fredag 25. april 2014

Forfengelige (eller kanskje bare godtroende) presidenter: Er smiger med på å skape diktaturer?

Valg står for tur i flere afrikanske land, og flere afrikanske presidenter forbereder seg ved å forsøke å endre litt på grunnloven - mer spesifikt den artikkelen som begrenser periodene en president kan sitte til to. Fra Denis Sassou-Nguesso i Kongo-Brazzaville til Blaise Compaoré i Burkina Faso til Pierre Nkurunziza i Burundi: Alle har de sett for seg å endre sine respektive lands grunnlover for å kunne befeste seg komfortabelt i presidentsetene. For nasjonens beste, naturligvis. Hva skal nasjonen gjøre uten dem? Det hviskes også om Joseph Kabila i Den Demokratiske Republikken Kongo som går mot slutten av sitt andre mandat: Vil han følge trenden og prøve å legge hendene på konstitusjonen som begrenser hvor mange ganger han kan etterfølge seg selv? 

Her blir presidentene sittende til de går med stokk, sa en kameruner til meg en gang. Kamueruns president Paul Biya har naturligvis for lengst overvunnet konstitusjon og elektorat. Tretti år ved makten, det står det respekt av. 

I andre typer yrker ses ofte pensjonering som et gode. Ikke i presidentyrket. Hvorfor vil en syk mann som Abdelaziz Bouteflika i Algerie, nærmere åtti år gammel, fortsette å inneha det som burde være den mest krevende jobben i landet? Hvorfor begynner så mange presidenter på et eller annet tidspunkt å tro at de er uerstattelige og at landet vil kollapse uten dem?

Angelina Teny, kona til Riek Machar (som nå har gått fra visepresident til opprørsleder i verdens yngste stat, Sør-Sudan), sa dette til meg en gang: Det er folk selv som skaper diktaturer. Hvordan? ville jeg vite. Ved å få dem [presidentene] til å føle seg som guder, sa Angelina. Fordi folk er redde? lurte jeg. Ikke nødvendigvis fordi folk er redde, men fordi de er opportunistiske. Folk glorifiserer de ved makten fordi de vil ha fordeler. De tenker ikke på at dette kan være dårlig for nasjonen og for dem selv. Gaddafi kunne ikke forestille seg at folket i Libya ikke elsket ham. Han forstod det rett og slett ikke, sa Angelina med en viss medfølelse i stemmen.

En senofo jeg pratet med i Yamoussoukro, Elfenbenskysten, nikket til denne analysen. Presidenten forveksler folkemengden med folket (la foule avec le peuple), mente han. Når Elfenbenskystens president Alassane Ouattara kom tilbake fra et sykehusopphold i Frankrike og så på menneskehavet som hadde møtt opp opp flyplassen for å ta ham imot, så tenkte han kanskje med seg selv, 'Oi, jeg er virkelig populær!' Men det var partiet hans som hadde kjørt rundt i bydelene kjent for å stemme RDR og hentet alt som kunne krype og gå mot godtgjørelse. Transport til flyplassen var gratis, og de fikk tusen franc hver som lønn for strevet, ifølge senofoen. Er det da hva det ser ut som? Samme opplegg fantes i Laurent Gbagbos tid, legger han til.

En sørsudansk ngo-ansatt mente at det er mye presidenten ikke vet. President Salva Kiir er en god mann, men må være forsiktig med hvem han omgir seg med, mente mannen (dette var i det euforiske uavhengighetsåret 2011). Rådgiverne hans sier at 'alt er vel, folk elsker styret ditt, alt fungerer som det skal.' Leserbrev med klager og små bekymringer når ham aldri. Ønsker du en avtale (ja, dette er/var ennå tenkbart i Sør-Sudan) møter du folkene rundt ham: 'Så, du ønsker å se presidenten.' De vil si at presidenten er fullbooket med avtaler de neste seks månedene, 'men etter det, i hvilken måned ønsker du å se ham?' Du vil smile og riste på hodet og si 'I så fall…' og gi opp; 'om seks måneder er jeg ikke engang i landet!' Mens sannheten er at presidenten ikke har noen avtale. De prøver å avskjære ham fra lavere nivåer og fra offentligheten. Antagelig har han mediafolk som leser avisen for ham og gir et resymé, ganske så selektivt, trodde ngo-arbeideren.

Kanskje er det ikke så farlig om en president sitter i mer enn to perioder, så lenge han virkelig er gjenvalgt i frie og rettferdige valg og ikke undertrykker opposisjonelle røster. I land med skjør fred eller skjør økonomi kan det muligens føles tryggere for deler av befolkningen å holde seg til en president de er vant med. Man vet hva man har, men ikke hva man får. Selv om det har blitt en selvfølge i den vestlige verden i dag å hylle ordet og ideen demokrati - hvis noen ikke er folkevalgt, hvorfor skal han (eller hun) ta avgjørelser på vegne av folket? - så har vi også eksempler på populære og høyt elskede ikke-demokratier i verden, Tibet for eksempel. En tulku som etterlater seg et brev om hvor han vil bli reinkarnert i neste liv faller neppe inn under kategorien demokratiske valgte ledere. Likevel ser det ut til å funke for tibetanere - så man skal aldri si aldri. 

Lengesittende presidenter (noen kaller dem også fedre) har en tendens til å spå kaos etter sin egen død eller avsettelse. Mobutu sa visst dette. Gaddafi sa dette. Og kaos ble det. Dette skyldes neppe presidentenes eksepsjonelle personlige kvaliteter så mye som det at de aldri brydde seg om å forberede landene sine på politiske overganger, bygge apersonlige politiske institusjoner, fostre en sunn demokratisk kultur av debatt og gode tapere så vel som gode vinnere. Ingen av dem investerte like mye i landene sine som i seg selv, relativt sett. Som enerådende mester i det politiske teateret kollapset naturligvis alt da de ble borte. 

Man skal ikke se bort fra at tiden ikke overalt er inne til å erstatte konger, tsarer og dynastier med stadig skiftende demokratisk valgte presidenter begrenset av to mandater i slengen. Verden er et mangfoldig sted, og demokratier har i enkelte tilfeller vist seg å være blodigere enn diktaturer. Jeg holder fast på en ydmyk åpenhet for forskjeller. Men jeg er slett ikke sikker på at de mest utholdende presidentene, også tilfeldigvis er de mest patriotiske. 

Benghazi, Libya, april 2011

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar