mandag 21. april 2014

Har du noensinne vurdert å dra til et fjernt og eksotisk land for å skrive masteroppgave?

Da jeg bestemte meg for å skrive masteroppgave om Sør-Sudan, var jeg forberedt på at det kom til å bli utfordrende. Egentlig skulle oppgaven min ha handlet om noe helt annet: Den sentralafrikanske regnskogen. Men det var allerede mot slutten av semesteret - i mai 2011 - at jeg kom ned til de traktene av Afrika. Jeg var blitt helt sugd opp av begivenhetene i Nord-Afrika, en region som samme vår opplevde både revolusjoner og krig. Og plutselig var det bare noen måneder til dette selvstyreområdet skulle bli selvstendig! Veilederen min ved UiT hadde ikke noe imot at jeg skiftet tema, og kanskje så hun også at det nye temaet mitt var noe enklere å operasjonalisere. 

Jeg visste på forhånd at Sør-Sudan er et land uten minibanker og måtte ta de vanlige ubehagelige avveiningene: Behov for kontanter - masse kontanter - versus risikoen ved å ha masse kontanter på seg. Jeg tok ut så mye jeg turte i Uganda og fordelte de tjukke seddelbunkene i veske og pengebelte. Støter jeg på landeveisrøvere nå, ja, så går hele masteroppgaven i vasken, tenkte jeg med meg selv da bussen la ut av et nattemørkt Kampala. Ettersom månedene gikk i Sør-Sudan og pengene minket, angret jeg naturligvis på at jeg ikke hadde vært modigere i Uganda og tatt ut enda mer, noe som kunne ha tillatt meg å kjøpe nye sandaler, for eksempel, da de gamle holdt på å gå i oppløsning, eller ny mobiltelefon da batteriet begynte å dø. Vi norske studenter kan stort sett dra nytte av prisforskjeller i forhold til vårt eget land når vi er i utlandet, men det hjelper ikke så mye om du ikke har tilgang på pengene dine! Dessuten var dette tider da dollarkursen var ekstremt høy i Juba - endeløse køer foran vekslingsbyråene - og jeg måtte kjøpe dollar på svartebørsen for å betale bostedet mitt, som ikke ville høre om andre myntenheter.

Å skrive oppgave avskåret fra universitetets ressurser er ikke lett, og jeg befant meg, følte jeg i begynnelsen, i en slags informasjonstørke. Det er i hvert fall ikke i Sør-Sudan at litteraturen om Sør-Sudan befinner seg! I bokhandelen i sentrum fantes det bare tre bøker (riktignok i mange eksemplarer) med resten av bokhandelen viet skrivesaker. Masteroppgaver ved Freds- og utviklingssenteret - en del av Juba universitet - var ennå i esker etter overflytting fra Khartoum. Nasjonalarkivet hadde ingen dokumenter fra etter 2005 og var i ferd med å pakkes ned for å flyttes (jeg ble kun tilbudt dokumenter om den anglo-egyptiske kondominium-perioden). Juba universitet hadde vært stengt i et halvt år på grunn av manglende finansiering, men jeg var heldig og fikk tilgang til biblioteket deres. Hva fant jeg der? Ikke en eneste bok fra nitti- eller 2000-tallet, men bøker fra åttitiallet og eldre, samt en Sudan-almanakk fra 1942 som jeg fascinert ble sittende og fordype meg i: Astronomiske kalkulasjoner, kjøp og salg av trofeer, gjennomsnittsvekt på lasting av kameler, import av våpen og ammunisjon, symptomer på storfepest, hvordan man skal behandle skuddsår og strømsjokk, måter å utrydde gresshoppesvermer på og mange andre gode reiseråd. Jeg storkoste meg, men det hjalp jo ikke akkurat masteroppgaven. Problemet stod ved lag: Hvordan finne relevant litteratur?

På Nile Resort-hotellet i Juba, som ble solgt mens jeg bodde der,
og hvor mange av beboerne ble okkupanter

Vendepunktet kom da en mann gjorde meg oppmerksom på at Afrika er et veldig muntlig kontinent. 'Å snakke med en høvding er som å lese en bok', sa han. Løsningen var naturligvis ikke å lese om Sør-Sudan, men å snakke med sørsudanere. Jeg hadde en uendelig rik empiri å ta av. Siden jeg skrev om noe samtidig, nasjonsbygging etter uavhengighet (jeg skal fraholde meg fra å kommentere hva som har skjedd på dette feltet de siste fem månedene), var det nærliggende å snakke med de politiske aktørene selv. Så fikk heller empirien settes inn i det teoretiske og analytiske og historiske rammeverket etter hvert.

Å faktisk befinne seg i landet gjorde også oppgaven mer realistisk. Hvor mange ganger kommer man ikke i Afrika over veier som er asfalterte på det politiske kartet, men bare støvveier i virkeligheten? Direktøren av Direktoratet for Arkiver og Antikviteter hadde sko som var 'utgåtte' av å ha oppsøkt departementet i jakt på midler; arkivet hans befant seg fremdeles på bakken. De ansatte måtte til og med bidra fra sine små lønninger for å kjøpe sine egne skrivesaker, avslørte han. Seks arkeologer satt på gjerdet og vansmektet fordi det ikke var noen bil som kunne ta dem ut i felten. En ansatt i et annet direktorat (Direktoratet for Kultur og Folklore) bekreftet på sin side at det har vært ’no support up to now’ og at det eneste som kom var lønninger. Å faktisk være der, å møte disse menneskene, ga nok en mye mer realistisk virkelighetsbeskrivelse enn det å lese statlige dokumenter for eksempel på internett ville ha gjort. Nå kommer det helt an på hva slags oppgave du skriver, men for min del var det viktig å dra ut i terrenget for å, billedlig talt, se om det var asfalt på veien eller ikke. 

Det er jo en del fordeler også ved å skrive masteroppgave i et fjernt og eksotisk land. En fordel er at DU også er et eksotisk innslag i dette landet, slik at alle er interessert i å prate med deg. Avtalelisten min var bestandig full. Jeg fikk snakket med statsråder, parlamentarikere, tradisjonelle høvdinger, pensjonerte politikere, presidentrådgivere, medlemmer av sivilsamfunnet, etterretningstjenestemenn, advokater, prester og tidligere opprørsledere (kunne ha snakket med nåværende opprørsledere også, om jeg ikke hadde takket nei til dette av respekt for den sørsudanske sentralmakten). Kanskje stoltest er jeg over at jeg fikk lov til å intervjue Joseph Lagu - mannen som startet 'bevegelsen', som den kalles, og som kan betegnes som faren til 'nasjonens far', John Garang. 

Strøm ble drivstoffet jeg hele tiden lette etter. Det var to ting: Telefonen og datamaskinen (i livet ellers klarte jeg meg fint med stearinlys). Lading av mobilbatterier er heldigvis et utbredt yrke i strømtørste land. Jeg kunne legge igjen mobilbatteriet hos en mobilbatterilader på gaten mens jeg for eksempel spiste okrasuppe, leste avisen eller pratet med noen over et glass hibiskuste. Batteriladerne hadde rett og slett et aggregat og et ladebord (gjerne med en lyspære lysende for å demonstrere at her var det strøm!). Å lade folks mobiltelefoner forekom meg ofte å være det enkleste arbeidet tenkelig: Det handler bare om å holde rede på hvilket batteri som tilhører hvem, og koble dem av når de er fulle og ta betalt. Jeg tror jeg la igjen nesten like mye penger hos batteriladere som hos restaurantene. 

Å få den daglige dosen strøm til datamaskinen var langt vanskeligere. Jeg koblet meg på i hoteller og barer som kjørte aggregat. Å skrive masteroppgave med dundrende popmusikk i ørene og øl på alle bauger og kanter, det er ikke det enkleste av kunststykker. Jeg så alltid etter stikkontakter, lyttet alltid etter aggregatstøy. Hadde jeg bare strøm i maskinen så var dagen gjort. Strøm i maskinen og solkrem på kroppen! Solkrem var naturligvis ikke å oppdrive i hele Juba (jeg tror jeg besøkte absolutt alle apoteker), så kjæresten min sendte en solkrem med bussen fra Kampala. Og nye sko. Og nye strømpebukser. Og to nye skjørt! Det var som jul, jeg følte meg så lykkelig over å endelig kunne se litt presentabel ut igjen.

Informasjonstørken begynte etter hvert å føles mer som en informasjonsoversvømmelse. Alle avisene jeg kjøpe ble lagt i et arkiv jeg til slutt ikke kunne løfte. 'Kill your babies', mumlet en Norsk Folkehjelp-ansatt som hadde vært sensor for en del masteroppgaver i Oslo og visste hva han snakket om. Ja, selvfølgelig... Å slette er en essensiell del av å skrive, men jeg følte også at det som ville bli stående, ville bli enda mer fundert om jeg bare fant ut av dét, og dét... Forskningen min gikk gjennom det jeg tror kan betegnes som euforiske stadier. Jeg hadde lite penger i lommen, men jeg hadde rike dager, ikke minst takket være sørsudanerne selv.

Da datamaskinen streiket og deler ikke var å oppdrive, hadde jeg ikke noe valg. Jeg måtte tilbake til det mer velutstyrte Uganda. Avisarkivet som jeg knapt greide å løfte kom nesten bort i busstransporten (og ble senere donert til K.I.U.-universitetet i Kampala). I den ugandiske hovedstaden fikk jeg endelig koblet meg til stabilt strøm og internett, og bearbeiding og renskriving av oppgaven foregikk her.

Finskriving av masteroppgaven bak studenthus i Kampala, Uganda

Jeg brukte litt mer enn normert tid på oppgaven. Januar 2011 skulle jeg ha begynt; august 2012 ble jeg ferdig. Halvannet år i stedet for ett, pluss at jeg fikk utsatt innleveringen over sommeren det siste semesteret. 

Pengemessig tok jeg opp vanlig studielån. Noen fortalte meg senere at jeg kunne ha søkt om reisestipend, men jeg tror reisen min var såpass vanskelig å dokumentere (i og med at jeg hadde hatt en kronglete reise gjennom Nord-Afrika og Sudan) at det ville ha vært vanskelig å få gjennomslag for noe slikt. Jeg møtte imidlertid to andre norske studenter som hadde fått støtte til å komme. De bodde på et hemmelighetsfullt 'Bergen Guesthouse' i Juba som åpenbart bare var for innvidde, da det verken hadde skilt eller noe annet som kunne tiltrekke seg oppmerksomheten til alminnelige vagabonder på veien, meg selv inkludert. De to norske studentene holdt naturligvis på å dø da de oppdaget at alt inventaret var fra Ikea. Og at det var zalo og norske fyrstikker på kjøkkenet!

Hvor deilig jeg enn synes det er å ligge i gresset på campus i Tromsø og lese, så ville jeg ikke ha byttet opplevelsen i Sør-Sudan mot alle lesekosekroker og leseplener (norske universiteter er jo fantastiske mot studentene sine - hvor mange universiteter i Afrika tillater at studentene ligger i gresset og breier seg?) i verden. Oppholdet mitt i Sør-Sudan, og i Afrika i den perioden, ble så mye større enn masteroppgaven. Jeg så landskaper henge sammen. Jeg så regntid gli over i tørr sesong. Jeg så himmelen skifte. Jeg så jungel bli sumpområde og sumpområde bli savanne, og vice versa. Når jeg tenker på den tiden kjenner jeg lukten av ingefærkaffe, aske og Lipton-te, muggent brød, regnblandet gjørme og nytrykkede sørsudanske pund. Jeg hører 'mangobombene' smelle på blikktak. Jeg ser elefantkokosnøttene i trekronene.

Alt i alt så er det å dra til et fjernt og eksotisk land for å skrive masteroppgave en opplevelse for livet. Legger jeg sammen det fantastiske og det frustrerende, så kommer jeg til det som kan synes som et paradoks: Nemlig at jeg ikke helt vet om jeg vil anbefale det - men at jeg er veldig glad for at jeg gjorde det!

På Sør-Sudans uavhengighetsdag, 9. juli 2011.
Soldater delte ut flaggene og passet på at de ble holdt riktig vei.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar