onsdag 11. juni 2014

Hederskua 'habanaye'

Det er fulaniprinsen Diallo Ibrahim i Niamey som forteller meg om habanaye, kua i flokken som alltid er den første til å spise og drikke.

Hvis du legger merke til hvilken ku det er i en flokk som serveres først, hvilken ku som alltid er i gjeterens øyekrok, så har du peilet ut habanaye, hederskua. 

Den kua er gitt deg av noen, og er i din varetekt. Derfor tar du ekstra godt vare på den. Ikke minst fordi den representerer personen som ga den. Kalvene habanaye føder, er dine, mens moderkua med tid og stunder vil gis tilbake til den opprinnelige eieren. Slik er habanaye og kalvene den føder et selvforsterkende bånd mellom to personer som vil vare og vare. 

Hvis noen av ulike grunner mister flokken sin, så kan kvegholderne rundt vedkommende bestemme seg for å gi ham hver sin habanaye. Det er en betroelse for å hjelpe ham på beina igjen, og om han tar godt vare på dyrene, kan de til slutt gi ham moderkua til odel og eie. 

Ellers betraktes habanaye som et lån, og er en hedersgjest i flokken.

Kuer ved Niger-elven, Niamey

Diallo Ibrahim beundrer ei hvit ku på bildene mine og sier at han ønsker seg den som habanaye. Jeg kikker på den og sier at det er kronprinsens ku. Ikke bare finnes den mest sannsynlig ikke lenger i virkeligheten, etter at kronprinsen la ned dyreholdet på Skaugum; jeg har ikke originalbildet lenger heller. Men Diallo glemmer ikke denne kua. Når jeg kommer til museet flere uker senere, for å ta bilder av flodhestene (for å ha noe å substansiere den påstanden med, at norske kuer ligner på flodhester), ber Diallo meg vise kubildene igjen. Jeg trekker dem opp. Diallo blar til han finner kua han liker - 'prinsessekua', kaller han den. 'Send henne hit til meg med fly eller båt, med e-mail eller Bluetooth!' Så må jeg ta et bilde av bildet av kua, og poste det tross dårlig bildekvalitet her på bloggen, fordi hun er så viktig, ifølge en mann hvis liv er kuer.

'Prinsessekua'

Diallo Ibrahim peker på en av kollegene sine i museet og sier, 'Han er slakter av kuer. Han er maori! Ser han en ku, er å skjære over halspulsåren det eneste han tenker på!' 

Kollegaen griner smilende på nesen. Vennskapelige fornærmelser er vanlige mellom visse folk i Afrika. 'Hausaer, vi kaller dem slaktere, og de kaller fulanier hekser', forteller Diallo Ibrahim.

'Mange andre folkeslag ønsker seg en fulanikone, fortsetter Diallo; det er en stolthet å si at man har en fulanikone hjemme. Men fulaniene gir ikke kvinnene sine til andre folk. Fulanijenter er som gull!' konkluderer han stolt.

Habanaye kommer for øvrig fra verbet 'kabanol' på fulani, som betyr å tjore eller å gifte seg. Og ifølge Diallos venn Amadou er disse to betydningene sammenfallende; ekteskap er en form for tjoring, og habanaye representerer et bånd. 

Hvis jeg virkelig vil forstå kuer, må jeg til Mali, mener Diallo Ibrahim. Til Massina, Mopti, Banyagara. Det er Mali som er landet der fulaniene får utfolde seg fritt. Det finnes ikke noe land hvor fulaniene, dette store kvegholderfolket, har det bedre enn i Mali. Jeg burde oppsøke grioter, sangere som er levende historiebøker, og forfattere. Jo jo, medgir jeg. Men Mali står ikke på listen min denne gangen. Fulaniene er jo egentlig en slags oppvarming for dinkaene i Sør-Sudan! 

Likevel husker jeg kuer tydelig fra besøket mitt i Mali i 2008. Jeg husker en vakker kvinne som solgte klumpete melk blant irrgrønne løkåkre i Djigibombo. Jeg lurte på hva beholderen var laget av og tippet på alt fra skilpaddeskall til dyrehud. I virkeligheten var det en kalabass - disse fotballformede plantene som ligger som gudegaver i landskapet og blir perfekte krukker. 

Nå har kalabasser med melk på hodet til fulanikvinner blitt et selvfølgelig syn. Kalabasser dekket av flettede, fargerike brikker, og med en målekopp duppende i melka.

'The love of cows', sier Diallo Ibrahim når han gir meg tilbake bunken med kubilder. 'May God give you many cows!'

På det ukentlige kvegmarkedet i Zinder, Niger

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar