onsdag 2. april 2014

Frykten for ebola griper om seg

Ebolaviruset er på alles lepper her i Elfenbenskysten. Hver dag kommer avisene med oppdaterte smittetall og dødstall fra Guinea, Sierra Leone og Liberia. Det er den største geografiske spredningen av ebola som noen gang er registrert. Artister avlyser konserter i Conakry; Senegal stenger grensen med Guinea; Mauritania stenger grenseoverganger med Senegal. Og så videre. Og så videre.

Ivorianske myndigheter benekter at det har vært smittetilfeller her til lands. Men forebyggingen er massiv. Opplysningskampanjer på tv og radio fraråder nå å behandle, transportere og spise alle mulige typer buskkjøtt: Apekatt, pinnsvin, agouti, flaggermus. Det frarådes å håndtere døde dyr. Det oppfordres til å oppsøke nærmeste klinikk umiddelbart ved feber eller blødninger. Det frarådes å håndtere kroppen til folk som har dødd under mistenkelige omstendigheter. Det oppfordres til å brenne klærne den døde har hatt på seg. Jeg tror alle ivorianere kan disse forholdsreglene utenat nå. Man kan ikke bli forsiktig nok i farlige tider.

Buskkjøttrestaurantene, som det er så mange av her, er misfornøyde. De taper klienter og inntekter. Men folk flest innretter seg. Ebola er en av de skumleste sykdommene som finnes. Ingen kur, ingen vaksine, blødninger som tar livet av deg innen tre dager, åtti prosent dødelighet...

En av mine beste venner kommer fra Kikwit i Den Demokratiske Republikken Kongo, stedet som i 1995 opplevde et ebolautbrudd der 220 av 240 smittede personer døde. Naboen min døde av det, fortalte han - blod kom ut av øynene og nesen. Var du redd? spurte alle vi som grøssende (og en smule trollbundet) lyttet til historien om denne helveteslignende sykdommen. Nei, sa han; men bestefaren min var redd for det. Alle de voksne var redde. Folk hilste ikke på hverandre i kirken. Da presten sa ’Fred være over dere’ var det ingen som tok hverandre i hendene. De døde ble puttet i plast og kastet i en massegrav.

Kontaktfrykt er den naturlige sosiale reaksjonen ved slike epidemier. Den eneste måten å beskytte seg på, er jo å holde seg unna. I Uganda var det ett - og bare ett - tilfelle av ebola i mai 2011, ei tolvårig jente som døde kun tre timer etter at hun ble innlagt på sykehus. Jeg krysset tilfeldigvis Uganda i samme måned. Hver gang bussen stanset i de forskjellige byene kom selgere løpende med gule chapatier, glinsende grillspyd, maiskolber, stekte plantaner, brus og vann som de holdt opp mot passasjerene; men i byen med dette ene og vidt publiserte tilfellet (Luwero) lukket man vinduene. Jeg hadde mitt halvåpent og skulle til å peke på noen ristede plantaner da passasjeren ved siden av sa at dette er stedet med ebola. Han trengte ikke si mer. Jeg gjorde som alle andre og smalt vinduet igjen, til de stakkars selgernes fortvilelse. Det finnes ikke noen større salgsdreper enn at stedet du selger på er rammet av ebola, uansett hvor begrenset, uansett hvor isolert tilfellet måtte være.

I Elfenbenskysten har buskkjøttbusinessen virkelig fått føle folks ebolafrykt på lommeboken, og mange har måttet gå over til fisk. Men for alle de tusenvis av husholdninger som sper på kostholdet sitt med ville proteiner, forholder det seg kanskje annerledes... Tenker du på sykdom hvis du ikke har kjøpekraft til å sette alternativer på bordet? Buskkjøtt er en ettertraktet delikatesse her som ofte ikke koster mer enn patronen det er skutt med. Dessuten er det gjerne det beste folk føler at de kan tilby deg når du er gjest. Du som kom for å oppleve ting du aldri har opplevd før, har du smakt dét? Og dét?

Hotellgutten Soro banker uventet på døren min en sen kveld i Korhogo, med en kasserolle i hånden. Han gir meg to bein av noe han kaller en 'civet.' Hva er en civet? lurer jeg. Det er en gnager, sier han. Å, ligner det en rotte? spør jeg (dette er måten folk ofte beskriver for eksempel agouti på). Ja, sier han. Takk for at du tenkte på meg, men.. ehm... man kan ikke spise buskkjøtt nå, sier jeg, i henvisning til ebolaepidemien. Han smiler og sier at dette kjøttet ikke kommer fra vest og at det var kompisen hans selv som jaktet det ned her i den lokale skogen.

Generelt er jeg ikke fremmed for å prøve nye og spennende retter, men siden jeg aldri føler meg sikker på at såkalt 'bushmeat' eller 'viande du brousse' ikke kommer fra truede dyrearter, holder jeg meg unna så langt råd er. Jeg velger geit i stedet for gaselle og smiler damen med skilpaddekjøtt vennlig bort. Kanskje burde jeg ikke bare holde meg unna - kanskje burde jeg også prøve å påvirke i dyrenes favør. Men det er så vanskelig å snakke om truede dyrebestander til en mann med knoklete, utstående kravebein eller elleve sultne barn i heimen. Selv ikke mannen som prøvde å selge meg tuppen på en elefantstøttann på Kongo-elven, greide jeg å si noe til. Det var ikke en grisk mann, bare en fattig mann. Og dessuten en hyggelig mann. Kjæresten min sa noe til ham på lingala, hans eget språk. En afrikaners ord til en afrikaner er uten tvil mer effektivt enn noen oppfordring jeg selv kunne ha kommet med.

Men den middelaldrende asiatiske kvinnen som kom bort til meg på en gate i Khartoum og høflig spurte, 'Excuse me, do you know where I can find necklaces made of ivory?' - henne burde jeg ha snakket til. Men jeg gjorde ikke dette heller. Jeg sa bare at jeg ikke visste. Noe jeg virkelig ikke gjorde. En sudaner reiste seg fra fortauskanten og gikk for å vise henne noen aktuelle butikker. For elfenben er fullt oppdrivelig i Sudans souqer (og antagelig enda mer etter Séléka-militsens skjebnesvangre herjinger i Den Sentralafrikanske Republikk). En pariastat som Sudan bryr seg ikke om å kontrollere illegal elfenbenshandel. Kenyas president Mwai Kibaki som brant fem tonn konfiskerte elefantstøttenner i 2011 - han kommer neppe noensinne til å bli etterfulgt av Sudans Omar Bashir. Hvilken interesse har Sudan av å opprettholde sitt internasjonale omdømme (ha!) i forhold til elefanter? De vil heller ha kjøpesterke og fornøyde asiatiske turister/gjester, enn sunne villdyrbestander som ikke hjelper noen til et mettere liv. 

Hvordan kom jeg inn på elefanter? Man mistenker at dette ebolautbruddet i Vest-Afrika stammer fra flaggermus. Andre smittebærere kan være sjimpanser og gorillaer (selv om disse dør like raskt av sykdommen som mennesker). Spiser du infisert kjøtt, kan sykdommen tas opp av membranene i magesekken din. Det er ikke minst derfor myndighetene innfører er slikt altomfattende forbud mot buskkjøtt. 

'Civet' er ikke en villrotte slik jeg trodde, det er en villkatt i snikekattefamilien. Pokker så vakker og pokker så sjelden. Ikke noe du noensinne ønsket eller planla at skulle ligge på en kasserollebunn mellom hendene dine, men som en dag, eller snarere kveld, likevel plutselig ligger der. Midt under Vest-Afrikas største ebolautbrudd noensinne. Foran vertens forventningsfulle øyne. Hva gjør du? 

Menneske og natur er et komplisert samspill, og jeg føler stadig at ebola har med dette samspillet å gjøre. Verden henger mer og mer sammen. Tråder går på kryss og tvers mellom kontinentene. Det er vanskelig å isolere noe som helst... som en sykdom, for eksempel, fra de sosioøkonomiske forholdene i et land, eller dette landets sosioøkonomiske forhold fra verdensøkonomien det er en del av. Hvorfor kan ikke afrikanere legge jakten på hylla? Hvilke faktorer bidrar til at de fleste ennå sliter med å få nok proteiner i kostholdet? Slike spørsmål må selv en enkel reisende stille seg iblant. Og det er sikkert og visst at ingenting kan isoleres helt og fullstendig fra sine omgivelser. Eller omgivelsene fra den aktuelle tingen. Skumle og blodige jungelsykdommer kan i dag reise over hele verden, og det er umulig å lukke øynene uansett hvor man befinner seg. Afrika angår oss!

Dyrefelle i Elfenbenskysten med åte og enveis 'sluse': Ingenting som førskader dyret.

2 kommentarer:

  1. Interressant! Jeg hadde hatt lyst å komme meg vekk om jeg var på et sted med Ebola....
    det er jo bra at de ikke spiser så mye bushmeat lenger...bare synd at det ikke er med hensyn til dyrene,men kun av egoistiske grunner

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei! Ja, jeg tenkte også i begynnelsen at redselen for å spise buskkjøtt i det minste kan bety en slags beskyttelse for ville dyr. Men dessverre er visst ebola ganske destruktivt også for dyr - under utbruddene i Republikken Kongo på 2000-tallet var det angivelig mange flere gorillaer og sjimpanser som døde av ebola, enn mennesker.

      Jeg tror også at effektivt natur- og dyrevern i Afrika bare er mulig når menneskenes basisbehov er oppfylt. Selvoppholdelse kommer gjerne foran alle andre hensyn - og det er derfor fattigdomsbekjempelse i Afrika er så viktig også for naturentusiaster :)

      Slett