tirsdag 25. mars 2014

Gull og grønne skoger?

Igjen er pickupen klar for å dra til Romeokro, gullgraverleiren, denne gangen med en sau på lasteplanet som skal ofres der ute, for at man skal finne mer gull. Med sammenbundne bein ligger den og sparker på planet, men roer seg når dozoen og en gullgraver kommer på - den har stolt på mennesker hele livet, og føler tillit ved nærværet deres.

Dozoen, en tradisjonell jeger, speider etter landeveisrøvere og ville dyr som kan koke i en buskkjøttgryte i Bouaflé. Alle restauranter i Bouaflé serverer buskkjøtt. Det er ikke dyr igjen i nasjonalparken - 'vi har spist opp alt', sier gullgraveren Loss med en litt fårete mine i ansiktet.

For under tjuefire timer siden snakket jeg med en kaptein i direktoratet for forvaltningen av Marahoué Nasjonalpark. 'I løpet av de fjorten årene siden borgerkrigen startet i 2000, har vi ikke greid å beskytte parken', fortalte han. 'Det er ikke mange dyr igjen. Men dette er den eneste nasjonalparken i Elfenbenskysten med skogens dyr og savannens dyr i én og samme park. Derfor må vi ikke gi den opp og overlate den til bønder.'

Han pekte på et krøllete papirkart fra slutten av åttitallet, festet til et flippoverstativ: 'Som du ser, var det allerede den gang plantasjer i utkanten av skogen. Og nå ... Folk utnyttet kaoset under krigen til å slå seg ned. Å prøve å drive dem ut er farlig. En liten patrulje kan ikke gjøre det alene.'

Mange lokalfolk i Bouaflé har hatt befatning med parken. En eldre mann i gullgraverbilen som alle bare kaller Vieux Camerade, 'gammel kamerat', som har elleve barn og derfor ser seg nødt til å spa etter gull tross sin høye alder, smiler og sier at han selv tilbrakte tre år i nasjonalparken, på en kakaogård. Han rømte dit for å unnslippe en libanesisk kreditor.

Gullgruvene er litt som nasjonalparkplantasjene. Fullstendig ulovlige, men utenfor det området staten har evne eller vilje til å kontrollere. Statminister Daniel Kablan Duncan gikk ut i begynnelsen av måneden og sa at alle illegale gruvesteder vil stenges. Miljøkonsekvenser, kriminalitet, barnearbeid og deskolering av ungdom med gullfeber er alt sammen velkjente problemer. Men folk drives av fattigdom, som er den største trusselen mot naturen. Dette gjelder nasjonalparken. Dette gjelder gullgruvene. Folk gjør det de må, for å mate familiene sine. For nasjonalparker er veier ofte en drepende faktor i tillegg: Da kapteinen pekte på den uasfalterte, men likevel fremkommelige veien som går fra Gobagra og inn i reservatet, tenkte jeg bare, aha!

Veien til Romeokro er i det minste humpete nok.

En dozo, en tradisjonell jeger, som fungerer som livvakt
for gullbaronen i Bouaflé, Elfenbenskysten

Tvillingbroren til Loss, som heter Lass, lar spaden ved steinknusermaskinen hvile. 'Takk for at du kom!' storsmiler han. Tvillingbroren sover i gullgraverleiren i uker av slengen før han besøker familien sin i Bouaflé. På denne skyggeløse sletten spar han grusblandet jord opp i den halvt kinesiskproduserte, halvt artisanale knusermaskinen fra morgen til kveld, med solen brennende i ansiktet.

Loss tar meg til en annen gullgraverleir, Gofra. Her er det andre kjøpere og investorer enn gullbaronen Lasso. Stedet bærer preg mer av gruve enn av kaninhull - som er assosiasjonen man får ved noen av Lassos gruver - men prinsippet er det samme.

Loss løfter en håndfull grusblandet, lysebrun jord til nesen: 'Det lukter gull!' utbryter han nytelsesfullt.

Gofra er en større leir hvor du finner 'alt': En smed smir dabaer og kalajaner, hakkeredskaper som brukes i gruvene. En lyshudet peul har satt opp en kafé av trestokker med rissekker i himlingen og tak dekket av svart presenning, hvor han serverer nescafé og baguetter med omelett. En mann med et solcellepanel lader mobiltelefoner. Det er to bensinstasjoner i Gofra: 'Total og Shell', ler gullgraverne. Stasjonene er rett og slett gapahuker som disker opp med bensin i gule kanner, motorolje på flasker, og trakter. Et sted finnes en maquis med øl kjørt inn på motorsykler. Dette er en landsby, presenninglandsby riktignok, men folk lever liv her.

1-kilos gullbarre i gullbaronens hus, Bouaflé, Elfenbenskysten

Gullgraverlandsbyen Trois Maisons, Tre Hus, så kalt fordi det bare var tre hus der i begynnelsen, er enda større, med en markedsgate som lyser gul og tørr i solen. Skulle ikke forundre meg om gullgraverbosetningene i Klondike eller California så slik ut en gang!

Tilbake i Lasso sine gruver driver gutter og smir noe på bakken i lokket på en metallboks. Gull blandet med ... 'Det er kvikksølv', sier Loss. 'Vet du hva kvikksølv er?' legger han til. 'Vi bruker det mye i gruven.'

Jeg blir øyeblikkelig blek om nebbet og sier at jeg må gå meg en tur. Er det noe jeg ikke vil puste inn, så er det kvikksølvdunster. Jeg går meg en tur og ser på beitende okser til jeg håper de er ferdige.

Helserisikoene ved gullarbeidet, utover det å ramle ned i et ti meter dypt hull eller bli begravet av tonnevis med jord, begynner å gå opp for meg. Jeg tror ikke produsenten har klistret noe dødningehode på kvikksølvbeholderne, for både Loss og Lasso benekter at kvikksølv er farlig når jeg uttrykker bekymring. 'Det er syren som er farlig', sier de begge, med henvisning til syren som benyttes når gullet skal støpes til barrer i Lassos hjemmelagede kulldrevne sveiveovn i Bouaflé.

Stoffet, en type salpetersyre, svir så absolutt i nesegangene våre der vi senere ser på den hvitglødende transformasjonen av gullflak til énkilos gullbarrer. Men kvikksølv brenner ikke, etser ikke, lukter ikke. Å håndtere det med bare nevene er ikke noe arbeiderne anser som farlig, og hvorfor ikke her ute blant vannkilder og beitemarker? Kvikksølvet fjerner sand og urenhet fra gullet, og får gullstøvet til å feste seg i klumper, så det blir mer oversiktlig.

De vet rett og slett ikke. Loss kan ikke lese. Lasso tror at han vet. Jeg føler ansvar for å si det igjen: Kvikksølv er farlig. Vær forsiktige!

Gullbarrestøping i Bouaflé, Elfenbenskysten

Like ved gruvene ligger sjøen. Sjøen er ikke en sjø, men en demning fra 70-tallet. Alle de løvløse trærne som stikker opp av vannflaten er døde - druknet den gangen sletten ble ofret til fordel for elektrisitet. Det er likevel forunderlig vakkert. Vieux Camerade tar meg rundt i strandkanten og viser fiskefeller og garn så fine, noen av dem, at de ser ut som ull. En type fiskefeller som heter boh på djula har simpelthen form som hule trestokker. 'Fisken tror det er hjemmet deres og svømmer inn der for å sove', forklarer Vieux Camerade. 'Men om morgenen drar noen trestokkene opp og banker dem så fisken faller ut!' En annen felle er paplo, et slags bur med énveis innganger og et åte i midten, gjerne mais eller ris. Burfellene brukes også for dyr og er satt opp i skogen rundt Romeokro. Ingen sakser eller nagler. Jeg liker dette.

Romeo var fisker før han ble gullgraver for halvannet år siden. Det var da gullbaronen Lasso investerte i området. Nå jobber Romeo for Lasso. Det er Romeos eiendom. Entusiastisk peker han på jorden de er i ferd med å spa opp i vaskerennene,  og sier, 'Alle disse jordhaugene - vi vet at det er gull i dem!'

Sauen som var med i dag skal slaktes når de også har funnet en rød geit. Det var dette marabouten sa: En hvit sau, og en rød geit. De fant ingen rød geit på markedet. Og fargen er viktig. Den brune flekken den hvite sauen har på hodet var gjenstand for diskusjon, men til slutt kom de frem til at det ikke gjør noe at den ikke er helt hvit.

Ofringer er grunnlaget for suksess. 'Kan man gjøre det, så gjør man det', sier Lasso der han ligger på en bagasjeromsmatte lent opp mot en haug av jord, under skyggen av et uekte néré-tre. Han dveler litt ved kraftfullheten av å ofre en okse: Selv om du slakter den hjemme, og ikke på gruveområdet, så 'virker den for deg bestandig.' Du kommer til å finne gull!

Foreløpig sitter vi her i naturskjønne omgivelser, spiser ris fra grytelokk og sardinbokser og drikker lunken cola. Alle har som mål å mate familiene sine. Alle trenger en inntekt. Og de daglige grammene er nok til å tilfredsstille en fisker som Romeo som aldri engang drømte om å ha så mye penger den gangen han trakk karpelaks og tilapia opp i piroguen. Langtidseffekter har ikke gitt seg til kjenne, verken på kropp eller mark. Alle er unge og glade. 'Hvis man har helse, har man alt', sier Romeo. Dammens døde trær, stående til livet i vann, glitrer i solnedgangen.

Utsikt fra gullgraverleir til Kossou-dammen, Elfenbenskysten

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar