onsdag 12. mars 2014

Image er i medias makt

Image er viktig. Dette kan vi alle være enige om. Og image er i medias makt. Det er få andre ting som er like kraftfulle, og like skjevt fordelt, med så mye makt konsentrert i vestlige journalisters hender. ’Bilder brukes for å ydmyke mennesker her’, sa en prest til meg i Sør-Sudan en gang. 

Selvfølgelig er det viktig å dokumentere - overgrep, krig, humanitære katastrofer, i det øyemed å informere hjemme og være et vitne ute. Men valget av bilder for å illustrere vidtrekkende reportasjer burde ikke være så ensrettet. Alle som har vært i konflikt- og postkonfliktområder, vet at mye ser normalt ut, også. Man kan nesten bestandig finne et element av normalitet; og ofte er det nettopp anormaliteten som må oppsøkes. Hvorfor velger noen, for eksempel, å illustrere et langt arbeidsopphold i et land i den tredje verden med bilder av ruiner? Hvorfor velges slike som forsidebilder? Ikke alle er glade over å få landet sitt kokt ned til en ruin, og mange ikke-vestlige jeg har møtt, både i Afrika og andre steder, har gitt uttrykk for at de ikke synes noe om det imaget som formes av landene deres i Vesten. 

En annen ting som kan være litt ergerlig, er at norske medier bestandig leter etter nordmenn når noe skjer der ute i verden, for nettopp å skrive om nordmennenes opplevelse av katastrofen/krigen/hva-det-måtte-være. ’Norske Ola på Filippinene’, ’Norske Kari i Haiti’, ’Norske Pål i Libya.' Og nå var det naturligvis ’nordmenn på ambassaden i Sør-Sudan.’ Jeg husker stormen om å intervjue tsunamirammede nordmenn i 2004, og den til sammenligning beskjedne interessen for jordskjelvet i Pakistan et år senere. Ikke like mange nordmenn å intervjue der, kanskje ... 

Aviser har et ansvar for å gi balanserte reportasjer. Men lesere har også et ansvar for å utdanne seg selv, og velge intelligent. Leserne får de journalistene de fortjener, for det er leserne som former et kommersialisert media. ’Ingen vil lese intelligente artikler’, sa en amerikansk journalist til meg da jeg gremmet meg over overskriften om en mann som hadde spikret fast testiklene sine foran Kreml. Søkte ikke denne overskriften først og fremst å tilfredsstille noen leseres behov for det groteske? 

Kort sagt, mange nyheter kommer til oss i form av fokus på noe eksepsjonelt negativt, nordmann-på-stedet-uttaler-seg, eller noe grotesk. Dette synes jeg ikke noe om, og den eneste måten jeg kjenner til å protestere på, er å ikke åpne artikkelen. Tydeligvis er det ikke mange som gjør som meg, men husk, lesere: Det er dere som bestemmer hvordan media skal se ut! Dessverre er det slik at dumme artikler ikke bare er dumme – de er også fordummende.

I Libya, men ikke Libya. Tripoli-gaten, Misrata 2012

Innlegget (forkortet til 2500 tegn) ble publisert i Dagbladet den 05.02.2014.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar