onsdag 7. mai 2014

Bon vieux, bon petit, og seksuelt overførbare karakterer: En students bekymringer (og muligheter) i Afrika

Når jeg er på reise i Afrika, liker jeg å besøke universiteter. Det er spennende å snakke med studenter og høre om studielivet - denne veldig nysgjerrige og litt pengelense fasen som jo burde ha mange likhetspunkter uansett hvor i verden man befinner seg.

Av afrikanske studenters fortellinger har jeg forstått at den afrikanske studenten har flere og tidvis helt andre bekymringer enn den vestlige. Andre bekymringer, men også andre muligheter, avhengig av hvilke kort vedkommende har på hånden - og er villig til å bruke.

En nylig uteksaminert student ved Félix Houphouët-Boigny-universitetet i Abidjan har vært lenge i universitetssystemet for å oppnå sin grad i lettres modernes - mange år mer enn normert tid. I stedet for tre år, bruker du fem, ifølge Soro. I stedet for fem år, bruker du åtte. Hvorfor er det slik? Jo - professoren får for eksempel tilbud om å holde gjesteforelesninger i Europa. Fordi dette er så uendelig mye mer lukrativt enn å undervise ved universitetet i Elfenbenskysten, forlater han alt og drar til grønnere beiter. Når han vender tilbake, har man allerede kommet til slutten av semesteret, kanskje er det bare noen få forelesninger igjen, og så er det eksamen, débrouillez-vous! Klar dere som best dere kan! 

Mange må dessuten ta fag om igjen. Er du ekstra flink, er det usannsynlig at du vil stå, mener Soro. Professoren vil føle seg truet av deg og stryke deg. Blir du flinkere enn ham, kan du ta jobben hans ...

Derimot fremhever professoren studenter som han har et spesielt godt forhold til. Alle studenter søker en 'bon vieux' blant professorene, ifølge Soro. Alle studenter aspirerer mot å bli en professors 'bon petit.' En bon vieux er noen som er eldre enn deg - du gjør ham en tjeneste, og til gjengjeld kan han gjøre noe for deg, støtte deg økonomisk for eksempel, eller, i professorens tilfelle, hjelpe deg i din akademiske og profesjonelle karriere. Hva slags tjeneste? vil jeg vite. Soro smiler: Hvis professoren liker en av kameratene dine, kan du prøve å få til et stevnemøte. Hvis det virker ... så vil professoren huske på deg på eksamen. Men er ikke eksamensinnleveringer anonyme? lurer jeg. Langt ifra, rister Soro på hodet: Du må skrive fullt navn, fødselsdato, og fødested!

Université Félix Houphouet-Boigny i Abidjan

På universitetet i Ouagadougou i Burkina Faso ser jeg senere eksamensresultater hengt opp på en vegg. Den nevnte komplette identifikasjonen ved siden av karakteren - offentlig gapestokk eller pidestall alt ettersom. En student ved det engelske fakultetet viser meg rundt blant universitetets buskas og benker, geologisteiner og papirbunker. Hun sier at det er vanskelig å se noen i det engelske fakultetet fullføre studiene. Av ett tusen fem hundre studenter er det kanskje seks hundre som står. Det er professorene som er vanskelige, tror hun. Og professorene er alle gamle. Er det ingen som kan erstatte dem? 

'Vi har universitetsgrader', sier Abdoulaye, en restaurantarbeider i Fada N'Gourma som har studert sosiologi ved universitetet i Ouagadougou, men nå bare snur grillspyd og vasker tallerkener, til tross for at han er lynende intelligent. 'Vi sitter her fordi vi ikke kjenner noen som er vel plassert og kan hjelpe oss.'

'Universitetssystemet er miserabelt', legger han til - 'man underviser i Afrika sånn som man gjorde for førti år siden i Europa, mens europeere selv har kommet seg videre.' Et eksempel er når du befinner deg i et auditorium med tre tusen studenter, professoren der nede er 'tout petit'; han snakker i en mikrofon, du føler at du er på en konsert ... Når han stiller et spørsmål, rekkes kanskje tusen hender i været. Han kan ta de fem første og resten, débrouillez-vous! Klar dere som best dere kan!

'Har dere systemet med bon vieux og bon petit i Burkina Faso?' vil jeg vite. 'Hva er det?' spør Abdoulaye. 'En student som tjener professoren, og professoren som favoriserer studenten', sier jeg. 'Det er korrupsjon!' roper Abdoulaye - 'ja, vi har det her! Vi har seksuelt overførbare karakterer. Det er jenter som ikke gjør noen ting, som er pene, og går ut av universitetet med gode karakterer fordi de har gjort tjenester her og der!'

Igjen forundrer det meg at studenters identitet ikke holdes hemmelig for å unngå denne type situasjoner. På lyceet er det hemmelig, ifølge Abdoulaye ... men selv der kan man trikse. En av Abdoulayes venner avslørte hvordan han fikk sin baccalaureate; mattelæreren (som naturligvis fikk godt betalt - det er rike mammaer og pappaer som sørger for toppkarakterer) ba ham legge inn en bestemt ordfeil i tittelen på oppgaven. Når læreren senere gikk gjennom bunken, kjente han igjen den aktuelle innleveringen. 'Men hva om man har en ekstern sensor', sier jeg, 'og det er den eksterne sensoren som ikke kjenner studenten, som setter karakteren?'

Abdoulaye ler. 'Dere har et godt system der i Vesten, men det kommer aldri til å fungere her i Afrika. Den eksterne sensoren leter også etter mat. Han vil si til den interne sensoren at 'Hvis en student kommer og tilbyr deg noe for karakteren, så deler vi!' Det blir bare en lang kjede, men det blir det samme.'

Student ved Kampala International University, Uganda

Abdoulaye kommer med denne ofte hørte uttalelsen som du liksom ikke kan si noe på, bare akseptere: 'Dette er Afrika!' Bibliotekene er dårlig utstyrt, studentene har ofte ikke råd til å kjøpe bøker og står i køer for å kopiere det de kan av pensumet. Ikke noe universitet abonnerer på det nyeste av vitenskapelige tidsskrifter og e-bøker. Wifi? Ha! Noen fellessaler med datamaskiner eldre og dårligere vedlikeholdt enn i en internettkafé, kanskje. En sal med tjue datamaskiner kan være fordelt på hundre tusen studenter (som er Abdoulayes anslag for studenttallet ved universitetet i Ouagadougou i dag - i hans egne dager var det minst femti tusen). Studentene kjemper for å skaffe informasjon, og i tillegg må de altså tenke på professorers sjalusi og matauk. 

Når jeg spør Abdoulaye hva som er løsningen, sier han at problemet i Afrika ikke er institusjonene, men menneskene, og at de 'trenger ideer.' Som alle burkinabeer priser han Thomas Sankara, dette ukorrumperte individet som var Burkina Fasos president i fire år før han ble drept, og som satte slike uutslettelige spor etter seg. 'Thomas Sankara er den eneste afrikanske presidenten som har dødd med tomme lommer', hevder Abdoulaye - 'han hadde ikke engang en moped! Sykkelen hans står fremdeles i Paspanga.' Han satt bare fire år ved makten, men endret Burkina fundamentalt. Han bygget en stadion. Han konstruerte en hydroelektrisk dam. Han tegnet byplanen for Ouagadougou. Han skapte kulturelle sentre. HAN GODTOK IKKE KORRUPSJON. Han endret Burkinas navn fra Øvre Volta til Burkina Faso, 'landet av menn med integritet.'

Thomas Sankara skapte en alternativ visjon om styring på alle nivåer - inkludert på universitetene. Sankara fikk folk til å se at de har et valg. Når man i dag stadig hører ordene 'Dette er Afrika', som en slags altunnskyldende konstatering og bøtteforklaring på alt som ikke fungerer, har jeg lyst til å spørre, hvorfor er dette Afrika? Og MÅ det være Afrika? Viste ikke Thomas Sankara noe annet?

Kanskje studentene og eksstudentene jeg har snakket med, overdriver. Satt på spissen eller ikke, overdrevet ikke, svartmalt eller ikke; universitetene gir i hvert fall opphav til mye galgenhumor blant afrikanske studenter. Universitetet skaper en egen kategori vitser. Og etterpå setter jeg så uendelig pris på kandidatnummeret mitt; mekanismene for å klage på en karakter; de eksterne sensorene; seminargruppene; og det at vi bare kan velte oss i tusenvis av elektroniske tidsskrifter og andre ressurser av hjertens lyst. Vi er anonyme lykkelige som ikke avhenger av å likes av noen - inkludert av professorene våre. Universitetet er der for oss, og det eneste vi har å stri med, er faget vi studerer.

Privat college i Juba, Sør-Sudan, som har et samarbeid med Cambridge University

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar