torsdag 19. juni 2014

Når skal kvinner innta kaffehusene i Nord-Afrika?

Det har vært mye dårlig kaffe etter at jeg forlot Nord-Afrika. Kaffen vokser praktisk talt på trær sør for Sahara, men som en kameruner en gang sa til meg, 'Vi har aldri vært vant til å se på den som noe inntakelig'. Kanskje er det derfor Nestlé har erobret hele eller tilnærmet hele markedet her i Vest-Afrika, hvor 'kaffe' for mange er ensbetydende med 'nescafé'? 

I Nord-Afrika er kaffen vidunderlig. Med en lukt som fyller hele lokalet. Aromatisk og nøyaktig så skummende eller så sterk som du ønsker den. En kahwa i Egypt eller Tunisia kan gi deg akkurat det du trenger av kulinarisk nytelse ... Men det er dette: Kaffehusene i Nord-Afrika er bare for menn. 

Motstykket til kaffehusene er tesalonger. Som navnet impliserer er tesalonger mer feminine steder. Min tunisiske venninne Hajer var ustanselig på utkikk etter salons de thé, kafeer med blandet klientell der menn kommer med konene og kjærestene sine og der venninnegjenger (og til og med en og annen uakkompagnert kvinne) kan finne på å slå seg ned. Her lokker te med peppermynteblader og avskallede hvite mandler, tyrkisk kaffe med appelsinblomstvann, limonade med grønne slyngete sugerør, og andre utsøktheter ... Slike tesalonger eller kafeer er mye sjeldnere enn de fullsatte og tallrike kaffehusene - og mye dyrere. Du finner dem knapt på steder som Ben Guerdane, Sidi Bouzid eller Tozeur. De er et fenomen i byer der kvinner også vil ha et uteliv. For det vil de jo? 

Det er dette som er det kinkige: Ikke alle kan eller vil se at (noen) kvinner vil ha et uteliv, ikke bare et hjemmeliv. 

Det er kvinner som reiser. Det er kvinner som jobber. Det er kvinner som trenger en pust i bakken. Og: Det er kvinner som bare VIL ta en kaffe ute, fordi de vil, bare dette at de vil.

Gate i Tataouine, Tunisia, 2011

For kaffeelskere er det ikke huset eller salongen, men kaffen som er det viktigste. Tungen min jubler når den ser en kaffekilde - i nitti prosent av tilfellene i Nord-Afrika, et kaffehus. Med mønstrede flerfargede fliser, kaffemaskindamp, vannpiperøyk, utsikt til et interessant stykke gate. Eneste problem: De er fullpakket med menn, og det sitter ikke en eneste kvinne i dem.

En utenlandsk kvinne går klar av mye misnøye fordi hun i alle tilfeller er en gjest og nyter godt av den takhøyden folk har for at hun kommer fra et sted med helt andre (og tidvis uforståelige) regler; men generelt er ikke kvinner velkomne i kaffehus. Hajer har ikke noen forklaring på hvorfor, annet enn at ’It’s a men's world'. Kvinner liker ikke å gå forbi disse kaffehusene med slike konsentrasjoner av menn, og krysser heller gaten for å slippe blikkene og de potensielle kommentarene. 'Er de ikke klar over at kvinner ikke liker å gå forbi foran dem?' spør jeg når vi studerer mennene i et fullpakket kaffehus i Tunis (alle vendt mot gaten, som utgjort) på trygg avstand. 'Nei, de er ikke klar over det', sier Hajer - men så endrer hun mening og sier at de vet det, men bare ikke bryr seg. Det er vanskelig å sette ord på ...

Noen kaffehus begynner som blandede salons de thé, og enkelte kvinner kommer også dit. Men så, på et eller annet tidspunkt, kanskje på grunn av blandingsforholdet, kanskje fordi antallet menn øker, kanskje fordi det blir for mye røyk og banning, slutter kvinnene å komme, menn tar over. En bekjent av Hajer som startet et kaffehus i Gabès renvasket hendene sine for denne utviklingen og sa, 'Dere kvinner må ta plassen deres!' En britisk venn sier det samme, og legger til at han er overrasket over at kvinner ikke starter en revolusjon for å få adgang til kaffehusene. 

Jeg antar at det er det samme i hele Maghreb. Jeg har aldri vært i Algerie, men min nigerske vert som har studert i Algerie forsikrer meg om at kvinner i kaffehus er ganske uhørt der også: Det er ikke forbudt, men det er heller ikke akseptert. 

Jeg kan ikke huske at jeg opplevde det som vanskelig å gå inn i kaffehus i Marokko. Forskjellen var kanskje at jeg var på sykkel der, og tørste, sult og utmattelse gjorde meg insensitiv overfor disse finere kulturelle grensene? Så jeg et kaffehus i berberfjellene, parkerte jeg sporenstreks og bestilte min café au lait uten skrupler, og jeg var for sliten, oppglødd og opptatt av gjenværende kilometere og antall timers dagslys til å lure på om jeg ble uglesett av noen eller ikke. Fra disse kaffebesøkene husker jeg dessuten hyggelige gester - som at noen la en flaske vann i bagasjekurven min, eller at folk satte tomlene opp for det strabasiøse eventyret mitt. 

En tunisier som har startet en kafé i den superkonservative hjembyen sin Kasserine hevder at når du på de fleste kaffehus bare ser menn, så er dette fordi kvinner ikke liker kaffe. Kvinner drikker juice eller noe annet, hevder han ...

Jeg er ikke så sikker på om jeg er enig i dette. Nordafrikanske kvinner har definitivt smaken for kaffe. Alle de nydelige frokostbrettene jeg har fått i nordafrikanske familier vitner om dette: Kaffe har aldri manglet på dem.

Et frokostbrett i Zintan, Libya, 2012

En løsning for kvinner som ønsker seg en kaffe når de av en eller annen grunn ikke er hjemme, er å benytte seg av løpegutter/jenter. Da Hajer jobbet i frisørsalong som liten sprang hun ofte til det nærliggende kaffehuset for å hente te og kaffe til frisørsalongens klienter; hun hadde ingen problemer med å gå dit da hun var i sine tidlige tenår. Men dette endret seg etter at hun ble voksen. Hun bruker sterke ord som 'skam' - hevder at at det er 'skamfullt' å gå inn i et kaffehus. Menns kaffehus er ofte skitne, koppene har nesten ikke vært vasket, et skall kan ha gått av glassene, bordene er ikke tørket; menn bryr seg ikke, men Hajer vil rynke på nesen av det. Verst av alt: Å bli sett i eller assosiert med kaffehus ville ha skapt rykter om henne på et sted som Gabès. ’Vet du, jeg så den og den gå inn i et kaffehus ...’ For tunisiske kvinner er dette en alvorlig ripe i lakken. Om Hajer en sjelden gang oppsøker kaffehus er det bare på grunn av noen ville utenlandske venner, uvanlige situasjoner som revolusjon (da sosiale regler opplever en slags unntakstilstand), eller for å låne et toalett på reise. Det er en uskreven regel at kvinner ikke går i kaffehus. Det er ingen lov, men det er en regel. Prøv å bryte den, og du vil få kjenne at den eksisterer!

Nordafrikanske kvinner fortsetter derfor stort sett å lage sin kaffe i hjemlige omgivelser - blant venninner, slektninger, kvinnelige naboer, mens de heller fraholder seg når de av en eller annen grunn er utenfor hjemmets sfære. 

Men Hajer sier også: 'La dem ha det.' La mennene ha kaffehusene! Menn sitter i kaffehusene og snakker om problemene sine. Antagelig har de ingen hjemme som de kan snakke med. La dem ha det ... Ett eneste sted hvor de kan få ut dampen!

Nescafeen med pulvermelk i subsaharisk Afrika kan ikke måle seg med den aromatiske kaffen i Nord-Afrika, men inntas i mer avslappede omgivelser. Dette er i hvert fall noe. Ikke kommer den med pistasjekake, daddelkjeks eller nypresset appelsinjuice fra verdens beste appelsiner, men det er litt mer likhet, litt mer aksept for at kvinner også sitter ved bordet.

Som en reisende kvinne som liker kaffe, setter jeg stor pris på dette.

Eritreisk flyktningjente lager kaffe fra grunnen av
i Kampala, Uganda, 2011

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar