Lyspærer i Frankrike - et følelsesladd tema i Niger

Niger skrev i mai under på en ny avtale med den franske urangiganten Areva. Etter over et års forhandlinger har selskapet godtatt å betale skatt økt fra 5,5 til 12 prosent. Nigers president Mahamadou Issoufou - en tidligere gruveingeniør - hevder at man har gått fra et 'ubalansert partnerskap' til en vinn-vinn-relasjon der den nigerske staten også har sin del.

Reforhandlingen av kontrakten er uten tvil en forbedring av Nigers posisjon vis-à-vis Areva, men debatten har også brakt mange hjertesukk. Mange jevne nigerske borgere peker på Nigers egen strømmangel som et paradoks, når landet bidrar til å dekke Frankrikes energibehov gjennom sin eksport av uran. Ifølge den nigerske avisen L'Enquêteur* lyser tre av fem lyspærer i Frankrike takket være uran fra Niger (og ja, 75 prosent av Frankrikes elektrisitet kommer fra atomkraft, selv om gruver i Kasakhstan og Canada også forsyner disse). Niger selv har på sin side ikke strøm til mer enn ti prosent av befolkningen.

Amadou, en ung geolog (som valgte faget i lys av at landet hans er den fjerde største uranprodusenten i verden) er en av dem som ønsker atomkraftverk i Niger. 'Det er folk som fra de fødes og til de dør aldri har hatt strøm', sier han. 'Strømmen vi har, kommer fra Nigeria.' Amadou ser bare positive sider ved et eventuelt atomkraftverk i Niger: 'Hvis man kan fortelle folk at det lyset som er i lyspærene er takket være uranet vårt, så vil det bidra til nasjonal stolthetsfølelse ...'

Jeg blir betenkt der vi sitter og prater blant folk som dytter trillebårer med meloner og mangoer og små pusete yao-tamarind, kvinner som spruter vann på persille og basilikum, kameler som bærer stråmatter og menn som håndvever trekk til solsenger og klappstoler. Du behøver ikke kaste mange blikk rundt deg i hovedstadsgatene for å innse at vedlikehold ikke er Nigers sterke side. 

Kanskje er dette en lite konsekvent måte å tenke på, for Niger anses tydeligvis for å være kapabel til å håndtere 45 millioner tonn radioaktivt avfall** som uranutvinningen har skapt. Vi snakker om et land som havnet aller sist på FNs Human Development Indeks i 2013. Vil Areva fortsatt være til stede og ta hånd om dette avfallet etter at gruvene er tømt og operasjonene avsluttet? Og tar de tilstrekkelig hånd om det i dag?

Det er en vanlig oppfatning i Vest-Afrika at 'La France n'est rien sans ses colonies', 'Frankrike er ingenting uten koloniene sine'. Å utforske denne påstanden er ikke lett med mindre man er en Eva Joly som har har kunnskapen og motet til å gå stater og multinasjonale selskaper på klingen. Den populære forestillingen blant mange alminnelige borgere i Niger er i hvert fall at Frankrike og/eller franske selskaper lever høyt på kontrakter som de av historiske årsaker har fått av sine tidligere kolonier, men som de ikke fortjener. Og det går knapt en dag uten at Areva er på forsiden til minst én av Nigers aviser, gjerne frontet av en lite flatterende overskrift. 'Utbytter og utbyttet kan ikke ha samme visjon', sier Amadou idet han reiser seg for å gå til moskeen. For det er dette: Folk føler seg utbyttet. 

I påvente av et eventuelt atomkraftverk - for staten har siden 2010 flørtet med ideen - er det Kandadji-dammen som skal strømlegge Niger. 35.000 mennesker er allerede flyttet fra damområdet, men prosjektet har opplevd uventede forsinkelser. Et russisk selskap (Zarubezhvodstroy) mistet nylig kontrakten til arbeidet, ifølge en presidensiell rådgiver jeg prater med i en bar, fordi de dro ut prosjektet i det evige. Den nigerske staten har tatt pengene tilbake. Men ikke alle pengene? tipper jeg. Nei, det er umulig å ta tilbake alle pengene, sier han. Vi hadde banketter ...

Banketter! Tell me no more ...

Nå er det de kjappe kinesere som skal bygge demningen. Slik de allerede har bygget bro nummer to over Niger-elven i Niamey, en bro som er døpt 'Broen av vennskap mellom Kina og Niger'.

Så får vi se om det til slutt blir lys i nigerske lyspærer, også. Men at forekomsten av uran logisk leder til en atomindustri i et land? 

Didier ville kanskje ha kommet med et av sine bété-ordtak: 'En tømmerstokk kan ligge lenge i vann, men den blir aldri en alligator!'

* L'Enquêteur 29.05.2014:6. 

** Aïr Info N°184:3

Kunsten å fornærme en alliert

I det gamle og ærverdige vertshuset Hôtel de l'Aïr i Agadez bruker en djerma og to tuareger en drøy halvtime på å fornærme hverandre, hele tiden mens de smiler og ler. 'Djermaer spiser ikke annet enn trær!' hevder tuaregene. 'Vi har blader vi spiser for helsen, men touaregene spiser dem mer enn vi selv gjør', repliserer djermaen. 'Og de spiser gresshopper som de steker i olje ...'

'Hva gjør du i livet ditt?' spør djermaen og lener seg mot en av tuaregene: 'Landeveisrøver? Våpensmugler? Menneskesmugler? De er banditter og forrædere!' sier han henvendt til meg mens han peker på dem, to unggutter som gliser side om side ved langbordet. 

En av touaregene er ikke sen om å svare: 'Djermaene, de lager molotovcocktails for å få Niamey til å falle. Vi har sluttet å gjøre opprør; dere har begynt!' 

'Du må ikke høre på dem', ler djermaen mot meg. 'De er slaver, de vasker tallerkener ... Petites voyous ... Det er vi som gir dem mat ...'

Her i den høye hallen med kalabasslampene og det tømrede taket er jeg igjen vitne til det man finner i så mange land i Vest-Afrika - en allianselek. Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned om dette spillet, som har gledet meg helt siden jeg fant ut at tilsynelatende 'uoverensstemmelse' mellom afrikanere ikke alltid er hva det ser ut som. 

Første gang jeg ble oppmerksom på fenomenet, var under troningen av en senofo-høvding i Abidjan. Det var en seremoni med hundrevis av VIP-gjester, deriblant statsråder. Akkurat idet vi etter flere timer kom til det viktigste øyeblikket i seremonien - øyeblikket da den vordende høvdingen, akkompagnert 'hôtesses' med hvitmalte legger, skulle opp på podiet - var det noen i mengden som begynte å krangle/slåss/trekke i hverandre, og den vordende høvdingen kom seg ingen vei. 'Til de som lurer på hva som skjer; det er en allianselek (jeu d'alliance)', sa ordstyreren. Etter en stund ga han ordet til en av urokråkene, som proklamerte i mikrofon: 'En senofo slo lillebroren min!'

Høvdingen som skulle innsettes lo fremdeles da han endelig stod foran tronen og øyeblikkets alvor satte inn.

Allianser kjennetegnes ved godmodige (og tidvis svært realistisk lydende) fornærmelser. Videre er det nesten som om folk føler en slags forpliktelse til å fornærme sin allierte når de ser vedkommende - det 'gjør livet interessant' og bringer krydder og lindring i hverdagen.

En mann fra Korhogo lister opp alle folkene senofoene har allianser med - koyaga, yakouba, lobi, gouro, koulango, abro, gueré, wobe. Og kriteriet hans er visstnok: 'Vi fornærmer dem, og det gjør ingenting. Vi fornærmer hverandre, men kan aldri slåss.' Man kan derimot ikke fornærme noen man ikke er i allianse med. 'Jeg vil ikke fornærme en nordmann, for eksempel', presiserer han. 

Det at allierte kommer og lager 'bråk' ved troningsseremonier er helt klassisk. 'Aha', sier Abou, min senofovenn i Akouedo - 'de ville hindre ham i å sette seg på tronen? De sa at det er DE og ikke han som skal være høvding? Typisk!' 

Abou er i allianse med ei jente som sitter ved siden av ham på benken. Hun er koyaga. Abou forteller at da en onkel av ham skulle begraves i Youpougon, kom koyagaer og omringet begravelsesfølget og hindret kisten i å passere. De sa at han - den avdøde - skyldte dem hundre franc (1,2 kroner) og at de ikke ville la kroppen fortsette før de fikk sine hundre franc. Ingen hadde penger på seg, fordi de var på vei til kirkegården; Abou forteller at de måtte ta taxi-compteur for å finne de hundre francene. Da lot koyagaene følget passere, og ga til og med en håndsrekning med å kaste jord på kisten.

En av koulango-kvinnene litt lengre opp i gaten kaller Abou for 'nyama-nyama', søppel. 'Hei, søppel!' sier hun når hun går forbi med karene og baljene sine. Det er bare fordi de er i allianse at hun kan fornærme ham sånn. Når den eldste av lobi-søstrene (også allianse) som brygger hirseøl kommer forbi, sier han, 'Hun er slaven min!' 'Nei, hvordan kan en sånn som jeg være slaven til en sånn som han? Det er han som er min slave', ler hun. 

Det er også slik at Abous allierte, som navnet antyder, må hjelpe ham i trengselens tid. Hvis han befinner seg i en fremmed kommune i Abidjan og ikke har penger til å komme seg hjem, og hører noen som snakker for eksempel koulango, så kan han be dem om hjelp, og de er nødt til å hjelpe ham. 

En gang under borgerkrigen i Elfenbenskysten sparte rebellene en gruppe på ti mann, som de hadde fanget, fordi det var én yakouba blant dem.

Ifølge Soro har alle folk i Elfenbenskysten allianser. Alle unntatt bété-folket. Man sier at franskmennene er deres allierte. Dette er naturligvis ironi, for ekspresident Laurent Gbagbo - en bété - er ikke akkurat noe favoritt i Vesten, nå da han står tiltalt i Haag for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. En bété-kvinne ga meg en håndvifte på basis av dette da ansiktet mitt rant som verst av svette i Bouaflé, sa; 'Alle vet at bété og hvit hud er allierte ...' En fin måte å spøke om det på, følte jeg, og helt uten nag. 

Nå gleder det hjertet mitt å kjenne igjen vennskapelige fornærmelser i vestafrikanske land så langt unna Elfenbenskysten som Niger.

'Er det en allianse mellom dere?' spør jeg tuaregene og djermaen som stadig holder på å latterliggjøre hverandres mat, bopeler og ansiktoppsyn. 'Nei, det er bare krig', sier djermaen mens han spiser en velling av melk og hirse fra en kasserolle med en øse. 

Spøk, naturligvis; jeg forhørte meg allerede med en venn i Niamey om hvorvidt det finnes allianser i Niger, han sa ja og at det kalles jeu du cousinage, søskenbarnlek. Eksempler på allianser er tuareger med djerma, og peul med maori og kanuri. 

Det er aldri krig mellom allierte. Allianser er sluttet av forfedrene en gang i fortiden, og konsekvensene av å skade en alliert helt uoverskuelige, så vidt jeg har skjønt - ingen tenker på å gjøre det engang. Allianser er veritable pakter - blodpakter. Blir du av en eller annen grunn sint på en alliert, så vil hele folket ditt holde deg fast til blodet ditt har kjølnet. 'La det fare! Det er en alliert!' vil refrenget deres være. 

Når du heretter observerer afrikanere som ser ut som de kan ryke i strupene på hverandre, for deretter å bryte ut i latter, vet du nå at det kan ha minst to årsaker: Det kan være at de har en uoverensstemmelse, men det kan like gjerne være at de er allierte!

Når skal kvinner innta kaffehusene i Nord-Afrika?

Det har vært mye dårlig kaffe etter at jeg forlot Nord-Afrika. Kaffen vokser praktisk talt på trær sør for Sahara, men som en kameruner en gang sa til meg, 'Vi har aldri vært vant til å se på den som noe inntakelig'. Kanskje er det derfor Nestlé har erobret hele eller tilnærmet hele markedet her i Vest-Afrika, hvor 'kaffe' for mange er ensbetydende med 'nescafé'? 

I Nord-Afrika er kaffen vidunderlig. Med en lukt som fyller hele lokalet. Aromatisk og nøyaktig så skummende eller så sterk som du ønsker den. En kahwa i Egypt eller Tunisia kan gi deg akkurat det du trenger av kulinarisk nytelse ... Men det er dette: Kaffehusene i Nord-Afrika er bare for menn. 

Motstykket til kaffehusene er tesalonger. Som navnet impliserer er tesalonger mer feminine steder. Min tunisiske venninne Hajer var ustanselig på utkikk etter salons de thé, kafeer med blandet klientell der menn kommer med konene og kjærestene sine og der venninnegjenger (og til og med en og annen uakkompagnert kvinne) kan finne på å slå seg ned. Her lokker te med peppermynteblader og avskallede hvite mandler, tyrkisk kaffe med appelsinblomstvann, limonade med grønne slyngete sugerør, og andre utsøktheter ... Slike tesalonger eller kafeer er mye sjeldnere enn de fullsatte og tallrike kaffehusene - og mye dyrere. Du finner dem knapt på steder som Ben Guerdane, Sidi Bouzid eller Tozeur. De er et fenomen i byer der kvinner også vil ha et uteliv. For det vil de jo? 

Det er dette som er det kinkige: Ikke alle kan eller vil se at (noen) kvinner vil ha et uteliv, ikke bare et hjemmeliv. 

Det er kvinner som reiser. Det er kvinner som jobber. Det er kvinner som trenger en pust i bakken. Og: Det er kvinner som bare VIL ta en kaffe ute, fordi de vil, bare dette at de vil.

Gate i Tataouine, Tunisia, 2011

For kaffeelskere er det ikke huset eller salongen, men kaffen som er det viktigste. Tungen min jubler når den ser en kaffekilde - i nitti prosent av tilfellene i Nord-Afrika, et kaffehus. Med mønstrede flerfargede fliser, kaffemaskindamp, vannpiperøyk, utsikt til et interessant stykke gate. Eneste problem: De er fullpakket med menn, og det sitter ikke en eneste kvinne i dem.

En utenlandsk kvinne går klar av mye misnøye fordi hun i alle tilfeller er en gjest og nyter godt av den takhøyden folk har for at hun kommer fra et sted med helt andre (og tidvis uforståelige) regler; men generelt er ikke kvinner velkomne i kaffehus. Hajer har ikke noen forklaring på hvorfor, annet enn at ’It’s a men's world'. Kvinner liker ikke å gå forbi disse kaffehusene med slike konsentrasjoner av menn, og krysser heller gaten for å slippe blikkene og de potensielle kommentarene. 'Er de ikke klar over at kvinner ikke liker å gå forbi foran dem?' spør jeg når vi studerer mennene i et fullpakket kaffehus i Tunis (alle vendt mot gaten, som utgjort) på trygg avstand. 'Nei, de er ikke klar over det', sier Hajer - men så endrer hun mening og sier at de vet det, men bare ikke bryr seg. Det er vanskelig å sette ord på ...

Noen kaffehus begynner som blandede salons de thé, og enkelte kvinner kommer også dit. Men så, på et eller annet tidspunkt, kanskje på grunn av blandingsforholdet, kanskje fordi antallet menn øker, kanskje fordi det blir for mye røyk og banning, slutter kvinnene å komme, menn tar over. En bekjent av Hajer som startet et kaffehus i Gabès renvasket hendene sine for denne utviklingen og sa, 'Dere kvinner må ta plassen deres!' En britisk venn sier det samme, og legger til at han er overrasket over at kvinner ikke starter en revolusjon for å få adgang til kaffehusene. 

Jeg antar at det er det samme i hele Maghreb. Jeg har aldri vært i Algerie, men min nigerske vert som har studert i Algerie forsikrer meg om at kvinner i kaffehus er ganske uhørt der også: Det er ikke forbudt, men det er heller ikke akseptert. 

Jeg kan ikke huske at jeg opplevde det som vanskelig å gå inn i kaffehus i Marokko. Forskjellen var kanskje at jeg var på sykkel der, og tørste, sult og utmattelse gjorde meg insensitiv overfor disse finere kulturelle grensene? Så jeg et kaffehus i berberfjellene, parkerte jeg sporenstreks og bestilte min café au lait uten skrupler, og jeg var for sliten, oppglødd og opptatt av gjenværende kilometere og antall timers dagslys til å lure på om jeg ble uglesett av noen eller ikke. Fra disse kaffebesøkene husker jeg dessuten hyggelige gester - som at noen la en flaske vann i bagasjekurven min, eller at folk satte tomlene opp for det strabasiøse eventyret mitt. 

En tunisier som har startet en kafé i den superkonservative hjembyen sin Kasserine hevder at når du på de fleste kaffehus bare ser menn, så er dette fordi kvinner ikke liker kaffe. Kvinner drikker juice eller noe annet, hevder han ...

Jeg er ikke så sikker på om jeg er enig i dette. Nordafrikanske kvinner har definitivt smaken for kaffe. Alle de nydelige frokostbrettene jeg har fått i nordafrikanske familier vitner om dette: Kaffe har aldri manglet på dem.

Et frokostbrett i Zintan, Libya, 2012

En løsning for kvinner som ønsker seg en kaffe når de av en eller annen grunn ikke er hjemme, er å benytte seg av løpegutter/jenter. Da Hajer jobbet i frisørsalong som liten sprang hun ofte til det nærliggende kaffehuset for å hente te og kaffe til frisørsalongens klienter; hun hadde ingen problemer med å gå dit da hun var i sine tidlige tenår. Men dette endret seg etter at hun ble voksen. Hun bruker sterke ord som 'skam' - hevder at at det er 'skamfullt' å gå inn i et kaffehus. Menns kaffehus er ofte skitne, koppene har nesten ikke vært vasket, et skall kan ha gått av glassene, bordene er ikke tørket; menn bryr seg ikke, men Hajer vil rynke på nesen av det. Verst av alt: Å bli sett i eller assosiert med kaffehus ville ha skapt rykter om henne på et sted som Gabès. ’Vet du, jeg så den og den gå inn i et kaffehus ...’ For tunisiske kvinner er dette en alvorlig ripe i lakken. Om Hajer en sjelden gang oppsøker kaffehus er det bare på grunn av noen ville utenlandske venner, uvanlige situasjoner som revolusjon (da sosiale regler opplever en slags unntakstilstand), eller for å låne et toalett på reise. Det er en uskreven regel at kvinner ikke går i kaffehus. Det er ingen lov, men det er en regel. Prøv å bryte den, og du vil få kjenne at den eksisterer!

Nordafrikanske kvinner fortsetter derfor stort sett å lage sin kaffe i hjemlige omgivelser - blant venninner, slektninger, kvinnelige naboer, mens de heller fraholder seg når de av en eller annen grunn er utenfor hjemmets sfære. 

Men Hajer sier også: 'La dem ha det.' La mennene ha kaffehusene! Menn sitter i kaffehusene og snakker om problemene sine. Antagelig har de ingen hjemme som de kan snakke med. La dem ha det ... Ett eneste sted hvor de kan få ut dampen!

Nescafeen med pulvermelk i subsaharisk Afrika kan ikke måle seg med den aromatiske kaffen i Nord-Afrika, men inntas i mer avslappede omgivelser. Dette er i hvert fall noe. Ikke kommer den med pistasjekake, daddelkjeks eller nypresset appelsinjuice fra verdens beste appelsiner, men det er litt mer likhet, litt mer aksept for at kvinner også sitter ved bordet.

Som en reisende kvinne som liker kaffe, setter jeg stor pris på dette.

Eritreisk flyktningjente lager kaffe fra grunnen av
i Kampala, Uganda, 2011

Krigens maskiner forvandlet

Her i det nordlige Niger kjenner jeg lukten av Nord-Afrika. Libya er nær - på godt og vondt. Og jeg fikk lyst til å skrive om Ali Wakwak, kunstneren i Benghazi som forvandler krigens maskiner til sommerfugler og kjærestepar.

En gang i 2012 - det lille vinduet mellom krig og kaos - kjørte min libyske vert Mr. Ahmed meg til bygningen kong Idris proklamerte Libyas uavhengighet fra i 1951: Et beskjedent palass gjort museum. Salviumplassen på den ene siden av bygningen, havnen med krigsskip på den andre. Nå huset bygningen en (for det meste utendørs) utstilling av kunstneren Ali Wakwak. En dinosaur i naturtro størrelse, svære insekter, kakerlakker, et helikopter, et par på en huske, soldater med ulike uttrykk, og mye annet; alt i skrapmetall. Figurer satt sammen av hjelmer (ofte brukt som ansikter), stridsvogndeler, motorer, militært utstyr, noen av soldatene med ekte soldatstøvler på beina.

Så å si alt jernet var rustent og så gammelt ut, men mye av det stammet fra krigen i 2011, ifølge kunstneren selv.

Søppel, sa Ali Wakwak mens han spaserte oss rundt kreasjonene sine: Bare søppel!

Da vi stod mellom dinosauren og det som måtte være mytiske insekter, sa han at materialets sjel er selvforklarende; at det taler for seg selv. Han ville gjøre noe nyttig ut av krigens maskiner. Når barn kommer hit, er de ikke redde, slo han fast. De kan se på gjenstandene...

I form av en katt, en smilende tilbakelent soldat, eller en anakonda av hjelmer; er ikke dette en fin måte å transformere krigens redskaper på?
 

En svær statue av Gaddafi i skum var det eneste som ikke var av skrapmetall på området. Gaddafi portretteres stort sett som et monster i Benghazi. Karikaturene av ham florerte under krigen, og var ikke fjernet fra husvegger og asfalt et år senere.

Han ville utslette Benghazi fra kartets overflate, sa Mr. Ahmeds bror til meg da vi kjørte forbi disse i april 2011, på vei til Ajdabiya og opprørssoldater, med bankende hjerter og bilen full av brød. Stridsvognene ble beskutt av franske styrker idet de nærmet seg Benghazi for å slå ned opprøret. Et dusin av dem, sammen med utbrente personbilvrak de selv hadde beskutt, lå strødd i veikanten og skapte forsidebilder og grøss hele den våren. Kanskje ble noen av delene deres senere til et katteværhår eller en krokodillehale i Ali Wakwaks transformerende kunst?

I hvert fall liker jeg å se for meg dette :-) 

Noe så enkelt som været

Jeg har fått med meg at tidenes varmeste vår og fint vær i Norge er/var stort slått opp, med gule, glade solstråler i værmeldingene, solkremtester, iskremtester, flotte strandbilder og 'Nå kommer sola'-overskrifter i fete og lykkelige typer.

Her i Niger, og ikke bare i Niger, men tilsynelatende overalt sør for Sahara, er solskinnsvær bare slitsomt. 'Fint vær' eller 'beau temps', det er når himmelen er trukket over av skyer og fruktselgeren kan fjerne forhenget av strie han har hengt opp over salgsbordet og seg selv på gaten, så bare buksebeina vanligvis er eksponert. Det er når rislappselgersken får en mye videre flate å sette ut stoler på, fordi hun ikke må tenke på hvor det er skygge (en faktor som utgjør selve grunnlaget for at hun skal ha en klientell). Det er når folk slipper å ustanselig tørke av seg svetten med kleenex. Og når de kan nyte et glass kruttsterk grønn te uten at svetten pipler frem i pannen. 

Folk føler seg frie når de får en pause fra sola. 'Der i Niamey har vi elven, vi har svømmebassenger, hva har dere her for å kjøle dere ned?' spør en mann noen tuareger i Agadez, en by på randen av Sahara. 'Gå til pumpen!' foreslår tuaregene. Det er ikke til å benekte at Agadez befinner seg i en ørken uten mye soulagement, lindring. Ikke er det øl der heller, religiøst som det er, og isbiter til å ha i drikkevannet må stort sett kjøpes av folk med aggregat og fryser. 

Folk synes å ha en fantastisk evne til å være regn lenge før en sky er å spore på himmelen. 'Det vil regne! Om ikke i dag, så i morgen!' ropte en fremmed mann til meg på gaten i Ouagadougou. Og vitterlig, den natten falt regnet i kraftige bøtter. En mann i Niamey sier likeså at 'Det vil regne i morgen! Om ikke i morgen, så i overmorgen!' Det regner samme natt. 

Når det er like rundt hjørnet kan selv du, en ikke-innfødt, kjenne at det kommer. Fordi det begynner å blåse. Ikke en lett bris, men en blåst som tar tak i ting og er helt påtagelig. Og før blåsten var det mest sannsynlig en kvelende varme, 45 grader i skyggen eller deromkring. 

'Kan man bade i regnet i Norge?' spurte en gambier meg en gang. Det kan man selvsagt i Afrika. Barn slår jublende hjul i regnet. Og i gullrike områder, som Bouaflé i Elfenbenskysten, finner barn gull når de leker i nedbøren. Eller så sier folk. 

'Alle' liker regn, og det er en bekymring at det regner mindre og mindre. Ifølge tallene til Autorité du Bassin du Niger (ABN) har regnet i Niger minsket med tjue til tretti prosent siden syttitallet. Regntiden har blitt kortere, men mer intens, mener en statlig ansatt. Og med dette kommer flom og bortskylling av såkorn.

Regn har andre ulemper også. Bygaten blir en veritabel elv, uasfalterte veier et gjørmehav. Internett forsvinner. Gateselgere skynder seg å rydde unna varene sine, og mye blir ødelagt. Verst er det for de hjemløse. Men også de forfengelige, funksjonærer som vil ha blanke sko, får nye bekymringer der de forsiktig manøvrerer mellom sølepyttene i hovedsteder med for få rennesteiner.

Generelt synes jeg ikke at regn er noen unnskyldning for å ikke komme på jobb/skole. Jeg husker skuffelsen en gang jeg kom til en skole i Juba for debatt, og ble fortalt av en lærer at 'regnet har ødelagt alt.' (Hvordan kan regnet ødelegge alt? lurte jeg.) 'Så timene blir avlyst om det regner?' spurte jeg. 'Ja', sa han. Og la oppklarende til: 'Vi er redde for regn. Vi er ikke vant til det.' 

Været er naturligvis gjenstand for utallige kommentarer, i Afrika som i Norge. 'Vil du ikke la solen vår brenne deg litegrann?' ropte en mann til meg i Ouagadougou (jeg gikk med paraply). Folk kan spørre ironisk, 'Hvordan liker du snøen vår?' Eller ganske enkelt konstatere: 'Det er varmt! Il fait chaud!'

Det fineste været i Afrika, har jeg funnet ut, i betydningen det været folk finner komfortabelt (siden regn tross alt bringer en del diskomfort), er overskyethet. Skyet oppholdsvær er gull verdt på dette varme kontinentet, og når du hører noen fortelle at de hadde fint vær på en reise eller en ferie, så er det sannsynligvis gråvær vedkommende mener. 

Enten det er på flodhest-titting eller på kujakt, på kryddermarkeder eller moskébefaring, på lasteplan, lekterdekk eller tilfeldige gatehjørner, så har jeg også gått fra å være soltilbeder til å bli skyggetilbeder. Jeg setter så uendelig pris på skyer og en god regnskur, og jeg gleder meg vilt til å reise inn i regntiden.

På Niger-elven

Hederskua 'habanaye'

Det er fulaniprinsen Diallo Ibrahim i Niamey som forteller meg om habanaye, kua i flokken som alltid er den første til å spise og drikke.

Hvis du legger merke til hvilken ku det er i en flokk som serveres først, hvilken ku som alltid er i gjeterens øyekrok, så har du peilet ut habanaye, hederskua. 

Den kua er gitt deg av noen, og er i din varetekt. Derfor tar du ekstra godt vare på den. Ikke minst fordi den representerer personen som ga den. Kalvene habanaye føder, er dine, mens moderkua med tid og stunder vil gis tilbake til den opprinnelige eieren. Slik er habanaye og kalvene den føder et selvforsterkende bånd mellom to personer som vil vare og vare. 

Hvis noen av ulike grunner mister flokken sin, så kan kvegholderne rundt vedkommende bestemme seg for å gi ham hver sin habanaye. Det er en betroelse for å hjelpe ham på beina igjen, og om han tar godt vare på dyrene, kan de til slutt gi ham moderkua til odel og eie. 

Ellers betraktes habanaye som et lån, og er en hedersgjest i flokken.

Kuer ved Niger-elven, Niamey

Diallo Ibrahim beundrer ei hvit ku på bildene mine og sier at han ønsker seg den som habanaye. Jeg kikker på den og sier at det er kronprinsens ku. Ikke bare finnes den mest sannsynlig ikke lenger i virkeligheten, etter at kronprinsen la ned dyreholdet på Skaugum; jeg har ikke originalbildet lenger heller. Men Diallo glemmer ikke denne kua. Når jeg kommer til museet flere uker senere, for å ta bilder av flodhestene (for å ha noe å substansiere den påstanden med, at norske kuer ligner på flodhester), ber Diallo meg vise kubildene igjen. Jeg trekker dem opp. Diallo blar til han finner kua han liker - 'prinsessekua', kaller han den. 'Send henne hit til meg med fly eller båt, med e-mail eller Bluetooth!' Så må jeg ta et bilde av bildet av kua, og poste det tross dårlig bildekvalitet her på bloggen, fordi hun er så viktig, ifølge en mann hvis liv er kuer.

'Prinsessekua'

Diallo Ibrahim peker på en av kollegene sine i museet og sier, 'Han er slakter av kuer. Han er maori! Ser han en ku, er å skjære over halspulsåren det eneste han tenker på!' 

Kollegaen griner smilende på nesen. Vennskapelige fornærmelser er vanlige mellom visse folk i Afrika. 'Hausaer, vi kaller dem slaktere, og de kaller fulanier hekser', forteller Diallo Ibrahim.

'Mange andre folkeslag ønsker seg en fulanikone, fortsetter Diallo; det er en stolthet å si at man har en fulanikone hjemme. Men fulaniene gir ikke kvinnene sine til andre folk. Fulanijenter er som gull!' konkluderer han stolt.

Habanaye kommer for øvrig fra verbet 'kabanol' på fulani, som betyr å tjore eller å gifte seg. Og ifølge Diallos venn Amadou er disse to betydningene sammenfallende; ekteskap er en form for tjoring, og habanaye representerer et bånd. 

Hvis jeg virkelig vil forstå kuer, må jeg til Mali, mener Diallo Ibrahim. Til Massina, Mopti, Banyagara. Det er Mali som er landet der fulaniene får utfolde seg fritt. Det finnes ikke noe land hvor fulaniene, dette store kvegholderfolket, har det bedre enn i Mali. Jeg burde oppsøke grioter, sangere som er levende historiebøker, og forfattere. Jo jo, medgir jeg. Men Mali står ikke på listen min denne gangen. Fulaniene er jo egentlig en slags oppvarming for dinkaene i Sør-Sudan! 

Likevel husker jeg kuer tydelig fra besøket mitt i Mali i 2008. Jeg husker en vakker kvinne som solgte klumpete melk blant irrgrønne løkåkre i Djigibombo. Jeg lurte på hva beholderen var laget av og tippet på alt fra skilpaddeskall til dyrehud. I virkeligheten var det en kalabass - disse fotballformede plantene som ligger som gudegaver i landskapet og blir perfekte krukker. 

Nå har kalabasser med melk på hodet til fulanikvinner blitt et selvfølgelig syn. Kalabasser dekket av flettede, fargerike brikker, og med en målekopp duppende i melka.

'The love of cows', sier Diallo Ibrahim når han gir meg tilbake bunken med kubilder. 'May God give you many cows!'

På det ukentlige kvegmarkedet i Zinder, Niger

En vanskelig reise: På 'fraud' gjennom ørkenen

Jeg sitter ganske søvnig på en 17 timer lang, pinefull busstur i Niger, hvor vi alle presser oss ut for en dopause i Tahoua, idet jeg overhører et spørsmål som får meg til å våkne: 'Skal du til Libya?' Det er en ung mann med rød genser som spør, og en eldre herre med sølvgrått hår som svarer bekreftende. Det skal han. 'Jeg kontakter deg når vi ankommer Agadez', sier den første; 'der vil vi prate om det...'

Jeg kan nesten ikke tro mine egne ører. Menneskesmuglere som fisker klienter på en offentlig buss! 'Kan jeg også dra til Libya?' spør jeg ham idet jeg presser meg forbi en koffert i midtgangen. Han ser på meg og smiler noe som forekommer meg å være et litt overbærende smil. 'Har du pengene dine?' spør han. 'Ja', sier jeg. Da vi står ute blant baguettsmørere og grillere av kjøtt og bedriver vår Libya-smalltalk, sier han imidlertid at 'det er farlig for deg.' 'Farlig for meg? Det er farlig for alle!' utbryter jeg. 'Ja, men spesielt for deg', sier han. 'På grunn av islamistene...'

Nå var det ikke heller for å bli med til Libya at jeg stilte spørsmålet. Jeg vil vite hvordan de fungerer, disse tidlige leddene i den luksuriøse og livsfarlige menneskesmuglerkjeden mot Europa. Etter tre års befatning med flyktningleiren Shousha har jeg allerede fått en viss idé om menneskesmugling over Middelhavet. Men svært mange kom først fra Sahel-regionen. Vestafrikanere gjennom Niger, sentral- og østafrikanere gjennom Tsjad - transittland for store strømmer av håpefulle eller flyktende som ennå har de verste kneikene i vente.

På spørsmålene mine svarer menneskesmugleren - som kaller seg en mann av 'eventyr', men som ikke selv gjennomfører reisen, bare fasiliteter kontakt med folk som gjennomfører den - at det koster 200.000 cfa å la seg smugle til Libya (han bruker ikke ordet 'la seg smugle', men 'dra', som om det var en hvilken som helst reise), og 100.000 cfa til Algerie. For Libya må man regne med fire dager på en firehjulstrekker i ørkenen, og hver passasjer må ha med seg en tjuelitersdunk med vann. En slik transport kalles 'fraud.' Fra Agadez er det to retninger: Algerie, via Arlit, eller Libya, via Bilma.

Reisen gjennom ørkenen er notorisk farlig. Det er ikke lenge siden et følge på femti forsvant i ørkenen mellom Niger og Algerie, angivelig fordi de ble forlatt av føreren sin etter en motorstopp. Og i oktober 2013 døde 82 mennesker, blant dem 42 barn, av tørste i den samme ørkenen.

Menneskesmugleren avbryter samtalen med meg fordi han sier at han må 'sirkulere' - nå når vi først har denne tissepausen i Tahoua. Mens folk kjøper grillet kjøtt i gråpapir eller kjemper seg på do med stripete tekanner i hendene, peiler han ut klientene sine. Rundt ti passasjerer i bussen skal til Libya, mener en hausa med arr som stråler ut fra munnvikene og som sammen med meg studerer sammensetningen i bussen. Folk fra Mali, Burkina Faso, Elfenbenskysten, Ghana, Liberia...

Disse passasjerenes prøvelser har allerede begynt: Ved hvert kontrollpunkt, utenfor store byer som Dosso, Konni og Tahoua, må de alle ut og betale politiet. 'Fire tusen', hevder hausaen - 'kanskje to tusen hvis de er heldige.' 'Er det fordi de ikke har alle dokumentene sine?' lurer jeg. 'Ja', mener han.

På veien mellom Niamey og Agadez. Landsby med kornkamre

Reisen går sin gang nordøstover. Det tørre savannelandskapet markeres av flokker med langhornede, røde m'bororo-okser, langsomt skridende kameler og vannpumper der store ansamlinger av mennesker fyller gule dunker etter tur. Vi passerer ovale stabbur, hevet fra bakken med steiner eller påler, i landsbyer bygget ene og alene av leire. Vi kjører gjennom en sandstorm som begynner som loddrette, mørkeblå striper i horisonten og snart gjør landskapet rundt oss oransje og tåkete. Bussen skrangler på hullete asfalt fra åttitallet, stadig mer tynnslitt, lagt mot uraniumsgruvene av gruveselskapet Areva og kalt 'uraniumsveien.' Snart er det slutt på veier, asfalt og alminnelige busselskaper for de ti Libyafarerne. Snart er det bare sand og himmel.

Her begynner det altså, tenker jeg. Den første flaskehalsen er jo ørkenen. Så det våte elementet, havet. Og imellom, utallige instanser av trakassering og utnyttelse. Men Niger representerer den tålelige delen av reisen, der de blivende illegale immigrantene leker med sidemannens barn og er fulle av selvtillit og forventninger. I Libya vil de ustanselig singles ut av soldater og utsettes for dokument- og helsekontroller (som hendte min sudanske medpassasjer utenfor Misrata i 2012 - jeg fant aldri ut hva som skjedde med ham etter at han ble beordret ut av taxien for en 'hiv-test'). Noen av dem vil ende opp i libyske fengsler, offisielle og uoffisielle, eller brukes som tvungen arbeidskraft, slik en FIDH-rapport beskriver. Noen av dem vil greie å skrape sammen de tusen dinarene som skal til for å betale menneskesmuglerne i Zuara eller Misrata, og de vil plasseres i en skrøpelig båt og kaste amulettene sine på havet, forberede spyposene, og holde pusten til de ser stripen av Italia.

Og så?

Så blir de kanskje en slags europeisk variant av 'djoso de nama', som man kaller selvoppnevnte bilpassere i Elfenbenskysten. Å peke ut for sjåfører hvor de skal parkere bilene sine, å legge en papp-plate på noens frontrute i solsteken, å koble reisende til en lomme de allerede kan veien til - folk flest vil ikke gi deg noen ting for disse små tjenestene i Palermo eller Milano, bare være redde for deg. Å gå i de historiske gatene i Roma uten en matbete i sikte; å selge nøkkelringer til 0,5 euro i Paris; å bre armbåndsur ut på fortauet i Madrid: Du forlot ikke Afrika for å gjøre dette, men det er dette du ender opp med å gjøre, i mange sammenhenger. Å dra på denne måten, gjennom ørkenen og over havet, er ikke som å komme som kvoteflyktning under en stats vinger.

Samtidig husker jeg så godt de avslåtte asylsøkernes plakater foran kontoret til FNs høykommissær for flyktninger i Tunis: 'Stop killing our dreams!'

Mens vi presser skjerf og skjorteermer mot nesen gjennom sandstormen, vet jeg at jeg kunne ha vært en av dem, hvis jeg var født i deres land.

Jeg er også en drømmende; jeg er også en reisende.

Ja - jeg kunne definitivt ha vært en av dem!

På veien mellom Niamey og Agadez