dere dette?' spør Madame Ousmane. 'Vi har målestasjoner rundt om i byen,' sier direktøren.

Muhammed Elkontchi i ngo-en Alliance pour la Consolidation de la Paix (ACP) hevder på sin side at radiasjonen i Arlit ligger tjue prosent over normalen. En syndikalist setter fingeren på problemet når han sier at de - befolkningen i Arlit - ikke tviler på Arevas og myndighetenes kompetanse, men på deres 'honnêteté', ærlighet.

Før vi går, stanser Madame Ousmane foran et bord med steiner og spør om de er radioaktive. Gruvedirektøren sier nei. Vi tenker alle slik nå. Vi har blitt ... radio-paranoide?

'Det er ikke kompetansen vi trekker i tvil, men ærligheten', sier en av Cominaks fagorganiserte om Areva. 'Vi vet at det er uran i kroppene våre.'

Den siste dagens meny ser slik ut: Brød med honning (medbrakt fra Fada i Burkina Faso), svisker, tunfisk på boks, oliven på glass, sjokoladefrokostblanding med syntetiske vitaminer, i restaurant: salat av gulrot, kål og potet, kalvetunge med makaroni, og sjokolademousse (føles ikke sunt, over det hele, men tror at sjokolademoussen gjorde sitt for denne følelsen).

Ja, jeg er på restaurant. En restaurant reservert for selskapenes ansatte, og som du aldri kommer inn i om du ikke har et ansattekort etter er i følge med noen som har et kort. Eller er hvit, muligens.

Det er en entreprenør for Somaïr som har invitert meg på middag. Han driver med det i manges øyne dubiøse sous-traitance, kontraktproduksjon, det vil si at han rekrutterer folk som i navnet jobber for hans egen entreprise, men i realiteten for selskapene. Arbeidere så å si uten rettigheter, må legges til. Selv tjener han godt og tar selskapene i forsvar - sier at den nigerske staten selv er skyldig når den har fastsatt en minstelønn på 60.000 cfa (rundt 720 kroner) måneden.

Vi sitter i et lyst, skinnende rent lokale. Det er første gang jeg spiser 'skikkelig' mat i Arlit. De rene omgivelsene inngir tillit. Hva er egentlig sannsynligheten for at de har brukt grønnsaker grodd i kort avstand til de radioaktive fjellene her? Eller kjøtt fra de dyrene som drikker forgiftet vann og som selskapene regelmessig erstatter når eierne peker på kadavrene?

Entreprenøren forsyner seg ganske bekymringsløst av muggen med kranvann på bordet mens vi spiser. Sier at som tuareg (og ergo ørkenbeboer), så drikker han alt vann. 'Gud har skapt oss og gitt oss et bestemt antall år å leve; når tiden har kommet for å dø, vil vi dø uansett hva slags vann vi har drukket', hevder han.

Dette forekommer meg å være fatalistisk. 'Synes du ikke at man bør gjøre noe for å prøve å beskytte seg mot forurensning?' spør jeg.

Det radioaktive avfallet er virkelig skummelt nær byen. Jeg hadde aldri trodd at det kunne etterlates slik i det åpne, og at en lignende laissez-faire med menneskelig aktivitet rundt radioaktivt avfall skulle gå upåaktet hen. 'Hvorfor kan man gjøre ting her i Niger som man aldri ville ha kunnet gjøre i Europa?' spør jeg - 'man kunne aldri ha gjort dette i Europa!'

'Nei', innrømmer entreprenøren.

Jeg kan ikke la være å bli provosert av de lavere standardene vestlige selskaper opererer med i Afrika. Eller vil Areva kanskje legge avfallet tilbake i de gamle hullene når de er ferdige, og forsegle dem?

Jeg tror nok heller på det enkle scenariet en tidligere tuaregopprører ser for seg: 'De vil pakke bagasjen sin og dra.'

Areva har i hvert fall ikke lovet noe annet.

Arlits fremtid er som transsaharisk handelsby, mener Hassan fra ngo-en Sjelens Skjold. Men han ser heller ikke bort fra at Arlit en dag vil bli ubeboelig. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar