fredag 21. mars 2014

Gullgravere

De siste dagene har jeg tilbrakt sammen med gullgravere i den ivorianske bushen. Alt takket være Didier, den tidligere fallskjermjegeren som var min veritable gullgruve av informasjon i Akouedo og som ga nøye veivisninger til denne vennefamilien i Bouaflé. 'Didier! Misinaroma Kajouroutigé! Oksen som har slitt over tauet!' hylte de da de endelig forstod hvem det var som hadde sendt en svett hvit dame til den ungerike gårdsplassen deres. De har ikke snakket med Didier på over et tiår, eller han med dem, de har for lengst mistet hverandres numre; men her, takket være navn på tvillingbrødrene, navnene på deres koner og bortgåtte far, har jeg sporet dem opp, og forbindelsen er hundre prosent fra første gjenkjennelse, som alltid når man kommer via bekjentskaper i Afrika: De tar meg imot som om jeg skulle vært Didier selv. 

Ærlig talt så visste jeg ikke engang at de var gullgravere. Men når det er nettopp gullgruver de vil vise meg, etter å ha snakket med Didier på telefon og ropt 'Dyr!', 'Sau!' og 'Okse som har slitt over repet!' til ham - kort sagt alt gamle venner gjør når de ikke har hørt hverandres stemmer på årevis - så kunne jeg ikke vært mer fornøyd. 

Det er tvillingbrødrene Lass og Loss som jobber i gullbransjen. De tar meg til gullgruvene bak Kodogo, en landsby litt utenfor Bouaflé i retning Yamoussoukro. Hull i bakken er det første som møter oss når vi har sporet av fra hovedveien og fulgt en sti mellom kratt og kakaotrær en stund. Mange hull. Med en relativt liten diameter, noen av dem så dype at du ikke ser bunnen, andre med vann blinkende der nede. Tett i tett. Enkelte sammensunkne og i ferd med å kamufleres av vegetasjon. Kan bakken kollapse? - Raskt trekker tvillingbrødrene meg videre til vi kommer til en liten lysning med aktive hull og leirete, smilende arbeidere.


Dette er mines artisanales, altså håndgravde gruver, illegale og ukjente med alt som heter sikkerhetsforskrifter. Gutter går ned i hullene og fyller bøtter med jord som de sender opp med tau. Kvinner vasker denne jorden i baljer og kalabasser på jakt etter gullkorn.


En pumpe som suger vann opp av hullet er den eneste mekaniseringen av arbeidet.


Gruven befinner seg på en kakaoplantasje, og gullgraverne har kommet til enighet med kakaobøndene om delingen av fortjenesten.


Er det folk fra Bouaflé som jobber her? lurer jeg. Ja. Djulaer? Vel... Den ene tvillingbroren trekker på det. 'Mange av dem er burkinabeer, men naturalisert her. Vi kaller dem moré.'

Jeg trykker gullgravernes leirete hender. 'Vi vet at nå som du har vært her, så vil vi ha mye penger', sier de. Jeg tenker litt på hva jeg kan si for at de ikke skal få falske forhåpninger, og sier til slutt, 'Det er Gud som gir.' Dette utsagnet er noe alle kan akseptere. Folk har en tendens til å se på hvite mennesker som lykkebringere, i en betydning langt mer mystisk enn de myntene og små materielle tingene vi til enhver tid kan kvitte oss med. De tar oss som et tegn. Og jeg trives ikke med å være gjenstand for slike forhåpninger.


En gullgraver sier at det er hull som er så dype at en hel lyktestolpe kan gå nedi uten å treffe bunnen. Arbeidet er unektelig farlig. Personen som jobber i hullet hakker ut mer og mer av grunnen, ofte horisontalt når han har kommet til et givende punkt, i klaustrofobiske og bekmørke forlengelser under jorden. Når et ras skjer der, er det på lyden at kameratene over kan vite det, forteller gullgraverne meg.



Har du besøkt gruvene? spør jeg hotellgutten Thierry om kvelden. 'Jeg har aldri vært der, jeg er redd', sier han. 'Om jeg går dit, så vil de utfordre meg. Jeg vil måtte gå ned i hullet, og når jeg først har penger...' Å grave gull er litt som gambling, forstår jeg at Thierry mener: Du blir hekta på det. For de som graver gull har ifølge Thierry mer penger enn de som dyrker kakao eller jobber i hoteller, men de har det de har med livet som innsats. Personlig ønsker ikke Thierry å risikere livet sitt i gullgruvene.

Jeg tenker uvilkårlig på diamantgruvene i Angola hvor så mange kongolesere enten blir rike eller omkommer, og spør, 'Er det diamanter også i Bouaflé?' 'Nei, bare gull', sier Thierry. 'Om de finner diamanter her, da vil jeg også gå i gruvene', legger han til. 'Er du ikke redd?' spør jeg overrasket. Thierry ler: 'Jeg vil overkomme frykten', sier han, 'hvis det er for diamanter...'


Morgenen etter skal vi til en gullgruve lenger inn i bushen sammen med mannen tvillingbrødrene kaller 'Patron.' Siden de ringte meg klokken sju, er jeg i imaginært hastverk for å komme frem. Imaginært, fordi hastverk i Afrika nesten alltid viser seg å være bare oppspinn. Dessuten fører det til mange klager. 'Du går bare forbi... Du kan ikke bare gå forbi på den måten uten å hilse på borgerne (les citoyens)!' sier en ung mann lent mot en motorsykkel. Hilsing er så utrolig viktig i Afrika. Jeg sier unnskyld og håndhilser på mannen, men nøyer meg med å vinke til de tallrike vennene hans, som heldigvis ikke er like kravstore, og svarer på de endeløse spørsmålene om hvor jeg kommer fra, hvorfor jeg er her og hvor jeg skal, mens jeg innvendig lurer på om gullgraverbilen svinger ut fra Bouaflé uten meg akkurat nå.

Jeg trodde jeg hadde dårlig tid, men det er venting, venting og atter venting helt til klokken er to. 'Danser du raskere enn musikken, danser du dårlig', sier en av tvillingbrødrene. I løpet av ventetiden hilser vi på hundrevis av mennesker; barn stirrer på meg, snakker om håret mitt og om hvorvidt det er festet til eller faktisk vokser ut av hodet mitt; forbipasserende roper til tvillingbroren som følger meg, 'Loss, il faut en profiter!' 'Loss, har du forrådt søsteren min?' og lignende plaisanteries. Her er allianser som vi vennskapelig fornærmer, søstre som selger ingefær og palmeolje i stekvarme markedsboder, såkalte papas og mamas som åpenbart ikke er biologiske papas og mamas men likevel står på besøkslisten, barn ingen har råd til å sende på skolen, barn som ramler og gråter, djulaer som vil at jeg skal hilse dem på djula (og hilsenen endrer seg ettersom folk jobber eller sitter stille, ettersom det er varmt eller overskyet, og hver hilsen har et svar, og det er alltid noe langt). Etter fem timer er jeg rimelig lei av å vente og rimelig lei av å hilse.

Tvillingbrødrene er dessuten det Thierry kaller 'mort subite', folk som bare spiser én gang om dagen. Det fatet med ris vi delte om morgenen skal holde oss gående hele dagen. Hva verre er: De vil ikke la meg gå ut og kjøpe noe. Kanskje fordi de er stolte, eller kanskje fordi de er beskjedne. Vi spiste om morgenen, gjorde vi ikke? spør Lass. Det er bare med nød og neppe at jeg får rasket med meg fire brød, smør, ost og kjeks på vei ut av byen, som vi deler ved gruvene. Det forundrer meg stadig hvordan disse mennene kan spise som fugler, men jobbe som okser.


Først i totiden legger vi i vei i en pickup lastet med gullgraverutstyr - først og fremst en steinknusermaskin, og rør til vannpumpene. Jeg mellom tvillingene i baksetet, sjefens datter på sjefens lillebrors fang i forsetet, tre gullgravere mellom maskindelene på lasteplanet, sjefen kjører. En fjerde gullgraver kjører motorsykkel foran oss med dozoen på baksetet.

Dozoen er et kapittel for seg selv. I går var han bare en sivilkledd vakt med en trebatong rundt halsen foran sjefens hus - i dag er han i en merkelig kamuflasjefarget uniform med fargede beholdere i et patronbelte, grigrier rundt halsen, en lue med frynser, og et gevær slengt over skulderen. Han er sjefens personlige livvakt og skal beskytte oss mot såkalte coupeurs de route, 'veikappere' - landeveisrøverne som har blitt så vanlige i Elfenbenskysten med borgerkrig og et stort antall våpen i omløp. Thierry sier senere at det er mange coupers de route på akkurat denne strekningen, på grunn av gullet og de store summene kontanter som transporteres her. Jeg er nok litt usikker på om dozoen virkelig kan beskytte oss om uhellet først skulle være ute. Hva kan én væpnet mann med amuletter rundt halsen gjøre mot en væpnet gjeng av eksrebeller og leiesoldater? Men dozoer sies også å ha mystisk makt. Og som i historien med Kapuścińskis hvite fjær (som jeg skal komme tilbake til en annen gang), så er det viktige ikke hvilken makt de faktisk har, men hvilken makt folk tror de har. Hotellgutten Thierry mener i hvert fall a landeveisrøvere ikke vil angripe hvis de ser en dozo.

Vi passerer landsbyen til utenriksministeren som før, under det tidligere regimet, var finansminister. Vi kjører forbi Pakwabo og senere Okabo. Gresshoppesangen er intens. Klorofyllet friskt og vil ingen ende ta. Du har hele tiden illusjonen av at det blir grønnere og grønnere. Vi hilser på i en djulalandsby. Vi legger alle landsbyer bak oss. Vi kommer inn på kjerreveier og spor mindre enn kjerreveier, fulle av søkk og vanndammer. Jungelen og det mannshøye krattet blir til åpen savanne med løvløse, sprikende trær. Og... sjø. Vi er ved Barrage de Kossou, en stor dam. På den andre siden av vannet ligger Bouaké.

Denne sletten fylles av vann i regntiden, sier de. Det er bare i den tørre sesongen at de jobber her. Gruvene fylles også med vann. Det er særlig regn som gjør gruvene farlige, ifølge gullgraverne; men regn hindrer ikke nødvendigvis arbeidet, og ofte er det de som kjenner jordsmonnet som kan si, 'Nå må du komme opp, gutt, ellers blir du værende der nede for alltid!' Risikoen avhenger av om jordsmonnet er fast eller skjørt. Dødsfall er uansett sjeldne.

I denne gruven er arbeidet mer mekanisert. På ett sted er det satt opp to vaskerenner eller koulou, som de heter på djula. Menn spar på jord som de vasker for hånd, og gullet blir værende på vaskerenna.


På et annet sted er det to steinknusermaskiner som vasker jorden. Dette er nødvendig fordi jordsmonnet er steinete, i motsetning til i gruvene bak Kodogo, hvor jordsmonnet bare er leirete og kvinnehender kan gjøre jobben.


Sjefen eier alle gruvene vi har sett og ser. Han heter Lassina, men kalles Lasso. Han er opprinnelig fra Guinea, men naturalisert her, forteller en av tvillingbrødrene (vi snakker antagelig om for generasjoner siden). Han har én kone i Bouaflé og én i Kodogo. Ifølge Loss kan kan mye om livet, for han kommer fra en fattig familie. Han har også gått ned i gruvehullene med en kalajan, det håndsmidde redskapet menn bruker til å hakke løs jord og steiner med her. Det var da han en gang fant mye gull at han gikk over til å kjøpe gull. Nå investerer han i gull, fordi det er dette han kjenner. Han er en av to hundre kjøpere av gull i Bouaflé. Men han er også én av de fem virkelig store.


En gul måne kommer opp. Den tredje steinknusermaskinen er satt sammen på to trestubber. Vi som skal tilbake til Bouaflé setter oss i bilen. Dozoen er på lasteplanet av pickupen nå, med geværet pekende mot himmelen, så mot skogen. Han bedriver harejakt mens vi kjører. På sjefens tips fra førersetet skyter han en liten hareunge som de misfornøyd måler med fingrene etterpå, for de var ikke klar over at den var så liten. Hadde de visst at det var en unge, ville de ikke ha skutt, ifølge Loss.

Jeg trodde vi var ferdige i og med at maskinen er satt opp, men vi stanser utenfor le campement bestående av hytter trukket med svarte presenninger mot regn. Vi går langs en sti til vi kommer til hyttene. Mørklagte unntatt kull som gløder. Her møter vi Romeo, sjefen for campementet, som har gitt navn til denne gullgraverleiren, Romeokro (-kro er den typiske endelsen for baulestedsnavn). Afrikanske stoler settes frem, et grovt trebord settes frem, patron og chef du campement overfor hverandre, oss rundt. Plutselig forstår jeg hva som skjer. Vi er ved det helligste av det hellige. Gullet tas ut av en liten beholder og veies med en liten håndvekt. Ni gram. Noen trekker frem en kalkulator. Patron blar opp 140 200 franc. Skjeen med det hule skaftet for lettere gulloverføring blir liggende og blinke på bordet. Det er et sånt magisk øyeblikk du aldri kommer til å glemme. Froskekvekk, lommelyktstråler og gull. Hvor lenge har dere jobbet for det gullet? spør jeg en av tvillingbrødrene etterpå. Han sier at ni gram er mye... Det er en ukes arbeid.



'Ça brille', sier Thierry når han ser bildene. 'Det skinner!' 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar