fredag 11. april 2014

Store europeiske fantasier, små båter

Jeg elsker Afrika. Jeg elsker samtalene man kan ha overalt. Men det er ett tema jeg må innrømme at gjør meg sliten. Det er Europa. Vesten. Hva de kaller chez vous. Hos dere. Eller derrière-l'eau. Bak havet. 

Dette fremmede menn uten foranledning spør om jeg kan ordne for dem. Dette folk flokker seg rundt meg for å få svar på. 'Gi meg nummeret ditt! Jeg vil dra til Bengue (Europa)!' - dette smilet som om alle livets problemer allerede er løst nå som de har blitt kjent med en europeer.

Det skorter ikke på folk som er hyggelige mot meg og forklarer sine små gester med at 'Hvem vet, en eller annen gang befinner jeg meg kanskje i Europa takket være deg!' En militær ringer meg to ganger hver dag i en uke og sier 'je compte sur Vous', 'jeg regner med Dem.' En far kommer til hotellet mitt en sen kveld fordi han vil at jeg skal hjelpe sønnen hans med et visum til Norge så denne kan bli fotballspiller. 'Det er ikke lett å dra til Europa', forteller jeg. 'Men du er her!' påpeker han og begynner å ruve (en type 'du er her, så hvorfor kan ikke vi komme dit?'-anklage). 'Det er et spørsmål om midler', sier jeg. 'Fotballspillere er noen av de best betalte menneskene i verden!' innvender faren. 'Ja, men det er ikke sikkert at sønnen din vil havne på et lag', påpeker jeg. 

Og hva gjør han da? Inntektsløs, i et land hvor alt er mange ganger dyrere enn i Elfenbenskysten, hvor han ikke har noe kontaktnett? Europeiske myndigheter gjorde rett da de stilte midler og garantier som betingelse for å invitere noen til Schengen. Trafficking av afrikanske fotballspillere så unge som elleve-tolv år er faktisk et alvorlig problem (se The scandal of Africa's trafficked players). Når fedre vil sende tomhendte, om enn talentfulle unger på lykke og fromme til Europa, så har de miskalkulert noe om Europa, fotballklubber og sjansene for å lykkes i denne viden drømte drømmen om å bli som Didier Drogba.

Utsikt til Atlanterhavet fra fiskerlandsbyen Vridi,
Abidjan

En mann i den tsjadiske ambassaden i Abidjan vil til Europa fordi ivorianske myndigheter 'ikke investerer i ungdommen', og han ikke får et lån på fem millioner franc til å gjennomføre drømmen sin om å starte et tungtransportfirma. Han vil til Europa, med eller uten papirer. Han snakker om å 'kaste seg på vannet'. Det betyr selvfølgelig de lidelsesfulle båtene over Middelhavet. Ambassadesekretæren (jeg synes dette er en rimelig merkelig samtale å ha i en ambassade, som jo for det meste handler om legalisering av opphold på territorier) er ikke enig. 'Selv om du har lite penger, så er du respektert her', sier han til kameraten. Jeg nikker i mitt stille sinn. Kloke ord. Og tror kameraten virkelig at europeiske myndigheter vil investere i en papirløs afrikaner som kommer tomhendt til Europa? Tror han at en bank vil gi et lån til noen som ikke har noen ting å stille i sikkerhet? Du har misforstått, min venn; men jeg sier ikke noe fordi jeg selv befinner meg i en ambassade og noen blir så opprørte når jeg injiserer realisme at de vil praktisere tit-for-tat. Ellers er denne injiseringen aldri for å være utrivelig ... Den er rett og slett for å opplyse, for at folk skal kunne ta mer informerte valg.

Mange ser ut til å tro at straks de setter bein på et rikt kontinent,  så blir de rike. 'I Canada åpner Gud en luke i himmelen når du ber, og om du ber om ti dollar, kommer det dalende ned på deg', uttaler en nigerianer foran sin lille og storøyde familie. For noen dager siden snakket en ivoriansk djula høyrøstet om svømmebassengene europeere har i hagene sine. Han forundret seg bare over én ting: 'Når folk drar dit, slutter de å ringe'. 'Det er naturligvis fordi de ikke har lyktes', sa jeg. Det er ikke slik at alle som drar til Europa, automatisk har penger eller tilgang på goder - som unektelig eksisterer for landets eller kontinentets egne borgere. 

Hva mer er, når du først med livet som innsats har kommet deg til Europa, så kan du ikke komme tomhendt tilbake til Afrika. En kameruner forteller meg dette: 'De som reiser til Europa kan ikke vende tilbake uten å ha blitt noe. Alle afrikanere i Europa ønsker å vende tilbake til slutt - der er du ingenting, bare jobber. Du må komme tilbake for å vise hva du har blitt. Og har du ikke blitt noe - ja, så vil folk le av deg.' De utvandrede låser seg i den europeiske arbeidsmølla for tiår av gangen for å oppfylle forventningene folk har til dem hjemme.

Afrikanerne som selger miniatyrer av Eiffeltårnet foran Louvre i Paris, jeg tror ikke akkurat at de lever Herrens glade dager. Og jeg tviler på at de tjener noe utenom til sin egen overlevelse. Når de ringes med familiene sine i Afrika, sier de kanskje at de har det bra. Eller kanskje de ikke ringer? Kanskje de venter på bedre dager?

Sko- og veskemakere i Treichville, Abidjan

Mange av de som er eller har vært i Europa, opprettholder paradoksalt nok myten om eventyrkontinentet. Taher, for eksempel, en utvandret tunisier vendt tilbake til Tunisia, snakket varmt om å oppholde seg papirløst i Europa. Vidt og bredt fortalte han publikumet sitt i Tunisia om jobbene han hadde i Paris, blant annet i et bakeri, og som vaskehjelp, og sier at det var bra for ham. En britisk kompis som besøkte Taher i denne glansperioden av livet hans sa etterpå at det slett ikke var bra, at Taher bodde i en lastebil i Paris om vinteren og tjente 80 euro uken. 'Men Taher har glemt alt det der. Han vil glemme', sa kompisen. En liten fotnote til Tahers foredrag om hvor fantastisk Europa er, hans råd om å ta spranget, hans deling av papirløses know-how inkludert innsmuglingsveier via Tyrkia og Hellas ... og Lampedusa, naturligvis.

Båtene til Lampedusa har begynt å balle på seg igjen, etter den farlige vinteren med høy sjø. Dette er signalene jeg får fra flyktningleiren ShoushaDer er ikke immigrasjon lenger lystbetont. Folk vet at de kan dø. Her, langt sør, hvor havet er fjernt, er 'jeg vil til Europa koste hva det koste vil' noe folk lett slenger ut av seg.

Nylig var det en mann i Korhogo, Elfenbenskysten som var realistisk. Han har fått med seg at det er brødre som sover på kartong i Europa. Derfor vil han aldri dra dit uten å kjenne noen. 'Klokt', berømmet jeg mannen. Kanskje hadde jeg slumpet meg til å sette meg i et særs realistisk miljø, for det var en annen mann i samme kafé som sa, 'Kan jeg be deg om noe?', og da jeg stålsatte meg til den vanlige visumforespørselen spurte han, 'Kan du finne noen i Norge som kan sende bøker til biblioteket vårt?' Jeg ble så takknemlig. For det er ikke det at jeg ikke kan gjøre noe for afrikanere - det er heller det at deres høyeste ønske, å komme seg til Europa, både ligger utenfor min makt å hjelpe dem med (formelle krav til lønnstrinn, boligkontrakt osv. tatt i betraktning) og utenfor det jeg ønsker å gjøre for brorparten av de som spør meg. Jeg tør påstå at ingen av mine venner er opptatt av å immigrere til Europa. Jeg henger sjelden lenge sammen med europadrømmere. Disse siste mistenker jeg stadig for å se et visum i meg, ikke en venn, og jeg velger dem bort ganske konsekvent.

I Diffa, Niger. Mannen t. h., opprinnelig fra Ghana, tok seg via Arlit til Libya i 2010,
ble arrestet utenfor Benghazi og deportert til Niamey

Det er naturligvis mye som er urettferdig. Kameruneren sier han forstår at Europa ikke vil ha alle immigrantene, 'men de skulle behandle alle likt. Er du utdannet lege eller dataekspert åpner Europa armene sine for deg. Europa avslår de hun ikke vil ha, men tar fra oss de som kan hjelpe oss!' En annen faktor er kolonihistorien. Det var de europeiske stormaktene selv som la halve verden under seg og imposerte språk, religion og styresett, og eksporterte en lang rekke ting vi ikke engang skal begynne å ramse opp, dessuten uten godtgjørelse. Det er kolonimaktene selv som har bygget sitt image i disse landene. Hvorfor kan ikke Frankrike, for eksempel, se det historisk rimelige i seg selv som immigrasjonsmål for et trettitalls tidligere kolonier? Er ikke troen på sporløs utnyttelse i Afrika like naiv som troen på lettjente penger i Europa?

Okke som, her sitter vi. Når jeg konfronterer afrikaneres ideer, 'så enkelt er det ikke', 'ikke alle blir rike', 'ikke alle lykkes', snakker de med hverandre i stedet for med meg. Jeg kan bare sitte og høre på mens svømmebassenger i hvermanns hage og dollar som daler ned fra himmelen manes frem.

Du kan gjerne drømme. Men jeg vil ikke at du skal vandre rundt i en kald gate i Paris, Brussel eller Oslo og se mennesker skygge unna når du prøver å selge dem falske Gucci-solbriller som kan gi deg noe å spise den kvelden. Jeg vil ikke at du skal risikere livet ditt i en papirbåt over Middelhavet. Jeg vil ikke at du skal reise fra den sivilisasjonen som finnes her, den menneskelige varmen, til land der hver mann har blitt så selvberget at ingen lenger står med en kalabass ved inngangen til landsbyen for å tilby vann til deg som kommer langveisfra. Jeg vil ikke se den drømmen din om Europa knuses. Du som tar europagrensen som den siste kneiken i livet: Det er bedre at du aldri drar. Fallet er som regel veldig høyt.

Afrikanske gjestearbeidere på flukt fra Libya, 2011.
Her i flyktningleiren Shousha i Tunisia

4 kommentarer:

  1. Veldig godt skrevet! Selv om det som oftest er bedre å prøve og feile, enn å aldri prøve, så må man nesten ha et sikkerhetsnett som tar i mot deg hvis du feiler...

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei, og takk :)

      Ja, på mange måter beundrer jeg folk som prøver - vi har alle drømmer, og å faktisk realisere dem står det respekt av. Tror det er en forskjell på de som sier at de vil til Europa selv om de vet at livet der er utfordrende, og de som vil til Europa fordi de tror at alt vil bli lett. Det er den siste gruppen som trenger en realitetsorientering, og det er også folk i denne kategorien jeg møter flest av vanligvis... Men det er jo også en haug mennesker som tar bevisste valg, eller som ikke har noe særlig valg, når de bestemmer seg for å sikte mot Europa.

      Slett
  2. Takk for et godt og velreflektert innlegg! Veldig interessant lesning! Det kan jo fort sammenlignes med da vi for 150 år siden hørte om fantastiske Amerika og utvandret dit med ønske om et bedre liv.. Man risikerte livet for å krysse Atlantern med håp om at gull og grønne skoger ville vente på andre siden. Men jeg synes absolutt det er viktig at du opplyser om hva som faktisk venter i Europa for de fleste afrikanere, selv om det kanskje også knuser drømmen deres..

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk :) Ja, vi nordmenn har jo vært i samme båt; tror på mange måter det kunne vært fint for oss å minnes mer fattigslige tider i vårt eget land. Det var noen som skrev så fint om Rawls og uvitenhetens slør her forleden: dagbladet.no/2014/04/10/kultur/meninger/debattinnlegg/kronikk/innvandring/32750415/

      Forestill deg at du ikke vet hvem du selv er; hva slags politikk ville du ha ønsket deg?

      Jeg prøver å realitetsorientere de jeg kan og særlig de som jeg tror faktisk kan klare å gjennomføre ferden. Men tross fortellinger om arbeidsledighet og fattigdom i Europa -- så er det liksom som om de ikke tror meg...!

      Slett