lørdag 7. juni 2014

En vanskelig reise: På 'fraud' gjennom ørkenen

Jeg sitter ganske søvnig på en 17 timer lang, pinefull busstur i Niger, hvor vi alle presser oss ut for en dopause i Tahoua, idet jeg overhører et spørsmål som får meg til å våkne: 'Skal du til Libya?' Det er en ung mann med rød genser som spør, og en eldre herre med sølvgrått hår som svarer bekreftende. Det skal han. 'Jeg kontakter deg når vi ankommer Agadez', sier den første; 'der vil vi prate om det...'

Jeg kan nesten ikke tro mine egne ører. Menneskesmuglere som fisker klienter på en offentlig buss! 'Kan jeg også dra til Libya?' spør jeg ham idet jeg presser meg forbi en koffert i midtgangen. Han ser på meg og smiler noe som forekommer meg å være et litt overbærende smil. 'Har du pengene dine?' spør han. 'Ja', sier jeg. Da vi står ute blant baguettsmørere og grillere av kjøtt og bedriver vår Libya-smalltalk, sier han imidlertid at 'det er farlig for deg.' 'Farlig for meg? Det er farlig for alle!' utbryter jeg. 'Ja, men spesielt for deg', sier han. 'På grunn av islamistene...'

Nå var det ikke heller for å bli med til Libya at jeg stilte spørsmålet. Jeg vil vite hvordan de fungerer, disse tidlige leddene i den luksuriøse og livsfarlige menneskesmuglerkjeden mot Europa. Etter tre års befatning med flyktningleiren Shousha har jeg allerede fått en viss idé om menneskesmugling over Middelhavet. Men svært mange kom først fra Sahel-regionen. Vestafrikanere gjennom Niger, sentral- og østafrikanere gjennom Tsjad - transittland for store strømmer av håpefulle eller flyktende som ennå har de verste kneikene i vente.

På spørsmålene mine svarer menneskesmugleren - som kaller seg en mann av 'eventyr', men som ikke selv gjennomfører reisen, bare fasiliteter kontakt med folk som gjennomfører den - at det koster 200.000 cfa å la seg smugle til Libya (han bruker ikke ordet 'la seg smugle', men 'dra', som om det var en hvilken som helst reise), og 100.000 cfa til Algerie. For Libya må man regne med fire dager på en firehjulstrekker i ørkenen, og hver passasjer må ha med seg en tjuelitersdunk med vann. En slik transport kalles 'fraud.' Fra Agadez er det to retninger: Algerie, via Arlit, eller Libya, via Bilma.

Reisen gjennom ørkenen er notorisk farlig. Det er ikke lenge siden et følge på femti forsvant i ørkenen mellom Niger og Algerie, angivelig fordi de ble forlatt av føreren sin etter en motorstopp. Og i oktober 2013 døde 82 mennesker, blant dem 42 barn, av tørste i den samme ørkenen.

Menneskesmugleren avbryter samtalen med meg fordi han sier at han må 'sirkulere' - nå når vi først har denne tissepausen i Tahoua. Mens folk kjøper grillet kjøtt i gråpapir eller kjemper seg på do med stripete tekanner i hendene, peiler han ut klientene sine. Rundt ti passasjerer i bussen skal til Libya, mener en hausa med arr som stråler ut fra munnvikene og som sammen med meg studerer sammensetningen i bussen. Folk fra Mali, Burkina Faso, Elfenbenskysten, Ghana, Liberia...

Disse passasjerenes prøvelser har allerede begynt: Ved hvert kontrollpunkt, utenfor store byer som Dosso, Konni og Tahoua, må de alle ut og betale politiet. 'Fire tusen', hevder hausaen - 'kanskje to tusen hvis de er heldige.' 'Er det fordi de ikke har alle dokumentene sine?' lurer jeg. 'Ja', mener han.

På veien mellom Niamey og Agadez. Landsby med kornkamre

Reisen går sin gang nordøstover. Det tørre savannelandskapet markeres av flokker med langhornede, røde m'bororo-okser, langsomt skridende kameler og vannpumper der store ansamlinger av mennesker fyller gule dunker etter tur. Vi passerer ovale stabbur, hevet fra bakken med steiner eller påler, i landsbyer bygget ene og alene av leire. Vi kjører gjennom en sandstorm som begynner som loddrette, mørkeblå striper i horisonten og snart gjør landskapet rundt oss oransje og tåkete. Bussen skrangler på hullete asfalt fra åttitallet, stadig mer tynnslitt, lagt mot uraniumsgruvene av gruveselskapet Areva og kalt 'uraniumsveien.' Snart er det slutt på veier, asfalt og alminnelige busselskaper for de ti Libyafarerne. Snart er det bare sand og himmel.

Her begynner det altså, tenker jeg. Den første flaskehalsen er jo ørkenen. Så det våte elementet, havet. Og imellom, utallige instanser av trakassering og utnyttelse. Men Niger representerer den tålelige delen av reisen, der de blivende illegale immigrantene leker med sidemannens barn og er fulle av selvtillit og forventninger. I Libya vil de ustanselig singles ut av soldater og utsettes for dokument- og helsekontroller (som hendte min sudanske medpassasjer utenfor Misrata i 2012 - jeg fant aldri ut hva som skjedde med ham etter at han ble beordret ut av taxien for en 'hiv-test'). Noen av dem vil ende opp i libyske fengsler, offisielle og uoffisielle, eller brukes som tvungen arbeidskraft, slik en FIDH-rapport beskriver. Noen av dem vil greie å skrape sammen de tusen dinarene som skal til for å betale menneskesmuglerne i Zuara eller Misrata, og de vil plasseres i en skrøpelig båt og kaste amulettene sine på havet, forberede spyposene, og holde pusten til de ser stripen av Italia.

Og så?

Så blir de kanskje en slags europeisk variant av 'djoso de nama', som man kaller selvoppnevnte bilpassere i Elfenbenskysten. Å peke ut for sjåfører hvor de skal parkere bilene sine, å legge en papp-plate på noens frontrute i solsteken, å koble reisende til en lomme de allerede kan veien til - folk flest vil ikke gi deg noen ting for disse små tjenestene i Palermo eller Milano, bare være redde for deg. Å gå i de historiske gatene i Roma uten en matbete i sikte; å selge nøkkelringer til 0,5 euro i Paris; å bre armbåndsur ut på fortauet i Madrid: Du forlot ikke Afrika for å gjøre dette, men det er dette du ender opp med å gjøre, i mange sammenhenger. Å dra på denne måten, gjennom ørkenen og over havet, er ikke som å komme som kvoteflyktning under en stats vinger.

Samtidig husker jeg så godt de avslåtte asylsøkernes plakater foran kontoret til FNs høykommissær for flyktninger i Tunis: 'Stop killing our dreams!'

Mens vi presser skjerf og skjorteermer mot nesen gjennom sandstormen, vet jeg at jeg kunne ha vært en av dem, hvis jeg var født i deres land.

Jeg er også en drømmende; jeg er også en reisende.

Ja - jeg kunne definitivt ha vært en av dem!

På veien mellom Niamey og Agadez

2 kommentarer:

  1. Sterk lesning, Ragnhild! Uff, trist å høre om alle drømmene som blir knust.. tenk å ta en sånn sjanse! Det må være spennende at du faktisk kan forstå hva folk sier rundt deg - det er jeg ikke vant med når jeg reiser i Asia!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei :) Litt franskkunnskaper er gull verd i Vest-Afrika. Men det er jo stort sett bare når folk fra ulike språkgrupper snakker sammen, at de bruker fransk. Og så er det en del variasjon mellom landene - i Elfenbenskysten tør jeg påstå at omtrent ALLE kan fransk på et eller annet nivå, og bruker det seg imellom selv i familien, mens det i Niger er et språk kun for de utdannede.

      Siden migrantstrømmene er veldig internasjonale er det ofte fransk eller andre lingua franca (engelsk, arabisk) som brukes både blant dem og for å kontakte dem.

      Ellers er det massevis av samtaler, kommentarer og gode spøker som går meg hus forbi på diverse lokalspråk... Dessverre! :)

      Slett