mandag 23. juni 2014

Kunsten å fornærme en alliert

I det gamle og ærverdige vertshuset Hôtel de l'Aïr i Agadez bruker en djerma og to tuareger en drøy halvtime på å fornærme hverandre, hele tiden mens de smiler og ler. 'Djermaer spiser ikke annet enn trær!' hevder tuaregene. 'Vi har blader vi spiser for helsen, men touaregene spiser dem mer enn vi selv gjør', repliserer djermaen. 'Og de spiser gresshopper som de steker i olje ...'

'Hva gjør du i livet ditt?' spør djermaen og lener seg mot en av tuaregene: 'Landeveisrøver? Våpensmugler? Menneskesmugler? De er banditter og forrædere!' sier han henvendt til meg mens han peker på dem, to unggutter som gliser side om side ved langbordet. 

En av touaregene er ikke sen om å svare: 'Djermaene, de lager molotovcocktails for å få Niamey til å falle. Vi har sluttet å gjøre opprør; dere har begynt!' 

'Du må ikke høre på dem', ler djermaen mot meg. 'De er slaver, de vasker tallerkener ... Petites voyous ... Det er vi som gir dem mat ...'

Her i den høye hallen med kalabasslampene og det tømrede taket er jeg igjen vitne til det man finner i så mange land i Vest-Afrika - en allianselek. Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned om dette spillet, som har gledet meg helt siden jeg fant ut at tilsynelatende 'uoverensstemmelse' mellom afrikanere ikke alltid er hva det ser ut som. 

Første gang jeg ble oppmerksom på fenomenet, var under troningen av en senofo-høvding i Abidjan. Det var en seremoni med hundrevis av VIP-gjester, deriblant statsråder. Akkurat idet vi etter flere timer kom til det viktigste øyeblikket i seremonien - øyeblikket da den vordende høvdingen, akkompagnert 'hôtesses' med hvitmalte legger, skulle opp på podiet - var det noen i mengden som begynte å krangle/slåss/trekke i hverandre, og den vordende høvdingen kom seg ingen vei. 'Til de som lurer på hva som skjer; det er en allianselek (jeu d'alliance)', sa ordstyreren. Etter en stund ga han ordet til en av urokråkene, som proklamerte i mikrofon: 'En senofo slo lillebroren min!'

Høvdingen som skulle innsettes lo fremdeles da han endelig stod foran tronen og øyeblikkets alvor satte inn.


Allianser kjennetegnes ved godmodige (og tidvis svært realistisk lydende) fornærmelser. Videre er det nesten som om folk føler en slags forpliktelse til å fornærme sin allierte når de ser vedkommende - det 'gjør livet interessant' og bringer krydder og lindring i hverdagen.

En mann fra Korhogo lister opp alle folkene senofoene har allianser med - koyaga, yakouba, lobi, gouro, koulango, abro, gueré, wobe. Og kriteriet hans er visstnok: 'Vi fornærmer dem, og det gjør ingenting. Vi fornærmer hverandre, men kan aldri slåss.' Man kan derimot ikke fornærme noen man ikke er i allianse med. 'Jeg vil ikke fornærme en nordmann, for eksempel', presiserer han. 

Det at allierte kommer og lager 'bråk' ved troningsseremonier er helt klassisk. 'Aha', sier Abou, min senofovenn i Akouedo - 'de ville hindre ham i å sette seg på tronen? De sa at det er DE og ikke han som skal være høvding? Typisk!' 

Abou er i allianse med ei jente som sitter ved siden av ham på benken. Hun er koyaga. Abou forteller at da en onkel av ham skulle begraves i Youpougon, kom koyagaer og omringet begravelsesfølget og hindret kisten i å passere. De sa at han - den avdøde - skyldte dem hundre franc (1,2 kroner) og at de ikke ville la kroppen fortsette før de fikk sine hundre franc. Ingen hadde penger på seg, fordi de var på vei til kirkegården; Abou forteller at de måtte ta taxi-compteur for å finne de hundre francene. Da lot koyagaene følget passere, og ga til og med en håndsrekning med å kaste jord på kisten.

En av koulango-kvinnene litt lengre opp i gaten kaller Abou for 'nyama-nyama', søppel. 'Hei, søppel!' sier hun når hun går forbi med karene og baljene sine. Det er bare fordi de er i allianse at hun kan fornærme ham sånn. Når den eldste av lobi-søstrene (også allianse) som brygger hirseøl kommer forbi, sier han, 'Hun er slaven min!' 'Nei, hvordan kan en sånn som jeg være slaven til en sånn som han? Det er han som er min slave', ler hun. 

Det er også slik at Abous allierte, som navnet antyder, må hjelpe ham i trengselens tid. Hvis han befinner seg i en fremmed kommune i Abidjan og ikke har penger til å komme seg hjem, og hører noen som snakker for eksempel koulango, så kan han be dem om hjelp, og de er nødt til å hjelpe ham. 

En gang under borgerkrigen i Elfenbenskysten sparte rebellene en gruppe på ti mann, som de hadde fanget, fordi det var én yakouba blant dem.

Ifølge Soro har alle folk i Elfenbenskysten allianser. Alle unntatt bété-folket. Man sier at franskmennene er deres allierte. Dette er naturligvis ironi, for ekspresident Laurent Gbagbo - en bété - er ikke akkurat noe favoritt i Vesten, nå da han står tiltalt i Haag for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. En bété-kvinne ga meg en håndvifte på basis av dette da ansiktet mitt rant som verst av svette i Bouaflé, sa; 'Alle vet at bété og hvit hud er allierte ...' En fin måte å spøke om det på, følte jeg, og helt uten nag. 

Nå gleder det hjertet mitt å kjenne igjen vennskapelige fornærmelser i vestafrikanske land så langt unna Elfenbenskysten som Niger.

'Er det en allianse mellom dere?' spør jeg tuaregene og djermaen som stadig holder på å latterliggjøre hverandres mat, bopeler og ansiktoppsyn. 'Nei, det er bare krig', sier djermaen mens han spiser en velling av melk og hirse fra en kasserolle med en øse. 

Spøk, naturligvis; jeg forhørte meg allerede med en venn i Niamey om hvorvidt det finnes allianser i Niger, han sa ja og at det kalles jeu du cousinage, søskenbarnlek. Eksempler på allianser er tuareger med djerma, og peul med maori og kanuri. 

Det er aldri krig mellom allierte. Allianser er sluttet av forfedrene en gang i fortiden, og konsekvensene av å skade en alliert helt uoverskuelige, så vidt jeg har skjønt - ingen tenker på å gjøre det engang. Allianser er veritable pakter - blodpakter. Blir du av en eller annen grunn sint på en alliert, så vil hele folket ditt holde deg fast til blodet ditt har kjølnet. 'La det fare! Det er en alliert!' vil refrenget deres være. 

Når du heretter observerer afrikanere som ser ut som de kan ryke i strupene på hverandre, for deretter å bryte ut i latter, vet du nå at det kan ha minst to årsaker: Det kan være at de har en uoverensstemmelse, men det kan like gjerne være at de er allierte!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar