lørdag 19. april 2014

Et fetisjtyveri og det som nesten ble krig

Hver fredag morgen klokken 07.15 holdes moro naba-seremonien foran moro nabaens palass i Ouagadougou. Moro nabaen er den mektigste av Burkina Fasos høvdinger. Han er den siste i en lang og stolt rekke av moro nabaer, og det sies at han kan befinne seg på flere steder samtidig, og at han har overnaturlige krefter i krig. 

Folk har slått seg ned på røttene av neemtrær i det som ennå er en lett og uskarp morgenskygge. Sivilkledde vakter og menn med tunge treklubber over skuldrene passer på området - at de usynlige linjene publikummere ikke får skritte over opprettholdes, at motorsykler parkeres på riktig sted, og at ingen kommer i hatt, siden bare høvdinger får ha på seg hatter. En vakt snakker til en flokk skoleunger og sier at man ikke kan sitte på den steinen de sitter på. De reiser seg øyeblikkelig.

Seydou, mannen som står ved siden av meg, minnes en gang i 1992 da han var selger og satte seg på en stein her fordi han var sliten - det skulle han aldri ha gjort! 'Det ble hett for meg', minnes han. Det er ikke alle steinene på moro nabaens eiendom man kan sette seg på, 'ils sont des trucs', slår den unge mossien fast. (Antagelig ånder, génies, forvandlede mennesker eller lignende, tenker jeg, ganske vant til den afrikanske spiritualiteten og ting-er-ikke-hva-de-ser-ut-som nå.)

Denne ukentlige seremonien holdes for å minnes den kritiske historiske begivenheten da en gjest i moro nabaens palass, en høvding fra et annet område, Ouahigouya, stjal en av moro nabaens fetisjer.* Seydou forteller meg historien mens vi studerer palasset, der tradisjonelle dører løftes til og fra og seremoniens bevegelser begynner.

I Afrika er gjestfrihet veldig viktig. Men den som tar imot gjester, gjør seg også sårbar. 'Utlendinger' (som man kaller alle som kommer fra et annet område) skal egentlig ikke se fetisjer - men gjør de det, og man avslører fetisjenes funksjoner, så kan de stjele dem for å bli som moro nabaen. Seydou vet ikke helt hva den stjålne fetisjen var for, men den var en av de magiske tingene som ga moro nabaen makt. 'Minsket moro nabaens makt som følge av at fetisjen hans ble stjålet?' lurer jeg. 'Ikke i det hele tatt', smiler Seydou - som mange mossier overbevist om den magiske storheten til høvdingen sin - 'i naturen kan de finne fetisjer mer mektige enn den som ble stjålet!' Men fetisjtyverier ses alvorlig på i Afrika og får hjerter til å beve. Makt, rikdom, usårlighet i krig og langt liv kan stå på spill. Fetisjen gjorde en spesiell jobb for eieren. Den magien den øvet, er plutselig borte. 

Det er som om det er nå nettopp, denne fredags morgenen, at tyveriet er oppdaget. Moro nabaen forbereder til krig. Hesten hans rustes opp i rød krigsmundur. En mann slår på en tromme. Men de noble som har kommet og sitter på bakken vendt mot moro nabaen, med de fargerike hattene sine lagt på toppen av skoene de har tatt av seg, og sverd i forseggjorte slirer ved siden av, taler fredens sak. Skare på skare av noble kommer frem foran moro nabaen og fører hendene mellom bakke og hode, et tegn på bønnfallelse. Unnskyld! Unnskyld! La det fare! La det fare! Derfor går moro nabaen hver fredag med på å avblåse krigen. Krigsmunduren tas av hesten, som føres bort av en palasstjener i lett trav. Moro nabaen har skiftet til hvite klær, et tegn på fred. 

Den stjålede fetisjen ble aldri gitt tilbake. Omgitt av fortielse ble den værende i Ouahigouya. På grunn av denne historien kan moro nabaen og høvdingen av Ouahigouya ikke se hverandre, selv til denne dag. De møter hverandre aldri. Fedrene deres møtte hverandre aldri, og sønnene deres vil aldri møtes. 'Men hva om de støter på hverandre ved  en tilfeldighet?' lurer jeg. Det kan aldri skje, mener Seydou - hver av dem vet alltid hvor den andre er. Er den ene der, så er ikke den andre der, og vice versa. Hvis de ser hverandre, kan noen komme til å dø...

Denne seremonien har blitt holdt hver fredag morgen på palassgrunnen så lenge Seydou kan huske; ja, den må ha begynt lenge før han ble født. Dette fetisjtyveriet som nesten førte til krig har blitt udødeliggjort og kanskje også uskadeliggjort i ritualet. Er det den kloke beslutningen om å avblåse krig som er moralen i seremonien? Og er det seremoniens moralske oppbyggelighet som gjør at den kjøres igjen og igjen? lurer jeg. Seydous forklaring er annerledes: Man minnes hendelsen fordi den gjorde så vondt. Man har tilgitt, men man har ikke glemt. Hadde høvdingen av Ouahigouya gitt tilbake fetisjen, ja, da ville seremonien ha falt bort av seg selv!

Innbakt i seremonien er et skudd med kanon. Men både geværet og kanonen nekter å gå av  i dag. 'Il a refusé, il a refusé', mumles det i folkemengden - 'c'est n'est pas bon!' Det er tredje gangen at det skjer. 'Er noe feil med kanonene?' lurer jeg. 'Det er ikke noe feil med kanonene', sier Seydou: Den unge mossien har fått en bekymret rynke i pannen, og sier at slik feilslått avfyring betyr at et eller annet, et eller annet sted, ikke er i orden.

Postkort av papir og filt, solgt på gaten i Ouagadougou

*Senere hører jeg en annen versjon av historien, nemlig at det var moro nabaens egen datter, Prinsesse Yennenga, som stjal fetisjen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar