France au revoir

Kanskje har jeg hørt uttrykket 'France au revoir' mange ganger i Vest-Afrika uten å vite hva det egentlig betyr. 

Uttrykket France au revoir tar tingenes vinkel: Det er brukttingenes farvel med Frankrike/Europa. Og deres kommen til Afrika. 

Gamle strykejern, avfeldige mikrobølgeovner, flekkete kaffetraktere, gammeldagse musikkspillere, trauste symaskiner, gulnede støvsugere, rustne motorsager ... Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg satt foran butikken til to selgere av France au revoir-apparater i Ouagadougou med juicen av baobab (som de kaller 'apebrød') eller et glass sitronte i hånden. Seydou fjernet teip fra tingene, vasket støvet av dem og fortalte at France au revoir-apparater ankommer havnen i Lomé, for så å fraktes hit til det kystløse Burkina Faso. At de ankommer havnen i Abidjan tviler han på - Elfenbenskysten tar ikke imot France au revoir, i hvert fall gjorde de ikke det i Houphouët-Boignys tid. Elfenbenskystens første president sa han 'ikke ville ha Europas søppel', mintes Seydou med et litt selvironisk smil. 

Dette må ha endret seg, for jeg kom ofte over France au revoir-ting i Elfenbenskysten nå nettopp. Særlig espressomaskiner. 'Alt som kommer brukt fra Europa kalles France au revoir, og det er det beste', hevdet en ung og smilende kaffemaker i Korhogo mens han opererte en espressomaskin han hadde kjøpt brukt for 60 000 cfa (rundt 750 kroner). 

Da jeg krysset grensen mellom Burkina Faso og Niger, var det nettopp i en France au revoir-bil. Uventet ble jeg stående transportløs i grensebyen Torodi, fordi bilen måtte gjennom seks timer lang tollprosedyre.

Nå er det ikke sikkert at alle brukttingene faktisk kommer fra Frankrike - de kan like gjerne komme fra Tyskland, USA eller fra Norge for den saks skyld, men fordi Frankrike er det eneste vestlige landet den jevne borger i frankofone afrikanske land faktisk forholder seg til, er alt brukt France au revoir (slik jeg også, for eksempel, ofte omtales eller tiltales som 'la française').

Kanskje er det også nettopp fordi vestlige kaster så mye brukbart, og afrikanere VET det, at søpla mi ble så omhyggelig gjennomgått i Abidjan (og muligens andre steder også ... hva vet vi egentlig om hva som skjer med søpla etter at vi har sjekket ut av hoteller, vertshus, taktopper, bungalower, eller egenhendig lagt søpla i en container eller søppelhaug?). 

Hvor ofte har jeg ikke fått et lite sentimentalt sjokk: En Stena Line-buss som navigerer et slaghull i Kinshasa, eller en diplomisbil som fremdeles reklamerer med krone-is i Abidjan (enda den ganske sikkert inneholder noe helt annet nå, som rotknoller eller trekull). 

Men også giftig kjøleskapsgass som lekker et eller annet sted og stikker i nese og svelg, så man kommer seg unna fortere enn svint. 

Og den kullsvarte eksosskyen som brer seg ut over veien fra en lastebil, så tett og mørk at den setter liv i fare.

Noen bruktting er brukbare, mens andre skulle vært uskadeliggjort og lagt til hvile i sitt forrige eierskap. 

For øvrig er både håndsekken min og sandalene mine France au revoir.

Når du hører France au revoir i Vest-Afrika nå, så vet du hva det er: Det er en bruktting, og 'en ting som aldri vil vende tilbake til Frankrike.'

Markedsscene i Treichville, Abidjan, Elfenbenskysten

Kuer du garantert aldri har sett

Da jeg så hodeskallen til kouri-kua i museet i Niamey, med horn nesten like store som kraniet, trodde jeg først det var et prehistorisk dyr på linje med dinosaurene utstilt. Så får jeg opplyst at det er en eksisterende kurase som utelukkende finnes i og rundt Tsjad-sjøen. Da den iranske presidenten Ahmadinejad og kona kom på besøk til Niger i april 2013 på det berømte uraniumsbesøket, ble Irans førstedame angivelig stående foran denne selvsamme kuhodeskallen, like fjetret som meg selv, og uttrykke et ønske om å se slike kuer i virkeligheten, ifølge den dresskledde guiden og engelskstudenten Diallo Ibrahim

Selv om museumsguidene viser meg det de hevder er en kouri-metiss, drøvtyggende i en innhegning, går jeg fra museet i uvisshet om horn-som-ballonger-kua faktisk eksisterer eller bare er et fantasidyr. Men den dagen jeg drar til det største kvegmarkedet i Niamey, Tourakou, ser jeg et dyr av samme type som i museet, selv om hornene er mindre:

Eieren kan ikke fortelle meg mye om rasen fordi han bare er en handelsmann og ikke driver med dyrehold. Men han hevder at hornene fungerer som en slags flytevinger og hjelper dyret med å svømme.

Svømme! Vi føles uendelig langt fra havet her i Nigers tørre, dirrende ørkenluft, men det er selvfølgelig i Tsjad-sjøen det svømmer. (Hvis teorien stemmer. Noe jeg vil finne ut etter å ha traversert tuaregenes hjemland i nord og haussaenes kongedømmer i sørøst, på vei til det vakkertklingende N'djamena.)

Resten av dagen går jeg rundt og knipser kubilder og viser frem bildene av norske kuer - en sikker isbryter, om det hadde vært noen is å bryte her i Niger!

En av guttene beundrer denne oksen fra Lommedalen. 'Ah!' utbryter han imponert:

Norsk kveg er såkalte koller, uten mye horn. 'Det at den ikke har horn er bra', mener noen touareger - 'på de måten kan den ikke være méchant!' Nigerske kuer bruker nemlig hodepryden sin for det den er verd.

Det er ikke uten grunn at alle på kvegmarkedet er bevæpnet med stokker som i det minste kan omdirigere omseilende okser i en annen retning.

Disse langhornede oksene med stor hudfold under halsen tilhører zebu m'bororo-rasen. 'Når den går, er den som en konge!' ler en 72-årig veterinær i et bølgeblikkskur på markedet. 'Den er stolt, men sint!' Det er ikke uten grunn at de sterke dyrene tjores ved ankelen, ikke ved halsen; og selv da kan de slite seg løs. I veterinærens gulnede og halvt oppløste veterinærbok fra et halvt århundre tilbake står det til og med om m'bororoer at de er 'réputés farouches', beryktede sinte.

En krysning av m'bororo og azaouak, ifølge den samme veterinæren:

Mens dette er en goudali, på folkemunne kalt 'white fulani' (fulanier er ikke nødvendigvis enige):

Alt dette var altså kurasenavn, ikke kufargenavn. Jeg tør ikke engang spørre om kufargenavnene her - det var jo bare nå nettopp at jeg fikk dem linet opp alle sammen i feminin/maskulin-skjemaer i Fada i Burkina Faso, mens man her snakker en annen dialekt av fulani. 

Når du følger pastoralister i Afrika følger du en rød tråd, men du har likevel en slags følelse, svimlende og paradoksal, av å stadig begynne med blanke ark! 

Hva er det med Afrika og homofili?

Nylig dukket homofili opp i samtalen med en på alle måter elskelig, vennlig, 72 år gammel veterinær på et kvegmarked i Niger. Jeg husker ikke hvordan temaet kom på banen, men plutselig var det der: 'To menn som gifter seg med hverandre!' ropte den gamle veterinæren og nærmest hoppet på stolen. 'Var jeg president, ville jeg sørge for å få dem drept!' 

Dette var jo en kraftsalve fra en ellers fredelig mann i lyseblå boubou som antagelig ikke har gjort en flue fortred i hele sitt liv. Men dessverre en vogue i Afrika, der det å fordømme homofili vekker så mange applauser for tiden. 

Jeg satt i verdens største basilika i Elfenbenskysten på en søndag, da en prest kom på banen og startet en tordentale. Han fordømte det kulturelle diktaturet påtvunget Afrika av Vesten, deriblant presset om å akseptere homofili. 'Ekteskap for alle' - han dvelte syrlig ved dette uttrykket - 'Vi godtar ikke alle typer ekteskap', sa han så, til applaus som nærmest sprengte glassmaleriene.

Det var en markering av Ungdommens dag, og basilikaen var fullsatt av ungdommer i koruniformer og t-skjorter med kristne slagord på. Noen av dem kanskje med en begynnende panikk i hjertet? Noen av dem kanskje med en dragning mot sitt eget kjønn? 

President Musevenis antihomolov (februar 2014) var blitt vedtatt i Uganda bare noen uker tidligere, og det var nok oppstyret deromkring som var referansepunktet for søndagens preken. Men debatten rundt Ugandas antihomolov handlet ikke om hvorvidt homofile skal få lov til å gifte seg, men om hvorvidt staten skal få lov til å henrette dem. Uansett hva en prest måtte synes om kirkelig ekteskap mellom homofile: Hvorfor kunne han ikke si at kirken i det minste verner om disse menneskenes liv? Hvorfor snakket han om ekteskap når verden snakket om dødsstraff? Hadde han misforstått poenget? Eller overså han det med vilje? 

Den gamle veterinæren på kvegmarkedet i Niger fnyser, 'Og de menneskene håper å komme til Paradis! Gud skapte kvinnen og mannen for at de skal få barn. To menn, kan de få barn?'

'Kvinner burde si nei til slikt!' legger han til. Som om homofili ikke bare er et hån mot Gud, men også mot kvinner (homofili mellom kvinner nevner han ikke - kanskje det ikke provoserer i samme grad, eller kanskje han ikke vet at det finnes?). 

Jeg forklarer ham at jeg som kvinne ikke føler meg krenket ved tanken på to menn som elsker hverandre. 'Gjør du ikke?' - Den gamles øyne under hatten med broderte Kaba-steiner på ser vantro ut. Nei, virkelig ikke. Det er snarere krenkende for meg når menn tror de har en gudesendt rett til å ta flere koner. (Og videre: Når de tror kvinner heller vil være lukket bort i hus og leiligheter enn å være med i samfunnslivet; når de er utro og samtidig forventer troskap fra sine koner; eller når de forsvarer omskjæring av jentebarn fordi det angivelig gjør jenter og kvinner mindre promiskuøse. DET opplever jeg som krenkende - som kvinne!)

Å gjøre homofilibekjempelse til en kvinnesak bygger på en tanke som aldri engang har streifet meg, nemlig at for hver homofil mann, så har du en forsmådd heterofil kvinne. Jeg er prinsipielt imot alle slike balanseøvelser med tall som er så store at de blir ubetydelige for hver enkelt av oss. Men det ER ille for de kvinnene som er gift med homofile menn som ikke tør ta sine livsvalg i henhold til hvem de egentlig er, under samfunnets og/eller familiens press.

For ikke så lenge siden var det en mann som drepte sin kone i Storbritannia fordi han var redd hun skulle avsløre ham som homofil, forteller jeg veterinæren. Å? Det kvikke ansiktet hans tygger på denne nye informasjonen, mens vinden visker ut verdenskartene, kvegmarkedene og kulivmorhalsene han har tegnet i sanden. 

Da nobelprisvinneren Leyrah Gbowee besøkte universitetet i Tromsø høsten 2012, fikk hun et spørsmål om antihomolovgivningen i Liberia. 'Vi er et veldig skinnhellig samfunn', svarte hun. 'Så lenge du ikke snakker om det, er det greit. Alle antihomolovene, fra Ghana til Uganda, kom da [David] Cameron bestemte at utviklingshjelp skulle linkes til homorettigheter.' Og konklusjonen hennes var: 'Ingen kan påtvinge fremskritt fra utsiden.' 

Kanskje handler den afrikanske homofobien egentlig om noe annet: De er så lut lei av å få strukturtilpasningsprogrammer, ufordelaktige lån, ufordelaktige kontrakter, sanksjoner, embargoer, intervensjoner og verdier trædd ned over hodet fra vestlig hold. Og her er i alle fall én ting de skal avvise: Homofiles rettigheter. 

Om Vestens press hjelper eller bare gjør vondt verre, vet jeg ikke.

Jeg vet at man aldri motsier en 72-åring i Afrika.

Bare sår nye tanker.

Kanskje denne gamle mannen ønsker homofile drept fordi han ikke vet at han kjenner noen av dem? 

Tabuer brytes ved å snakke.

Men: Det er afrikanere som må gjøre det!

Vi kan ikke gjøre det for dem, men vi kan presisere våre meninger og støtte de afrikanerne som faktisk står frem som homofile.

Den senegalesiske artisten Pape Mbaye, den kenyanske forfatteren Binyavanga Wainaina. 

I verdens største basilika, i Elfenbenskysten, kjenner jeg på hvordan det er å være den eneste i forsamlingen som ikke klapper.

Inngangen til verdens største basilika, Yamoussoukro

Kuprat i Fada N'Gourma: Norske kuer ligner på flodhester!

Det er på kvegmarkedet i Fada N'Gourma, Burkina Faso, at jeg endelig for første gang får studert kuer på denne reisen, og får sjansen til å vise frem de åtti fargebildene av norske kuer jeg har med meg i ryggsekken - blant annet kongens og kronprinsens (tidligere) kuer, som gresser/gresset på de kongelige grønne beitemarkene rundt Skaugum.

Kvegmarkedet i Fada N'Gourma er et av de største i Vest-Afrika. Mange av de turbankledde selgerne har nordlige ansiktstrekk og lysere hud; det tar ikke lang tid før jeg skjønner at de er fulani, en nomadisk folkegruppe som finnes over store deler av Afrika og er pastoralister på sin hals. Fordi de holder seg for seg selv og sjelden gifter seg med omkringliggende folkeslag, er de omgitt av en viss mystikk. En mossi forteller meg at de kan avlede kveg og at de snakker et eget språk med kuene, 'bizarre-bizarre'. 

Når jeg blir kjent med Diallo skjønner jeg at det virkelig er noe annet å snakke med en fulani om kveg. Medlemmer av mossi- og gourmantché-folkene bladde forholdsvis raskt gjennom de åtti bildene mine. Diallo dveler. Det han beundrer ved kveget vårt, er først og fremst magemålet. I vekt så blir denne Fada-oksen (øverst) overgått av denne Lommedaloksen (nederst), ifølge Diallo (jeg er ikke så sikker). 'Du ser ikke engang ribbeina på den sistnevnte', påpeker han imponert.

Fada N'Gourma

Lommedalen

Oksen med hvite og svarte flekker typisk for Fada, som jeg beundrer slik, er definitivt vakker. Dette er Diallo enig i. 'Pukkelen står rett opp', påpeker han, 'mens mange andre dyr har pukler som henger litt til siden.' 'Er det i pukkelen skjønnheten ligger?' vil jeg vite. Diallo ler. 'Hvis en hane ikke har hanekam, så ...' Han påpeker at slike attributter jo er for skjønnheten. Diplomatisk legger han så til at pukkelløst norsk kveg også er vakkert, og at det nettopp er slike folk ville ha sprunget etter på markedet her, fordi det er kjent at de gir mye melk, og fordi de er sjeldne (tilsendt sæd fra hollandske okser har riktignok gjort at noen krysninger finnes, og disse krysningene behandles som porselenskuer; alle vil at de skal overleve i det vanskelige Burkina Faso-klimaet). 

At det er mange forskjeller mellom norsk rødt fe og afrikansk zebu, er åpenbart. Diallo sier litt mystisk om bildet av en limousin-kalv at 'Hvis du viser denne til et av barna våre her, så vil barnet si, 'Det der er ikke et kveg!' 'Og hva vil barnet tro det er?' lurer jeg. 'Kanskje et skogsdyr', sier Diallo etter å ha tenkt seg om.

Et skogsdyr?

Mange burkinabeer som ser på bildene, sier at de ikke kan anslå dyrenes alder. Men sine egne dyr anslår de alderen på med den største letthet, fordi de kjenner hver detalj. Ser Diallo et dyr fra sin egen landsby i Burkina Faso på beite i Togo, vil han kjenne det igjen. Den brune oksen under er ikke fra Fada, men fra Dori, kan Diallo fortelle: Han sier at han ser på huden.

På kvegmarkedet i Fada N'Gourma

Dagen etter den ukentlige kvegmarkedsdagen tar Diallo meg til fulanifolkets bydel i Fada N'Gourma hvor jeg hilser på mange lyshudede og høyreiste fulanier. Noen av kvinnene har blå ansikttatoveringer, andre har konstruerte arr, og enkelte har tunge håndlagede sølvsmykker som kan koste like mye som en okse når jeg spør om prisen. Morgenen går med til å prøve å skille kufarger fra hverandre. Her er noen hårfine nyanser, ikke bare i fargesjatteringer, men også i hvor fargene er plassert på dyrets kropp. Du har bunel som er brun med litt svart. Du har dano som er hvit. Du har sae som er hvit, men 'litt blandet' (vanskelig å se for et utrent øye). Du har koure som er hvit, men ikke HELT hvit - den har spor av rødt eller svart i seg. Du har boule som er helt svart, men med et hvitt felt på pannen. Du har fele som er rød over det hele, men har én eneste hvit flekk på pannen. Du har wage som er rød over det hele, men med en hvit flekk på siden. 

Diallo så to ulike hvitfarger på disse Solberg-kuene:

To ulike hvitfarger?

Det er nyttig å ha så spesifikke fargekoder på kuer. Hvis kua di er blitt borte, og du bare sier 'wage', som er en ku som i hovedsak er hvit, så kommer de aldri til å finne den - det er altfor mange wage! Du må spesifisere de andre fargene som finnes på den - for wage er alltid blandet, hvit på undersiden og med andre farger på sidene. Er det en wage wone, som i tillegg til det obligatoriske hvite er 'ikke helt svart', men sjokoladefarget? Er det en wage wåde, som er rød? Er det en wage rane, som er hvit? Eller er det en wage bale, som er svart? Alt dette hvis man snakker om en ku. Er det hankjønn, så er en okse med hvit underside og sjokoladefargede felter mbagri buneri, en okse med røde felter mbagri bueri, en okse med hvite felter mbagri daneri, og en okse med svarte felter mbagri baleri. 

Fulaniene kan naturligvis også plassere de norske kuene i fargekategorier. Dette er terkai. 'Hvit, men ikke helt hvit?' spør jeg etter å ha kikket i notatene mine. 'Akkurat!' sier de fornøyd.

Denne norske kua kan naturligvis plasseres i en av fulanifolkets omhyggelig spesifiserte fargekategorier for kveg

Ellers har de ett ord for kveget vårt, og det er 'boboji', som er kort kveg uten pukkel. Mens høyt kveg, deres eget kveg, kalles porpoli. 

Ellers synes de at våre egne kuer ligner på flodhester. 'Hvis du ser ryggen på flodhester når de ligger i vann, så ser de nesten slik ut', hevder de:

Ligner denne på en flodhest?

Etter noen dager sammen med fulaniene i Fada N'Gourma ser jeg at livene deres virkelig handler om kveg. Hver morgen tas kuene på beite (det som er igjen i det stadig tørrere, stadig gulere Burkina, nå før regnet faller), hver kveld kommer de hjem og skaper glede når de traust toger forbi hyttene - danå, bune, dage, wage, bagel, daker, male, sae, koure, hver med sitt kufargenavn. Hver morgen og kveld drikker familien varm melk fra spenene. Såpen deres er laget av kumelk. Oljen deres er laget av kumelk. Vitsene deres handler om kuer. 'Hun er en god melker. Melker hun, er det ingenting igjen til kalven!', flirer Diallo om en kvinnelig slektning. 'Det holder, det holder', sier hun og vrir munnen i en ironisk grimase. 

Eselvogner kommer med tørt gress til kufôr - det man har klart å finne, men aldri nok. Oppdretterne har mange bekymringer. Volden i Togo når de kommer med kuene sine på beite i den tørre sesongen, myndighetene som av og til stenger grensen, den klassiske og evig aktuelle konflikten mellom pastoralister og jordbrukere ... 'Bonden dyrker jorda for å kjøpe en okse, og vi driver med dyrehold for å kjøpe hirse', sier Diallos bror - 'derfor burde vi forstå hverandre godt.' Men vann og mark er utilstrekkelig, og der det er utilstrekkelighet,  er det kamp.

'Kvegmarkedet i Fada er kjent i hele regionen, også i nabolandene', slår Diallo fast. 'Men kveget vårt har ikke vann å drikke, ikke noe terreng å gresse på. Regjeringen bryr seg ikke - de vil bare at vi skal redusere antallet dyr. Men dyreoppdrett er alt vi kan.'

Ingen kjenner tørke på kroppen som det nomadiske fulanifolket. Når man tvinges til å sende kuer til Togo fordi det ikke er gress i Burkina Faso, vil familien mangle melk. Og beitene i Togo er farefulle. Kvegsykdommer florerer i det fuktige klimaet, og det finnes en giftig plante der i sør som kuene deres dør om de får i seg.

Et spesielt forhold har utviklet seg mellom mennesker og dyr. Fulanifolket liker ikke egentlig å selge kveg. Når ei ku har født mange kalver og tilbrakt mange år med familien, kan man ikke selge den. 'Det er kvinner som ikke prater med deg på mange måneder om du selger ei slik ku', konstaterer Diallo.

Du har også noe kalt wak. Jeg kommer ikke til bunns i hva dette er, men forstår at det dreier seg om et av de mer uforklarlige aspekter ved forholdet mellom dyr og mennesker. En fulani kan ikke drepes når han er blant dyrene sine; oksene vil gå til angrep på en angriper. De gjeterne som har blitt drept i Togo, har alle uten unntak blitt drept da de befant seg i byen. Diallo sier også at de har et 'produit', i betydningen magisk-noe, som holder dyrene samlet. Den første kua vil alltid være først, og den siste vil alltid holde seg i samme spor. Og det finnes mange andre typer wak som hjelper peul-folket i tilværelsen med kuer.

'Spør du de gamle, så vil de ikke svare. Men en dag vil de kalle deg til seg og vise deg', smiler Diallo hemmelighetsfullt.

På kvegmarkedet i Fada N'Gourma

Bon dentiste

Jeg måtte le da jeg så dette lille kunstverket på gaten i Ouagadougou. Nå trakk jeg to visdomstenner hos en tannlege i Uganda en gang, og jeg kan forsikre om at det slett ikke var slik det artet seg (selv om det heller ikke artet seg nøyaktig som hos de tannlegene jeg er vanligvis oppsøker).

Mange av oss vil helst gå til legen og tannlegen i vårt eget land,  men av og til har vi ikke noe valg. Har du noensinne kjent klamsvetten renne og tenkt at nå må du ta en malariatest? Eller sett folk stritte imot en obligatorisk gulfebervaksine ved en landegrense i Afrika? For slike tilfeller har du også 'bon infirmier', 'god sykepleier. '

Tja, Abdoul, de sier at en god latter forlenger livet...

Bon vieux, bon petit, og seksuelt overførbare karakterer: En students bekymringer (og muligheter) i Afrika

Når jeg er på reise i Afrika, liker jeg å besøke universiteter. Det er spennende å snakke med studenter og høre om studielivet - denne veldig nysgjerrige og litt pengelense fasen som jo burde ha mange likhetspunkter uansett hvor i verden man befinner seg.

Av afrikanske studenters fortellinger har jeg forstått at den afrikanske studenten har flere og tidvis helt andre bekymringer enn den vestlige. Andre bekymringer, men også andre muligheter, avhengig av hvilke kort vedkommende har på hånden - og er villig til å bruke.

En nylig uteksaminert student ved Félix Houphouët-Boigny-universitetet i Abidjan har vært lenge i universitetssystemet for å oppnå sin grad i lettres modernes - mange år mer enn normert tid. I stedet for tre år, bruker du fem, ifølge Soro. I stedet for fem år, bruker du åtte. Hvorfor er det slik? Jo - professoren får for eksempel tilbud om å holde gjesteforelesninger i Europa. Fordi dette er så uendelig mye mer lukrativt enn å undervise ved universitetet i Elfenbenskysten, forlater han alt og drar til grønnere beiter. Når han vender tilbake, har man allerede kommet til slutten av semesteret, kanskje er det bare noen få forelesninger igjen, og så er det eksamen, débrouillez-vous! Klar dere som best dere kan! 

Mange må dessuten ta fag om igjen. Er du ekstra flink, er det usannsynlig at du vil stå, mener Soro. Professoren vil føle seg truet av deg og stryke deg. Blir du flinkere enn ham, kan du ta jobben hans ...

Derimot fremhever professoren studenter som han har et spesielt godt forhold til. Alle studenter søker en 'bon vieux' blant professorene, ifølge Soro. Alle studenter aspirerer mot å bli en professors 'bon petit.' En bon vieux er noen som er eldre enn deg - du gjør ham en tjeneste, og til gjengjeld kan han gjøre noe for deg, støtte deg økonomisk for eksempel, eller, i professorens tilfelle, hjelpe deg i din akademiske og profesjonelle karriere. Hva slags tjeneste? vil jeg vite. Soro smiler: Hvis professoren liker en av kameratene dine, kan du prøve å få til et stevnemøte. Hvis det virker ... så vil professoren huske på deg på eksamen. Men er ikke eksamensinnleveringer anonyme? lurer jeg. Langt ifra, rister Soro på hodet: Du må skrive fullt navn, fødselsdato, og fødested!

Université Félix Houphouet-Boigny i Abidjan

På universitetet i Ouagadougou i Burkina Faso ser jeg senere eksamensresultater hengt opp på en vegg. Den nevnte komplette identifikasjonen ved siden av karakteren - offentlig gapestokk eller pidestall alt ettersom. En student ved det engelske fakultetet viser meg rundt blant universitetets buskas og benker, geologisteiner og papirbunker. Hun sier at det er vanskelig å se noen i det engelske fakultetet fullføre studiene. Av ett tusen fem hundre studenter er det kanskje seks hundre som står. Det er professorene som er vanskelige, tror hun. Og professorene er alle gamle. Er det ingen som kan erstatte dem? 

'Vi har universitetsgrader', sier Abdoulaye, en restaurantarbeider i Fada N'Gourma som har studert sosiologi ved universitetet i Ouagadougou, men nå bare snur grillspyd og vasker tallerkener, til tross for at han er lynende intelligent. 'Vi sitter her fordi vi ikke kjenner noen som er vel plassert og kan hjelpe oss.'

'Universitetssystemet er miserabelt', legger han til - 'man underviser i Afrika sånn som man gjorde for førti år siden i Europa, mens europeere selv har kommet seg videre.' Et eksempel er når du befinner deg i et auditorium med tre tusen studenter, professoren der nede er 'tout petit'; han snakker i en mikrofon, du føler at du er på en konsert ... Når han stiller et spørsmål, rekkes kanskje tusen hender i været. Han kan ta de fem første og resten, débrouillez-vous! Klar dere som best dere kan!

'Har dere systemet med bon vieux og bon petit i Burkina Faso?' vil jeg vite. 'Hva er det?' spør Abdoulaye. 'En student som tjener professoren, og professoren som favoriserer studenten', sier jeg. 'Det er korrupsjon!' roper Abdoulaye - 'ja, vi har det her! Vi har seksuelt overførbare karakterer. Det er jenter som ikke gjør noen ting, som er pene, og går ut av universitetet med gode karakterer fordi de har gjort tjenester her og der!'

Igjen forundrer det meg at studenters identitet ikke holdes hemmelig for å unngå denne type situasjoner. På lyceet er det hemmelig, ifølge Abdoulaye ... men selv der kan man trikse. En av Abdoulayes venner avslørte hvordan han fikk sin baccalaureate; mattelæreren (som naturligvis fikk godt betalt - det er rike mammaer og pappaer som sørger for toppkarakterer) ba ham legge inn en bestemt ordfeil i tittelen på oppgaven. Når læreren senere gikk gjennom bunken, kjente han igjen den aktuelle innleveringen. 'Men hva om man har en ekstern sensor', sier jeg, 'og det er den eksterne sensoren som ikke kjenner studenten, som setter karakteren?'

Abdoulaye ler. 'Dere har et godt system der i Vesten, men det kommer aldri til å fungere her i Afrika. Den eksterne sensoren leter også etter mat. Han vil si til den interne sensoren at 'Hvis en student kommer og tilbyr deg noe for karakteren, så deler vi!' Det blir bare en lang kjede, men det blir det samme.'

Student ved Kampala International University, Uganda

Abdoulaye kommer med denne ofte hørte uttalelsen som du liksom ikke kan si noe på, bare akseptere: 'Dette er Afrika!' Bibliotekene er dårlig utstyrt, studentene har ofte ikke råd til å kjøpe bøker og står i køer for å kopiere det de kan av pensumet. Ikke noe universitet abonnerer på det nyeste av vitenskapelige tidsskrifter og e-bøker. Wifi? Ha! Noen fellessaler med datamaskiner eldre og dårligere vedlikeholdt enn i en internettkafé, kanskje. En sal med tjue datamaskiner kan være fordelt på hundre tusen studenter (som er Abdoulayes anslag for studenttallet ved universitetet i Ouagadougou i dag - i hans egne dager var det minst femti tusen). Studentene kjemper for å skaffe informasjon, og i tillegg må de altså tenke på professorers sjalusi og matauk. 

Når jeg spør Abdoulaye hva som er løsningen, sier han at problemet i Afrika ikke er institusjonene, men menneskene, og at de 'trenger ideer.' Som alle burkinabeer priser han Thomas Sankara, dette ukorrumperte individet som var Burkina Fasos president i fire år før han ble drept, og som satte slike uutslettelige spor etter seg. 'Thomas Sankara er den eneste afrikanske presidenten som har dødd med tomme lommer', hevder Abdoulaye - 'han hadde ikke engang en moped! Sykkelen hans står fremdeles i Paspanga.' Han satt bare fire år ved makten, men endret Burkina fundamentalt. Han bygget en stadion. Han konstruerte en hydroelektrisk dam. Han tegnet byplanen for Ouagadougou. Han skapte kulturelle sentre. HAN GODTOK IKKE KORRUPSJON. Han endret Burkinas navn fra Øvre Volta til Burkina Faso, 'landet av menn med integritet.'

Thomas Sankara skapte en alternativ visjon om styring på alle nivåer - inkludert på universitetene. Sankara fikk folk til å se at de har et valg. Når man i dag stadig hører ordene 'Dette er Afrika', som en slags altunnskyldende konstatering og bøtteforklaring på alt som ikke fungerer, har jeg lyst til å spørre, hvorfor er dette Afrika? Og MÅ det være Afrika? Viste ikke Thomas Sankara noe annet?

Kanskje studentene og eksstudentene jeg har snakket med, overdriver. Satt på spissen eller ikke, overdrevet ikke, svartmalt eller ikke; universitetene gir i hvert fall opphav til mye galgenhumor blant afrikanske studenter. Universitetet skaper en egen kategori vitser. Og etterpå setter jeg så uendelig pris på kandidatnummeret mitt; mekanismene for å klage på en karakter; de eksterne sensorene; seminargruppene; og det at vi bare kan velte oss i tusenvis av elektroniske tidsskrifter og andre ressurser av hjertens lyst. Vi er anonyme lykkelige som ikke avhenger av å likes av noen - inkludert av professorene våre. Universitetet er der for oss, og det eneste vi har å stri med, er faget vi studerer.

Privat college i Juba, Sør-Sudan, som har et samarbeid med Cambridge University