søndag 29. juni 2014

Lyspærer i Frankrike - et følelsesladd tema i Niger

Niger skrev i mai under på en ny avtale med den franske urangiganten Areva. Etter over et års forhandlinger har selskapet godtatt å betale skatt økt fra 5,5 til 12 prosent. Nigers president Mahamadou Issoufou - en tidligere gruveingeniør - hevder at man har gått fra et 'ubalansert partnerskap' til en vinn-vinn-relasjon der den nigerske staten også har sin del.

Reforhandlingen av kontrakten er uten tvil en forbedring av Nigers posisjon vis-à-vis Areva, men debatten har også brakt mange hjertesukk. Mange jevne nigerske borgere peker på Nigers egen strømmangel som et paradoks, når landet bidrar til å dekke Frankrikes energibehov gjennom sin eksport av uran. Ifølge den nigerske avisen L'Enquêteur* lyser tre av fem lyspærer i Frankrike takket være uran fra Niger (og ja, 75 prosent av Frankrikes elektrisitet kommer fra atomkraft, selv om gruver i Kasakhstan og Canada også forsyner disse). Niger selv har på sin side ikke strøm til mer enn ti prosent av befolkningen.

Amadou, en ung geolog (som valgte faget i lys av at landet hans er den fjerde største uranprodusenten i verden) er en av dem som ønsker atomkraftverk i Niger. 'Det er folk som fra de fødes og til de dør aldri har hatt strøm', sier han. 'Strømmen vi har, kommer fra Nigeria.' Amadou ser bare positive sider ved et eventuelt atomkraftverk i Niger: 'Hvis man kan fortelle folk at det lyset som er i lyspærene er takket være uranet vårt, så vil det bidra til nasjonal stolthetsfølelse ...'

Jeg blir betenkt der vi sitter og prater blant folk som dytter trillebårer med meloner og mangoer og små pusete yao-tamarind, kvinner som spruter vann på persille og basilikum, kameler som bærer stråmatter og menn som håndvever trekk til solsenger og klappstoler. Du behøver ikke kaste mange blikk rundt deg i hovedstadsgatene for å innse at vedlikehold ikke er Nigers sterke side. 

Kanskje er dette en lite konsekvent måte å tenke på, for Niger anses tydeligvis for å være kapabel til å håndtere 45 millioner tonn radioaktivt avfall** som uranutvinningen har skapt. Vi snakker om et land som havnet aller sist på FNs Human Development Indeks i 2013. Vil Areva fortsatt være til stede og ta hånd om dette avfallet etter at gruvene er tømt og operasjonene avsluttet? Og tar de tilstrekkelig hånd om det i dag?

Det er en vanlig oppfatning i Vest-Afrika at 'La France n'est rien sans ses colonies', 'Frankrike er ingenting uten koloniene sine'. Å utforske denne påstanden er ikke lett med mindre man er en Eva Joly som har har kunnskapen og motet til å gå stater og multinasjonale selskaper på klingen. Den populære forestillingen blant mange alminnelige borgere i Niger er i hvert fall at Frankrike og/eller franske selskaper lever høyt på kontrakter som de av historiske årsaker har fått av sine tidligere kolonier, men som de ikke fortjener. Og det går knapt en dag uten at Areva er på forsiden til minst én av Nigers aviser, gjerne frontet av en lite flatterende overskrift. 'Utbytter og utbyttet kan ikke ha samme visjon', sier Amadou idet han reiser seg for å gå til moskeen. For det er dette: Folk føler seg utbyttet. 

I påvente av et eventuelt atomkraftverk - for staten har siden 2010 flørtet med ideen - er det Kandadji-dammen som skal strømlegge Niger. 35.000 mennesker er allerede flyttet fra damområdet, men prosjektet har opplevd uventede forsinkelser. Et russisk selskap (Zarubezhvodstroy) mistet nylig kontrakten til arbeidet, ifølge en presidensiell rådgiver jeg prater med i en bar, fordi de dro ut prosjektet i det evige. Den nigerske staten har tatt pengene tilbake. Men ikke alle pengene? tipper jeg. Nei, det er umulig å ta tilbake alle pengene, sier han. Vi hadde banketter ...

Banketter! Tell me no more ...

Nå er det de kjappe kinesere som skal bygge demningen. Slik de allerede har bygget bro nummer to over Niger-elven i Niamey, en bro som er døpt 'Broen av vennskap mellom Kina og Niger'.

Så får vi se om det til slutt blir lys i nigerske lyspærer, også. Men at forekomsten av uran logisk leder til en atomindustri i et land? 

Didier ville kanskje ha kommet med et av sine bété-ordtak: 'En tømmerstokk kan ligge lenge i vann, men den blir aldri en alligator!'


* L'Enquêteur 29.05.2014:6. 
** Aïr Info N°184:3

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar