mandag 7. april 2014

Hemmeligheter

Mangotrærnes greiner er tunge av grønn, snart-moden frukt. Vind stryker gjennom eukalyptus og neem. I ryggene våre ruver Mokorhogo-åsen bak taktopper der barn slår på hjemmelagede instrumenter av bølgeblikk og tre. Jeg sitter på en kaffebar (det føles riktig å kalle det en 'bar', siden vi sitter på høye trekrakker og med koppene på en høy disk) like overfor en maquis oppkalt etter Facebook. En mann som hevder han kommer fra Nigeria - men det er selvfølgelig for generasjoner siden, han har aldri satt fot i landet, nok et eksempel på afrikaneres utrolige historiebevissthet - har insistert på å spandere en café serré på meg.

Det er overskyet i dag, men han klager over at han svetter og lurer på om det er begynnelsen på en malariasykdom. Det har vært varmt i det siste på grunn av en begravelse i Soba - når senofoene holder begravelser, holder de ofte igjen regnet, for de vil ikke at regnet skal ødelegge seremonien, ifølge mannen. 'De holder igjen regnet og det passer meg ikke!' legger han til og drar lidelsesfylt i skjorten sin - 'jeg svetter!'

Ifølge prognosen kan vi vente oss noen regnløse og varme uker fremover. Senofoenes kantonhøvding skal stedes til hvile. Han har vært død i fem år, og i fem år har man forberedt seg på de ukene som nå skal komme. Man begraver ikke folkets største høvding 'comme ça'. Masken wombele vil komme frem. Masken alachon vil komme frem. Masker kvinner ikke kan se vil komme frem. Det kommer til å bli masse dans, poro og skoleunger på påskeferie. Og selvfølgelig: Det kommer ikke til å regne. 

Senofo-folket er først og fremst animister. Det er folk som sier 'ja, jeg er kristen', 'ja, jeg er muslim', de går pliktoppfyllende i kirken eller moskeen og hører på formaninger om at man ikke må ha flere guder, og de er enige; men når de kommer til landsbyen gjennomfører de poro, initiasjonen. Og de tilber fetisjer, forteller Soro.

Han tilhører selv chimbara-gruppen av senofo-folket, men er ikke initiert. Derfor kan han ikke sitte blant folkets beslutningstakere. Han regnes ikke som en voksen. Det er mye ved sin egen kultur Soro ikke kjenner, han som er oppvokst i storbyene Daloua og Abidjan. 

En gang sier jeg at kirken har demonisert mye av tradisjonell religion i Afrika. Soro er en av de få afrikanere jeg har møtt som er enig i dette. Kolonimakten misforstod animismen, mener han. I animismen har man intermédiaires, akkurat som i kristendommen og islam, men øverst er det den samme guden. En animist tilber en innhøstingsfetisj fordi han vil ha en god avling. Denne er mellommannen mellom ham og Gud.

I maskelandsbyen, Korhogo, Elfenbenskysten

To halvnakne gutter vi møter på veien er lette å gjenkjenne som initiés. Poro er senofoenes tradisjonelle utdanning i kulturkunnskap og livssyn. Man initieres i de hellige skogene, som det finnes fire av i Korhogo. Det tar sju år å initieres. Vi passerer en av de hellige skogene, omgitt av en høy mur, på vei til maskelandsbyen. Ikke-initierte kan bare besøke skogen når tiden har kommet for å tilbe en av fetisjene som befinner seg der. Ellers er den en godt bevart hemmelighet, beskyttet av hornkorper eller calao-fugler som de kalles - store fugler med fremtredende, massive nebb og mystisk makt.

De som er initiert snakker aldri om det som skjer i skogen. Spør du dem om de blir pisket (for dette er ofte hva utenforstående fantasifullt forestiller seg), ler de bare. 'Gjør poro, og du vil vite!' er svaret deres. To initierte vil snakke i koder om skogen og opplevelsene sine hvis de er sammen med en ikke-initiert, og selv om de snakker senofo, er det de sier uforståelig. 'Men et lite barn?' lurer jeg - man sier at barn ikke kan skjule noe.' 'Ja, man sier så, men disse barna skjuler alt som har med initieringen å gjøre', ler Soro hvitt. Selv ikke folk som vanligvis sladrer, snakker om det som skjer inne i skogen. Alle bevarer hemmeligheten. 'Det er et mirakel', gliser hotellgutten enda bredere. 

'Hva om noen hopper av? Vil ikke de snakke?' lurer jeg. Men poro er som hæren - man hopper ikke av, og hopper man av, vil man hentes og tvinges til å gjennomføre, mener Soro. For sikkerhets skyld spør han fetteren sin som er i ferd med å initieres, og som dermed vet best, og denne svarer mystisk: 'Det er du selv som vil komme tilbake.' 'På grunn av hindringene du vil møte?' lurer jeg. Ja, tror Soro. Men om vi spør fetteren om hvorfor vedkommende vil komme tilbake, så vil vi ikke få noe nøyaktig svar. Han har sagt det han kan.

Hellig stein utenfor Korhogo, Elfenbenskysten

I Soros gruppe er poro bare for menn. Men hos fodon-gruppen, også et senofo-folk, finnes det poro også for kvinner. De har masker menn ikke kan se. Når den masken kommer frem, ringes det med en varselbjelle, og menn forlater området. Ser man en slik maske ved et uhell, kan man møte ulykke senere - kanskje vil man ikke få barn, kanskje sykne hen. Man kan til og med dø! Problemet oppstår hvis man ikke innrømmer at man har vært uheldig. Sier man det, vil man bli ført gjennom en renselsesseremoni som tar bort de skadelige effektene av overtrampet. Så mye i senofo-kulturen handler om hemmeligheter og tabuer, innvielse, stadier, og farene ved å se ting man ikke er ment å se. Slike farer er ikke til å undervurdere. Respekt for åndeverdenen kommer først av alt.

Det var en forsker - en franskmann, tror Soro - som kom og ville forske på poro. 'La oss gjøre denne kunnskapen tilgjengelig for verden!' sa forkeren. De gamle svarte at denne kunnskapen ikke er og heller ikke vil bli tilgjengelig for verden. Da forskeren så at han ikke kunne få informasjon ved å stå på utsiden, sa han at han ville initieres. 'Greit', sa de gamle - for poro er ikke bare for senofoer, men for alle som har et ønske om å gjennomføre poro - 'men du må ikke skrive om det', var betingelsen. Forskeren lovet dette. Han gikk gjennom en kortversjon av de sju årene (sju uker eller sju måneder, Soro vet ikke helt, men det må ha vært sju), og etterpå skrev han en bok om opplevelsen. Men de gamle visste hele tiden at han ikke ville holde ord, og hadde ikke fortalt ham de riktige tingene. Derfor finnes det uriktig forskning om poro der ute i vestlig akademia. 

'Jeg synes det skal være noen hemmeligheter igjen i verden, noen grenser man ikke trår over', sier jeg til Soro. Vi vestlige kan ikke kartlegge ALT. Det er mange ting vi gjerne skulle ha dokumentet, og gjerne som den første i verden (menende den vestlige verden - den stjernestatusen befinner seg i), men det er noen rom vi aldri kan komme inn i, og dette er egentlig helt greit, synes jeg. Litt uforklarlighet, litt alterplass. Dette gjør verden mer spennende også.

I maskelandsbyen, Korhogo, Elfenbenskysten

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar