Forfengelige (eller kanskje bare godtroende) presidenter: Er smiger med på å skape diktaturer?

Valg står for tur i flere afrikanske land, og flere afrikanske presidenter forbereder seg ved å forsøke å endre litt på grunnloven - mer spesifikt den artikkelen som begrenser periodene en president kan sitte til to. Fra Denis Sassou-Nguesso i Kongo-Brazzaville til Blaise Compaoré i Burkina Faso til Pierre Nkurunziza i Burundi: Alle har de sett for seg å endre sine respektive lands grunnlover for å kunne befeste seg komfortabelt i presidentsetene. For nasjonens beste, naturligvis. Hva skal nasjonen gjøre uten dem? Det hviskes også om Joseph Kabila i Den Demokratiske Republikken Kongo som går mot slutten av sitt andre mandat: Vil han følge trenden og prøve å legge hendene på konstitusjonen som begrenser hvor mange ganger han kan etterfølge seg selv? 

Her blir presidentene sittende til de går med stokk, sa en kameruner til meg en gang. Kamueruns president Paul Biya har naturligvis for lengst overvunnet konstitusjon og elektorat. Tretti år ved makten, det står det respekt av. 

I andre typer yrker ses ofte pensjonering som et gode. Ikke i presidentyrket. Hvorfor vil en syk mann som Abdelaziz Bouteflika i Algerie, nærmere åtti år gammel, fortsette å inneha det som burde være den mest krevende jobben i landet? Hvorfor begynner så mange presidenter på et eller annet tidspunkt å tro at de er uerstattelige og at landet vil kollapse uten dem?

Angelina Teny, kona til Riek Machar (som nå har gått fra visepresident til opprørsleder i verdens yngste stat, Sør-Sudan), sa dette til meg en gang: Det er folk selv som skaper diktaturer. Hvordan? ville jeg vite. Ved å få dem [presidentene] til å føle seg som guder, sa Angelina. Fordi folk er redde? lurte jeg. Ikke nødvendigvis fordi folk er redde, men fordi de er opportunistiske. Folk glorifiserer de ved makten fordi de vil ha fordeler. De tenker ikke på at dette kan være dårlig for nasjonen og for dem selv. Gaddafi kunne ikke forestille seg at folket i Libya ikke elsket ham. Han forstod det rett og slett ikke, sa Angelina med en viss medfølelse i stemmen.

En senofo jeg pratet med i Yamoussoukro, Elfenbenskysten, nikket til denne analysen. Presidenten forveksler folkemengden med folket (la foule avec le peuple), mente han. Når Elfenbenskystens president Alassane Ouattara kom tilbake fra et sykehusopphold i Frankrike og så på menneskehavet som hadde møtt opp opp flyplassen for å ta ham imot, så tenkte han kanskje med seg selv, 'Oi, jeg er virkelig populær!' Men det var partiet hans som hadde kjørt rundt i bydelene kjent for å stemme RDR og hentet alt som kunne krype og gå mot godtgjørelse. Transport til flyplassen var gratis, og de fikk tusen franc hver som lønn for strevet, ifølge senofoen. Er det da hva det ser ut som? Samme opplegg fantes i Laurent Gbagbos tid, legger han til.

En sørsudansk ngo-ansatt mente at det er mye presidenten ikke vet. President Salva Kiir er en god mann, men må være forsiktig med hvem han omgir seg med, mente mannen (dette var i det euforiske uavhengighetsåret 2011). Rådgiverne hans sier at 'alt er vel, folk elsker styret ditt, alt fungerer som det skal.' Leserbrev med klager og små bekymringer når ham aldri. Ønsker du en avtale (ja, dette er/var ennå tenkbart i Sør-Sudan) møter du folkene rundt ham: 'Så, du ønsker å se presidenten.' De vil si at presidenten er fullbooket med avtaler de neste seks månedene, 'men etter det, i hvilken måned ønsker du å se ham?' Du vil smile og riste på hodet og si 'I så fall…' og gi opp; 'om seks måneder er jeg ikke engang i landet!' Mens sannheten er at presidenten ikke har noen avtale. De prøver å avskjære ham fra lavere nivåer og fra offentligheten. Antagelig har han mediafolk som leser avisen for ham og gir et resymé, ganske så selektivt, trodde ngo-arbeideren.

Kanskje er det ikke så farlig om en president sitter i mer enn to perioder, så lenge han virkelig er gjenvalgt i frie og rettferdige valg og ikke undertrykker opposisjonelle røster. I land med skjør fred eller skjør økonomi kan det muligens føles tryggere for deler av befolkningen å holde seg til en president de er vant med. Man vet hva man har, men ikke hva man får. Selv om det har blitt en selvfølge i den vestlige verden i dag å hylle ordet og ideen demokrati - hvis noen ikke er folkevalgt, hvorfor skal han (eller hun) ta avgjørelser på vegne av folket? - så har vi også eksempler på populære og høyt elskede ikke-demokratier i verden, Tibet for eksempel. En tulku som etterlater seg et brev om hvor han vil bli reinkarnert i neste liv faller neppe inn under kategorien demokratiske valgte ledere. Likevel ser det ut til å funke for tibetanere - så man skal aldri si aldri. 

Lengesittende presidenter (noen kaller dem også fedre) har en tendens til å spå kaos etter sin egen død eller avsettelse. Mobutu sa visst dette. Gaddafi sa dette. Og kaos ble det. Dette skyldes neppe presidentenes eksepsjonelle personlige kvaliteter så mye som det at de aldri brydde seg om å forberede landene sine på politiske overganger, bygge apersonlige politiske institusjoner, fostre en sunn demokratisk kultur av debatt og gode tapere så vel som gode vinnere. Ingen av dem investerte like mye i landene sine som i seg selv, relativt sett. Som enerådende mester i det politiske teateret kollapset naturligvis alt da de ble borte. 

Man skal ikke se bort fra at tiden ikke overalt er inne til å erstatte konger, tsarer og dynastier med stadig skiftende demokratisk valgte presidenter begrenset av to mandater i slengen. Verden er et mangfoldig sted, og demokratier har i enkelte tilfeller vist seg å være blodigere enn diktaturer. Jeg holder fast på en ydmyk åpenhet for forskjeller. Men jeg er slett ikke sikker på at de mest utholdende presidentene, også tilfeldigvis er de mest patriotiske. 

Benghazi, Libya, april 2011

Har du noensinne vurdert å dra til et fjernt og eksotisk land for å skrive masteroppgave?

Da jeg bestemte meg for å skrive masteroppgave om Sør-Sudan, var jeg forberedt på at det kom til å bli utfordrende. Egentlig skulle oppgaven min ha handlet om noe helt annet: Den sentralafrikanske regnskogen. Men det var allerede mot slutten av semesteret - i mai 2011 - at jeg kom ned til de traktene av Afrika. Jeg var blitt helt sugd opp av begivenhetene i Nord-Afrika, en region som samme vår opplevde både revolusjoner og krig. Og plutselig var det bare noen måneder til dette selvstyreområdet skulle bli selvstendig! Veilederen min ved UiT hadde ikke noe imot at jeg skiftet tema, og kanskje så hun også at det nye temaet mitt var noe enklere å operasjonalisere. 

Jeg visste på forhånd at Sør-Sudan er et land uten minibanker og måtte ta de vanlige ubehagelige avveiningene: Behov for kontanter - masse kontanter - versus risikoen ved å ha masse kontanter på seg. Jeg tok ut så mye jeg turte i Uganda og fordelte de tjukke seddelbunkene i veske og pengebelte. Støter jeg på landeveisrøvere nå, ja, så går hele masteroppgaven i vasken, tenkte jeg med meg selv da bussen la ut av et nattemørkt Kampala. Ettersom månedene gikk i Sør-Sudan og pengene minket, angret jeg naturligvis på at jeg ikke hadde vært modigere i Uganda og tatt ut enda mer, noe som kunne ha tillatt meg å kjøpe nye sandaler, for eksempel, da de gamle holdt på å gå i oppløsning, eller ny mobiltelefon da batteriet begynte å dø. Vi norske studenter kan stort sett dra nytte av prisforskjeller i forhold til vårt eget land når vi er i utlandet, men det hjelper ikke så mye om du ikke har tilgang på pengene dine! Dessuten var dette tider da dollarkursen var ekstremt høy i Juba - endeløse køer foran vekslingsbyråene - og jeg måtte kjøpe dollar på svartebørsen for å betale bostedet mitt, som ikke ville høre om andre myntenheter.

Å skrive oppgave avskåret fra universitetets ressurser er ikke lett, og jeg befant meg, følte jeg i begynnelsen, i en slags informasjonstørke. Det er i hvert fall ikke i Sør-Sudan at litteraturen om Sør-Sudan befinner seg! I bokhandelen i sentrum fantes det bare tre bøker (riktignok i mange eksemplarer) med resten av bokhandelen viet skrivesaker. Masteroppgaver ved Freds- og utviklingssenteret - en del av Juba universitet - var ennå i esker etter overflytting fra Khartoum. Nasjonalarkivet hadde ingen dokumenter fra etter 2005 og var i ferd med å pakkes ned for å flyttes (jeg ble kun tilbudt dokumenter om den anglo-egyptiske kondominium-perioden). Juba universitet hadde vært stengt i et halvt år på grunn av manglende finansiering, men jeg var heldig og fikk tilgang til biblioteket deres. Hva fant jeg der? Ikke en eneste bok fra nitti- eller 2000-tallet, men bøker fra åttitiallet og eldre, samt en Sudan-almanakk fra 1942 som jeg fascinert ble sittende og fordype meg i: Astronomiske kalkulasjoner, kjøp og salg av trofeer, gjennomsnittsvekt på lasting av kameler, import av våpen og ammunisjon, symptomer på storfepest, hvordan man skal behandle skuddsår og strømsjokk, måter å utrydde gresshoppesvermer på og mange andre gode reiseråd. Jeg storkoste meg, men det hjalp jo ikke akkurat masteroppgaven. Problemet stod ved lag: Hvordan finne relevant litteratur?

På Nile Resort-hotellet i Juba, som ble solgt mens jeg bodde der,
og hvor mange av beboerne ble okkupanter

Vendepunktet kom da en mann gjorde meg oppmerksom på at Afrika er et veldig muntlig kontinent. 'Å snakke med en høvding er som å lese en bok', sa han. Løsningen var naturligvis ikke å lese om Sør-Sudan, men å snakke med sørsudanere. Jeg hadde en uendelig rik empiri å ta av. Siden jeg skrev om noe samtidig, nasjonsbygging etter uavhengighet (jeg skal fraholde meg fra å kommentere hva som har skjedd på dette feltet de siste fem månedene), var det nærliggende å snakke med de politiske aktørene selv. Så fikk heller empirien settes inn i det teoretiske og analytiske og historiske rammeverket etter hvert.

Å faktisk befinne seg i landet gjorde også oppgaven mer realistisk. Hvor mange ganger kommer man ikke i Afrika over veier som er asfalterte på det politiske kartet, men bare støvveier i virkeligheten? Direktøren av Direktoratet for Arkiver og Antikviteter hadde sko som var 'utgåtte' av å ha oppsøkt departementet i jakt på midler; arkivet hans befant seg fremdeles på bakken. De ansatte måtte til og med bidra fra sine små lønninger for å kjøpe sine egne skrivesaker, avslørte han. Seks arkeologer satt på gjerdet og vansmektet fordi det ikke var noen bil som kunne ta dem ut i felten. En ansatt i et annet direktorat (Direktoratet for Kultur og Folklore) bekreftet på sin side at det har vært ’no support up to now’ og at det eneste som kom var lønninger. Å faktisk være der, å møte disse menneskene, ga nok en mye mer realistisk virkelighetsbeskrivelse enn det å lese statlige dokumenter for eksempel på internett ville ha gjort. Nå kommer det helt an på hva slags oppgave du skriver, men for min del var det viktig å dra ut i terrenget for å, billedlig talt, se om det var asfalt på veien eller ikke. 

Det er jo en del fordeler også ved å skrive masteroppgave i et fjernt og eksotisk land. En fordel er at DU også er et eksotisk innslag i dette landet, slik at alle er interessert i å prate med deg. Avtalelisten min var bestandig full. Jeg fikk snakket med statsråder, parlamentarikere, tradisjonelle høvdinger, pensjonerte politikere, presidentrådgivere, medlemmer av sivilsamfunnet, etterretningstjenestemenn, advokater, prester og tidligere opprørsledere (kunne ha snakket med nåværende opprørsledere også, om jeg ikke hadde takket nei til dette av respekt for den sørsudanske sentralmakten). Kanskje stoltest er jeg over at jeg fikk lov til å intervjue Joseph Lagu - mannen som startet 'bevegelsen', som den kalles, og som kan betegnes som faren til 'nasjonens far', John Garang. 

Strøm ble drivstoffet jeg hele tiden lette etter. Det var to ting: Telefonen og datamaskinen (i livet ellers klarte jeg meg fint med stearinlys). Lading av mobilbatterier er heldigvis et utbredt yrke i strømtørste land. Jeg kunne legge igjen mobilbatteriet hos en mobilbatterilader på gaten mens jeg for eksempel spiste okrasuppe, leste avisen eller pratet med noen over et glass hibiskuste. Batteriladerne hadde rett og slett et aggregat og et ladebord (gjerne med en lyspære lysende for å demonstrere at her var det strøm!). Å lade folks mobiltelefoner forekom meg ofte å være det enkleste arbeidet tenkelig: Det handler bare om å holde rede på hvilket batteri som tilhører hvem, og koble dem av når de er fulle og ta betalt. Jeg tror jeg la igjen nesten like mye penger hos batteriladere som hos restaurantene. 

Å få den daglige dosen strøm til datamaskinen var langt vanskeligere. Jeg koblet meg på i hoteller og barer som kjørte aggregat. Å skrive masteroppgave med dundrende popmusikk i ørene og øl på alle bauger og kanter, det er ikke det enkleste av kunststykker. Jeg så alltid etter stikkontakter, lyttet alltid etter aggregatstøy. Hadde jeg bare strøm i maskinen så var dagen gjort. Strøm i maskinen og solkrem på kroppen! Solkrem var naturligvis ikke å oppdrive i hele Juba (jeg tror jeg besøkte absolutt alle apoteker), så kjæresten min sendte en solkrem med bussen fra Kampala. Og nye sko. Og nye strømpebukser. Og to nye skjørt! Det var som jul, jeg følte meg så lykkelig over å endelig kunne se litt presentabel ut igjen.

Informasjonstørken begynte etter hvert å føles mer som en informasjonsoversvømmelse. Alle avisene jeg kjøpe ble lagt i et arkiv jeg til slutt ikke kunne løfte. 'Kill your babies', mumlet en Norsk Folkehjelp-ansatt som hadde vært sensor for en del masteroppgaver i Oslo og visste hva han snakket om. Ja, selvfølgelig... Å slette er en essensiell del av å skrive, men jeg følte også at det som ville bli stående, ville bli enda mer fundert om jeg bare fant ut av dét, og dét... Forskningen min gikk gjennom det jeg tror kan betegnes som euforiske stadier. Jeg hadde lite penger i lommen, men jeg hadde rike dager, ikke minst takket være sørsudanerne selv.

Da datamaskinen streiket og deler ikke var å oppdrive, hadde jeg ikke noe valg. Jeg måtte tilbake til det mer velutstyrte Uganda. Avisarkivet som jeg knapt greide å løfte kom nesten bort i busstransporten (og ble senere donert til K.I.U.-universitetet i Kampala). I den ugandiske hovedstaden fikk jeg endelig koblet meg til stabilt strøm og internett, og bearbeiding og renskriving av oppgaven foregikk her.

Finskriving av masteroppgaven bak studenthus i Kampala, Uganda

Jeg brukte litt mer enn normert tid på oppgaven. Januar 2011 skulle jeg ha begynt; august 2012 ble jeg ferdig. Halvannet år i stedet for ett, pluss at jeg fikk utsatt innleveringen over sommeren det siste semesteret. 

Pengemessig tok jeg opp vanlig studielån. Noen fortalte meg senere at jeg kunne ha søkt om reisestipend, men jeg tror reisen min var såpass vanskelig å dokumentere (i og med at jeg hadde hatt en kronglete reise gjennom Nord-Afrika og Sudan) at det ville ha vært vanskelig å få gjennomslag for noe slikt. Jeg møtte imidlertid to andre norske studenter som hadde fått støtte til å komme. De bodde på et hemmelighetsfullt 'Bergen Guesthouse' i Juba som åpenbart bare var for innvidde, da det verken hadde skilt eller noe annet som kunne tiltrekke seg oppmerksomheten til alminnelige vagabonder på veien, meg selv inkludert. De to norske studentene holdt naturligvis på å dø da de oppdaget at alt inventaret var fra Ikea. Og at det var zalo og norske fyrstikker på kjøkkenet!

Hvor deilig jeg enn synes det er å ligge i gresset på campus i Tromsø og lese, så ville jeg ikke ha byttet opplevelsen i Sør-Sudan mot alle lesekosekroker og leseplener (norske universiteter er jo fantastiske mot studentene sine - hvor mange universiteter i Afrika tillater at studentene ligger i gresset og breier seg?) i verden. Oppholdet mitt i Sør-Sudan, og i Afrika i den perioden, ble så mye større enn masteroppgaven. Jeg så landskaper henge sammen. Jeg så regntid gli over i tørr sesong. Jeg så himmelen skifte. Jeg så jungel bli sumpområde og sumpområde bli savanne, og vice versa. Når jeg tenker på den tiden kjenner jeg lukten av ingefærkaffe, aske og Lipton-te, muggent brød, regnblandet gjørme og nytrykkede sørsudanske pund. Jeg hører 'mangobombene' smelle på blikktak. Jeg ser elefantkokosnøttene i trekronene.

Alt i alt så er det å dra til et fjernt og eksotisk land for å skrive masteroppgave en opplevelse for livet. Legger jeg sammen det fantastiske og det frustrerende, så kommer jeg til det som kan synes som et paradoks: Nemlig at jeg ikke helt vet om jeg vil anbefale det - men at jeg er veldig glad for at jeg gjorde det!

På Sør-Sudans uavhengighetsdag, 9. juli 2011.
Soldater delte ut flaggene og passet på at de ble holdt riktig vei.

Et fetisjtyveri og det som nesten ble krig

Hver fredag morgen klokken 07.15 holdes moro naba-seremonien foran moro nabaens palass i Ouagadougou. Moro nabaen er den mektigste av Burkina Fasos høvdinger. Han er den siste i en lang og stolt rekke av moro nabaer, og det sies at han kan befinne seg på flere steder samtidig, og at han har overnaturlige krefter i krig. 

Folk har slått seg ned på røttene av neemtrær i det som ennå er en lett og uskarp morgenskygge. Sivilkledde vakter og menn med tunge treklubber over skuldrene passer på området - at de usynlige linjene publikummere ikke får skritte over opprettholdes, at motorsykler parkeres på riktig sted, og at ingen kommer i hatt, siden bare høvdinger får ha på seg hatter. En vakt snakker til en flokk skoleunger og sier at man ikke kan sitte på den steinen de sitter på. De reiser seg øyeblikkelig.

Seydou, mannen som står ved siden av meg, minnes en gang i 1992 da han var selger og satte seg på en stein her fordi han var sliten - det skulle han aldri ha gjort! 'Det ble hett for meg', minnes han. Det er ikke alle steinene på moro nabaens eiendom man kan sette seg på, 'ils sont des trucs', slår den unge mossien fast. (Antagelig ånder, génies, forvandlede mennesker eller lignende, tenker jeg, ganske vant til den afrikanske spiritualiteten og ting-er-ikke-hva-de-ser-ut-som nå.)

Denne ukentlige seremonien holdes for å minnes den kritiske historiske begivenheten da en gjest i moro nabaens palass, en høvding fra et annet område, Ouahigouya, stjal en av moro nabaens fetisjer.* Seydou forteller meg historien mens vi studerer palasset, der tradisjonelle dører løftes til og fra og seremoniens bevegelser begynner.

I Afrika er gjestfrihet veldig viktig. Men den som tar imot gjester, gjør seg også sårbar. 'Utlendinger' (som man kaller alle som kommer fra et annet område) skal egentlig ikke se fetisjer - men gjør de det, og man avslører fetisjenes funksjoner, så kan de stjele dem for å bli som moro nabaen. Seydou vet ikke helt hva den stjålne fetisjen var for, men den var en av de magiske tingene som ga moro nabaen makt. 'Minsket moro nabaens makt som følge av at fetisjen hans ble stjålet?' lurer jeg. 'Ikke i det hele tatt', smiler Seydou - som mange mossier overbevist om den magiske storheten til høvdingen sin - 'i naturen kan de finne fetisjer mer mektige enn den som ble stjålet!' Men fetisjtyverier ses alvorlig på i Afrika og får hjerter til å beve. Makt, rikdom, usårlighet i krig og langt liv kan stå på spill. Fetisjen gjorde en spesiell jobb for eieren. Den magien den øvet, er plutselig borte. 

Det er som om det er nå nettopp, denne fredags morgenen, at tyveriet er oppdaget. Moro nabaen forbereder til krig. Hesten hans rustes opp i rød krigsmundur. En mann slår på en tromme. Men de noble som har kommet og sitter på bakken vendt mot moro nabaen, med de fargerike hattene sine lagt på toppen av skoene de har tatt av seg, og sverd i forseggjorte slirer ved siden av, taler fredens sak. Skare på skare av noble kommer frem foran moro nabaen og fører hendene mellom bakke og hode, et tegn på bønnfallelse. Unnskyld! Unnskyld! La det fare! La det fare! Derfor går moro nabaen hver fredag med på å avblåse krigen. Krigsmunduren tas av hesten, som føres bort av en palasstjener i lett trav. Moro nabaen har skiftet til hvite klær, et tegn på fred. 

Den stjålede fetisjen ble aldri gitt tilbake. Omgitt av fortielse ble den værende i Ouahigouya. På grunn av denne historien kan moro nabaen og høvdingen av Ouahigouya ikke se hverandre, selv til denne dag. De møter hverandre aldri. Fedrene deres møtte hverandre aldri, og sønnene deres vil aldri møtes. 'Men hva om de støter på hverandre ved  en tilfeldighet?' lurer jeg. Det kan aldri skje, mener Seydou - hver av dem vet alltid hvor den andre er. Er den ene der, så er ikke den andre der, og vice versa. Hvis de ser hverandre, kan noen komme til å dø...

Denne seremonien har blitt holdt hver fredag morgen på palassgrunnen så lenge Seydou kan huske; ja, den må ha begynt lenge før han ble født. Dette fetisjtyveriet som nesten førte til krig har blitt udødeliggjort og kanskje også uskadeliggjort i ritualet. Er det den kloke beslutningen om å avblåse krig som er moralen i seremonien? Og er det seremoniens moralske oppbyggelighet som gjør at den kjøres igjen og igjen? lurer jeg. Seydous forklaring er annerledes: Man minnes hendelsen fordi den gjorde så vondt. Man har tilgitt, men man har ikke glemt. Hadde høvdingen av Ouahigouya gitt tilbake fetisjen, ja, da ville seremonien ha falt bort av seg selv!

Innbakt i seremonien er et skudd med kanon. Men både geværet og kanonen nekter å gå av  i dag. 'Il a refusé, il a refusé', mumles det i folkemengden - 'c'est n'est pas bon!' Det er tredje gangen at det skjer. 'Er noe feil med kanonene?' lurer jeg. 'Det er ikke noe feil med kanonene', sier Seydou: Den unge mossien har fått en bekymret rynke i pannen, og sier at slik feilslått avfyring betyr at et eller annet, et eller annet sted, ikke er i orden.

Postkort av papir og filt, solgt på gaten i Ouagadougou

*Senere hører jeg en annen versjon av historien, nemlig at det var moro nabaens egen datter, Prinsesse Yennenga, som stjal fetisjen.

Store europeiske fantasier, små båter

Jeg elsker Afrika. Jeg elsker samtalene man kan ha overalt. Men det er ett tema jeg må innrømme at gjør meg sliten. Det er Europa. Vesten. Hva de kaller chez vous. Hos dere. Eller derrière-l'eau. Bak havet. 

Dette fremmede menn uten foranledning spør om jeg kan ordne for dem. Dette folk flokker seg rundt meg for å få svar på. 'Gi meg nummeret ditt! Jeg vil dra til Bengue (Europa)!' - dette smilet som om alle livets problemer allerede er løst nå som de har blitt kjent med en europeer.

Det skorter ikke på folk som er hyggelige mot meg og forklarer sine små gester med at 'Hvem vet, en eller annen gang befinner jeg meg kanskje i Europa takket være deg!' En militær ringer meg to ganger hver dag i en uke og sier 'je compte sur Vous', 'jeg regner med Dem.' En far kommer til hotellet mitt en sen kveld fordi han vil at jeg skal hjelpe sønnen hans med et visum til Norge så denne kan bli fotballspiller. 'Det er ikke lett å dra til Europa', forteller jeg. 'Men du er her!' påpeker han og begynner å ruve (en type 'du er her, så hvorfor kan ikke vi komme dit?'-anklage). 'Det er et spørsmål om midler', sier jeg. 'Fotballspillere er noen av de best betalte menneskene i verden!' innvender faren. 'Ja, men det er ikke sikkert at sønnen din vil havne på et lag', påpeker jeg. 

Og hva gjør han da? Inntektsløs, i et land hvor alt er mange ganger dyrere enn i Elfenbenskysten, hvor han ikke har noe kontaktnett? Europeiske myndigheter gjorde rett da de stilte midler og garantier som betingelse for å invitere noen til Schengen. Trafficking av afrikanske fotballspillere så unge som elleve-tolv år er faktisk et alvorlig problem (se The scandal of Africa's trafficked players). Når fedre vil sende tomhendte, om enn talentfulle unger på lykke og fromme til Europa, så har de miskalkulert noe om Europa, fotballklubber og sjansene for å lykkes i denne viden drømte drømmen om å bli som Didier Drogba.

Utsikt til Atlanterhavet fra fiskerlandsbyen Vridi,
Abidjan

En mann i den tsjadiske ambassaden i Abidjan vil til Europa fordi ivorianske myndigheter 'ikke investerer i ungdommen', og han ikke får et lån på fem millioner franc til å gjennomføre drømmen sin om å starte et tungtransportfirma. Han vil til Europa, med eller uten papirer. Han snakker om å 'kaste seg på vannet'. Det betyr selvfølgelig de lidelsesfulle båtene over Middelhavet. Ambassadesekretæren (jeg synes dette er en rimelig merkelig samtale å ha i en ambassade, som jo for det meste handler om legalisering av opphold på territorier) er ikke enig. 'Selv om du har lite penger, så er du respektert her', sier han til kameraten. Jeg nikker i mitt stille sinn. Kloke ord. Og tror kameraten virkelig at europeiske myndigheter vil investere i en papirløs afrikaner som kommer tomhendt til Europa? Tror han at en bank vil gi et lån til noen som ikke har noen ting å stille i sikkerhet? Du har misforstått, min venn; men jeg sier ikke noe fordi jeg selv befinner meg i en ambassade og noen blir så opprørte når jeg injiserer realisme at de vil praktisere tit-for-tat. Ellers er denne injiseringen aldri for å være utrivelig ... Den er rett og slett for å opplyse, for at folk skal kunne ta mer informerte valg.

Mange ser ut til å tro at straks de setter bein på et rikt kontinent,  så blir de rike. 'I Canada åpner Gud en luke i himmelen når du ber, og om du ber om ti dollar, kommer det dalende ned på deg', uttaler en nigerianer foran sin lille og storøyde familie. For noen dager siden snakket en ivoriansk djula høyrøstet om svømmebassengene europeere har i hagene sine. Han forundret seg bare over én ting: 'Når folk drar dit, slutter de å ringe'. 'Det er naturligvis fordi de ikke har lyktes', sa jeg. Det er ikke slik at alle som drar til Europa, automatisk har penger eller tilgang på goder - som unektelig eksisterer for landets eller kontinentets egne borgere. 

Hva mer er, når du først med livet som innsats har kommet deg til Europa, så kan du ikke komme tomhendt tilbake til Afrika. En kameruner forteller meg dette: 'De som reiser til Europa kan ikke vende tilbake uten å ha blitt noe. Alle afrikanere i Europa ønsker å vende tilbake til slutt - der er du ingenting, bare jobber. Du må komme tilbake for å vise hva du har blitt. Og har du ikke blitt noe - ja, så vil folk le av deg.' De utvandrede låser seg i den europeiske arbeidsmølla for tiår av gangen for å oppfylle forventningene folk har til dem hjemme.

Afrikanerne som selger miniatyrer av Eiffeltårnet foran Louvre i Paris, jeg tror ikke akkurat at de lever Herrens glade dager. Og jeg tviler på at de tjener noe utenom til sin egen overlevelse. Når de ringes med familiene sine i Afrika, sier de kanskje at de har det bra. Eller kanskje de ikke ringer? Kanskje de venter på bedre dager?

Sko- og veskemakere i Treichville, Abidjan

Mange av de som er eller har vært i Europa, opprettholder paradoksalt nok myten om eventyrkontinentet. Taher, for eksempel, en utvandret tunisier vendt tilbake til Tunisia, snakket varmt om å oppholde seg papirløst i Europa. Vidt og bredt fortalte han publikumet sitt i Tunisia om jobbene han hadde i Paris, blant annet i et bakeri, og som vaskehjelp, og sier at det var bra for ham. En britisk kompis som besøkte Taher i denne glansperioden av livet hans sa etterpå at det slett ikke var bra, at Taher bodde i en lastebil i Paris om vinteren og tjente 80 euro uken. 'Men Taher har glemt alt det der. Han vil glemme', sa kompisen. En liten fotnote til Tahers foredrag om hvor fantastisk Europa er, hans råd om å ta spranget, hans deling av papirløses know-how inkludert innsmuglingsveier via Tyrkia og Hellas ... og Lampedusa, naturligvis.

Båtene til Lampedusa har begynt å balle på seg igjen, etter den farlige vinteren med høy sjø. Dette er signalene jeg får fra flyktningleiren Shousha. Der er ikke immigrasjon lenger lystbetont. Folk vet at de kan dø. Her, langt sør, hvor havet er fjernt, er 'jeg vil til Europa koste hva det koste vil' noe folk lett slenger ut av seg.

Nylig var det en mann i Korhogo, Elfenbenskysten som var realistisk. Han har fått med seg at det er brødre som sover på kartong i Europa. Derfor vil han aldri dra dit uten å kjenne noen. 'Klokt', berømmet jeg mannen. Kanskje hadde jeg slumpet meg til å sette meg i et særs realistisk miljø, for det var en annen mann i samme kafé som sa, 'Kan jeg be deg om noe?', og da jeg stålsatte meg til den vanlige visumforespørselen spurte han, 'Kan du finne noen i Norge som kan sende bøker til biblioteket vårt?' Jeg ble så takknemlig. For det er ikke det at jeg ikke kan gjøre noe for afrikanere - det er heller det at deres høyeste ønske, å komme seg til Europa, både ligger utenfor min makt å hjelpe dem med (formelle krav til lønnstrinn, boligkontrakt osv. tatt i betraktning) og utenfor det jeg ønsker å gjøre for brorparten av de som spør meg. Jeg tør påstå at ingen av mine venner er opptatt av å immigrere til Europa. Jeg henger sjelden lenge sammen med europadrømmere. Disse siste mistenker jeg stadig for å se et visum i meg, ikke en venn, og jeg velger dem bort ganske konsekvent.

I Diffa, Niger. Mannen t. h., opprinnelig fra Ghana, tok seg via Arlit til Libya i 2010,
ble arrestet utenfor Benghazi og deportert til Niamey

Det er naturligvis mye som er urettferdig. Kameruneren sier han forstår at Europa ikke vil ha alle immigrantene, 'men de skulle behandle alle likt. Er du utdannet lege eller dataekspert åpner Europa armene sine for deg. Europa avslår de hun ikke vil ha, men tar fra oss de som kan hjelpe oss!' En annen faktor er kolonihistorien. Det var de europeiske stormaktene selv som la halve verden under seg og imposerte språk, religion og styresett, og eksporterte en lang rekke ting vi ikke engang skal begynne å ramse opp, dessuten uten godtgjørelse. Det er kolonimaktene selv som har bygget sitt image i disse landene. Hvorfor kan ikke Frankrike, for eksempel, se det historisk rimelige i seg selv som immigrasjonsmål for et trettitalls tidligere kolonier? Er ikke troen på sporløs utnyttelse i Afrika like naiv som troen på lettjente penger i Europa?

Okke som, her sitter vi. Når jeg konfronterer afrikaneres ideer, 'så enkelt er det ikke', 'ikke alle blir rike', 'ikke alle lykkes', snakker de med hverandre i stedet for med meg. Jeg kan bare sitte og høre på mens svømmebassenger i hvermanns hage og dollar som daler ned fra himmelen manes frem.

Du kan gjerne drømme. Men jeg vil ikke at du skal vandre rundt i en kald gate i Paris, Brussel eller Oslo og se mennesker skygge unna når du prøver å selge dem falske Gucci-solbriller som kan gi deg noe å spise den kvelden. Jeg vil ikke at du skal risikere livet ditt i en papirbåt over Middelhavet. Jeg vil ikke at du skal reise fra den sivilisasjonen som finnes her, den menneskelige varmen, til land der hver mann har blitt så selvberget at ingen lenger står med en kalabass ved inngangen til landsbyen for å tilby vann til deg som kommer langveisfra. Jeg vil ikke se den drømmen din om Europa knuses. Du som tar europagrensen som den siste kneiken i livet: Det er bedre at du aldri drar. Fallet er som regel veldig høyt.

Afrikanske gjestearbeidere på flukt fra Libya, 2011.
Her i flyktningleiren Shousha i Tunisia

Hemmeligheter

Mangotrærnes greiner er tunge av grønn, snart-moden frukt. Vind stryker gjennom eukalyptus og neem. I ryggene våre ruver Mokorhogo-åsen bak taktopper der barn slår på hjemmelagede instrumenter av bølgeblikk og tre. Jeg sitter på en kaffebar (det føles riktig å kalle det en 'bar', siden vi sitter på høye trekrakker og med koppene på en høy disk) like overfor en maquis oppkalt etter Facebook. En mann som hevder han kommer fra Nigeria - men det er selvfølgelig for generasjoner siden, han har aldri satt fot i landet, nok et eksempel på afrikaneres utrolige historiebevissthet - har insistert på å spandere en café serré på meg.

Det er overskyet i dag, men han klager over at han svetter og lurer på om det er begynnelsen på en malariasykdom. Det har vært varmt i det siste på grunn av en begravelse i Soba - når senofoene holder begravelser, holder de ofte igjen regnet, for de vil ikke at regnet skal ødelegge seremonien, ifølge mannen. 'De holder igjen regnet og det passer meg ikke!' legger han til og drar lidelsesfylt i skjorten sin - 'jeg svetter!'

Ifølge prognosen kan vi vente oss noen regnløse og varme uker fremover. Senofoenes kantonhøvding skal stedes til hvile. Han har vært død i fem år, og i fem år har man forberedt seg på de ukene som nå skal komme. Man begraver ikke folkets største høvding 'comme ça'. Masken wombele vil komme frem. Masken alachon vil komme frem. Masker kvinner ikke kan se vil komme frem. Det kommer til å bli masse dans, poro og skoleunger på påskeferie. Og selvfølgelig: Det kommer ikke til å regne. 

Senofo-folket er først og fremst animister. Det er folk som sier 'ja, jeg er kristen', 'ja, jeg er muslim', de går pliktoppfyllende i kirken eller moskeen og hører på formaninger om at man ikke må ha flere guder, og de er enige; men når de kommer til landsbyen gjennomfører de poro, initiasjonen. Og de tilber fetisjer, forteller Soro.

Han tilhører selv chimbara-gruppen av senofo-folket, men er ikke initiert. Derfor kan han ikke sitte blant folkets beslutningstakere. Han regnes ikke som en voksen. Det er mye ved sin egen kultur Soro ikke kjenner, han som er oppvokst i storbyene Daloua og Abidjan. 

En gang sier jeg at kirken har demonisert mye av tradisjonell religion i Afrika. Soro er en av de få afrikanere jeg har møtt som er enig i dette. Kolonimakten misforstod animismen, mener han. I animismen har man intermédiaires, akkurat som i kristendommen og islam, men øverst er det den samme guden. En animist tilber en innhøstingsfetisj fordi han vil ha en god avling. Denne er mellommannen mellom ham og Gud.

I maskelandsbyen, Korhogo, Elfenbenskysten

To halvnakne gutter vi møter på veien er lette å gjenkjenne som initiés. Poro er senofoenes tradisjonelle utdanning i kulturkunnskap og livssyn. Man initieres i de hellige skogene, som det finnes fire av i Korhogo. Det tar sju år å initieres. Vi passerer en av de hellige skogene, omgitt av en høy mur, på vei til maskelandsbyen. Ikke-initierte kan bare besøke skogen når tiden har kommet for å tilbe en av fetisjene som befinner seg der. Ellers er den en godt bevart hemmelighet, beskyttet av hornkorper eller calao-fugler som de kalles - store fugler med fremtredende, massive nebb og mystisk makt.

De som er initiert snakker aldri om det som skjer i skogen. Spør du dem om de blir pisket (for dette er ofte hva utenforstående fantasifullt forestiller seg), ler de bare. 'Gjør poro, og du vil vite!' er svaret deres. To initierte vil snakke i koder om skogen og opplevelsene sine hvis de er sammen med en ikke-initiert, og selv om de snakker senofo, er det de sier uforståelig. 'Men et lite barn?' lurer jeg - man sier at barn ikke kan skjule noe.' 'Ja, man sier så, men disse barna skjuler alt som har med initieringen å gjøre', ler Soro hvitt. Selv ikke folk som vanligvis sladrer, snakker om det som skjer inne i skogen. Alle bevarer hemmeligheten. 'Det er et mirakel', gliser hotellgutten enda bredere. 

'Hva om noen hopper av? Vil ikke de snakke?' lurer jeg. Men poro er som hæren - man hopper ikke av, og hopper man av, vil man hentes og tvinges til å gjennomføre, mener Soro. For sikkerhets skyld spør han fetteren sin som er i ferd med å initieres, og som dermed vet best, og denne svarer mystisk: 'Det er du selv som vil komme tilbake.' 'På grunn av hindringene du vil møte?' lurer jeg. Ja, tror Soro. Men om vi spør fetteren om hvorfor vedkommende vil komme tilbake, så vil vi ikke få noe nøyaktig svar. Han har sagt det han kan.

Hellig stein utenfor Korhogo, Elfenbenskysten

I Soros gruppe er poro bare for menn. Men hos fodon-gruppen, også et senofo-folk, finnes det poro også for kvinner. De har masker menn ikke kan se. Når den masken kommer frem, ringes det med en varselbjelle, og menn forlater området. Ser man en slik maske ved et uhell, kan man møte ulykke senere - kanskje vil man ikke få barn, kanskje sykne hen. Man kan til og med dø! Problemet oppstår hvis man ikke innrømmer at man har vært uheldig. Sier man det, vil man bli ført gjennom en renselsesseremoni som tar bort de skadelige effektene av overtrampet. Så mye i senofo-kulturen handler om hemmeligheter og tabuer, innvielse, stadier, og farene ved å se ting man ikke er ment å se. Slike farer er ikke til å undervurdere. Respekt for åndeverdenen kommer først av alt.

Det var en forsker - en franskmann, tror Soro - som kom og ville forske på poro. 'La oss gjøre denne kunnskapen tilgjengelig for verden!' sa forkeren. De gamle svarte at denne kunnskapen ikke er og heller ikke vil bli tilgjengelig for verden. Da forskeren så at han ikke kunne få informasjon ved å stå på utsiden, sa han at han ville initieres. 'Greit', sa de gamle - for poro er ikke bare for senofoer, men for alle som har et ønske om å gjennomføre poro - 'men du må ikke skrive om det', var betingelsen. Forskeren lovet dette. Han gikk gjennom en kortversjon av de sju årene (sju uker eller sju måneder, Soro vet ikke helt, men det må ha vært sju), og etterpå skrev han en bok om opplevelsen. Men de gamle visste hele tiden at han ikke ville holde ord, og hadde ikke fortalt ham de riktige tingene. Derfor finnes det uriktig forskning om poro der ute i vestlig akademia. 

'Jeg synes det skal være noen hemmeligheter igjen i verden, noen grenser man ikke trår over', sier jeg til Soro. Vi vestlige kan ikke kartlegge ALT. Det er mange ting vi gjerne skulle ha dokumentet, og gjerne som den første i verden (menende den vestlige verden - den stjernestatusen befinner seg i), men det er noen rom vi aldri kan komme inn i, og dette er egentlig helt greit, synes jeg. Litt uforklarlighet, litt alterplass. Dette gjør verden mer spennende også.

I maskelandsbyen, Korhogo, Elfenbenskysten

'Jeg vil gi deg et tapt anrop': Noen uttrykk du bør kunne i Afrika

Jeg sitter og drikker en usedvanlig besk kaffe og betrakter motorsykkeltaxiene, trehjulerne, syklene med fastspente attiékébaljer og geitebur som passerer på den støvete veien foran Hôtel Flamboyant i Korhogo. En gjeng sitter her hver morgen og nyter livet som går sin rolige eller mindre rolige gang gjennom savannebyen. Små åpne kaffebarer med en besktspyende espressomaskin er vanlige samlingspunkter for den ikke-øl-konsumerende befolkningen i Elfenbenskysten. 

Mannen ved siden av skal til å si hadet. 'Asseyez-vous bien', sier han. Det betyr, 'Sett deg godt.' Hvorfor sier han dette? Jo, fordi vi sitter på en trebenk som kan tippe når han reiser seg. Jeg bør derfor ta mine forhåndsregler og eventuelt flytte alt eller noe av vekten min når han fjerner hele vekten sin. Fra benkens endepunkt bør jeg nærme meg benkens midte. 

Dette er ikke slangspråk sånn som nouchi. Det er rett og slett helt vanlig språk, men fordi det reflekterer den virkeligheten vi befinner oss i, er det ikke alle nykommere eller utenforstående som umiddelbart forstår hva uttrykkene betyr. 

'Asseyez-vous bien' er slik en vanlig avskjedsfrase. Jeg har selv glemt å si det, glemt hele trebenken, og fått folk til å miste balansen idet jeg har reist meg. For vi sitter jo veldig ofte på en trebenk her i Elfenbenskysten. Og den trebenken er lett og bæres på en skulder opptil flere ganger daglig, etter hvert som solskinn og skygge skifter plass. 

'Å gi et tapt anrop', 'to give a miscall', 'faire une bip', 'faire signe' er andre uttrykk som kan trenge nærmere forklaring. Slike lynkorte oppringninger er som regel en bønn om å bli oppringt, eller et signal. 'Jeg gir et tapt anrop når jeg er der', kan avtalen for eksempel være. Vedkommende slår på tråden i én eller to ringetoner for at du skal bli klar over vedkommende, eventuelt ringe opp igjen. Derfor er det vanlig høflighet i mange deler av Afrika å alltid vente litt før man svarer på anrop. Kanskje for ikke å virke overivrig, tenkte jeg først; men det er selvfølgelig for å ikke uforvarende konsumere tellerskrittene til noen av sine venner. Det har opptil flere ganger skjedd at jeg har vært for rask og hørt et 'å nei!' i den andre enden av linjen. For der røk selv evnen til å gi et tapt anrop - den siste rest av tellerskritt gikk opp i røyk.

Og så er det småpenger. I Elfenbenskysten, og hele CFA-sonen for øvrig, er det vanlig å høre, idet du stiger på offentlige transportmidler: 'Monte avec monnaie!' 'Stig på med vekslepenger!' Eller omvendt, om de vil fylle opp bilen raskt og har det som skal til, kan de annonsere, 'Y a monnaie!' 'Vi har vekslepenger! Stig på!' Dette fordi vekslepenger er et evig problem her. Jeg hørte på radioen at folk så langt unna som i Kongo-Brazzaville, også del av CFA-sonen, anklager banken for å ikke injisere nok mynter i markedet. Andre skylder på vekslepengehaier som samler opp alt de kan av mynt og så gjør business av å selge det. Hva gjør du om du vil ta en buss som koster hundre franc, men bare har en totusenseddel å betale med? I Vest-Afrika er det viktig å ruge på myntene sine for denne type situasjoner.

'Sett deg godt', 'jeg vil gi deg et tapt anrop', og 'stig på med vekslepenger', det får være nok uttrykk for i dag. På tide å komme seg til maskemakerne og likbenksnekkerne. Jeg tømmer den lille kaffekoppen og sier 'Sett deg godt.'

Touba-kaffemakere i Treichville, Abidjan

Frykten for ebola griper om seg

Ebolaviruset er på alles lepper her i Elfenbenskysten. Hver dag kommer avisene med oppdaterte smittetall og dødstall fra Guinea, Sierra Leone og Liberia. Det er den største geografiske spredningen av ebola som noen gang er registrert. Artister avlyser konserter i Conakry; Senegal stenger grensen med Guinea; Mauritania stenger grenseoverganger med Senegal. Og så videre. Og så videre.

Ivorianske myndigheter benekter at det har vært smittetilfeller her til lands. Men forebyggingen er massiv. Opplysningskampanjer på tv og radio fraråder nå å behandle, transportere og spise alle mulige typer buskkjøtt: Apekatt, pinnsvin, agouti, flaggermus. Det frarådes å håndtere døde dyr. Det oppfordres til å oppsøke nærmeste klinikk umiddelbart ved feber eller blødninger. Det frarådes å håndtere kroppen til folk som har dødd under mistenkelige omstendigheter. Det oppfordres til å brenne klærne den døde har hatt på seg. Jeg tror alle ivorianere kan disse forholdsreglene utenat nå. Man kan ikke bli forsiktig nok i farlige tider.

Buskkjøttrestaurantene, som det er så mange av her, er misfornøyde. De taper klienter og inntekter. Men folk flest innretter seg. Ebola er en av de skumleste sykdommene som finnes. Ingen kur, ingen vaksine, blødninger som tar livet av deg innen tre dager, åtti prosent dødelighet...

En av mine beste venner kommer fra Kikwit i Den Demokratiske Republikken Kongo, stedet som i 1995 opplevde et ebolautbrudd der 220 av 240 smittede personer døde. Naboen min døde av det, fortalte han - blod kom ut av øynene og nesen. Var du redd? spurte alle vi som grøssende (og en smule trollbundet) lyttet til historien om denne helveteslignende sykdommen. Nei, sa han; men bestefaren min var redd for det. Alle de voksne var redde. Folk hilste ikke på hverandre i kirken. Da presten sa ’Fred være over dere’ var det ingen som tok hverandre i hendene. De døde ble puttet i plast og kastet i en massegrav.

Kontaktfrykt er den naturlige sosiale reaksjonen ved slike epidemier. Den eneste måten å beskytte seg på, er jo å holde seg unna. I Uganda var det ett - og bare ett - tilfelle av ebola i mai 2011, ei tolvårig jente som døde kun tre timer etter at hun ble innlagt på sykehus. Jeg krysset tilfeldigvis Uganda i samme måned. Hver gang bussen stanset i de forskjellige byene kom selgere løpende med gule chapatier, glinsende grillspyd, maiskolber, stekte plantaner, brus og vann som de holdt opp mot passasjerene; men i byen med dette ene og vidt publiserte tilfellet (Luwero) lukket man vinduene. Jeg hadde mitt halvåpent og skulle til å peke på noen ristede plantaner da passasjeren ved siden av sa at dette er stedet med ebola. Han trengte ikke si mer. Jeg gjorde som alle andre og smalt vinduet igjen, til de stakkars selgernes fortvilelse. Det finnes ikke noen større salgsdreper enn at stedet du selger på er rammet av ebola, uansett hvor begrenset, uansett hvor isolert tilfellet måtte være.

I Elfenbenskysten har buskkjøttbusinessen virkelig fått føle folks ebolafrykt på lommeboken, og mange har måttet gå over til fisk. Men for alle de tusenvis av husholdninger som sper på kostholdet sitt med ville proteiner, forholder det seg kanskje annerledes... Tenker du på sykdom hvis du ikke har kjøpekraft til å sette alternativer på bordet? Buskkjøtt er en ettertraktet delikatesse her som ofte ikke koster mer enn patronen det er skutt med. Dessuten er det gjerne det beste folk føler at de kan tilby deg når du er gjest. Du som kom for å oppleve ting du aldri har opplevd før, har du smakt dét? Og dét?

Hotellgutten Soro banker uventet på døren min en sen kveld i Korhogo, med en kasserolle i hånden. Han gir meg to bein av noe han kaller en 'civet.' Hva er en civet? lurer jeg. Det er en gnager, sier han. Å, ligner det en rotte? spør jeg (dette er måten folk ofte beskriver for eksempel agouti på). Ja, sier han. Takk for at du tenkte på meg, men.. ehm... man kan ikke spise buskkjøtt nå, sier jeg, i henvisning til ebolaepidemien. Han smiler og sier at dette kjøttet ikke kommer fra vest og at det var kompisen hans selv som jaktet det ned her i den lokale skogen.

Generelt er jeg ikke fremmed for å prøve nye og spennende retter, men siden jeg aldri føler meg sikker på at såkalt 'bushmeat' eller 'viande du brousse' ikke kommer fra truede dyrearter, holder jeg meg unna så langt råd er. Jeg velger geit i stedet for gaselle og smiler damen med skilpaddekjøtt vennlig bort. Kanskje burde jeg ikke bare holde meg unna - kanskje burde jeg også prøve å påvirke i dyrenes favør. Men det er så vanskelig å snakke om truede dyrebestander til en mann med knoklete, utstående kravebein eller elleve sultne barn i heimen. Selv ikke mannen som prøvde å selge meg tuppen på en elefantstøttann på Kongo-elven, greide jeg å si noe til. Det var ikke en grisk mann, bare en fattig mann. Og dessuten en hyggelig mann. Kjæresten min sa noe til ham på lingala, hans eget språk. En afrikaners ord til en afrikaner er uten tvil mer effektivt enn noen oppfordring jeg selv kunne ha kommet med.

Men den middelaldrende asiatiske kvinnen som kom bort til meg på en gate i Khartoum og høflig spurte, 'Excuse me, do you know where I can find necklaces made of ivory?' - henne burde jeg ha snakket til. Men jeg gjorde ikke dette heller. Jeg sa bare at jeg ikke visste. Noe jeg virkelig ikke gjorde. En sudaner reiste seg fra fortauskanten og gikk for å vise henne noen aktuelle butikker. For elfenben er fullt oppdrivelig i Sudans souqer (og antagelig enda mer etter Séléka-militsens skjebnesvangre herjinger i Den Sentralafrikanske Republikk). En pariastat som Sudan bryr seg ikke om å kontrollere illegal elfenbenshandel. Kenyas president Mwai Kibaki som brant fem tonn konfiskerte elefantstøttenner i 2011 - han kommer neppe noensinne til å bli etterfulgt av Sudans Omar Bashir. Hvilken interesse har Sudan av å opprettholde sitt internasjonale omdømme (ha!) i forhold til elefanter? De vil heller ha kjøpesterke og fornøyde asiatiske turister/gjester, enn sunne villdyrbestander som ikke hjelper noen til et mettere liv. 

Hvordan kom jeg inn på elefanter? Man mistenker at dette ebolautbruddet i Vest-Afrika stammer fra flaggermus. Andre smittebærere kan være sjimpanser og gorillaer (selv om disse dør like raskt av sykdommen som mennesker). Spiser du infisert kjøtt, kan sykdommen tas opp av membranene i magesekken din. Det er ikke minst derfor myndighetene innfører er slikt altomfattende forbud mot buskkjøtt. 

'Civet' er ikke en villrotte slik jeg trodde, det er en villkatt i snikekattefamilien. Pokker så vakker og pokker så sjelden. Ikke noe du noensinne ønsket eller planla at skulle ligge på en kasserollebunn mellom hendene dine, men som en dag, eller snarere kveld, likevel plutselig ligger der. Midt under Vest-Afrikas største ebolautbrudd noensinne. Foran vertens forventningsfulle øyne. Hva gjør du? 

Menneske og natur er et komplisert samspill, og jeg føler stadig at ebola har med dette samspillet å gjøre. Verden henger mer og mer sammen. Tråder går på kryss og tvers mellom kontinentene. Det er vanskelig å isolere noe som helst... som en sykdom, for eksempel, fra de sosioøkonomiske forholdene i et land, eller dette landets sosioøkonomiske forhold fra verdensøkonomien det er en del av. Hvorfor kan ikke afrikanere legge jakten på hylla? Hvilke faktorer bidrar til at de fleste ennå sliter med å få nok proteiner i kostholdet? Slike spørsmål må selv en enkel reisende stille seg iblant. Og det er sikkert og visst at ingenting kan isoleres helt og fullstendig fra sine omgivelser. Eller omgivelsene fra den aktuelle tingen. Skumle og blodige jungelsykdommer kan i dag reise over hele verden, og det er umulig å lukke øynene uansett hvor man befinner seg. Afrika angår oss!

Dyrefelle i Elfenbenskysten med åte og enveis 'sluse': Ingenting som førskader dyret.