Kouri-kua, mot alle odds (først og fremst Boko Haram)

Tsjad-sjøen, en av verdens mest truede ferskvannssjøer, en blå flekk i et tørt Sahel uendelig langt fra hav på alle kanter, er det naturlige hjemmet til ei ku som ikke lever noe annet sted på jorden, men var skapt for å svømme i nettopp denne sjøens algefylte vann, gresse nettopp på disse breddene og øyene og motstå de spesielle sykdommene som gjør at nesten ingen andre kuer kan leve i området. 

Kourien er kjent for tykkelsen på hornene sine, som iblant - i sjeldne tilfeller - antar en spektakulær ballongform. Mens de første europeernes teori om at hornene fungerte som naturlige flytevinger for den svømmeglade kua, kanskje ikke er helt vitenskapelig bevist, er det sikkert at kouri-kua vekker nysgjerrighet og interesse enten det er hos Irans førstedame eller hos eventyrlystne reisende som meg selv. Tsjad-sjøen, som allerede var på reiseruten min fra Vest- til Sentralafrika, fremstod nå i et enda mer attraktivt lys. Alle som drar på safari kan tross alt se en sjiraff eller en elefant (fantastiske dyr - misforstå meg ikke), men hvor mange har sett ei svømmende ku med ballongformede horn? De fleste vet ikke engang at kouri-kua eksisterer. Så det stod klart for meg at jeg som følger kusporene gjennom Afrika, må gjøre hva jeg kan for å se kouri-kua. 

En uventet hindring presenterte seg imidlertid snart: Boko Harams herjinger i nordlige Nigeria og Kamerun. Mens Niger foreløpig (med ett unntak) har gått klar av angrep fra sekten, har staten klokelig valgt å kjøre en hard linje med maks sikkerhetsmobilisering i øst; flere tusen nigerske soldater er i dag utstasjonert i Diffa og langs grensen. 

Vennene mine i Niger hadde veldig ulike oppfatninger om hvor farlig det ville være å dra til Diffa. Jo lengre unna de er den røde sonen, jo farligere tror de typisk at det er; men jeg valgte å lytte til de lokale myndighetene i Diffa, som jeg hadde fortløpende telefonkontakt med allerede i Niamey, og som i stor grad avdramatiserte Boko Haram-trusselen på den nigerske siden av grensen. Den til-tenner-bevæpnetheten jeg observerte var mest i ånden 'mieux vaut prévenir que guérir', 'forebygging er bedre enn kur', forsikret de. Når vi kom til harde fakta var det var ikke måte på hvor sikret Diffa var - de skulle plassere meg i et hotell i hendig naboskap til en bataljon, de skulle arrangere en politi/militæreskorte for meg de to hundre og noen kilometerne fra Diffa til den tsjadiske grensen. Prefekten og kantonhøvdingen stilte seg til disposisjon om det skulle være noe. Det så ut som jeg skulle få komme til kouri-kuas hjemland likevel. På toppen av det hele sa politimesteren at eskorten min kunne stoppe på et kvegmarked på veien, noe jeg lykkelig takket ja til. 

Generelt er jeg ikke glad i oppstuss rundt min egen person, og jeg fikk litt bakoversveis da vi satt på den malingsflassende politistasjonen i Diffa og politimesteren sa at han skulle sende med meg ni soldater, eller 'elementer', som han kalte dem; var ikke ni stykker i overkant mange? Men som politimesteren sa, om vi skulle støte på Boko Haram - hvor små sjansene enn skulle være - så måtte eskorten min ha kraft til å slå tilbake. Ordningen var nesten like dyr som en flybillett Niamey-N'djamena, men jeg syntes det var en bra deal. Som kompisen min Amadou sa på telefon da han hørte om antallet soldater ('est-ce que c'est payant???'), for én dag kom jeg til å være som generaldirektøren i Areva - en av de mest beskyttede personene på nigersk jord! 

Det var bare én ting: Hvordan skulle jeg få gjetere og oppdrettere i snakk om kuer hvis jeg hadde ni soldater - eller 'elementer', som vi stadig kalte dem - på slep? Kjente jeg Afrika rett, ville folk trekke seg så langt unna militæret de kunne, og fryktfullt stå på pinne hvis de blir beordret til dette (soldater har jo en lei tendens til å stoppe skrekkslagne forbipasserende med en visling mellom tennene, og alt som deretter følger ligner avhør, selv om det kanskje bare er vennligsinnede spørsmål). I forskningsøyemed spurte jeg følgelig politimesteren om elementene nærmest meg kunne være i sivil.

Han tenkte seg om og spyttet noen ganger på gulvet, før han sa at det ikke ville være mulig. Senere sa han imidlertid at de hadde 'studert spørsmålet', og funnet ut at to stykker kunne skifte til sivile klær bare for markedet. Alt i alt tok han kuprosjektet mitt veldig alvorlig, og det var tydelig at det for ham handlet om mer enn å bare trygt eskortere meg gjennom territoriet, enda det strengt tatt kun var dette som var jobben hans; han ville også at jeg skulle få se det jeg kom for. Kuer.

Vi legger ut tidlig, men ikke så tidlig at kuene ikke vil ha rukket å komme frem til markedet. Åtte mann er med, ikke ni som politimesteren ønsket, men det er ikke plass til flere i bilen. Sjåføren fra antikriminalitetsbrigaden kjører fort og får de seks mennene på planet til å brøle - jeg vet ikke helt om det er fordi de fryder seg, eller snarere fordi de slår seg. Veien er bare et spor i vekselvis løsjord, savanne, flatt leirelandskap, og sand, som bilen setter seg fast i, og som elementene er ute og dytter oss løs fra med sigaretter i munnvikene, tydeligvis ignorerende fastemåneden ramadan ...

En kamelkaravane krysser på et tidspunkt veien, noen av dyrene med små bærestoler og telt på ryggen. De har begynt på den store migrasjonen mot nord, nå som regnet faller og gradvis fargelegger Sahel grønt.

Nomader er for øvrig ikke forskånet for Boko Haram, og minst tjue fulanikvinner, hustruer til nomadiske kvegholdere, ble bortført i nordøstlige Nigeria i begynnelsen av juni. Ofte stjeles kveg også. En mann i Diffa beskrev nomadenes dilemma slik: 'De foretrekker å gå i utrygghet og beholde dyrene, heller enn å bli værende i trygghet og miste flokken fordi det ikke er beite.'

'Uten flokken er de ingenting', la han alvorlig til.

Men kouri-kua er i en privilegert posisjon fordi det stort sett er så mye beite i og rundt Tsjad-sjøen at den slipper å forflytte seg, annet enn mellom øyene og fastlandet.

I Kabalewa skifter sjåføren og et av de yngre elementene til sivile klær. De beholder de militære kakibuksene som gjør at folk antagelig skjønner hvem de er, for ungene holder seg på høflig avstand, noe som sjelden er tilfelle når jeg vandrer rundt. Det finnes nesten ikke kuer på markedet, selv om dette er markedsdag - det er visst Kilchindi-markedet som er stort, og det markedet var i går. Her er det geiter og kameler det går i, og jeg kan ikke annet enn fascinert å studere menneskene også, med turbaner, tigerskinnsvester og de spisse stråhattene jeg har sett på kvegoppdretteres hoder helt siden Burkina Faso.

Vi finner noen kouri-kuer, som ikke er til salgs, ved en vannpumpe.

Etterpå vil jeg vise bildene mine av norske kuer til folk som har samlet seg rundt oss, men når elementene har fått bildene i hendene (for jeg begynner litt tankeløst med dem), gir de dem ikke videre; 'Du vil aldri få dem tilbake', mener de - 'dette er Afrika!' Nå er jeg ganske sikker på at jeg alltid får tilbake mine åtti kubilder etter å ha latt dem sirkulere blant gjetere og kvegoppdrettere, men elementene tar ingen unødige sjanser. Så vi fortsetter derfra uten gode kusamtaler, men i hvert fall med noen gode kubilder.

Ikke langt fra Nguigmi kjører vi opp på asfalten fra sekstitallet, helt desintegrert, noe av det bare øyer av asfalt, som sjåføren naturligvis unngår som best han kan. Det er mye bedre når veien kun er et spor. Gaddafi planla å asfaltere denne veien, ifølge sjåføren; Afrika er fullt av den libyske diktatorens uavsluttede prosjekter, stumper som jeg stadig kommer over, tomrom - eller kompletterte bygninger - særlig moskeer og luksushoteller - som lyser av neon og som folk nostalgisk minnes ham for.

Vi stopper på politistasjonen i Nguigmi, hvor jeg får utreisestempel på et kontor rikelig utstyrt med tåregassgranater, og hvor vi spiser couscous med blader i fra et stort fat. Så drar vi til høvdingen av Nguigmi-kantonet, som kjennere i Diffa har forsikret meg om at er 'un grand éleveur du kouri', 'en stor oppdretter av kouri-kuer', og som jeg derfor har blitt sluset mot av alle som vil at prosjektet mitt skal lykkes, og det er jo praktisk talt alle.

Palasset er unnselig fra utsiden, men innvendig finnes en sal med høyt tak, en trone av tre med en utskåret fugl i enden av ryggstøet, og komfortable lenestoler langs sidene. På veggene henger bilder av høvdingens kuer. Høvdingen selv har lyserosa boubou og gullkantet hvit hatt, loddrette steker i kinnene, og er lillebroren til en general, så vidt jeg forstår. 

Politimesteren vil ha elementene sine tilbake allerede i dag, så vi har ikke mye tid, men jeg får i det minste stilt noen spørsmål. Stemmer det at Tsjad-sjøen lider av uttørking? 'Det stemmer ikke', sier høvdingen; 'sjøen har ingenting med regnet å gjøre, det er ikke regnet, men Chari-elven som mater den!' Stemmer det at kouri-kuas horn er for å svømme? 'Hornene har ingenting med svømming å gjøre, sier han, selv kuer uten horn svømmer!' 

Jeg vet ikke helt om jeg tror på at vannstanden i Tsjad-sjøen er som den har vært, men når man har fått et svar i Afrika fra noen som er eldre enn seg, og attpåtil høvding, er det bare å være fornøyd med det. Høvdingen har talt. 

Jeg får ta bilder av kouriene han har ved siden av palasset sitt - renrasede, forsikrer han - men disse spesifikke eksemplarene er 'slitne' (les: utsultede) fordi det nesten ikke er beite igjen nå ved slutten av de tørre sesongen. Det var for å  fôre dem at han hentet dem fra sjøen og hit. De fleste kouriene er fremdeles på øyer i sjøen og vil komme til fastlandet i august. Og det er naturligvis kuer på sitt feteste jeg burde fotografere - ikke kuer du kan telle ribbeina på fordi det er slutten av den tørre sesongen (et innlegg om underernæring blant kuer kommer senere).

Kantonhøvdingen i Nguigmi med en av kouriene sine

Kontakten til Nguigmi-høvdingen ble gitt meg av høvdingen for Diffa-kantonet, mens dennes kontakt ble gitt meg av anastafideten, en stammehøvding i Agadez. Nå ringer Nguigmi-høvdingen underprefekten i første landsby på tsjadisk side av grensen, hvor eskorten vil forlate meg, for å be denne om å gi meg et sted å sove i natt. Jeg elsker disse kontaktkjedene ... Hver og en tar deg imot som om du var personen som sendte deg, noe som er et av de virkelig fantastiske aspektene ved afrikansk sosialliv.

Veien blir lettere å forsere etter Nguigmi, kanskje fordi den aldri har vært asfaltert. Kalkflekker lyser i landskapet, hvite som salt. Sporet vi kjører i er mykt og sandete, så grått og leirete. Etter hvert når vi en sperring og et skur der det ikke er Mahamadou Issoufou, men Idriss Déby som henger på veggen. Elementene (som nå har fått både ett og to navn) bærer tingene mine til underprefektens hus. Et nylonteppe under stjernene på underprefektens gårdsplass i denne grenselandsbyen følger; bryting av fasten, det afrikanske mørket som er tett og levende av lyder, solen som stiger opp.

Hos underprefekten i Daboua, grenselandsbyen mellom Niger og Tsjad

Noen kouri-kuer ble det altså, tross Boko Haram. Og for en reise! Kamelkaravaner, røde gaseller og blå fugler med svarte vingespisser; et landskap som iblant minner om en prærie, andre ganger om ørken. Og de utrolige kjøretøyene man iblant møter, det vanskelige landskapet verdige: Eldgamle randrovere og landcruisere som spøkefullt kalles '30 morts 40 blessés' ('tretti døde førti sårede') i Agadez, 'les sudistes ne montent pas' ('søringer stiger ikke på') i Tsjad. Veien slynger seg i endeløse buktninger helt til asfalten tar over i Massakori og leder like til N'djamena. 

Når neste møte med kouri-kua blir, vet jeg ikke, men her i Tsjad er jeg ganske sikker på at den imponerende kua ikke har krysset netthinnen min for siste gang. 

En søringer-stiger-ikke-på-bil kan ta meg hvor som helst.

Mellom Daboua og Massakori

En uke på hermetikk i radioaktive Arlit

Da jeg dro til uranbyen Arlit i det nordlige Niger, nær grensen med Algerie, tok jeg forholdsregler jeg aldri før har tatt på reise.

Førti års uranutvinning, drevet av det franske selskapet Areva og datterselskapene Somaïr og Cominak, har gitt Arlit en arv på 45 millioner tonn radioaktivt avfall, eksponert under åpen himmel i menneskeskapte 'fjellkjeder' - for du kan praktisk talt kalle det fjell - som starter kun fem kilometer utenfor byen.

Nå vet jeg lite om hvordan man beskytter seg mot radiasjon, og internett var så elendig nord for Niamey at jeg ikke hadde store muligheter til å finne det ut i farten, heller. Men jeg hadde fått med meg at radioaktivt støv føres med vinden fra gruveområdene og havner i alt fra grillet kjøtt til drikkevann i Arlit. Alt jeg skulle innta, skulle derfor være i hermetikk eller glass, som den minste og mest grunnleggende forholdsregelen jeg kunne ta. Uranet har nok sin måte å 'ta' en på, innså jeg; men jeg skulle i hvert fall unngå å spise det!

Da jeg satt i kontoret til den opprørske ngo-en Aghir'man, Sjelens Skjold på tamashek, skjønte jeg at frykten min var både begrunnet og overdrevet: Det ER mye giftig i og rundt Arlit. Samtidig er det en by med nærmere 150.000 innbyggere som ikke har det valget at de kan spise hermetikkmat (hvem ønsker dette, uansett?) eller drikke flaskevann hele livet. Folk er eksponert, og de er sårbare.

Niger er klassifisert som et av de fattigste landene i verden og havnet helt nederst på FNs Human Development Index i 2013. Ikke rart at en by har vokst frem her - hvor kamelkaravaner til og fra Algerie før hadde sine campements - når det først var betydelige penger å tjene. Urangruvene gir levebrød til seks tusen fast ansatte og et større antall temporært ansatte, og nærer drømmene til enda flere arbeidsløse, enten det er arbeideres barn som håper å erstatte sine fedre, eller desperate lykkejegere fra andre deler av landet.

Gruvearbeidernes barn blir gruvearbeidere, ifølge Hassan fra ngo-en Sjelens Skjold. Men arbeiderne hadde bedre beskyttelsesutstyr på 1960-tallet.

Jeg har tatt inn på motellet Tamesna. Det innvendige taket er formet av trestokker i fiskebeinsformasjon. Romnumrene er skrevet med kritt på dørene. En høy, beinete vasker drar over gulvet med en klut og får ut sneipene fra forrige beboer og støvet som gulvet var dekket av. Stedet er ikke akkurat rent, men det funker.

Jeg tenker litt på de fire Areva-arbeiderne som ble bortført av Al-Qaeda i det Islamske Maghreb i 2010; selvmordsangrepet på Somaïrs installasjon i fjor; tuaregopprør som rystet regionen senest i 2007-2009, og ikke minst på det som skjer i Mali i disse dager, 'vår nabos traume' som sultanen i Agadez kalte det en gang vi pratet i palasset hans. Arlit regnes fremdeles som en rød sone, og de hvite som befinner seg her på jobbmessige lynvisitter har mye piggtråd rundt husene sine. Er motellet trygt?

Her sirkulerer ikke hvite 'comme ça', sier resepsjonisten, som bærer en lang hvit boubou. Den beinete vaskeren tilbyr seg å følge meg, eieren å handle for meg. Som alltid på lite besøkte, litt bortgjemte steder i verden, er folk varme og omtenksomme.

En chef de village og flere chefs du quartier i Arlit snakker om sitt forhold til gruveselskapet Areva. De betegner forholdet som 'ok'.

Jeg viste frem et gammelt avisbilde av Aghir'mans grunnlegger for å finne ngo-ens kontor (lekende lett på et sted der alle kjenner alle). Og når jeg først uanmeldt presenterer meg, blir Bidil og Hassan mine engasjerte guider til Arlits radioaktive virkelighet. Tilfeldigvis er et team fra den nigerske sivilsamfunnorganisasjonen ROTAB også i byen, ledet av den omfangsrike Madame Ousmane.

Vi snakker med statlige aktører, sivilsamfunnaktivister, chefs du tribu og chefs de quartier, gruvearbeidernes fagforeninger, offentlig sykehusansatte, kvinner i en koranskole, arbeiderhustruer og mange andre. Enten det er ved den eneste brønnen i bydelen Bokoki (befolkningen føler konstant at den konkurrerer med selskapene om vann, da uranutvinning er svært vannkrevende) eller på en knusktørr hveteåker med utsikt til avfallsfjellene, så hører vi beskrivelser av en sårbar virkelighet og folks konstante usikkerhet angående giftighetsgraden av vannet de inntar og luften de puster inn - for ikke å snakke om den uangripelige radiasjonen, dette usynlige de verken ser eller kan beskytte seg mot, men som de hevder folk i Arlit dør unge av.

Hvetebonden (i midten) forteller ROTAB hvordan han overrisler åkeren sin med utslagsvann fra husholdninger. Befolkningen i Arlit føler at den konkurrerer med selskapene om vann, da uranutvinning er svært vannkrevende. 

Arlit, både befolkning og gruve, lever på vann fra en fossil underjordisk akvifier. Dette vannet er ikke bare begrenset. Reservoiret er også veldig 'ladet', ifølge en hydrologidirektør i prefekturet - ladet av uran. Der hvor mineralforekomsten ligger, ligger også akvifieren. Radiasjon er derfor naturlig til stede. Men utvinning har bidratt til å forsterke strålingen, ifølge direktøren. Hva mer er, i Niger har man ikke mulighet til å analysere vannets radioaktivitet. De kjemiske elementene kan man måle - mengden av jern, klor og så videre - men alle radiologiske analyser gjøres i Frankrike (Madame Ousmane rister oppgitt på hodet over å høre dette). 'Vi har to laboratorier i Niger som KAN gjøre radiologiske analyser', fortsetter direktøren, 'men de har ikke autorisasjon. Selv om de oppgir et resultat, så vil det ikke være anerkjent.'

Det er Areva som måler radiasjon i vannet, og det er Areva som diagnostiserer sykdommer blant arbeiderne. Men Arevas selvkontroll beroliger ikke nødvendigvis befolkning eller sivilsamfunn. 'Vi som miljøteknikere har ikke rett til å komme på besøk for å se hva som skjer. Vi må gå gjennom generaldirektøren i Niamey, som vil ringe og si at disse og disse kontrollørene vil komme på den og den dagen', sier en miljøtekniker i prefekturet. Mange mistenker at statens representanter i Arlit mottar bestikkelser for å hevde at alt er som det skal være, og at ikke-statlige aktører ('satellitt-ngo-er', ifølge Hassan) er begrenset i hva de kan si fordi de er helt eller delvis finansiert av Areva. 'Hvis du gir meg penger for å kontrollere deg, så betyr det at jeg ikke kan kontrollere deg', sier miljøteknikeren. Mange føler at Areva har for mange interesser i gruvene til å være objektiv. 'På selskapenes sykehus er alle tester negative', ler en kvinnelig lege i distriktsykehuset i Arlit. 'Om disse arbeiderne skulle gjort en helsesjekk i Niamey, så ville de ha dødd av redsel!' tilføyer Hassan.

Somairs gruve ligger under åpen himmel, mens Cominaks gruve er underjordisk. Begge befinner seg kun titalls kilometer fra Arlit, som har 150.000 innbyggere.

De blå fjellene som ruver i det fjerne og ikke er fjell, er i hvert fall et ubestridelig faktum. Uavhengig av ugjennomsiktighet, fortielser, misforståelser og det som kanskje er direkte løgner, så er dette noe ingen kan benekte: Massive mengder av radioaktivt avfall som faktisk har blitt til veritable fjell på dette området folk sier før var helt flatt - åpent i alle retninger.

'Se', sier Bidil og peker på en mann som vanner eller luker i åkeren sin med det radioaktive avfallet som bakteppe. 'Se så nær han er avfallet!' 'Hva dyrker han?' lurer jeg. 'Kål', sier Bidil og trekker på skuldrene. Ikke akkurat tillitvekkende eller appetittvekkende i forhold til å smake lokale matretter ...

På biltur med Bidil gjennom et gruvearbeiderkvarter, som har den beste levestandarden i Arlit.

Denne dagen spiser jeg helwa (av sesamfrø og sukker, gresselig søtt, men også rikt på jern), medbrakte svisker og cashewnøtter, hermetiserte grønnsaker (bløte og ekle), potetgull fra Malaysia, sardiner på boks. Små fugler med rødt bryst kvitrer i de stillestående takviftene på hotellbalkongen, og jeg blir glad for å se dem. For da er det kanskje ikke så giftig her likevel?

Forsettet mitt om å leve på hermetikkmat under hele oppholdet i Arlit, begynner snart å slå sprekker. Det er så fristende å gjøre som alle andre. Den fjerde dagen bakker jeg under for fristelsen og kjøper et brød i et boulangerie. Hva er egentlig sannsynligheten for at det er laget med hvete fra Arlit? Antagelig er det hvete fra Algerie, som forsyner nesten alle butikkene i Arlit med uvant billige sjokolader og uvant saftige dadler. I forhold til vareutvalg føler du allerede at du er i Nord-Afrika ... Det er bare oppbevaringen i handelsmenns bakgårder sammen med gruvedestinerte kjemikalier som er skummelt.

Hassan og Bidil har fortalt meg hvordan det foregår. Lokale handelsmenn lagrer nitrat, karbonat sulfat, sulfurisk syre og kaustisk soda i husene sine mens de venter på en ny bestilling fra gruveselskapene Somaïr eller Cominak. Mange av dem vet ikke hvordan kjemikaliene skal håndteres. Sjauere hiver sekkene - noen av dem revnet - fra lastebilene med bare hendene. De samme lastebilene brukes senere til å transportere mat. En gang falt en sekk med kaustisk soda av en lastebil under transporten, forteller Bidil; kaustisk soda ser ut som sukker. En mann fant sekken på veien og tok den med seg hjem. Barnet hans spiste en håndfull av kjemikaliet og havnet på sykehus.

Da sekker med karbonat sulfat ble ødelagt av regnet på gårdsplassen til en handelsmann, fraktet han dem litt ut av byen og dumpet dem. Aghir'man informerte selskapene, og sekkene ble fjernet. Selv om det var en handelsmann som dumpet sekkene, mener Hassan at det er selskapene som er ansvarlige, for 'ingen har bruk for sulfat her, bare de.'

Selskapene fjerner problemer etter hvert som de oppstår, men de driver ikke med opplysningsarbeid. 'For befolkningen er det som hvetemel', sukker Hassan oppgitt. Han føler at verken Areva eller staten viser noen interesse i å opplyse jevne borgere i Arlit om miljøfarene de er omgitt av og må vokte seg mot. Og det i et land der over 70 prosent av befolkningen er analfabeter, ifølge UNICEF.

Gruvearbeidernes koner møter oss på den lokale koranskolen. 'Vi er analfabeter, derfor forstår vi ingenting av stråling og strålingsbeskyttelse', sier en av dem.

Jeg går ut for å kjøpe La vache qui rit (den eneste osten som ofte er å oppdrive i Niger, en søtlig smøreost) og må gå langt for å finne den. På tilbakeveien er jeg innom et pâtisserie hvor de har noen tørre kaker med form som krokodiller i utstillingsvinduet. Bakeren har gjort flid med skjellene, og kroppen er fylt med sjokolade. Ekspeditøren sier at de også lager varaner og skilpadder. 'Der er en krokodille som sluker en slange', sier han og peker på en av de mindre kakene. Kunstverkene må bestilles, for de som er i vinduet nå er gamle og tørre. Men i det minste har pâtisseriet en maltdrikk uten sukker. Når du først skal leve på hermetikkmat i Niger, er du glad for alt det ikke er sukker i!

Det er to supermarkeder i Arlit som regnes for å ha godt utvalg, og dette er naturligvis supermarkedene til selskapene. Jeg bestemmer meg for å prøve Somaïrs supermarked fordi det bare ligger et par steinkast unna motellet mitt. Imidlertid blir jeg raskt stanset av en håndfull vakter og et skilt med påskriften 'L'accès du magasin est exclusivement réservé aux titulaires d'une carte Somaïr ou Cominak' - 'Butikken er utelukkende reservert for Somaïr- eller Cominak-kortholdere'. Etter selvmordsangrepet i fjor på Somaïrs installasjoner har sikkerheten blitt veldig streng, forklarer en av vaktene meg. Nå kan jeg likevel få tilgang, fordi jeg er hvit; men det ender med at jeg går derfra uten å benytte meg av dette tilbudet.

Segregering er aldri vakkert, men dessverre en del av virkeligheten i så mange byer der lokalbefolkning og ekspatriater lever i parallellverdener som aldri møtes. Skulle de først lage et supermarked bare for sine egne, kunne de vel ha lagt det på Somaïrs eget område, i stedet for i sentrum? Bidil er enig med meg i at 'ce n'est pas joli à voir.' På et øde sted som dette føles det ekstra ergerlig. Supermarkedet ville ha tillatt meg en rikere kost, når det først er hermetikk jeg skal leve på.

Hotell Tamesna, der jeg spiste hermetikkmaten min i ly for den tørre, varme vinden som stadig blåser over Arlit. Luken nederst til venstre registrerer innkast på hesteveddeløp.

Uansett hva jeg spiser eller ikke spiser, drikker eller ikke drikker, så kan jeg ikke la være å puste. Varm, tørr vind stryker over Arlit. 45 grader. En av de varmeste regionene i Niger, og en av de tørreste. Men med vind som, akkurat som harmattan-vinden som blåser fra Sahara over Vest-Afrika i desember og januar, får leppene til å sprekke.

Noen dager er helt røde. Støvet som kommer med vinden endrer fargene på bybildet. Motellets skodder står og slår. 'Det er støv overalt', sier miljøteknikeren i prefekturet. 'De gjør ikke noe for å stoppe støvet. Og støvet kan inneholde uran.' 'Har dere noe å måle radiasjon i støvet med?' spør Madame Ousmane. 'Nei, vi har ikke det ...'

Arbeiderne har riktignok dosimetere som skal måle radiasjon i kroppen. Men en tidligere arbeider sier at du får aldri vite målingene dosimeteret har gjort. Analysene gjøres av selskapene. Når du flyttes fra gruven til et annet sted, er det kanskje fordi du hadde for høye verdier? Men det er dette: De forteller deg aldri noe!

'Vi er ikke leger', sier presidenten av kvinneforeningen Femmes de l'Aïr. 'Noen sier at det er luften som gjør oss syke, andre at det er vannet ...'

'Vi har aldri hatt en overskridelse av tillatt dose for befolkningen', forsikrer gruvedirektøren som er Gruvedepartementets representant i Arlit. 'Hvordan vet dere dette?' spør Madame Ousmane. 'Vi har målestasjoner rundt om i byen,' sier direktøren.

Muhammed Elkontchi i ngo-en Alliance pour la Consolidation de la Paix (ACP) hevder på sin side at radiasjonen i Arlit ligger tjue prosent over normalen. En syndikalist setter fingeren på problemet når han sier at de - befolkningen i Arlit - ikke tviler på Arevas og myndighetenes kompetanse, men på deres 'honnêteté', ærlighet.

Før vi går, stanser Madame Ousmane foran et bord med steiner og spør om de er radioaktive. Gruvedirektøren sier nei. Vi tenker alle slik nå. Vi har blitt ... radio-paranoide?

'Det er ikke kompetansen vi trekker i tvil, men ærligheten', sier en av Cominaks fagorganiserte om Areva. 'Vi vet at det er uran i kroppene våre.'

Den siste dagens meny ser slik ut: Brød med honning (medbrakt fra Fada i Burkina Faso), svisker, tunfisk på boks, oliven på glass, sjokoladefrokostblanding med syntetiske vitaminer, i restaurant: salat av gulrot, kål og potet, kalvetunge med makaroni, og sjokolademousse (føles ikke sunt, over det hele, men tror at sjokolademoussen gjorde sitt for denne følelsen).

Ja, jeg er på restaurant. En restaurant reservert for selskapenes ansatte, og som du aldri kommer inn i om du ikke har et ansattekort etter er i følge med noen som har et kort. Eller er hvit, muligens.

Det er en entreprenør for Somaïr som har invitert meg på middag. Han driver med det i manges øyne dubiøse sous-traitance, kontraktproduksjon, det vil si at han rekrutterer folk som i navnet jobber for hans egen entreprise, men i realiteten for selskapene. Arbeidere så å si uten rettigheter, må legges til. Selv tjener han godt og tar selskapene i forsvar - sier at den nigerske staten selv er skyldig når den har fastsatt en minstelønn på 60.000 cfa (rundt 720 kroner) måneden.

Vi sitter i et lyst, skinnende rent lokale. Det er første gang jeg spiser 'skikkelig' mat i Arlit. De rene omgivelsene inngir tillit. Hva er egentlig sannsynligheten for at de har brukt grønnsaker grodd i kort avstand til de radioaktive fjellene her? Eller kjøtt fra de dyrene som drikker forgiftet vann og som selskapene regelmessig erstatter når eierne peker på kadavrene?

Entreprenøren forsyner seg ganske bekymringsløst av muggen med kranvann på bordet mens vi spiser. Sier at som tuareg (og ergo ørkenbeboer), så drikker han alt vann. 'Gud har skapt oss og gitt oss et bestemt antall år å leve; når tiden har kommet for å dø, vil vi dø uansett hva slags vann vi har drukket', hevder han.

Dette forekommer meg å være fatalistisk. 'Synes du ikke at man bør gjøre noe for å prøve å beskytte seg mot forurensning?' spør jeg.

Det radioaktive avfallet er virkelig skummelt nær byen. Jeg hadde aldri trodd at det kunne etterlates slik i det åpne, og at en lignende laissez-faire med menneskelig aktivitet rundt radioaktivt avfall skulle gå upåaktet hen. 'Hvorfor kan man gjøre ting her i Niger som man aldri ville ha kunnet gjøre i Europa?' spør jeg - 'man kunne aldri ha gjort dette i Europa!'

'Nei', innrømmer entreprenøren.

Jeg kan ikke la være å bli provosert av de lavere standardene vestlige selskaper opererer med i Afrika. Eller vil Areva kanskje legge avfallet tilbake i de gamle hullene når de er ferdige, og forsegle dem?

Jeg tror nok heller på det enkle scenariet en tidligere tuaregopprører ser for seg: 'De vil pakke bagasjen sin og dra.'

Areva har i hvert fall ikke lovet noe annet.

Arlits fremtid er som transsaharisk handelsby, mener Hassan fra ngo-en Sjelens Skjold. Men han ser heller ikke bort fra at Arlit en dag vil bli ubeboelig.