torsdag 13. mars 2014

Den som ikke kan føre sitt regnskap over 3000 år, lever fra hånd til munn

Hun ligger og sover under et pledd på fryseren når jeg kommer inn, under hyllen med brennevinsflasker. Jeg vil ikke vekke henne, men en av de faste kundene, en mann fra Guinea, berører kinnet hennes. 

Hun setter seg opp og sier at regnet har gjort henne motløs, fordi det alltid kommer seg inn i den lille baren hennes. Florence Banguis brennevinsbar er en skrøpelig konstruksjon av bambusstokker og presenninger, og jeg er redd for å lene meg på veggene, da jeg ikke er overbevist om at ikke alt vil rase sammen. Nå er en av de salryggede benkene våte. Det drypper fra taket på flere steder, og dråpene lager små fordypninger i jordgulvet. Lukten av vått treverk ... det er en slags morkenhet over det, som om du befinner deg på sjøen. Men kotoukou-dunstene fra klientenes glass stikker giftig i nesen. 

Florence Bangui er født og oppvokst i Den Sentralafrikanske Republikk, men sier stolt at hun er 'hundre prosent tsjadier.' Besteforeldrene flyktet fra Tsjad til Bangui under en krig. Og siden både hun og faren hennes er født der, har hun Bangui som etternavn. 

Florence Bangui snakker drømmende om N'djamena som jeg vil komme til når jeg har krysset skog, savanne, ørken og kanskje en sjø. N'djamena... DER er det hirseøl. 'Vrai, vrai tchapalo!' Hun sier at jeg må ringe faren til barna hennes, og at jeg må oppsøke landsbyen hun aldri har vært i, men fremdeles sier at hun kommer fra, slik alle regner seg mange generasjoner tilbake i tid her - hvorfor skulle det ellers være en 'sak' i ivoriansk politikk, for eksempel, at president Ouattaras mor ikke er ivorianer, men burkinabe?

Opprinnelse tillegges så mye vekt i Afrika. Ingen glemmer hvor de kommer fra, og skal man ta perspektivet i Goethes utsagn 'den som ikke kan føre sitt regnskap over 3000 år, lever bare fra hånd til munn', kan man si at europeere er ganske historieløse eller i det minste historieuvitende i forhold. 

Hos oss står det i bøker. Her er det i folks hoder. I Elfenbenskysten er det baule som sier at de kommer fra Ghana, bété som sier at de kommer fra Liberia, og peul som sier at de kommer fra Etiopia, og det er ikke i fjor de mener da. De store folkevandringene for hundre- eller tusenvis av år siden er del av folks kollektive bevissthet. Afrikaneres hukommelse er lang.

Alle dinkaer - om jeg kan ta meg den assosiasjonsfriheten å bevege meg til Sør-Sudan - kan navnet på en del forfedre utenat, noen til åttende ledd, noen til tiende, noen til fjortende, men du må kunne farslinjen din utenat i alle fall i seks generasjoner. Og har du en felles bestefar i inntil seks generasjoner tilbake med noen, kan du ikke gifte deg med vedkommende. Det er tabu og forbudt ifølge dinkaenes kultur.

Jeg pleide å forundre meg over hvor relatert sørsudanere er til hverandre – du møter alltid folk som sier at de er i slekt med den og den personen, som du tilfeldigvis også kjenner. Sør-Sudan har ti millioner mennesker, Norge bare halvparten. Men i Norge møter jeg nesten aldri noen jeg er i slekt med, påpekte jeg overfor verten min i Juba. 'Det er fordi folk ikke sporer slektskapet', svarte han, som sant er – 'folk sporer bare foreldrene og besteforeldrene sine.'

Når du dør, er det landsbyen din du gravlegges i, og skulle du dø på et sted langt unna, vil folk gjøre alt for å få kroppen din hjem. 'I Uganda skal alle begraves der de er født', fortalte en ugander. 'Det eneste unntaket er presidenten hvis han dør mens han er fungerende president – da er det staten som tar seg av begravelsen hans. Men hvis han dør når han ikke lenger er president – landsby!' Uganderen smilte det kjærlige smilet så mange afrikanere får når de snakker om sin ’village.’

Jeg husker briten Kevin, en rotløs sjel, snakke om tilhørighet i Sør-Sudan. At noen skjærer stammens merke inn i pannen din og sier, 'Dette er hvem du er' - han fant dette tiltalende. Ikke fordi det ikke gjør vondt. Men fordi det for alltid gir deg et ankerfeste i verden.

Begravelsesfølge deler seg ved en vannpytt i Akouedo, Elfenbenskysten

Men opprinnelse og tilhørighet er også en basis for eksklusjon. For å komme tilbake til Elfenbenskysten, så har politikken og konseptet ivoirité, forsøket på å omgjøre et halvt århundres innvandring, bare ledet til krig og elendighet.

I hva består dette konseptet, som ble lansert av president Bédié under økonomiske nedgangstider på 90-tallet og senere videreført av president Gbagbo på 2000-tallet? For å bli anerkjent som ivoriansk statsborger, måtte begge foreldrene og alle de fire besteforeldre dine være ivorianere. Millioner av immigranter fra Burkina Faso og Mali var plutselig utestengt. Nåværende president Ouattara kvalifiserer ikke, om han aldri så mye er født i Elfenbenskysten, og det måtte borgerkrig og internasjonalt press til for å få ham opp i presidentstolen.

Det minner så mye om ideen om autochtones i Den Demokratiske Republikken Kongo, hvis jeg kan tillate meg en annen assosiasjonsflukt. En lov av 1981 begrenset kongolesisk statsborgerskap, med tilbakevirkende effekt, til de som levde på Zaïres territorium før opprettelsen av Fristaten Kongo i 1885. Ja, du leste riktig - på attenhundretallet! Denne loven ble riktignok reversert i 2004 av en lov som ga kongolesisk statsborgerskap til alle mennesker og deres etterkommere bosatt i Kongo på uavhengighetsdagen 30. juni 1960. Dette var en ganske mye mer liberal lovgivning. Men likevel, 1960? Hva har ikke skjedd siden den gang? Come on, Kongo! 

Afrikanere synes å trekke sin historie så mye lengre tilbake enn europeere flest gjør. På godt og vondt. På den positive siden, de vet hvor de kommer fra. På den negative siden, de vet hvor de andre kommer fra, og det er ikke herfra ... Tilhørighet er et tveegget sverd. Folk står sterkt sammen, men steilt mot hverandre. 

Landsbyen Akouedo tilhører det alle ivorianere anerkjennende kaller 'ekte' ivorianere: Ébrié-folket. De som ikke kommer fra noe annet sted, men nettopp herfra. Dette er deres jord. Dette er deres lagune. Dette er deres skog. De er et bittelite folk, men de har kvalitetsstempelet 'ekte'.

Hos ébrié-folket i Akouedo. Produksjon av attiéke

Taket lekker. 'Vi kan like gjerne sitte der ute som her inne', ler Florence Bangui. Jeg liker hvordan Florence Bangui ler. Jeg liker måten hun tar ting på. I Den Sentralafrikanske Republikk røykte hun ikke og drakk ikke. Hun spilte basket på jentelandslaget. Det er her i Elfenbenskysten at hun begynte å røyke og drikke, på grunn av bekymringene ... Jeg trodde det var den tsjadiske ektemannen hennes som tok henne hit og forlot henne her, men det var hun som forlot ham til fordel for en ivorianer, og han som forlot henne. 'Menn er noen duster', slår hun fast. 

En gang forteller hun hvordan hun ble gift med sin første mann. Han begynte å komme til huset hennes da hun var fjorten-femten år gammel, uten at hun kjente hensiktene hans. Hun hadde ikke lyst til å gifte seg med ham, med denne mye eldre og fremmede mannen, men gjorde det på grunn av moren sin, for å 'fjerne morens skam', som hun sier. Ved hjelp av lemping og lirking og små pengesummer fikk han sparket i gang forholdet. Men er det rart at det sprakk til slutt? Hun forelsket seg i en mann fra den ivorianske republikanske garden og rømte til Elfenbenskysten for å gifte seg med ham. Ekteskapet skar seg. Den store ekskjærligheten gir henne ikke penger til billetten tilbake til familien sin, ingenting. Det er som om hun ikke er hans problem. 

Hun har nå vært i Elfenbenskysten i fjorten år. 

Fordi eksmannen er basert i den nærliggende militærleiren, er det her i Akouedo village at Florence Bangui endte opp. En kilometer utenfor leiren begynte hun å pusle sammen livet sitt på ny. En sentralafrikansk mann som Florence Bangui kaller 'onkel', enda de ikke er i slekt, hjelper henne litt. Han ga henne midler til å sette opp denne baren. To ganger har Florence Bangui blitt frastjålet inntektene sine. 'Av hvem?' lurer jeg. Hun trekker på skuldrene og sier, 'Av tyver'. En gang tok de pengene hun hadde i et syltetøyglass mens hun lå og sov. En annen gang var det noen som drakk opp alt brennevinet hennes mens hun var ute en tur; da hun kom tilbake hadde de - Florence Bangui begynner å le - satt de tomme flaskene foran inngangen. 'Det er noen som kjenner meg godt som har gjort noe slikt', ler hun - 'ingen som ikke kjenner meg, kunne ha gjort det! Jeg hadde lyst til å gråte, men jeg kan ikke gråte heller', tilføyer hun. Nå legger hun flaskene og pengene i fryseren som ikke virker, og sover på toppen av den.

Brennevin (kotoukou) med røtter, og potensmedisin

Hadde Florence Bangui hatt nok til billetten, ville hun ha dratt hjem til familien sin. Skammen hun føler, sier hun, 'kan drepe.' Men hun vil likevel hjem. Det er bedre å være omgitt av familie, enn å være her alene og kjempe. Hun lengter etter røttene sine. Hun lengter etter Den Sentralafrikanske Republikk - eller enda lengre tilbake, enda dypere, til Tsjad. Hun har aldri vært i det landet, 'men de har forklart meg alt', som hun sier. Hun kommer fra en landsby ved navn Burkinawa. Det er der barna hennes er nå, etter at krigen i Den Sentralafrikanske Republikken brøt ut.

'Vi liker å sitte her', sier jeg om den morkne og lekke brennevinsbaren, for å løfte humøret hennes. 'Ja, alle sier dette', innrømmer Florence Bangui. 'Hva slags medikament (=magisk amulett) har du brukt?' spør folk - 'hva slags medikament har du begravd her?' 'Vi har ikke lyst til å gå når vi først har satt oss!' Florence Bangui ler, peker på bakken, sier 'Jeg har ikke begravd noenting, det er Gud. C'est Dieu seulement ...'

Hun forteller om de ulike brennevinstypene mens hun trekker flaskene opp av fryseren; viser meg røttene eller greinene hun har i, og skriver navnene på baksiden av sølvpapiret fra en sigaretteske. Her er kotoukou for magevondt, malaria og (selvfølgelig - vi er i Afrika) for menns potens. Før solgte hun også Dr. Assiaman's og kald, hvit palmevin, det gikk så det suste. Nå har hun stoppet 'un peu' på grunn av mangel på midler.

Det er så mange ting jeg skulle ha gjort i Afrika, hvis jeg hadde vært mer bemidlet. Som å sette Florence Bangui på et fly til Tsjad. Akkurat nå er det Burkinawa hun vil være i. Landsbyen hun aldri har sett, men vet at hun kommer fra. Sammen med to barn hun ikke har sett på fjorten år. Alt er en sirkel som sluttes. Selv når den ikke sluttes, vet folk hvor punktet ligger, det punktet som kan slutte den.

Burkinawa.

Jente i Yamoussoukro

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar